Wikipedia

Sibirstjerne

Sibirstjerne er en vakker blomst i kurvplantefamilien, og er sjelden og utrydningstruet i Norge. Den har sin hovedutbredelse i taigaen i Sibir og Nord-Amerika.

Sibirstjerne
Sibirstjerne
Foto: Randi Hausken
Nomenklatur
Eurybia sibirica
(L.) G.L. Nesom
Populærnavn
sibirstjerne[1]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klasseblomsterplanter
OrdenAsterales
Familiekurvplantefamilien
UnderfamilieAsteroideae
TribusAstereae
SlektEurybia
Miljøvern
Norsk rødliste:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

RE — Regionalt utdødd

Økologi
Utbredelse: Norge, europeisk Russland, Sibir, vestlige Nord-Amerika

Sibirstjerne er en flerårig urt med krypende jordstengler og en dunhåret stengel. Bladene er eggformet til lansettformet, og enkelte blader er sagtannete. Korgene sitter enkeltvis eller noen få sammen, og hver korg blir ca. 2,5 cm bred. Blomstene er fiolette og rødbrune, og planten blir opptil 20 cm høy. Sibirstjerne blomstrer fra midten av juli frem til midten av august.

Idag finnes sibirstjerne kun ett sted i Norge, på Sakrisvollen på Røros ved Aursunden. Her ble den funnet av Thekla Resvoll i 1897, og dette er eneste kjente voksested i Skandinavia. Den er kraftig truet av utrydning og står oppført på Norsk rødliste for arter. Sibirstjerna står i fare for å dø ut på grunn av oppdemming i forbindelse med vannkraft, et intensivt jordbruk ned mot vannkanter og plukking. Den er fredet flere ganger, og det er nå forbudt å plukke blomsten.

I 1970 var det bare én plante igjen og grunneier Jorunn Sakrisvoll tok på eget initiativ et ansvar for å redde sibirstjerna. Fra 1975 til 1988 økte antallet derfor fra fire stykker til over 750 stykker. Sakrisvoll ble i 1984 tildelt Statens Naturvernråds hedersrose for sitt arbeid for å bevare denne sjeldne blomsten.

Forsøk på å utplante sibirstjerne andre steder på Røros har til nå vært mislykket, og arten er fullstendig avhengig av intensiv skjøtsel i lang tid fremover. Sibirstjerne er Røros' offisielle kommuneblomst, og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag bidrar med økonomisk støtte til å ta vare på sibirstjerna på Sakrisvollen.

Sibirstjerne ble tidligere regnet til den store slekten Aster, som Aster sibiricus. Av og til er plantene ved Aursunden blitt regnet som en egen art, eller underart, A. subintegerrimus. Etter at Aster ble splittet opp, ble sibirstjerne plassert i slekten Eurybia, som Eurybia sibirica subsp. subintegerrima.[1]

Rødlistevurdering rediger

Sibirstjerne ble funnet ved Aursunden i 1897 og var i 1920 kjent fra seks forekomster (delpopulasjoner). Aursunden ble mildt regulert i 1896 og kraftig regulert i 1923. Med reguleringa i 1923 forsvant fire av forekomstene. På 1950-tallet ble den ene av de gjenværende ødelagt ved oppdyrking ut til sjøkanten. Planten ble grundig undersøkt i en hovedoppgave.

På den siste lokaliteten, på eiendommen til gården Sakrisvoll, fantes på 1960-tallet to individer, hvert med flere overjordsskudd. Det ene gikk ut i 1967/68. Det andre levde fortsatt ca. 1970, men blomsterstandene (korgene) tørket ut de fleste somrene, og de årene den satte korger ble disse ofte samlet av amatørbotanikere, til tross for fredning (arten var nevnt som en severdighet i NAFs veibok). Individet satte derfor ikke spiredyktige frukter. Grunneier Jorunn Sakrisvoll begynte da å ivareta forekomsten og har skjøttet planten inntil nokså nylig med bl.a. skjerming mot erosjon og vanning gjennom vekstsesongen. Grunneieren har også gjennomført kunstig pollinering, fått opp mer spiredyktige frø, spirt disse på gården og plantet ut planter på stranda og ved gården. Dermed fantes inntil nylig trolig tusen planter, men alle er nok fra én mor. Det norske materialet må være svært genetisk utarmet. De siste årene har det vært en bestandstilbakegang på Sakrisvollen, på grunn av mindre omfattende skjøtsel og gjengroing med mose etter at Jorunn Sakrisvoll ble for gammel og skjøtselen ble overtatt av Ringve botaniske hage. Manglende vanning i den mest kritiske perioden om våren er også en risiko.

Artens historie og geografi i Norge diskuteres av Elven et al. (2013).Arten er vidt utbredt i Nord-Russland, Nord- og Sør-Sibir og i nordvestre Nord-Amerika. Tre raser er beskrevet, og rasen i Norge, Nord-Russland og Nord-Sibir er subsp. eller var. subintegerrima mens nominatrasen subsp. eller var. sibirica finnes i Sør-Sibir (og en annen rase i nordøstre Sibir og vestlige Nord-Amerika). Forekomsten ved Aursunden ligger meget langt fra de nærmeste kjente, i russisk Karelen. Arten er nokså vanlig i Nord-Russland og til dels meget vanlig i Nord-Sibir og nordvestre Nord-Amerika. I disse områdene inntar den en rekke voksesteder (mest nær vassdrag) og er ofte et rent ugras. Lokaliteten på Sakrisvollen er konstant påvirket negativt av vannstandsreguleringen, og plantene er derfor avhengig av konstant og intensiv skjøtsel for ikke å forsvinne. Forsøk på utplanting ved andre, ikke-regulerte sjøer i Rørosområdet har vært mislykkete. Arten regnes nå (2021) som utdødd i naturen i henhold til IUCN-kriteriene (RE). Dette er en endring fra kritisk truet (CR) i forrige rødlistevurdering, som en tilpasning til reglene.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022. 
  2. ^ a b Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av sibirstjerne Eurybia sibirica for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 26. mars 2023. 

Kilder rediger

  • C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 396. ISBN 82-512-0355-4. 
  • Sibirstjerne i Artsdatabanken. Besøkt 30. april 2016.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sibirstjerne&oldid=23442483»