Sicherheitsdienst

etterretningsorganisasjon for SS

Sicherheitsdienst (SD, «Sikkerhetstjenesten») var en etterretningsorganisasjon og del av det nasjonalsosialistiske (nazistiske) maktapparatet i Tyskland mellom 1931 og 1945 og de okkuperte områdene av Europa under andre verdenskrig. SD var ansvarlig for tallrike forbrytelser og ble målrettet brukt til å bekjempe politiske motstandere og underkue befolkningen. Gjennom sine utenlandsavdelinger beskjeftiget organisasjonen seg også med spionasje og hemmelige operasjoner.

Sicherheitsdienst
SD
Offisielt navnSicherheitsdienst des Reichsführers-SS
TypeEtterretningsbyrå
Grunnlegger(e)Heinrich Himmler
VirkeområdeNazi-Tyskland
Etablert5. oktober 1931
Opphørt8. mai 1945
HovedkontorBerlin, München
UnderlagtSchutzstaffel
Ansatte 6 482 (februar 1944)
JurisdiksjonNazi-Tyskland
Opphørt8. mai 1945
Kart
Sicherheitsdienst
52°30′24″N 13°23′02″Ø
Tysk Sicherheitsdienst-personell under felttoget i Polen i 1939.

SD ble regnet som en søsterorganisasjon til Gestapo. Mellom 1933 og 1939 var SD underlagt Sicherheitspolizei, og etter 1939 lå tjenesten under Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

Historie rediger

 
SD-offiserer henger to sovjetiske krigsfanger på torget i Zjytomyr i Ukraina august 1941. Over 400 jødiske mannlige fanger ble tvunget til å se på og deretter skutt og drept på byens hestekirkegård.

Forløperen for SD var Ic-Dienst, en liten gruppe som jobbet fra en privatleilighet, og var underlagt Heinrich Himmler. SD ble opprettet i 1931 av Reinhard Heydrich. Det første året fungerte den som NSDAPs private etterretningstjeneste, men ble etter maktovertagelsen i 1933 gradvis en del av statsapparatet i Det tredje rike. I begynnelsen konkurrerte den med Sturmabteilung (SA), som riktignok ikke hadde noen egen etterretningsavdeling, men som allikevel utførte mange av de samme oppgaver. I 1938 ble SD formelt en statlig etterretningstjeneste.

Hovedoppgaven var kartlegging og nøytralisering av potensielle fiender av Det tredje rike. For å utføre dette arbeidet bygde SD opp en omfattende organisasjon med et stort nettverk av angivere og agenter. I tillegg overleverte SD informasjon til Gestapo og Reichskriminialpolizei (Kripo), som utførte arrestasjoner og forhør. Både SD og Gestapo var underlagt Reichsführer-SS, som også var rikets høyeste politisjef.

I 1936 ble politiet delt inn i Ordnungspolizei (ORPO) og Sicherhetspolizei (Sipo). Sipo bestod av Reichskriminialpolizei og Gestapo, og ble ledet av Heydrich, som dermed var sjef for både Sipo og SD.

Sipo ble så sentralisert i RSHA, som var inndelt i flere kontorer. SDs operasjonelle virksomhet lå under Amt III og Amt VI; utenlandsetterretning lå under sistnevnte. Gestapo var Amt IV, og Kripo Amt V. Otto Ohlendorf ble sjef for Amt III (SD-Inland, innenrikstjenesten) mens Walter Schellenberg ledet Amt VI (SD-Ausland, utenrikstjenesten). Amt V, Kripo, ble ledet av Arthur Nebe.

En av SDs oppgaver var å finne ut hvem som stemte nei ved Hitlers folkeavstemninger. Under Nürnbergprosessen ble det fremlagt en rapport fra SD i Cochem etter valget 10. april 1938. Noen i valgkomitéen merket stemmesedlene med nummer, skrevet med skummetmelk. Rekkefølgen på de som stemte, var notert, og siden stemmesedlene ble levert ut i nummerorden, var det lett å sjekke hvem som hadde stemt hva.[1] 

Det oppsto konkurranse med Wehrmachts etterretnings- og kontraspionasjetjeneste Abwehr, og Himmler forsøkte å få alt etterretningsarbeid underlagt SS. Etter 20. juli-attentatet mot den tyske diktatoren Adolf Hitler i 1944, hvor flere ledende personer i Abwehr var involvert, fikk han anledning til dette. De fleste seksjoner av den militære etterretningen ble da innlemmet i Amt VI.

Heydrich ledet RSHA, og dermed Sipo og SD, inntil han ble likvidert av partisaner i 1942. Han ble etterfulgt av Ernst Kaltenbrunner, som tiltrådte 30. januar 1943 og satt til krigens slutt. Etter krigen ble det erklært at SD var en kriminell organisasjon, og medlemmene ble tiltalt som krigsforbrytere.

Organisasjon rediger

 
Skjematisk oversikt over politiorganisasjoner i det nasjonalsosialistiske Tyskland
 
Jakkemerke for Sicherheitsdienst (SD)

I 1939 ble SD underlagt RSHA og delt i to:

  • SD-Inland (RSHA Amt III)
  • SD-Ausland (RSHA Amt VI)

Den endelige organiseringen av SD, etter overtagelsen av Abwehrs funksjoner, var:

  • SD-Inland
    • Avd. A (Jus og juridiske strukturer)
    • Avd. B (Rase- og etniske spørsmål)
    • Avd. C (Kulturelle og religiøse spørsmål)
    • Avd. D (Industri og handel)
    • Avd. E (Samfunnstopper)
  • SD-Ausland
    • Avd. A (Organisasjon og administrasjon)
    • Avd. B (Spionasje i vest)
    • Avd. C (Spionasje i Sovjetunionen og Japan)
    • Avd. D (Spionasje i amerikansk sfære)
    • Avd. E (Spionasje i Øst-Europa)
    • Avd. F (Tekniske saker)

Sikkerhetsstyrkene rediger

SD var kjernen i sikkerhetsstyrkene i de okkuperte områdene. Organisasjonen hadde bataljoner som normalt var underlagt SS' og politiets kommando. SD var også tilstedeværende i konsentrasjonsleirer og avga ved behov personell til spesialenheter som Einsatzgruppen.

Sammen med ORPO var SD hovedansvarlig for ro og orden i jødiske ghettoer i Polen. Når SS-soldater utførte raid i ghettoene var dette normalt etter SDs kommando.

Lokalkontorer rediger

SDs hovedkontor lå i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin. I tillegg hadde SD kontorer i byer over hele Tyskland. Små kontorer var kjent som SD-Unterabschnitte, mens store ble kalt SD-Abschnitte (underavsnitt og avsnitt). Kontorene var underlagt lokale inspektører, med tittelen Inspektor des Sicherheitspolizei und SD. Inspektørene var i sin tur underlagt både RSHA og lokale SS- og politikommandanter.

Sicherheitsdienst i Norge 1940-1945 rediger

SIPO und Sicherheitspolizei i Norge ble organisert i seks avdelinger under ledelse av Heinrich Fehlis som Befehelshaber der SIPO und Sicherheitsdienst (BdS). Sicherheisdienst var Abteilung III under ledelse av Herbert Noot. Abteilung III var ansvarlig for å redigere og gi ut Meldungen aus Norwegen.

Referanser rediger

  1. ^ William Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 296), forlaget Cappelen, Oslo 1961