Siffergruppen
Siffergruppen var en gruppe unge forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som utviklet grunnleggende datamaskinteknikk basert på sifferteknikk, nå gjerne kalt digitalteknikk, i perioden 1960 til midt i 1970-årene. Digitalteknikk omfatter behandling av informasjon representert ved symboler, vanligvis i form av siffer eller bokstaver.
Historie rediger
Inspirert av prosjekter i USA som noen av forskerne ble kjent med gjennom stipendieopphold, spesielt ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), ble elektronisk kretsteknikk basert på transistorer, senere også integrert kretsteknikk, utviklet ved FFI i 1960-årene. Spesielt ble flere datamaskiner utviklet, og dannet det tekniske grunnlag for flere bedrifter. Medlemmer av siffergruppen var sentrale i disse bedriftene.
SAM rediger
Mest kjent av siffergruppens maskiner er SAM (simulator for automatisk maskineri). Det var en programmerbar, transistorisert datamaskin med 24 bits ordlengde, magnetkjernehukommelse på 4096 ord samt en spesiell dataskjerm som man også kunne skrive på med en lyspenn. Programmering var i assemblykode. Maskinen var i drift på laboratoriet ved FFI 1964-73. Den er utstilt på Teknisk Museum, Oslo.
Sam2 var en videreutvikling med bruk av de tidligste integrerte kretser.
Minimaskiner rediger
Ytterligere videreutvikling skjedde ved det nystartede (1967) firma Norsk Dataelektronikk (navnet endret senere til Norsk Data) og ved Kongsberg Våpenfabrikks datadivisjon, til henholdsvis maskinene Nord-1 og SM3. Disse var de første av mange norskproduserte minidatamaskiner i en fremgangsrik industrigren.
Signalbehandling rediger
Lydia var en spesialisert signalbehandlingsmaskin for filtrering av signaler fra støy, ferdig 1962. Maskinen benyttet digitale kretsmoduler basert på transistorer. Kretsene ble utviklet og produsert ved FFI. De var grundig konstruert med henblikk på pålitelighet, en egenskap av stor betydning for datateknikken. Inntil da hadde digitalteknikken benyttet vakuumrør eller reléer, som er komponenter med mer begrenset levetid. Noe som betydde at tidligere datamaskiner hadde store driftsproblemer.
Martinus var en programmerbar multiprosessor for signalbehandling som var ferdig 1974. Høy kapasitet ble oppnådd ved at belastningen ble fordelt på 30 enkeltdatamaskiner – prosessorer. Disse ble utviklet ved FFI og bygget opp av integrerte kretser og halvlederhukommelser. De fikk tilført programmer og ble styrt av en minidatamaskin innkjøpt fra Norsk Data. Kommunikasjon mellom datamaskinene skjedde via et system av flere felleslinjer kalt busser og ved en spesialisert «protokollmaskin» tilknyttet hver prosessor.
Cesar var en spesialisert maskin med særlig høy kapasitet for signalbehandling. Den ble brukt for eksperimentell syntetisk aperture radar (SAR) fra satellitt. Den benyttet blant annet spesialutviklede integrerte kretser for såkalt systolic array teknikk.
Automatisering rediger
Rasmus var en spesialisert datamaskin som var fast programmert for styring av en stor antenne for satellittkommunikasjon. Maskinen ble installert ved den store antennen ved Onsala rymdobservatorium (Råö rymdobservatorium) i Båhuslän i 1964 og ble brukt for de skandinaviske televerks første forsøk med satellittkommunikasjon. Forutberegnede data for satellittens posisjon ble mottatt ved Råö på papirhullbånd. Maskinen beregnet annengradspolynomer som tilnærmet siktevinklene for antennen. Denne vinkelinformasjonen ble deretter brukt av kraftige servoer som styrte antennen med stor nøyaktighet. På denne måten ble jordstasjonen billigere enn de tilsvarende stasjoner i USA og England.
Litteratur rediger
- Lundin P., Impagliazzo J., Wangler B. (Eds.). History of Nordic Computing 3, Third IFIP WG9.7 Working Conference on the History of Nordic Computing (HiNC3). IFIP Advances in Information and Communication Technology, Vol. 350. Springer 2011 (under forberedelse).