Seneca den eldre
Seneca den eldre eller Seneca retorikeren, egentlig Lucius (eller Marcus) Annaeus Seneca (født ca. 54 f.Kr., død ca. 39 e.Kr.) var en romersk retoriker og skribent, født i en velhavende equestriansk familie fra Córdoba i Spania. Han må ikke forveksles med Seneca den yngre som var hans sønn.
| Seneca den eldre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 54 f.Kr.[1] Córdoba (Den romerske republikk, Hispania Ulterior)[1] | ||
| Død | ca. 39[1] Roma (Det romerske keiserriket, Romersk Italia) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, retoriker, lyriker, filosof, historiker | ||
| Ektefelle | Helvia | ||
| Barn | Seneca den yngre[1] Lucius Junius Gallio Annaeanus Marcus Annaeus Mela | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Hans tria nomina er noe uklart, men uansett er navnet Marcus en antakelse som ble gjort av humanisten Raffaello Maffei senere. I løpet av et lengre opphold ved to anledninger i Roma deltok han på forelesningene til berømte talere og retorikere for å bli forberedt for en offisiell karriere som advokat. Han forbilde var Cicero, og Seneca selv mislikte de overpyntete og overlessede talene i sin samtid.
I løpet av borgerkrigen lå hans sympatier, som de fleste fra hans hjemsted, hos Pompeius. Hans sønn og sønnesønn (poeten Lucanus) hadde de samme politiske sympatier. Med sin hustru Helvia av Córdoba hadde han tre sønner: L. Annaeus Novatus, adoptert av hans fars venn, retorikeren Junius Gallio, og således kalt L. Junius Gallio; L. Annæus Seneca filosofen, vanligvis kjent som Seneca den yngre, og Annæus Mela, far til poeten Lucanus.
Da Seneca døde var hans sønn forvist av Claudius (41; Seneca, ad Helviam, ii. 4) og de siste referanser til hans skrifter er til tiden umiddelbart etter at Tiberius døde. Han døde selv omtrent år 39 e.Kr.
På ønske fra sine sønner forberedte han som gammel mann, det ble sagt fra hukommelsen, en undervisningssamling bestående av ulike temaer og disses behandling av greske og romerske talere. Temaene ble arrangert i ti bøker etter Controversiæ (tenkte juridiske saker) og hvor 74 temaer ble diskutert, hva retorikerne mente om hver av disse sett fra ulike synsvinkler, deretter deres skillelinjer i hver sak i ulike enkeltspørsmål (divisio), og avslutningsvis, virkemidlene for å få svart til å se hvitt ut og formildende urettferdighet (colores).
Hver bok hadde en innledning hvor de enkelte retorikernes egenskaper ble diskutert på livlig måte. Verket er ikke fullstendig, men hullene kan til en viss grad bli fylt ved hjelp av et sammendrag som ble gjort på 300- eller 400-tallet for bruk i undervisningen. De romantiske elementene ble nyttiggjort med en samling anekdoter og fortellinger kalt Gesta Romanorum. For Bøkene I, II, VII, IX, og X har vi beholdt den opprinnelige og sammendrag, og for de gjenstående må vi støtte oss til sammendrag og utdrag alene. Selv ved hjelp av de siste er kun syv av forordene tilgjengelige.
Controversiæ ble supplert med Suasoriæ (øvelser i formanende eller rådgivende talekunst), hvor spørsmålet er diskutert om hvor enkelte ting «bør, eller ikke bør bli gjort». Det hele danner det viktigste autoritet på historien til den samtidige taleteknikk og talekunst.
I løpet av middelalderen mente man at det var Seneca den yngre som sto bak det store retoriske verket, men ved hjelp av arbeidet som Raffaello Maffei (død 1522) og Justus Lipsius (død 1606) gjort ble det til slutt endelig tilskrevet Seneca den eldre, og ikke sønnen.
Seneca var også forfatter av et tapt historieverk som inneholdt historien om Roma fra begynnelsen av borgerkrigen og nesten helt fram til hans egen død, og deretter ble det utgitt av hans sønn. Det vi kjenner til fra dette verket kommer fra sitater og fragmenter fra den yngre Senecas verk De vita patris.