Simeon I av Bulgaria

Simeon (eller Symeon) I den store (Симеон I Велики, translitterert Simeon I Veliki; IPA: /si.mɛ.ˈɔn ˈpɤr.vi vɛ.ˈli.ki/) regjerte over Bulgaria fra 893 til 927, under Det første bulgarske riket. Simeons framgangsrike felttog mot bysantinerne, magyarerne og serberne førte Bulgaria til sin største territorielle utvidelse noensinne, og gjorde landet til den mektigste staten i datidas Øst-Europa. Regjeringstida hans var også en periode med uovertruffen kulturell velstand og opplysning, som seinere har blitt kalt den bulgarske kulturens gullalder.

Simeon I av Bulgaria Tsar av bulgarerne og bysantinerne
Født		864 / 865 Pliska (Det første bulgarske riket)
Død		27. mai 927 Preslav (Det første bulgarske riket)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Khan keiser tsar av Bulgaria
Ektefelle		To ektefeller, navna er ukjente
Far		Boris I av Bulgaria
Mor		Maria
Søsken		Vladimir av Bulgaria Anna of Bulgaria Eupraxia av Bulgaria Jacobo av Bulgaria Gabriel of Bulgaria
Barn		Mihail, Peter I, Ivan, Benjamin og et ukjent antall døtre
Nasjonalitet		Det første bulgarske riket
Regjeringstid		893 – 27. mai 927
Valgspråk		–
Simeon I av Bulgaria på Commons

Under Simeons styre ble Bulgaria spredt over et territorium mellom Egeerhavet, Adriaterhavet og Svartehavet, og den nye bulgarske hovedstaden Preslav ble sagt å skulle konkurrere med Konstantinopel. Den nylig selvstendige bulgarske ortodokse kirken ble det første nye patriarkatet etter de fem tidligere patriarkatene, og bulgarske oversettelser av kristne tekster i glagolittisk skrift ble spredt over hele den daværende slaviske verden. Midtveis i regjeringstida si tok Simeon tittelen keiser (tsar), etter tidligere å ha blitt kalt fyrste (knjaz).

Biografi

Bakgrunn og oppvekst

Simeon ble født i 864 eller 865 som tredje sønn av knjaz Boris I av Krums dynasti. Siden Boris var herskeren som kristna Bulgaria i år 865, var Simeon kristen hele sitt liv. Da hans eldste bror Vladimir ble utnevnt til arving til Bulgarias trone tenkte Boris at Simeon skulle få en høy kirkelig post, muligens bulgarsk erkebiskop, og sendte ham til det ledende Universitetet i Konstantinopel da han var tretten eller fjorten år gammel for at han skulle få en teologisk utdanning. Han tok det hebraiske navnet Simeon som novise i et kloster i Konstantinopel. I løpet av det tiåret (cirka 878–888) han tilbragte i den bysantinske hovedstaden fikk han utmerka utdanning og studerte Demosthenes' retorikk og Aristoteles. Han lærte seg også flytende gresk, i en slik grad at han ble omtalt som «halvgrekeren» i bysantinske krøniker. Det spekuleres i om han fikk undervisning av patriark Fotios I av Konstantinopel, men dette har ikke støtte i noen kilder.

Rundt 888 dro Simeon tilbake til Bulgaria og slo seg ned i det nyoppretta kongelige klosteret i Preslav «ved munningen av Tiča», der han, under ledelse av Naum av Preslav, henga seg til aktiv oversettelse av viktige religiøse verk fra gresk til kirkeslavisk, med hjelp fra andre studenter fra Konstantinopel. I mellomtida hadde Vladimir innsatt Boris, som hadde trukket seg tilbake til et kloster, som hersker over Bulgaria. Vladimir forsøkte å gjeninnføre hedendom i riket og inngikk muligens en anti-bysantinsk pakt med Arnulf av Kärnten, noe som tvang Boris til å gjeninnta tronen kun for å avsette og straffe Vladimir og innsette Simeon til ny hersker. Dette ble gjort under en sammenkomst i Preslav der man også utropte bulgarsk som statens og kirkens eneste språk og beslutta å flytte hovedstaden fra Pliska til Preslav. Det er ukjent hvorfor Boris ikke satte sin andre sønn, Gavril, på tronen, og i stedet foretrakk Simeon.

Handelskrig med Bysants og magyariske invasjoner

Med Simeon på tronen kom den langvarige freden med Det bysantinske riket, som ble inngått av faren hans, til å nærme seg slutten. Det oppsto en konflikt da den bysantinske keiseren Leo VI, etter press fra sin hustru Zoe Karbonopsina og hennes far, flytta markedsplassen for bulgarske varer fra Konstantinopel til Thessaloniki, hvor de bulgarske kjøpmennene ble hardt beskatta. Bulgarerne søkte beskyttelse av Simeon, som i sin tur klagde det inn for Leo. Den bysantinske keiseren ignorerte imidlertid Simeons forespørsel

Kart over Bulgarias største utbredelse under Simeon Is regjeringstid år 893-927.

Simeon ble tvunget til å handle, og invaderte Det bysantinske riket nordfra på høsten 894. Han møtte liten motstand ettersom de fleste bysantinske styrkene var sendt til østre Anatolia for å stå imot arabiske invasjoner. Da han ble informert om det bulgarske framstøtet sendte den overraskede Leo en armé bestående av gardeoffiserer og andre militære enheter fra hovedstaden for å stoppe Simeon, men troppene hans ble fullstendig nedkjempa et sted i themaet Makedonia. Bulgarerne tok de fleste av de khazariske gardeoffiserene til fange og drepte mange arkonter, deriblant lederen av hæren. I stedet for å fortsette framstøtet mot den bysantinske hovedstaden dro imidlertid Simeon raskt tilbake troppene sine for å møte en magyarisk invasjon fra nord. Disse hendelsene har seinere blitt kalt «den første handelskrigen i middelalderens Europa» av bulgarske historikere.

Bysantinerne kunne ikke svare effektivt på det bulgarske felttoget siden styrkene deres var sysselsatt i kamper mot araberne. De overtalte i stedet magyarerne til å angripe Bulgaria, og lovet å transportere dem over Donau med den bysantinske flåten. Muligens gjorde Leo VI en avtale med Arnulf for å forsikre seg om at frankerne ikke skulle støtte Simeon mot magyarerne. Dessuten ble den begava kommandanten Nikeforos Fokas kalt tilbake fra Italia for å lede en separat armé mot Bulgaria i 895, kun med det formål å gjøre bulgarerne redde. Simeon, som ikke kjente til trusselen fra nord, skyndte seg å møte Fokas' styrker, men de to armeene gikk ikke i kamp med hverandre. I stedet tilbød bysantinerne fred, og informerte ham om både felttoget til lands og til sjøs, men ga med vilje ingen beskjed om det planlagte magyariske angrepet. Simeon stolte ikke på sendebudet og satte ham i fengsel, og ga orde om at den bysantinske flåtens vei inn i Donau skulle sperres av med rep og kjeder, for å holde den der til han hadde tatt hånd om Fokas.

På tross av problemene de møtte på grunn av avsperringa lyktes det bysantinerne til slutt å føre de magyariske styrkene, under ledelse av Árpáds sønn Liüntika, over Donau, muligens nær dagens Galaţi, og bisto dem med å plyndre de nærliggende bulgarske områdene. Da han hadde fått vite om den overraskende invasjonen dro Simeon nordover for å stoppe magyarerne, men lot noen av troppene sine være igjen ved sørgrensa for å forhindre et mulig angrep fra Fokas. Simeons to møter med fienden i nordre Dobrudsja resulterte i seire for magyarerne, og tvang ham til å trekke seg tilbake til Drǎstǎr. Etter å ha plyndra store deler av Bulgaria og nådd fram til Preslav dro magyarerne tilbake til områdene sine, men ikke før Simeon hadde inngått våpenhvile med Bysants før sommeren 895. En fullstendig fred lot vente på seg, ettersom Leo VI krevde at de bysantinske fangene fra handelskrigen skulle slippes fri.

Felttog mot magyarerne og ytterligere krig mot Bysants

Siden han hadde håndtert trykket fra magyarerne og bysantinerne, hadde Simeon mulighet til å planlegge et felttog mot magyarerne for å ta hevn. Han forhandla fram en felles armé med magyarernes naboer i øst, petsjenegerne, og tok det bysantinske sendebudet Leo Magister til fange for å drøye frisettelsen av fanger til etter felttoget mot magyarerne. Dette skulle gjøre det mulig for ham å reforhandle fredsvilkåra til sin fordel. I en brevveksling med sendebudet nekta Simeon å slippe fangene fri, og hånte Leo VIs astrologiske evner.

Simeon tok i bruk en magyarsk invasjon av slavernes områder i år 896 som casus belli og marsjerte mot magyarerne sammen med sine petsjenegiske allierte. De beseira magyarerne i slaget ved Søndre Bug og fikk dem til å forlate Etelköz for alltid og slå seg ned i Pannonia. Etter å ha overvunnet magyarerne slapp Simeon til slutt de bysantinske fangene fri i bytte mot bulgarere som hadde blitt tatt til fange i 895.

Bulgarerne slår de bysantinske styrkene i Bulgarophygon 896. Fra Madrid Skylitzes.

Simeon hevda at ikke alle fangene hadde blitt sluppet fri, og invaderte Det bysantinske riket på nytt sommeren 896, og gikk rett mot Konstantinopel. Han ble møtt i Thrakia av en raskt oppsamla bysantinsk armé, men slo de bysantinske styrkene i slaget ved Bulgarophygon (ved dagens Babaeski i Tyrkia). Gjennom en desperat handling bestående i å bevæpne arabiske fanger og sende dem i strid mot bulgarerne lyktes det Leo VI å slå tilbake bulgarerne fra Konstantinopel, som de hadde beleira. Krigen endte med en fredsavtale som formelt varte til omkring Leo VIs død i 912 og som innebar at Det bysantinske riket måtte betale en årlig skatt til Bulgaria. Ifølge avtalen avsto bysantinerne også et område mellom Svartehavet og Strandzja til det bulgarske riket. I mellomtida hadde Simeon også lagt under seg Serbia i bytte mot å anerkjenne Petar Gojniković som serbernes hersker.

Simeon brøt ofte fredsavtalen med Bysants. Han angrep og erobra bysantinsk territorium ved flere anledninger, slik som i 904, da bulgarernes raid ble brukt av arabere under ledelse av den bysantinske overløperen Leo av Tripoli for å gjennomføre et sjøkrigstog og innta Thessaloniki. Etter at araberne hadde plyndra byen var den et lett mål for Bulgaria og de nærliggende slaviske stammene. For å hindre Simeon i å innta byen og befolke den med slavere, var Leo VI tvunget til å avstå ytterligere landområder til Bulgaria i Makedonia. På grunn av avtalen fra 904 ble alle de slaviskbefolkede områdene i det sørlige Makedonia og det sørlige Albania avstått til det bulgarske riket, og grensen kom til å ligge cirka 20 kilometer nord for Thessaloniki.

Anerkjennelse som keiser

Leo VI døde den 11. mai 912, og hans mindreårige sønn Konstantin VII tiltrådte som keiser under veiledning av Leos bror Alexander, som kasta ut Leos kone Zoe fra palasset. Dette ga Simeon en stor mulighet til å forsøke seg på et nytt felttog mot Konstantinopel, som han i hele sitt liv drømte forgjeves om å erobre. Våren 913 ble Simeons sendebud, som hadde kommet til Konstantinopel for å fornye 896 års fred, sendt bort av Alexander, som nekta å betale den årlige skatten og ba Simeon forberede seg på krig.

Før Simeon kunne angripe, døde Alexander den 6. juni 913, og riket havna i hendene på et regentskapsråd under ledelse av patriarken Nikolaos Mystikos. Mange av Konstantinopels innbyggere anerkjente ikke den unge keiseren, og støtta tronpretendenten Konstantin Doukas, noe som, forsterka av opprør i Sør-Italia og den planlagte arabiske invasjonen i det østre Anatolia, var til Simeons fordel. Nikolaos forsøkte å fraråde Simeon fra å invadere Bysants i en lang rekke bedende brev, men den bulgarske herskeren angrep allikevel med full styrke i slutten av juli eller i august 913, og kom fram til Konstantinopel uten nevneverdig motstand. Anarkiet i Konstantinopel hadde imidlertid tatt slutt etter at pretendenten Konstantin Doukas hadde blitt drept, og det hadde blitt danna en regjering med patriark Nikolaos som leder. Dette drev Simeon til å oppheve beleiringa og delta i fredsforhandlinger, til bysantinernes glede. De forsinkede forhandlingene førte til at Bysants betalte de gjenstående avdraga på skatten til Bulgaria, at de avga et løfte om at Konstantin VII skulle gifte seg med en av Simeons døtre og viktigst av alt, at patriark Nikolaos offisielt anerkjente Simeon som bulgarernes keiser i palasset Blachernai.

Kort tid etter Simeons besøk i Konstantinopel vendte Konstantins mor Zoe tilbake til palasset på oppfordring fra den unge keiseren, og begynte umiddelbart å gjøre seg av med riksforstanderne. Gjennom et komplott lyktes hun i å ta makta i februar 914, da hun praktisk talt fjerna patriark Nikolaos fra regjeringsmakta, tok avstand fra hans anerkjennelse av Simeons keisertittel og avlyste det planlagte ekteskapet mellom sønnen hennes og en av Simeons døtre. Simeon ble tvunget til å gå til krig for å oppnå målsettingene sine. Han invaderte Thrakia sommeren 914, og inntok Adrianopel. Zoe var rask med å sende mange gaver til Simeon for å blidgjøre ham, og lyktes i å overtale ham til å gi tilbake Adrianopel og trekke tilbake armeen sin. I de påfølgende åra kjempa Simeons styrker i de nordvestre bysantinske provinsene, rundt Durrës og Thessaloniki, men de gikk ikke til angrep på Konstantinopel.

Seire ved Anchialos og Katasyrtai

Den bulgarske seieren ved Anchialos. Madrid Skylitzes.

I år 917 hadde Simeon begynt å forberede enda en krig mot Bysants. Han forsøkte å danne en antibysantinsk union med petjenegerne, men tilbudene hans holdt ikke mål mot bysantinernes økonomiske ressurser, og bysantinerne lyktes med å by over dem. Bysantinerne planla et stort felttog mot Bulgaria, og forsøkte også å overtale den serbiske fyrsten Petar Gojniković til å angripe bulgarerne med hjelp fra magyarerne.

917 invaderte en meget sterk bysantinsk armé leda av Leo Fokas, sønn av Nikeforos Fokas, Bulgaria etterfulgt av den bysantinske flåten under Romanos Lekapenos' kommando. Flåten seilte til de bulgarske havnene ved Svartehavet. På veien til Mesembria (Nesebǎr), hvor de skulle få forsterkninger fra tropper som ble transportert av flåten, stoppa Fokas styrker opp for å ta en hvilepause nær elva Achelaos, ikke langt fra havna Anchialos (Pomorie). Da Simeon hadde blitt informert om invasjonen skyndte han seg å avskjære bysantinerne, og angrep dem fra de nærliggende høydene mens de hvilte og var uorganiserte. I slaget ved Anchialos 20. august 917, ett av middelalderens største, beseira bulgarerne bysantinerne fullstendig, og drepte mange av lederne deres. Fokas lyktes imidlertid i å flykte til Mesembria. Et tiår seinere skrev Leo Diaconus at "hauger av bein kan fremdeles ses i dag ved elva Achelaos, hvor bysantinernes armé ble drept".

Bulgarsk seier 20. august 917 i slaget om Anchialos.

Det planlagte petjenegiske angrepet fra nord ble også mislykka, ettersom petjenegerne krangla med admiral Lekapenos, som ikke ville transportere dem over Donau for å hjelpe den større bysantinske armeen. Bysantinerne fikk ingen hjelp av serbere eller magyarere heller: magyarerne var i strid i Vest-Europa som allierte med frankerne, og serberne under Petar Gojniković' ledelse var ikke villige til å angripe Bulgaria siden Mihailo Višević i Zahumlje, som var alliert med Bulgaria, hadde informert Simeon om planene deres.

Simeons armé fulgte raskt opp seieren ved Anchialos med en annen framgang. De bulgarerne som hadde blitt sendt for å forfølge det som var igjen av den bysantinske armeen nærma seg Konstantinopel og møtte bysantinske styrker under ledelse av Leo Fokas, som hadde dratt tilbake til hovedstaden, ved byen Katasyrtai like ved Konstantinopel. De bulgarske regimentene angrep og beseira bysantinerne på nytt, og ødela noen av de siste enhetene deres før de dro tilbake til Bulgaria.

Undertrykkelse av serbiske uroligheter og seinere felttog mot Bysants

Umiddelbart etter dette felttoget fikk Simeon straffa den serbiske herskeren Petar Gojniković, som hadde forsøkt å forrå ham ved å danne en allianse med bysantinerne. Simeon sendte en armé under ledelse av to av kommandantene sine, Teodor Sigritsa og Marmais, til Serbia. De to klarte å overtale Petar til å delta i et personlig møte. Under møtet la de ham i lenker, og han ble frakta til Bulgaria, hvor han døde i et fangehull. Simeon satte Pavle Branović, som tidligere var i eksil i Bulgaria, på den serbiske tronen, og gjeninnførte dermed den bulgarske innflytelsen i Serbia for en periode.

I mellomtida tvang de militære motgangene fram enda et regjeringsskifte i Konstantinopel: admiralen Romanos Lekapenos bytta ut Zoe som riksforstander med den unge Konstantin VII i år 919, og tvang henne tilbake til et kloster. Romanos forlova bort dattera si Helena til Konstantin, og rykka opp til å bli medkeiser i desember 920. Dermed overtok han i praksis styret over riket, som stort sett var det Simeon hadde planlagt å gjøre.

Siden han ikke lenger hadde mulighet til å ta over den bysantinske tronen med diplomatiske midler ble Simeon nok en gang tvunget til å føre krig for å få gjennom viljen sin. Mellom 920 og 922 økte Bulgaria presset mot Bysants. Bulgarerne førte felttog i vest gjennom Thessalia og i øst i Thrakia, og nådde fram til Dardanellene og Korinteidet. Simeons styrker kom fram til Konstantinopel i 921. De krevde Romanos avgang og erobra Adrianopel. I 922 seira de i slaget ved Pigae, brente store deler av Det gylne horn og inntok Bizye. Imens forsøkte bysantinerne å sette opp Serbia mot Simeon, men han erstatta Pavle med Zaharije Pribisavljević, en tidligere flykting som han hadde tatt til fange i Konstantinopel.

Simeon sender sendebud til fatimiderne. Madrid Skylitzes.

Simeon, som var desperat etter å erobre Konstantinopel, planla et stort felttog i år 924 og sendte sendebud til den fatimidiske kalifen Ubayd Allah al-Mahdi Billah, som eide en mektig flåte, noe Simeon trengte. Kalifen samtykte og sendte egne representanter tilbake med bulgarerne for å gjøre klar alliansen. Sendebuda ble imidlertid tatt til fange av bysantinerne i Kalabria. Romanos tilbød araberne fred og ga dem i tillegg sjenerøse gaver. Dermed gjorde han slutt på unionen med Bulgaria.

I Serbia ble Zaharije overtalt av bysantinerne til å gjøre opprør mot Simeon. Zaharije fikk støtte fra mange bulgarere som var leie av Simeons endeløse felttog mot Bysants. Den bulgarske keiseren sendte troppene sine som var leda av Sigritsa og Marmais, men de ble beseira og de to kommandantene ble halshugd. Dette tvang Simeon til å inngå våpenhvile med Bysants for å konsentrere seg om å slå ned opprøret. Han lyktes i dette fordi Zaharije rømte til nabolandet Kroatia, og Serbia ble satt under direkte bulgarsk kontroll.

Sommeren 924 reiste Simeon likevel til Konstantinopel og begjærte å få møte patriarken og keiseren. Han snakka med Romanos ved Det gylne horn 9. september 924 og fikk til en avtale om våpenhvile, som sa at Bysants skulle betale en årlig skatt til Bulgaria, men at de i gjengjeld skulle få tilbake noen områder ved kysten av Svartehavet. Det sies at to ørner møttes på himmelen under de to regentenes samtale, og at de deretter fløy fra hverandre, den ene for å fly over Konstantinopel og den andre i retning Thrakia, som et tegn på de to herskernes uenighet. I sin beskrivelse av dette møtet nevner Theophanes Continuatus at «de to keiserne… samtalte», noe som kan tyde på en fornya bysantinsk anerkjennelse av Simeons beslag på keisertittelen.

Krig mot Kroatia og død

Ruin i Preslav

Antagelig etter (eller muligens rundt samme tid som) patriark Nikolaos død i år 925 heva Simeon den bulgarske ortodokse kirkens stilling til et patriarkat. Dette kan ha å gjøre med Simeons diplomatiske forbindelser med pavedømmet mellom 924 og 926, da han begjærte og fikk pave Johannes Xs anerkjennelse av tittelen som «Romernes keiser». Denne tittelen var sannsynligvis likestilt med den bysantinske keiseren, og kanskje en bekreftelse på den bulgarske ortodokse kirkens overhodes stilling som patriark.

I år 926 invaderte Simeons tropper Kroatia, som på den tida var alliert med Bysants, men ble beseira av kong Tomislavs armé i slaget i de bosniske høylanda. Siden Tomislav frykta hevn fra bulgarerne gikk han med på å avslutte unionen med Bysants og slutte fred på basis av status quo. Dette ble megla fram av pavens sendebud Madalbert. I de siste månedene av sitt liv forberedte Simeon en ny beleiring av Konstantinopel til tross for Romanos' desperate bønner om fred.

27. mai 927 døde Simeon av hjertesvikt i palasset sitt i Preslav. Bysantinske krønikeskrivere knytter døden hans til en legende, som sier at Romanos halshugde en statue som var en livløs dobbeltgjenger til Simeon, og at Simeon døde i samme øyeblikk.

Han ble etterfulgt av sønnen Peter I, i begynnelsen med Georg Sursuvul, den nye keiserens onkel, som riksforstander. Som en del av fredsavtalen som Bulgaria og Bysans slutta i oktober 927, og av Peters ekteskap med Maria (Eirene), barnebarnet til Romanos, ble de eksisterende grensene bekrefta. Det samme ble den bulgarske herskerens keisertittel og den bulgarske kirkens overhodets tittel som patriark.

Kultur og religion

Under Simeons regjeringstid nådde Bulgaria sitt kulturelle høydepunkt og ble det slaviske Europas litterære og åndelige sentrum. I denne henseende fortsatte Simeon faren Boris' politikk med å etablere og spre slavisk kultur og dra til seg kjente lærde og forfattere innenfor Bulgarias grenser. Det fremste litterære arbeidet i Bulgaria under Simeons regjeringstid var konsentrert til Preslavs litterære skole og Ohrids litterære skole, som begge ble grunnlagt under Boris.

Slutten av 800-tallet og starten av 900-tallet utgjør den tidligste og mest produktive perioden i middelaldersk bulgarsk litteratur. Simeon, som hadde tilbragt en del av oppveksten sin i Konstantinopel, introduserte bysantinsk kultur ved det bulgarske hoffet, men fjerna dens assimilerende effekt ved hjelp av militær makt og religiøs autonomi. Kyrillos' og Methodios' læregutter, blant annet Klemens av Ohrid, Naum av Preslav og Konstantin av Preslav, fortsatte utdanningsarbeidet sitt i Bulgaria og oversatte aktivt kristne tekster som Bibelen og arbeider av Johannes Chrysostomos, Basilios den store, Kyrillos av Alexandria, Gregor av Nazianz, Athanasius av Alexandria, samt historiske krøniker som de av Johannes Malalas og Georgios Hamartolos, til bulgarsk. Under Simeons regjeringstid ble det også framstilt originale teologiske og sekulære verker, slik som Johannes eksarkens Seks dager (Sjestodnev), Konstantin av Preslavs Alfabetisk bønn og Proklamasjon av evangeliene, og Tjernorizets Chrabars Om bokstaver. Simeons egne bidrag til denne litterære blomstringa ble hylla av hans samtid, for eksempel i Lovord til tsar Simeon som ble bevart i Zlatostruj-samlinga og Simeons samling, som tsaren personlig skrev et tillegg til.

Simeon gjorde den nye bulgarske hovedstaden Preslav til et storslagent religiøst og kulturelt sentrum, som fungerte mer som en utstilling av hans veldes blomstringstid og som en kongelig residens enn som en militær festning. Preslav var en keiserlig hovedstad med over tjue kirker og mange klostre, et imponerende kongelig slott og den kongelige Gylne (eller Runde) basilikaen. Den bulgarske kunstens utvikling under denne perioden demonstreres av et keramisk ikon av Teodor av Amasea og Preslav-stilens illustrerte keramikk.

Familie

Simeon var gift to ganger. Med sin første kone, hvis identitet er ukjent, fikk Simeon en sønn ved navn Mihail, som ble født før 913. Han ble utelatt fra tronfølgen i 927 og ble sendt i kloster. Han døde i 931, kort tid etter at han hadde organisert et opprør.

Med sin andre kone, som var datter av den innflytelserike adelsmannen Georg Sursuvul, fikk han tre sønner: Peter, som etterfulgte ham som tsar av Bulgaria i 927 og regjerte fram til 969, Ivan, som gjorde opprør mot Peter i 928 og så flykta til Bysants; og Benjamin (Bajan), som, ifølge den langobardiske historikeren Liutprand av Cremona, «hadde evnen til å forvandle seg plutselig til en ulv eller et annet merkelig dyr».

Simeon hadde også flere døtre, blant annet ei som ble forlova bort til Konstantin VII i år 913, og som altså ble født før dette. Giftemålet ble avlyst av Konstantins mor Zoe så snart hun hadde vendt tilbake til hoffet.

Simeon Is slektstre

Boris I (d. 907, hersker 852—889)				Maria
Vladimir (hersker 889–893)		Gabriel (Gavril)				Jakob (Jakov)		Eupraxia (Evpraksija)		Anna
	1 ukjent kone			Simeon I (f. 864/865, d. 927, hersker 893–927)		2 datter av Georg Sursuvul
			1		2		2		2		?
		Mihail (d. 931)		Peter I (f. etter 912, d. 970, hersker 927–969)		Ivan		Benjamin		døtre

Ettermæle

Tsar Simeon I har forblitt en av de mest verdsatte personene i Bulgarias historie, noe som viste seg i en avstemning i TV-programmet Velikite Bǎlgari (en variant av det britiske programmet 100 Greatest Britons), hvor han i februar 2007 endte på fjerdeplass blant de største bulgarerne noensinne. Den siste bulgarske regenten, Simeon Sachsen-Coburg-Gotha, ble oppkalt etter Simeon I. Et druerakijamerke av høy kvalitet, Tsar Simeon Veliki, bærer også navnet hans, og en antarktisk fjelltopp på Livingston Island i Sør-Shetlandsøyene fikk navnet Simeon Peak til hans ære av Bulgarias antarktiske stedsnavnskommisjon.

Simeon den store har også blitt ofte nevnt i skjønnlitteraturen. Den bulgarske nasjonalforfatteren Ivan Vazov tilegna ham et patriotisk barnedikt, «Tsar Simeon», og det ble seinere itonesatt som sangen «Kraj Bosfora sjum se vdiga». En dramaserie på elleve episoder som ble filma i 1984, Zlatnijat vek (Gullalder), gjenforteller historien om Simeons regjeringstid. I serien spilles tsaren av Marius Donkin. Et historisk drama med navnet Tsar Simeon — Zlatnijat vek kom på lufta i desember 2006. Ivan Samokovliev spiller hovedrollen som Simeon.

Litteratur

• Bakalov, Georgi; Milen Kumanov (2003). Elektronno izdanie – Istorija na Bǎlgarija (på bulgarsk). Sofia: Trud, Sirma. ISBN 9844830679. OCLC 62020465.
• Bogdanov, Ivan (1973). Simeon Veliki — epoha i ličnost (på bulgarsk). OCLC 71590049.
• Božilov, Ivan (1983). Car Simeon Veliki (893–927) — zlatnijat vek na srednovekovna Bǎlgarija (på bulgarsk). Sofia: Izdatelstvo na Otečestvenija front. OCLC 1323835.
• Canev, Stefan (2006). "10 (889–912) Zlatnijat vek. Knjaz Rasate-Vladimir, car Simeon Veliki; 11 (912–927) Kǎrvavijat vek. Simeon — car na bǎlgari i romei", Bǎlgarski hroniki (på bulgarsk). Sofia, Plovdiv: Trud, Žanet 45. ISBN 954-528-610-5.
• Delev, Petǎr; Valeri Kacunov, Plamen Mitev, Evgenija Kalinova, Iskra Baeva, Bojan Dobrev (2006). "9 Bǎlgarskata dǎržava pri Car Simeon; 10 Zlatnijat vek na bǎlgarskata kultura", Istorija i civilizacija za 11. klas (på bulgarsk). Trud, Sirma. ISBN 954-9926-72-9.
• Dimitrov, Božidar (1994). "Bulgaria — a predominant power in the European East 893–967 AD", Bulgaria: illustrated history (på engelsk). Sofia: Borina. ISBN 954-500-044-9.
• Fine, Jr., John V.A. (1991). "5 Bulgaria under Symeon, 893–927", The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century (på engelsk). Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-08149-3.
• Ivanova, Klimentina; Svetlina Nikolova (1995). Tǎržestvo na slovoto. Zlatnijat vek na bǎlgarskata knižnina (på bulgarsk). Sofia: Agata-A. ISBN 978-954-540-005-6.
• Lalkov, Milčo (1997). "Tsar Simeon the Great (893–927)", Rulers of Bulgaria (på engelsk). Kibea. ISBN 954-474-098-8.
• Runciman, Steven (1930). "Emperor of the Bulgars and the Romans", A history of the First Bulgarian Empire (på engelsk). London: George Bell & Sons. OCLC 832687.
• Todt, Klaus-Peter (1996). "Symeon, Zar und bedeutendster Herrscher des ersten bulgarischen Reiches", Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (på tysk). Traugott Bautz. ISBN 3-88309-064-6.
• Zlatarski, Vasil [1927] (1971). "2 Ot slavjanizacijata na dǎržavata do padaneto na Pǎrvoto carstvo (852–1018): 4 Borba s Vizantija za političesko nadmoštie", Istorija na bǎlgarskata dǎržava prez srednite vekove. Tom I. Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko carstvo, 2 (på bulgarsk), Sofia: Nauka i izkustvo. OCLC 67080314.
• (2005) "1.2 Bǎlgarite stavat hristijani. Izborǎt na knjaz Boris I", Bǎlgarite i Bǎlgarija (på bulgarsk). Bulgarias utenriksdepartement, Trud, Sirma.

Eksterne lenker

• (en) Simeon I of Bulgaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons