Schizofreni

psykisk sykdom

Schizofreni er en psykisk lidelse preget av psykose (vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, enkeltvis eller i kombinasjon), uorganisert tale og «negative symptomer». Med negative symptomer menes avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse, oppmerksomhetssvikt, utarmet tale og språk, og stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd). Symptomene må være til stede over en periode på minst 1 måned og være knyttet til minimum en 6-måneders periode med nedsatt fungering.[4][5] Lidelsen kommer som oftest til uttrykk som auditive hallusinasjoner, som innebærer at pasienten hører stemmer, paranoide eller bisarre vrangforestillinger, eller desorganisert tale og tenkning, og ledsages av betydelig sosial eller yrkesmessig dysfunksjon. Symptomene oppstår vanligvis i ung voksen alder,[6] med en total livstidsprevalens på rundt 1 %.[7][8] Diagnosen baseres på pasientens selvrapportering av opplevelser og på observert atferd, om nødvendig supplert med informasjon fra pårørende. Det finnes ingen laboratorieprøver som kan påvise schizofreni.[9]

Schizofreni
Område(r)Psykiatri, klinisk psykologi
Symptom(er)Psykose,[1][2] Kognitiv dysfunksjon,[3][2] sykdom, hallusinasjon
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF20
ICD-9-kode295
ICPC-2P72
OMIM181500
DiseasesDB11890
MedlinePlus000928
eMedicinemed/2072  emerg/520
MeSHD012559

Genetikk, oppvekstmiljø, nevrobiologiske, psykologiske og sosiale prosesser synes alle å være viktige, medvirkende faktorer. Enkelte rusmidler og reseptbelagte legemidler ser ut til å kunne utløse eller forverre symptomene. Psykiatrisk forskning har fokusert mye på nevrobiologiens rolle, uten at denne forskningen har kunnet isolere en enkeltstående, organisk årsak. Som et resultat av de mange mulige kombinasjonene av symptomer, er det omdiskutert om diagnosen beskriver én enkelt lidelse, eller om det er snakk om flere, adskilte syndromer.[10]

Det er funnet uvanlig høy dopaminaktivitet i det mesolimbiske området av hjernen hos mennesker med schizofreni. Grunnpilaren i behandlingen av schizofreni er antipsykotiske medisiner. Denne typen medikamenter fungerer primært ved å undertrykke dopaminaktiviteten i hjernen. Dagens dosering av antipsykotika er generelt lavere enn den var i de første tiårene disse midlene ble tatt i bruk. Psykoterapi og yrkesrettet og sosial rehabilitering er også viktig. I mer alvorlige tilfeller, der pasienten kan være en fare for seg selv og andre, kan tvungen sykehusinnleggelse være nødvendig, selv om sykehusopphold nå er kortere og mindre hyppige enn tidligere.[11]

Lidelsen påvirker kognitive evner, og gir vanligvis også kroniske problemer med atferd og følelser. Personer med schizofreni har ofte samsykdommer, herunder alvorlig depressiv lidelse og angstlidelser;[12] Livstids-forekomsten av skadelig rusmiddelbruk hos mennesker med schizofreni er rundt 40 %. Sosiale problemer som langvarig arbeidsledighet, fattigdom og bostedsløshet er vanlig. Gjennomsnittlig forventet levealder for personer med schizofreni er 10 til 12 år lavere enn for personer uten lidelsen. Hovedårsakene til den nedsatte levealderen er større fysiske helseproblemer som hjerte- og karsykdom og høyere selvmordsrate (om lag 5 %).[13][14]

Symptomer og tegn rediger

En person diagnostisert med schizofreni kan oppleve hallusinasjoner (den mest vanlige hallusinasjonen er å høre stemmer), vrangforestillinger (ofte av bisarr eller paranoid art), og kaotisk tenkning og tale. Det kaotiske kan være alt fra å miste tråden i en tankerekke, til å ytre setninger som bare løst henger sammen, eller til å uttrykke seg fullstendig usammenhengende, kalt «ordsalat», i alvorlige tilfeller. Følelsesmessige problemer forekommer ofte i et åpenbart/observerbart mønster, som manglende respons eller tap av motivasjon. Svekket sosial kognisjon og symptomer på paranoia assosieres med schizofreni, og sosial isolasjon forekommer ofte. I en uvanlig undergruppe av schizofreni kan pasienten være stum, innta underlige, fastlåste stillinger, eller være agitert uten åpenbar grunn. Disse symptomene er tegn på katatoni.

Et tegn på schizofreni kan være at en utfører en form for sosial interaksjon med hallusinasjoner. Det kan eksempelvis være å svare på stemmer en hører. Hvor normale mennesker gjerne prøver å håndtere stemmer på en mer rasjonell måte, kan en med schizofreni snakke tilbake og oppføre seg bisart overfor stemmer ingen andre hører.[15]

Schizofreni debuterer som oftest sent i puberteten eller i tidlig voksen alder. Hos 40 % av mennene og 23 % av kvinnene diagnostisert med schizofreni, oppstod tilstanden før fylte 19 år.[16] Tenårene er en kritisk periode i et menneskes sosiale og yrkesrettede utvikling. Mye arbeid er nylig blitt gjort for å kunne identifisere og behandle den prodromale fasen (forstadiet) av sykdommen (før debuten) for å kunne minimalisere den forstyrrede, hemmede utviklingen som schizofreni kan forårsake. Den prodromale fasen er blitt oppdaget opp til 30 måneder før symptom-utbrudd, men den kan være til stede også over lengre tid.[17] Personer som senere utvikler schizofreni kan oppleve uspesifiserte symptomer som sosial tilbaketrekning, irritabilitet og dysfori i prodromalfasen,[18] og forbigående eller selvbegrensende, psykotiske symptomer, før psykosen blir tydelig.[19]

Schneiders klassifisering rediger

 
Begrepet schizofreni ble skapt av Eugen Bleuler

Psykiateren Kurt Schneider (1887–1967) listet opp de psykotiske symptomene som han mente skilte schizofreni fra andre psykotiske lidelser. Symptomene har blitt kalt førsterangssymptomer eller «Schneiders førsterangssymptomer», og omfatter vrangforestillinger om å bli kontrollert av en ekstern kraft, opplevelsen av tanketyveri eller tankepåvirkning, at tanker blir satt inn i eller trukket ut av ens bevisste sinn, overbevisningen om at ens tanker blir kringkastet til andre mennesker, og opplevelsen av å høre stemmer som kommenterer ens tanker eller handlinger, eller som fører en samtale med andre hallusinatoriske stemmer.[20]

Selv om spesifiseringen av førsterangssymptomene har bidratt betydelig til gjeldende diagnostiske kriterier, er det blitt satt spørsmålstegn ved dem. En gjennomgang av diagnostiske studier utført mellom 1970 og 2005 viste at disse studiene verken bekrefter eller avviser Schneiders påstander, og det ble foreslått å legge mindre vekt på førsterangssymptomene i fremtidige revisjoner av diagnosesystemer.[21]

Positive og negative symptomer rediger

Schizofreni blir ofte beskrevet i form av positive og negative symptomer.[22] Begrepet positive symptomer viser til symptomer som de fleste normalt ikke opplever, men som er til stede ved schizofreni. De omfatter vrangforestillinger, hallusinasjoner og tankeforstyrrelser, og blir vanligvis betraktet som uttrykk for psykose. Negative symptomer betegner fenomener hentet fra pasientens personlighet, og er symptomer i form av tapte eller fraværende, normale egenskaper eller evner. Vanlige negative symptomer er følelsesavflatning, svak kommunikasjon (alogi), manglende evne til å oppleve glede (anhedoni), manglende ønske om å inngå i fortrolige forhold (asosialitet), og mangel på motivasjon (apati). Forskning tyder på at negative symptomer i høyere grad enn positive symptomer bidrar til dårligere livskvalitet og nedsatt funksjonsevne.[23]

Diagnostikk rediger

Diagnosen er basert på pasientens egen beskrivelse av opplevelser, og på unormal atferd rapportert av familiemedlemmer, venner eller kolleger, etterfulgt av en klinisk vurdering ved psykiater, eller psykologspeialist, eventuelt andre faggrupper under veiledning av spesialist. Psykiatrisk vurdering inkluderer psykiatrisk sykehistorie, kartlegging og vurdering av symptomer, og differensialdiagnostiske vurderinger.[trenger referanse]

Standardiserte kriterier rediger

De mest benyttede, standardiserte, diagnostiske kriteriene for schizofreni er utgitt i diagnosesystemene Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV-TR), utgitt av the American Psychiatric Association, og fra the International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10), utgitt av Verdens helseorganisasjon. Sistnevnte kriterier er gjeldende i Norge, og i de fleste europeiske land. DSM-kriteriene benyttes som offisielt system i USA, men benyttes også noe i resten av verden, og er rådende i forskningsstudier. ICD-10-kriteriene legger mer vekt på Schneiders førsterangssymptomer, men i praksis er enigheten mellom de to systemene stor.[24]

Ifølge den reviderte, fjerde utgaven av DSM (DSM-IV-TR), må tre diagnostiske kriterier være oppfylt for å stille diagnosen schizofreni:[9]

  1. Karakteristiske symptomer: To eller flere av følgende symptomer må være til stede i størstedelen av tiden i løpet av en én-måneds periode (eller mindre, dersom symptomene har blitt redusert under behandling):
    • Vrangforestillinger
    • Hallusinasjoner
    • Uorganisert tale, en manifestasjon av en tankeforstyrrelse
    • Sterkt uorganisert atferd (som å kle seg upassende, gråte ofte) eller kataton atferd
    • Negative symptomer: avflatet affekt (mangel på eller avflatning i emosjonell respons), alogi (mangel på eller redusert tale), eller apati (mangel på eller redusert motivasjon)
    Dersom vrangforestillingene blir vurdert som bisarre, eller dersom hallusinasjonene består av å høre en stemme som kommenterer handlingene til pasienten, eller av å høre to eller flere stemmer som snakker med hverandre, er dette symptomet alene nok til å diagnostisere schizofreni. Kriteriet for uorganisert tale er bare oppfylt dersom symptomet er alvorlig nok til å svekke kommunikasjonen vesentlig.
  2. Sosial/faglig dysfunksjon : Funksjonsevnen i arbeidsliv, mellommenneskelige relasjoner og egenpleie, er betydelig lavere i størstedelen av tiden etter sykdomsdebut, sammenlignet med tiden før utbruddet.
  3. Varighet : Tegnene på forstyrrelse må vedvare i minst seks måneder. Denne seksmåneders-perioden må bestå av minst én måned med symptomer (eller mindre, hvis symptomene har blitt redusert ved behandling).

Dersom tegn på forstyrrelsen er til stede i mer enn en måned, men mindre enn seks måneder, brukes diagnosen schizofreniform lidelse.[9] Psykotiske symptomer som varer mindre enn én måned kan bli diagnostisert som kortvarig psykotisk lidelse, og ulike tilstander kan klassifiseres som uspesifisert psykotisk lidelse. Schizofreni kan ikke diagnostiseres dersom symptomer på stemningslidelse er tydelig til stede (selv om diagnosen schizoaffektiv lidelse kan settes). Schizofreni kan heller ikke diagnostiseres dersom det finnes symptomer på en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, med mindre det også finnes fremtredende vrangforestillinger eller hallusinasjoner, eller dersom symptomene er en direkte følge av en generell, medisinsk tilstand eller en substans (som skadelig bruk av rusmidler eller medikamenter).

Forveksling med andre tilstander rediger

Psykotiske symptomer kan være til stede i flere andre psykiske lidelser, deriblant bipolar lidelse[25], unipolar depresjon[26], eller ved forgiftning og rusindusert psykose. Vrangforestillinger («ikke-bisarre») er også til stede ved andre psykotiske lidelser, og sosial tilbaketrekning er et av sympomene ved sosial angstlidelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse og schizotyp personlighetsforstyrrelse. Langt oftere enn hva tilfeldigheter kan forklare, opptrer schizofreni samtidig med tvangslidelse, selv om det kan være vanskelig å skille tvangstanker som oppstår ved en tvangslidelse, fra vrangforestillingene ved schizofreni.[27]

En mer generell medisinsk og nevrologisk undersøkelse kan være nødvendig for å utelukke somatiske sykdommer som i sjeldne tilfeller kan gi psykotiske, schizofrenilignende symptomer,[9] som metabolske forstyrrelser, systemisk infeksjon, syfilis, HIV-infeksjon, epilepsi og hjerneskader. Det kan også være nødvendig å utelukke delir, også kalt «akutt forvirring», som er karakterisert av visuelle hallusinasjoner, hurtig innsettende symptomer, og vekslende grad av bevissthet, og som ofte indikerer en underliggende, somatisk sykdom. Medisinske undersøkelser blir generelt ikke gjennomført ved nye psykotiske episoder hos pasienter med schizofreni, med mindre det finnes bestemte medisinske indikasjoner for slike undersøkelser, eller det er mistanke om bivirkninger av antipsykotiske medikamenter.

Subtyper rediger

DSM-IV-TR opererer med fem underkategorier av schizofreni. Gruppene er anbefalt tatt ut av DSM-5[28]:

  • Paranoid type : Vrangforestillinger og hallusinasjoner er til stede, men tankeforstyrrelse, uorganisert adferd, og avflatet affekt er fraværende. (DSM-kode 295.3/ICD kode F20.0)
  • Disorganisert form : Kalles også hebefren schizofreni i ICD-10. Tidligere også kalt ungdomssløvsinn (ungdommens gudinne ble kalt Hebe i gresk mytologi). Tankeforstyrrelse og avflatede affekter er til stede samtidig. (DSM-kode 295.1/ICD kode F20.1)
  • Kataton form : Pasienten kan fremstå som fysisk fastlåst, eller gjør opphissede og hensiktsløse bevegelser. Symptomene kan være katatoni, stupor og flexibilitas cerea (voksaktig fleksibilitet). (DSM-kode 295.2/ICD kode F20.2)
  • Udifferensiert form : Psykotiske symptomer er til stede, men kriteriene for paranoid, disorganisert eller kataton form er ikke oppfylt. (DSM-kode 295.9/ICD kode F20.3)
  • Residual form : Positive symptomer er til stede, men med lav intensitet. (DSM-kode 295.6/ICD kode F20.5)

ICD-10 definerer ytterligere to subtyper:

  • Post-schizofren depresjon : En depressiv episode som oppstår i kjølvannet av schizofreni, der schizofrene symptomer fortsatt kan være til stede med lav intensitet. (ICD-kode F20.4)
  • Enkel schizofreni : Snikende og progressiv utvikling av fremtredende, negative symptomer uten psykotiske episoder. (ICD-kode F20.6)

Kontroverser og retninger innen forskning rediger

Den vitenskapelige gyldigheten av schizofreni og symptomene som definerer sykdommen, som vrangforestillinger og hallusinasjoner, har blitt kritisert.[29][30] I 2006 organiserte en gruppe forbrukere og fagfolk innen mental helse en kampanje i Storbritannia (Campaign for Abolition of the Schizophrenic Label) for avviklingen av diagnosen schizofreni. Kampanjen hevdet at diagnosen er for uensartet og er stigmatiserende, og oppfordret til innføring av en biopsykososial modell. Andre britiske psykiatere hevdet derimot at begrepet schizofreni er et nyttig, om enn provisorisk konsept.[31][32]

Et tilsvarende argument er at de underliggende problemene ville bli bedre ivaretatt dersom schizofreni anses som et spekter av tilstander,[33] enn som en diagnostisk kategori basert på en vilkårlig grenselinje mellom hva som er normalt og hva som er sykt.[34] Denne tilnærmingen viser seg å være i tråd med forskning på schizotypi, og med en relativt høy forekomst av psykotiske opplevelser blant den generelle befolkningen.[35][36][37] I samsvar med denne observasjonen påpekte psykologen Edgar Jones og psykiaterne Tony David og Nassir Ghaemi, etter å ha kartlagt eksisterende litteratur om vrangforestillinger, at definisjonen av vrangforestillinger av mange blir ansett som ufullstendig.[38][39][40]

Nancy Andreasen, en ledende skikkelse innen schizofreniforskningen, har kritisert de gjeldende DSM-IV og ICD-10-kriteriene, og sier at den diagnostiske gyldigheten ofres til fordel for en kunstig pålitelighet. Hun hevder at et overdrevet fokus på psykose i de diagnostiske kriteriene gjør at mer grunnleggende, kognitive svekkelser blir ignorert fordi de arter seg på mange ulike vis og derfor er vanskeligere å diagnostisere.[41][42] Dette synet støttes av andre psykiatere.[43] På samme vis hevder Ming Tsuang og kolleger at psykotiske symptomer kan være en felles tilstand ved en rekke lidelser, herunder schizofreni, og advarer om at det finnes lite grunnlag for å anse definisjonen i DSM-IV som den «sanne» definisjonen av schizofreni.[33] Neuropsykolog Michael Foster Green gikk enda lenger, ved å foreslå at forekomsten av spesifikke nevrokognitive mangler kan brukes til å konstruere fenotyper som kan være alternativer til de som er rent symptombasert. De nevrokognitive manglene kan arte seg som svekkede, grunnleggende kognitive funksjoner som hukommelse, oppmerksomhet, eksekutive funksjoner og problemløsning.[44][45]

Det har også vært omstridt at affektive komponenter ikke er med i kriteriene for en schizofrenidiagnose, til tross for at de er hyppig til stede i klinikken. Utelukkelsen av affektive faktorer i DSM har resultert i en egen og «nokså innviklet», separat lidelse – schizoaffektiv lidelse.[43] Enkelte psykiatere har helt og holdent avvist begrepet schizoaffektiv lidelse som egen lidelse.[46][47] Det kategoriske skillet mellom stemningslidelser og schizofreni, kjent som Kraepelins dikotomi, har også blitt utfordret av data fra genetisk epidemiologi.[48]

Anti-psykiatribevegelsen, mest aktiv på 1960-tallet, går imot det skolemedisinske synet på schizofreni som en sykdom.[49] Psykiater Thomas Szasz hevder at psykiatriske pasienter er personer med ukonvensjonelle tanker og atferd, diagnostisert av samfunnet som en form for sosial kontroll, og derfor er diagnosen «schizofreni» bare en sosial konstruksjon.[50] The Hearing Voices Movement hevder at mange av de som er blitt diagnostisert som psykotiske, har behov for at opplevelsene deres blir akseptert og verdsatt heller enn å bli medikalisert.

Årsaker rediger

 
Data fra en PET-skanning[51] antyder at jo mindre hjernens frontallapper er aktivert (rødt) under en korttidsminneoppgave, desto større er økningen i unormal dopamin-aktivitet i striatum (grønt). Fenomenet antas å være relatert til kognitiv svikt ved schizofreni.

Reliabiliteten til diagnosen schizofreni gjør det vanskelig å måle den relative effekten av gener og miljø (symptomene overlapper for eksempel til en viss grad med alvorlig bipolar lidelse eller alvorlig depressiv lidelse), men forskningsgrunnlaget tyder på at en kombinasjon av genetiske og miljømessige faktorer kan gi schizofreni.[52] Vitenskapelige undersøkelser tyder på at diagnosen schizofreni har en betydelig arvelig komponent, men at lidelsen også i høy grad påvirkes og kan utløses av miljømessige faktorer eller stressfaktorer.[53] Ideen om en iboende sårbarhet (eller diatese ) hos noen mennesker, som kan avdekkes av biologiske, psykologiske eller miljømessige stressfaktorer, er kjent som diatese-stress-modellen .[54] En alternativ teori, at biologiske, psykologiske og sosiale faktorer alle er viktige faktorer, er kjent som den biopsykososiale modellen. I norsk psykiatri er denne modellen fortsatt rådende.

Genetiske årsaker rediger

Beregninger av hvorvidt schizofreni er arvelig eller ikke, har en tendens til å gi ulike resultater på grunn av vanskeligheter med å adskille effektene av gener og miljø. Tvillingforskning har antydet en høy grad av arvelighet ved schizofreni.[55] Det har blitt foreslått at schizofreni er en tilstand med et komplekst arvelighetsbilde, der mange forskjellige potensielle gener med liten direkte påvirkning hver for seg, tilsammen kan gi ulike tydelige utslag i ulike retninger hos enkeltpersoner. Enkelte har antydet at flere genetiske faktorer og andre typer risikofaktorer må være til stede før en person blir berørt, men dette er fortsatt usikkert.[56] Nye genom-assosiasjonsstudier antyder at gener som assosieres med økt risiko for schizofreni og bipolar lidelse, til dels overlapper mellom de to lidelsene.[57]

Metaanalyser av studier av genetiske koblinger har påvist kromosomale regioner med økt mottakelighet,[58] som samhandler direkte med «Disrupted in Schizophrenia 1» (DISC1) genproteinet.[59] Mer nylig har sinkproteinet 804A[60] blitt implisert i tillegg til kromosom 6 HLA-regionen.[61] Men en stor og omfattende genetikk-studie fant ingen holdepunkter for noen statistisk gyldig sammenheng mellom noen av de 14 tidligere identifiserte genkandidatene.[62] Schizofreni har, i et lite mindretall av tilfeller, vært assosiert med sjeldne slettinger eller duplikasjoner av ørsmå DNA-sekvenser (kjent som kopitallvarianter) som forekommer vilkårlig blant gener som er involvert i nevral signalisering og hjernens utvikling.[63][64][65]

Det er påvist sammenhenger mellom autisme og schizofreni basert på duplikering og sletting av kromosomer. Forskning tyder på at schizofreni og autisme er betydelig mer vanlig i kombinasjon med 1q21.1 sletting-syndrom, velo-cardio-facialt syndrom og Phelan-McDermid syndrom. Duplikasjoner av deler av kromosomene som er motsetninger til disse syndromene, gir resultater mer forenlige med autisme. Forskning på autisme / schizofreni-forbindelser for kromosom 15 (15q13.3), kromosom 16 (16p13.1) og kromosom 17 (17p12) gir ikke noe entydig svar.[66]

Forutsatt en arvelig genetisk basis, er det et spørsmål for den evolusjonære psykologien hva grunnen er til at gener som øker sannsynligheten for schizofreni fortsatt eksisterer, dersom man antar at tilstanden evolusjonsmessig er en ulempe. Så langt har alle forsøk på gi teoretiske forklaringer blitt avkreftet eller er fortsatt ubekreftet.[67][68]

Prenatale årsaker rediger

Årsaksfaktorer som kan føre til økt risiko for utviklingen av schizofreni senere i livet, antas å oppstå tidlig i nervesystemets utvikling. Et interessant funn er at personer som er diagnostisert med schizofreni oftere er født om vinteren eller våren (i alle fall på den nordlige halvkule).[69] Det finnes nå dokumentasjon for at eksponering for infeksjoner i fosterlivet øker risikoen for å utvikle schizofreni senere i livet, noe som gir ytterligere støtte for en kobling mellom utviklingspatologi under svangerskap, og risikoen for å utvikle tilstanden.[70]

Sosiale årsaker rediger

Å bo i et urbant miljø har gjennomgående vist seg å være en risikofaktor for schizofreni.[71][72] Ugunstige sosiale forhold som fattigdom[73] og migrasjon knyttet til sosiale konflikter, rasediskriminering, dysfunksjonelle familieforhold, arbeidsledighet eller dårlige boforhold er risikofaktorer.[74] Overgrep eller traumer i barndommen antas også å være risikofaktorer for å få en schizofreni-diagnose senere i livet.[75][76] Mens det tidligere var vanlig å se negative familieforhold, som eksempelvis «den kalde mor» som årsak til schizofreni, er det rådende synet innen psykiatri idag at foreldre ikke bærer noe hovedansvar for at ett eller flere av barna utvikler schizofreni. Dysfunksjonelle relasjoner kan imidlertid bidra til økt risiko.[77][78]

Skadelig rusmiddelbruk rediger

Strukturen til en typisk kjemisk synapse

I en studie som fulgte personer med schizofreni og skadelig rusmiddelbruk over en tiårs-periode, «var en betydelig andel av pasientene over den grenseverdien dobbeltdiagnose-pasienter selv hadde valgt som indikator på å ha frisknet til.»[79] Selv om halvparten av alle pasienter med schizofreni bruker alkohol eller illegale rusmidler, og selv om de aller fleste er tobakksrøykere, har det vært vanskelig å bevise en klar årsakssammenheng mellom bruk av rusmidler og schizofreni.

De to forklaringsmodellene som brukes mest, er «rusmiddelbruk forårsaker schizofreni» og «bruk av rusmidler er en konsekvens av schizofreni». Begge kan være korrekte.[80] En metaanalyse gjennomført i 2007 anslo at cannabisbruk statistisk sett er knyttet til en økt risiko for utvikling av psykotiske lidelser, inkludert schizofreni. Forfatterne av analysen vedgår at det fortsatt finnes en viss usikkerhet om eventuelle årsakssammenhenger mellom rusmidler og psykotiske lidelser.[81] Ett eksempel på dette er at selv om bruken av cannabis har økt dramatisk i mange land i løpet av de siste tiårene, har antallet av tilfeller av psykose og schizofreni generelt sett ikke økt.[82][83][84]

Personer med psykose kan benytte rusmidler for å takle ubehagelige tilstander som depresjon, angst, kjedsomhet og ensomhet, ofte kalt «selvmedisinering». Mekanismen som ligger bak kan være at rusmidler øker nivået av bestemte nevrotransmittersubstanser i hjernen, noe som gir en følelse av velvære.[85] Ulike studier har vist at amfetaminer øker konsentrasjonen av dopamin i den synaptiske spalten, noe som øker responsen fra det postsynaptiske nevronet.[86] Imidlertid finnes det bred enighet om at bruk av metamfetamin og kokain kan føre til metamfetamin-eller kokain-indusert psykose, der symptomene er svært like symptomene ved schizofreni (metamfetamin-eller kokain-indusert psykose blir noen ganger også feildiagnostisert som schizofreni), og kan vedvare selv når brukerne forsetter å avstå fra rusmidlene.[87] Det samme kan sies om alkohol-indusert psykose, men i noe mindre grad.[88][89][90]

Mekanismer rediger

Psykologiske mekanismer rediger

En rekke psykologiske mekanismer kan knyttes til schizofreni. Ulike former for kognitiv forutinntatthet (bias) som har blitt identifisert hos personer med schizofreni-diagnose eller hos personer i faresonen, og da særlig når de er under stress eller i forvirrende situasjoner, er blant annet: overdreven oppmerksomhet på mulige farer; for raskt å trekke konklusjoner; å skylde på noe utenfor en selv når noe er galt; nedsatt evne til å resonnere om sosiale situasjoner og mentale tilstander; vanskeligheter med å skille indre stemmer fra faktiske stemmer; vanskeligheter med visuell prosessering og med å opprettholde konsentrasjon.[91][92][93][94] Enkelte kognitive trekk kan gjenspeile globale, nevrokognitive svekkelser i hukommelse, oppmerksomhet, problemløsning, eksekutive funksjoner eller sosial kognisjon, mens andre kan være knyttet til bestemte problemstillinger og erfaringer.[77][95]

Til tross for at «følelsesavflatning» er et fellestrekk, tyder nyere funn på at mange personer diagnostisert med schizofreni er følelsesmessig responsive, særlig ovenfor stress eller negative stimuli. En slik følsomhet kan muligvis ha gitt økt sårbarhet for å utvikle schizofreni.[96][97][98] Noe forskning tyder på at innholdet i psykotiske opplevelser kan reflektere de emosjonelle årsakene til lidelsen, og at personens tolkning av slike opplevelser kan påvirke symptomatologien.[99][100][101][102] Sikkerhets-søkende atferd for å unngå innbilte trusler kan bidra til kroniske vrangforestillinger.[103] Effekten av visse former for psykoterapi på symptomene ved schizofreni støtter oppfatningen av at psykologiske mekanismer spiller en rolle ved lidelsen.[104]

Nevrale mekanismer rediger

Ved hjelp av nevropsykologiske tester og undersøkelser av funksjonelle forskjeller i hjerneaktiviteten med teknologi som fMRI og PET, har studier vist at forskjeller synes å forekomme hyppigst i frontallappene, hippocampus og tinninglappene.[105] Disse forskjellene er blitt knyttet til de nevrokognitive svekkelsene som ofte forbindes med schizofreni.[106]

 
Funksjonell magnetisk resonans-billeddiagnostikk og annen hjernebildeteknologi benyttes for å studere forskjeller i hjernens aktivitet blant personer diagnostisert med schizofreni.

Særlig oppmerksomhet har vært knyttet til funksjonen av dopamin i det mesolimbiske området av hjernen. Fokuset er i stor grad et resultat av en tilfeldig oppdagelse: en gruppe medikamenter som blokkerer dopaminfunksjonen, kjent som fentiaziner, kan redusere psykotiske symptomer. Dette understøttes også av det faktum at amfetaminer, som utløser frigjøring av dopamin, kan forverre de psykotiske symptomene ved schizofreni.[107] En innflytelsesrik teori, kjent som Dopaminhypotesen om schizofreni, foreslo at over-aktivisering av D2 –reseptorer var årsaken til (de positive symptomene på) schizofreni. Selv om hypotesen har vært postulert i nesten 20 år, var det ikke før i midten av 1990-årene at PET og SPET- tester ga en viss støtte til hypotesen. Forklaringen er nå ansett for å være for enkel, blant annet fordi nyere antipsykotiske medikamenter (atypiske antipsykotika), som også påvirker serotoninproduksjonen og som kan ha en lavere dopamin-blokkerende effekt, kan være like effektive som eldre medikamenter (typiske antipsykotika).[108]

Forskningen har også fokusert på nevrotransmittoren glutamat og på den nedsatte funksjonen av NMDA glutamatreseptoren ved schizofreni. Unormalt lave nivåer av glutamatreseptorer er blitt påvist i hjerner fra avdøde mennesker som ble diagnostisert med schizofreni[109], og glutamatblokkerende substanser som fensyklidin (PCP) og ketamin kan etterligne symptomer og kognitive problemer assosiert med schizofreni.[110] Redusert glutamatfunksjon er knyttet til dårlige prestasjoner på tester som aktiviserer frontallappen og hippocampus, og glutamat kan påvirke dopaminfunksjonen. Begge fenomenene er knyttet til schizofreni, noe som kan tyde på at glutamat spiller en viktig rolle som formidler (og muligens årsaksgivende faktor) ved schizofreni.[111] Positive symptomer responderer imidlertid ikke på glutamatergisk medisinering.[112]

Det er også funnet forskjeller i størrelsen og strukturen på visse områder av hjernen ved schizofreni. En metaanalyse av MR-undersøkelser (2006) viste at hele hjerne- og hippocampus- volumet er mindre og ventrikkelvolumet større hos pasienter som har gjennomgått en psykotisk episode, sammenlignet med friske personer. Nyere MR-studier, som har anvendt moderne metoder for måling av tykkelse og overflateareal av hjernebarken (cortex cerebri), har demonstrert redusert kortikal tykkelse i store områder i frontallappene, tinninglappene og noe mindre områder i isse- og occipitallappene.[113][114] En norsk studie fra 2012 viste at redusert kortikalt volum hos pasienter med schizofreni hovedsakelig kan forklares med fortynnet cortex, men at det også var redusert overflateareal i mindre regioner over hele cortex.[115] Det gjenstår å finne ut om schizofreni er en nevrodegenerativ prosess som begynner nær symptomdebuten, eller om tilstanden karakteriseres bedre som en nevroutviklingsprosess som gir unormale hjernevolumer i ung alder.[116] Typiske antipsykotika som haloperidol har i dyreforsøk vært knyttet til en betydelig reduksjon i volumet av grå hjernesubstans ved første episode-psykose; en slik reduksjon er ikke sett ved bruk av atypiske antipsykotika som olanzapin.[117] Studier av primater har vist redusert grå og hvit hjernesubstans med bruk av både typiske og atypiske antipsykotika.[118]

En metaanalyse utført i 2009 av studier med «diffusion tensor imaging» identifiserte to konsekvente plasseringer av redusert fraksjonsanisotropi ved schizofreni. Forskerne forklarer funnet med at to nettverk av hvit hjernesubstans kan påvirkes ved schizofreni, hvilket innebærer muligheten for en «frakobling» fra områdene med grå hjernematerie som de er forbundet med.[119] Under fMRI – studier er det blitt observert tydeligere koblinger i hjernens standard-nettverk og i oppgaveløsnings-nettverk hos pasienter diagnostisert med schizofreni, hvilket kan vise seg å reflektere en økt orientering mot henholdsvis introspeksjon og ekstrospeksjon.[120]

Screening og forebygging rediger

Det finnes ingen pålitelige markører for utviklingen av schizofreni. Forskning rettes nå mot hvorvidt kombinasjonen av genetisk risiko og en psykose-lignende opplevelse kan forutsi en senere diagnose.[121] Personer som oppfyller kriteriene for en «ultra-høyrisiko mental tilstand», som inkluderer en familiehistorie med schizofreni, og i tillegg har opplevd forbigående psykotiske opplevelser, har en 20–40 % risiko for å bli diagnostisert med tilstanden etter ett år.[122] Psykologisk behandling og medikamentell behandling kan redusere faren for at personer som tilfredsstiller «høyrisiko»-kriteriene utvikler full schizofreni.[123]

Å behandle mennesker som kanskje aldri vil utvikle schizofreni, er imidlertid kontroversielt,[124] sett i lys av bivirkningene ved bruk av antipsykotiske medikamenter. Til de alvorlige, mulige bivirkningene hører tardive dyskinesier og malignt nevroleptikasyndrom, en sjelden, men potensielt dødelig tilstand.[125] Den mest brukte formen for forebyggende helsetjenester mot schizofreni er offentlige informasjonskampanjer om risikofaktorer og tidlige symptomer, der målet er å tidligere påvise sykdommen og å gi behandling så tidlig som mulig.[126] Den nye kliniske tilnærmingen med tidlig intervensjon ved psykose, er en sekundær forebyggingsstrategi for å forhindre flere episoder og for å unngå den langvarige svekkelsen assosiert med schizofreni. Norge er et av de land som har gjennomført mest forskning om tidlig intervensjon ved psykose (TIPS). Til tross for den omfattende forskningsaktiviteten er tidlig intervensjon mindre benyttet i Norge, sammenlignet med land som Storbritannia og Nederland.

Behandling rediger

 
Molekyl av klorpromazin (varenavn Thorazine i USA, varenavn Largactil i Norge), som revolusjonerte behandling av schizofreni i 1950. I 2007 ble Largactil avregistrert i Norge, men er fortsatt tilgjengelig på registreringsfritak

Effektiviteten av behandlingen ved schizofreni måles ofte ved hjelp av standardiserte metoder. En av de vanligste er en skala for positive og negative symptomer (PANSS).[127] Å behandle symptomer og forbedre funksjonsevnen er antatt å være mer oppnåelig enn å helbrede sykdommen. Behandlingen av schizofreni ble revolusjonert på midten av 1950-tallet med utviklingen og innføringen av klorpromazin.[128] En tilfriskningsmodell er i økende grad tatt i bruk, med vekt på håp, «empowerment» (myndiggjøring) og sosial inkludering.[129]

Sykehusinnleggelse kan være nødvendig ved alvorlige psykotiske episoder hos pasienter med schizofreni. Innleggelsene kan være frivillige, eller dersom lovgivningen tillater det, ufrivillige. Langvarig institusjonsopphold er mindre vanlig i dag enn tidligere på grunn av færre døgnplasser i psykisk helsevern, men er fortsatt vanlig. [161] Etter et sykehusopphold, kan pasienten få hjelp av det tilgjengelige støtteapparatet, som å benytte ulike dagtilbud som besøkssentre og tilrettelagte arbeidstiltak, og besøk fra ambulante team.[130] og støttegrupper ledet av pasienter.

I mange ikke-vestlige samfunn behandles schizofreni med mer uformelle metoder i det sosiale fellesskapet. Internasjonale undersøkelser gjennomført av Verdens helseorganisasjon over flere tiår har indikert at prognosen for mennesker diagnostisert med schizofreni i ikke-vestlige land i gjennomsnitt er bedre enn for mennesker i Vesten.[131]

Medisinering rediger

Førstevalget i psykiatrisk behandling av schizofreni er medisinering med antipsykotika.[132] Antipsykotiske medikamenter kan redusere positive symptomer ved psykose. Det tar rundt 7–14 dager før de fleste antipsykotika gir maksimal effekt. De antipsykotika som så langt er tilgjengelige, gir ingen betydelig forbedring av negative symptomer.[133][134][135][136]

De nyere, atypiske, antipsykotiske legemidlene foretrekkes vanligvis framfor eldre, typiske antipsykotika ved førstegangsbehandling, på tross av at de er dyre og kan innebære økt sannsynlighet for vektøkning og fedmerelaterte sykdommer.[137] I 2005–2006 viste resultater fra en stor studie finansiert av det amerikanske National Institute of Mental Health[138] at et representativt, førstegenerasjons antipsykotikum, perfenazin, var like effektivt som, og mer kostnadseffektivt enn, flere nyere medisiner som benyttes, i opptil 18 måneder. Det atypiske antipsykotika-preparatet som pasientene var villige til å fortsette med over lengst tid, olanzapin, var assosiert med betydelig vektøkning og risiko for metabolsk syndrom. Klozapin var mest effektivt for personer med dårlig respons på andre preparater, men ga plagsomme bivirkninger. Ettersom studien ikke inkluderte pasienter med tardive dyskinesier, er relevansen av studien for denne gruppen pasienter, uklar.[139]

På grunn av en angivelig lavere risiko for bivirkninger som rammer bevegelsesapparatet, har atypiske antipsykotika vært brukt ved schizofreni hos barn og unge i mange år, også før enkelte legemidler i denne klassen ble godkjent for bruk for denne pasientgruppen. Ulempen er økt risiko for metabolsk syndrom og overvekt, noe som kan ha særlig betydning ettersom behandlingen ble startet opp i ung alder. For barn og tenåringer med schizofreni, bør medikamenter brukes i kombinasjon med individuell terapi og familiebaserte tiltak.[16]

Nylige revurderinger har tilbakevist påstandene om at atypiske antipsykotika har gitt færre ekstrapyramidale bivirkninger enn typiske antipsykotika, særlig når sistnevnte brukes i lave doser.[140] Økte nivåer av prolaktin er blitt funnet hos kvinner som står på atypiske antipsykotika.[141] Det er fortsatt uklart om nyere antipsykotika reduserer risikoen for å utvikle malignt nevroleptikasyndrom.[142]

Medisinenes effekt på symptomene varierer, og behandlingresistent schizofreni er et begrep som brukes når symptomene ikke går tilfredsstillende tilbake ved bruk av minst to ulike antipsykotika.[143] Pasienter i denne kategorien kan bli foreskrevet klozapin,[144] et medikament som er mer effektivt enn andre antipsykotiske legemidler ved behandlingsresistent schizofreni og som derfor er til nytte for mange pasienter, men som har potensielt dødelige bivirkninger, inkludert agranulocytose og myokarditt.[145] Behandling med klozapin anses for å være trygg dersom pasienten avgir en regelmessig blodprøve, der hensikten er tidlig å avdekke om preparatet påvirker pasientens blodlegemer. For andre pasienter som ikke ønsker eller er ute av stand til å ta medisiner regelmessig, kan langtidsvirkende depotpreparater av antipsykotika gis annenhver uke for å oppnå kontroll over symptomene. Lovverket i flere land, blant annet USA, Australia og Norge tillater tvungen administrasjon av denne type medisin for dem som nekter, men som ellers er stabile og lever utenfor institusjon.

Psykologiske og sosiale tiltak rediger

Psykoterapi er i utstrakt grad anbefalt og benyttet i behandlingen av schizofreni, selv om tilbudet kan være begrenset til farmakoterapi grunn av manglende offentlig, økonomisk støtte til psykoterapi, eller manglende ferdigheter i psykoterapi hos behandleren.[146]

Kognitiv atferdsterapi (KAT) er rettet mot spesifikke symptomer[147][148][149] og å forbedre viktige områder som selvfølelse, sosial fungering og innsikt. Selv om resultatene fra tidlige studier av denne terapiformen var ufullstendige[150], er KAT ifølge flere forskere en effektiv behandling for å redusere positive og negative symptomer på schizofreni, og for å forbedre funksjonsevnen.[151][152] Men i en artikkel i Psychological Medicine med tittelen «Kognitiv atferdsterapi for alvorlige psykiske lidelser: fungerer det virkelig?»[153] (2010), hevder forfatterne at ingen studier så langt har kunnet påvise at KAT er effektiv, verken når det gjelder å redusere symptomer eller å hindre tilbakefall ved schizofreni.

En annen tilnærming er kognitiv trening, en teknikk som tar sikte på å reversere kognitiv svikt, som ofte er en del av sykdomsbildet ved schizofreni. Metoden, basert på nevropsykologisk rehabilitering, er ifølge enkelte forskere effektiv, med målbare forbedringer i hjerneaktiviteten målt med fMRI. [154][155] En lignende tilnærming som fokuserer på sosial kognisjon samt nevrokognisjon, på engelsk kjent som «cognitive enhancement therapy», har også vist effekt.[156]

Familieterapi tar for seg hele familiesystemet rundt en person med diagnosen schizofreni, og har gjennomgående vist seg å være gunstig, i det minste hvis intervensjonen er langsiktig.[157][158][159] Effekten av schizofreni på familier og pleiere har fått mer oppmerksomhet med den økende tilgjengeligheten av selvhjelpsbøker om emnet.[160][161] Det finnes også noe dokumentasjon for at sosial ferdighetstrening kan være gunstig, men man har også gjort betydelige negative funn vedrørende denne metoden.[162][163] Enkelte studier har utforsket de mulige fordelene med musikkterapi og andre kreative terapier.[164][165][166]

Den kontroversielle Soteriamodellen bruker en tilnærming med minimal medisinering, og presenterer seg som et alternativ til sykehusbehandling. Metoden er beskrevet som en «miljøterapeutisk tilfriskningsmodell», beskrevet av grunnleggeren som «gjennom hele døgnet å benytte mellommenneskelige tiltak av ansatte som ikke er fagfolk, vanligvis uten nevroleptika-behandling, i et lite, hjemmekoselig, rolig, støttende, beskyttende og tolerant, sosialt miljø».[167] Selv om forskningen vedrørende effekten av denne metoden er begrenset, fant en systematisk gjennomgang fra 2008 at programmet er like effektivt som behandling med medikamenter.[168]

Annet rediger

Elektrokonvulsiv terapi (ECT) anses ikke som førstelinjebehandling, men kan benyttes i bestemte situasjoner, når andre behandlinger har mislyktes. Metoden er mer effektiv når symptomer på katatoni er til stede,[169] og anbefales i retningslinjene fra NICE-orgnasiasjonen i Storbritannia. Elektrokonvulsiv terapi anbefales forøvrig ikke ved schizofreni.[170] Psykokirurgi utføres sjelden og er ikke lenger anbefalt behandling.[171]

Organisasjoner opprettet av brukere har blitt en integrert del av rehabiliteringen i Europa og USA; grupper som the Hearing Voices Network og the Paranoia Network har utviklet en selvhjelps-tilnærming som tar sikte på å yte støtte og hjelp utenfor den tradisjonelle medisinske modellen som fortsatt er rådende i deler av verden. Ved å unngå å sette personlige erfaringer i kriteriesett for psykisk sykdom eller psykisk helse, har organisasjonene som mål å gjøre opplevelsene ved schizofreni mindre stigmatiserende, og å legge vekt på og stimulere til individuelt ansvar og et positivt selvbilde. Samarbeid mellom sykehus og brukerstyrte organisasjoner er blitt mer vanlig, og tiltakene skal både hindre sosial tilbaketrekking, styrke sosiale ferdigheter og gi færre sykehusinnleggelser.[172]

Regelmessig mosjon kan være helsebringende både fysisk og psykisk, og gi økt velvære hos mennesker med schizofreni.[173]

Prognose rediger

Sykdomskurs rediger

 
John Nash, en amerikansk matematiker, begynte å vise tegn på paranoid schizofreni i løpet av studietiden. Til tross for å ha sluttet å ta sine foreskrevne medisiner, fortsatte Nash sine studier og ble tildelt nobelprisen i 1994. Hans liv ble portrettert i filmen A Beautiful Mind fra 2001.

The International Study of Schizophrenia (ISoS) var en langsiktig oppfølgingsstudie av 1633 personer diagnostisert med schizofreni rundt om i verden, koordinert av Verdens helseorganisasjon og publisert i 2001. Av de 75 % som var tilgjengelige for oppfølging, hadde halvparten et gunstig utfall, mens 16 % opplevde en forsinket tilfriskning etter en tidligere uforandret utvikling. Som oftest kunne det langsiktige utfallet leses ut av sykdomsutviklingen fra de to første årene. Tidlig sosial intervensjon var også assosiert med bedre prognose.

Konklusjonene i studien har vært ansett som viktige for å fjerne den utbredte troen på at tilstanden alltid er kronisk, en oppfatning som kan finnes både hos pasienter og helsepersonell.[174] En gjennomgang av omfattende, longitudinelle studier i Nord-Amerika bemerket denne variasjonen i utfallet ved schizofreni, selv om resultatet gjennomsnittlig var dårligere enn ved andre psykotiske og psykiske lidelser. Et moderat antall pasienter med schizofreni ble bedre og forble friske. Gjennomgangen av studiene reiste spørsmålet om enkelte pasienter trenger vedlikeholdsmedisinering eller ikke.[175]

En klinisk studie med strenge tilfriskningskriterier (reduksjon av både positive og negative symptomer og tilstrekkelig sosial og yrkesmessig fungering i sammenhengende to år) fant en tilfriskningsrate på 14 % innenfor de første fem årene.[176] En 5-års samfunnsstudie fant at 62 % viste generell klinisk og funksjonell forbedring.[177]

Studier fra Verdens helseorganisasjon har registrert at personer med diagnosen schizofreni har langt bedre. langsiktige utfall i utviklingsland (India, Colombia og Nigeria) enn i industrielt utviklede land (USA, Storbritannia, Irland, Danmark, Tsjekkia, Slovakia, Japan, og Russland),[178] til tross for at antipsykotiske medikamenter ikke er allment tilgjengelig i utviklingsland.

Å definere tilfriskning rediger

Eksakte definisjoner av remisjon eller tilfriskning ved schizofreni er ikke fullt ut etablert, og frekvensene er derfor ikke alltid sammenlignbare på tvers av studier. En «Arbeidsgruppe for remisjon ved schizofreni» har foreslått standardiserte tilfriskningskriterier som «forbedringer i kjernesymptomer i den grad at gjenværende symptomer er av så lav intensitet at de ikke lenger forstyrrer atferden i særlig grad, og er under terskelen som vanligvis benyttes når innleggelsesdiagnosen schizofreni stilles».[179] Standardiserte tilfriskningskriterier har også blitt foreslått av en rekke ulike forskere. DSM-definisjonene «fullstendig tilbakevending til premorbide funksjonsnivåer» eller «fullstendig tilbakevending til total fungering» har blitt sett på som utilstrekkelige, umulige å måle, uforenlige med variasjoner i hvordan ulike samfunn definerer normal psykososial fungering, og kan bidra til selvoppfyllende pessimisme og stigmatisering.[180]

Enkelte profesjonelle innenfor mental helse kan ha svært forskjellige grunnleggende oppfatninger av og forestillinger om tilfriskning enn hva personer med diagnosen selv har.[181] Nesten alle forskningskriterier er svært begrensede og mislykkes i å inkludere personenes egne vurderinger og følelser om eget liv. Schizofreni og tilfriskning innebærer ofte et vedvarende tap av selvfølelse, fremmedgjøring fra venner og familie, avbrudd i skolegang og karriere og sosial stigmatisering, «erfaringer som ikke bare kan reverseres eller glemmes».[129] En stadig mer innflytelsesrik modell definerer tilfriskning fra schizofreni som en prosess, i likhet med å være «i tilfriskning» fra rus- og alkoholproblemer, og framhever tilfriskning som en personlig reise som inkluderer faktorer som håp, valg, egenmakt, sosial inkludering og prestasjoner.[129]

Prediktorer rediger

Flere faktorer er forbundet med en bedre prognose: Å være kvinne, rask (i motsetning til snikende) symptomdebut, høyere alder ved første episode, overveiende positive (i stedet for negative) symptomer, symptomer på stemningslidelser, og god fungering før sykdommen brøt ut.[182][183] Indre ressurser og sterke sider hos den enkelte, for eksempel besluttsomhet eller psykologisk motstandsdyktighet (resiliens), er også blitt assosiert med bedre prognose.[175] Holdningen til og støtten fra mennesker i vedkommendes liv kan ha en betydelig innvirkning; forskning har konsekvent vist at kritiske kommentarer, fiendtlighet og påtrengende eller kontrollerende holdninger, er knyttet til tilbakefall.[184] Forskning på prediktive faktorer er imidlertid for det meste korrelerende, og et klart årsaks- og virkningsforhold er ofte vanskelig å fastslå.

Dødelighet rediger

 
En side av schizofreni er økt selvmordsrate

I en studie av over 168 000 svenske statsborgere som gjennomgår psykiatrisk behandling, var schizofreni assosiert med en gjennomsnittlig levealder på rundt 80–85 % av forventet levealder, med befolkningen forøvrig som målestokk. Kvinner med schizofreni hadde litt høyere forventet levealder enn menn med sykdommen. En schizofrenidiagnose viste seg å gi høyere forventet levealder enn diagnoser for rusmiddelavhengighet, personlighetsforstyrrelser, hjerteinfarkt og hjerneslag.[185] Andre identifiserte faktorer inkluderer røyking,[186] dårlig kosthold, lite mosjon og bivirkninger av psykofarmaka.[13]

Selvmordsraten ved schizofreni er høyere enn gjennomsnittet. Anslaget har vært 10 %, men en nyere analyse av studier og statistikk har justert tallene til 4,9 %. Selvmord forekommer oftest i tiden etter utbruddet, eller etter første sykehusinnleggelse.[187] Langt flere forsøker å begå selvmord.[188] Det finnes en rekke årsaker og risikoforhold knyttet til selvmordsatferden.[189][190]

Vold rediger

Forholdet mellom voldelige handlinger og schizofreni er omstridt. Dagens forskning viser at andelen personer med schizofreni som begår voldelige handlinger er høyere enn andelen personer uten noen lidelse, men lavere enn ved lidelser som alkoholisme. Forskjellen er mindre eller ikke til stede ved sammenligninger i samme nabolag når relaterte faktorer er tatt hensyn til, da særlig sosiodemografiske variabler og skadelig rusmiddelbruk. [191] Undersøkelser har vist at 5 % til 10 % av dem som har begått mord i vestlige land har en schizofrenispektrum-lidelse.[192][193][194]

Forekomsten av psykose ved schizofreni har av og til blitt knyttet til høyere risiko for voldelige handlinger. Forskning om betydningen av vrangforestillinger eller hallusinasjoner ved voldsbruk har ikke gitt konsekvente funn. Fokus har vært rettet mot vrangforestillinger med sjalusi og trusler som tema, og kommanderende (imperative) hallusinasjoner. Flere forfattere hevder at sannsynligheten for voldsbruk er høyere når pasienten har en bakgrunn med lærevankser, lav IQ, atferdsforstyrrelser, skadelig rusmiddelbruk og voldsbruk før diagnosen ble stilt.[192]

Personer med diagnosen schizofreni er ofte ofre for voldelig kriminalitet – minst 14 ganger oftere enn de er gjerningsmenn.[195][196] Et annet gjennomgående funn er at skadelig rusmiddelbruk, særlig risikopreget alkholbruk,[197] ofte forekommer blant det mindretallet som begår voldelige handlinger. Vold begått av eller mot personer med schizofreni oppstår vanligvis i komplekse, sosiale interaksjoner innenfor en familiesammenheng,[198] og er også et problem i helsetjenesten[199] og i samfunnet generelt.[200]

Epidemiologi rediger

 
Uførhets-justerte leveår for schizofreni per 100 000 innbyggere i 2002.

██ ingen data

██ ≤ 185

██ 185–197

██ 197–207

██ 207–218

██ 218–229

██ 229–240

██ 240–251

██ 251–262

██ 262–273

██ 273–284

██ 284–295

██ ≥ 295

Schizofreni forekommer like hyppig hos menn og kvinner, men viser seg vanligvis tidligere hos menn. Den vanligste alderen for utbrudd er 20–28 år hos menn og 26–32 år hos kvinner.[6] Sykdomsdebut i barndommen er mye sjeldnere.[201] Sykdomsdebut hos middelaldrende og eldre er også sjelden.[202] Livstidsprevalens for schizofreni – andelen av personer som forventes å rammes av sykdommen på ett eller annet tidspunkt i livet – er trolig mindre enn 1 %. En systematisk gjennomgang av flere studier gjort i 2002 påviste en livstidsprevalens på 0,55 %.[8]

Til tross for kunnskapen om at schizofreni forekommer mer eller mindre i samme grad over hele verden, varierer allikevel prevalensen mellom ulike deler av verden,[203] innenfor det enkelte land,[204], og på lokalt nivå.[205] Et funn som viser seg å være svært stabilt, er at det er en klar sammenheng mellom det å bo i et urbant miljø og å få en schizofrenidiagnose, også etter at faktorer som bruk av illegale rusmidler, etnisk gruppetilhørighet og størrelsen på sosiale grupper er blitt kontrollert.[71] Schizofreni er kjent for å være en vesentlig årsak til uførhet. I en studie fra 1999 gjennomført i 14 land ble psykose rangert som den tredje mest invalidiserende tilstand etter kvadriplegi (lammelse av begge armer og ben) og demens, men foran paraplegi (halvsidig lammelse) og blindhet.[206]

Historikk rediger

Beretninger om et schizofreni-lignende syndrom antas å være sjeldne i historiske nedtegnelser før 1800, selv om rapporter om irrasjonell, uforståelig, eller ukontrollert atferd er vanlige. De tidligste tilfellene av sykdommen i medisinsk og psykiatrisk litteratur anses å være den detaljerte rapporten om James Tilly Matthews fra 1797, og nedtegnelsene gjort av Phillipe Pinel, publisert i 1809.[207] Schizofreni ble først beskrevet som et distinkt syndrom som påvirket tenåringer og unge voksne av Benedict Morel i 1853, kalt démence précoce (direkte oversatt 'tidlig demens'). Arnold Pick brukte begrepet demens praecox i 1891 i beskrivelsen av en psykotisk lidelse. I 1893 introduserte Emil Kraepelin en ny distinksjon i klassifiseringen av psykiske lidelser og skilte mellom demens praecox og stemningslidelse (kalt manisk depresjon, hvilket omfattet både unipolar og bipolar depresjon). Kraepelin mente at demens praecox først og fremst var en sykdom i hjernen,[208] og en særlig form for demens som skilte seg fra andre former for demens, som Alzheimers sykdom, som vanligvis oppstår senere i livet.[209]

Ordet schizofreni, som grovt kan oversettes til «deling av sinnet»[210], ble skapt av Eugen Bleuler i 1908, og var ment å beskrive splittelsen i funksjonen av personlighet, tenkning, hukommelse og persepsjon. Bleuler beskrev de viktigste symptomene med fire Aer: flat Affekt, Autisme, nedsatt Assosiasjonsevne og Ambivalens.[211] Bleuler innså at sykdommen ikke var demens da noen av pasientene hans opplevde bedring framfor forverring, og foreslo derfor begrepet schizofreni i stedet.

Tidlig på 1970-tallet ble de diagnostiske kriteriene for schizofreni gjenstand for en rekke kontroverser som til slutt førte til de operative kriteriene som brukes i dag. Det ble klart etter en amerikansk-britisk diagnostisk studie gjennomført i 1971 at diagnosen schizofreni langt hyppigere ble satt i USA enn i Europa.[212] Dette skyldtes blant annet løsere diagnostiske kriterier i USA, der man brukte DSM-II, i motsetning til bruken av ICD-9 i Europa. David Rosenhan publiserte i 1973 tidsskriftet Science en artikkel med tittelen On being sane in insane places, der han konkluderte med at diagnosen schizofreni i USA ofte var subjektiv og upålitelig.[213] Dette var noen av faktorene som førte til en revisjon, ikke bare av schizofrenidiagnosen, men en revisjon av hele DSM-håndboken, hvilket resulterte i utgivelsen av DSM-III i 1980.[214]

Begrepet schizofreni blir ofte misoppfattet[av hvem?] til å bety «splittet personlighet». Selv om enkelte med en schizofrenidiagnose kan høre stemmer og kan oppleve at stemmene de hører er distinkte personligheter, innebærer ikke schizofreni at vedkommende skifter mellom flere personligheter. Forvirringen oppstår delvis på grunn av en bokstavelig tolkning av Bleulers begrep schizofreni. Den første kjente feilbruken av begrepet forekom i en artikkel skrevet av poeten TS Eliot i 1933.[215]

Samfunn og kultur rediger

Stigma rediger

Sosial stigmatisering viser seg å være den største hindringen i tilfriskningsprosessen for pasienter med schizofreni.[216] I et stort, representativt utvalg i en undersøkelse fra 1999 mente 12,8 % amerikanere at det var «svært sannsynlig» at personer med schizofreni var i stand til å utøve vold mot andre, og 48,1 % mente det var «noe sannsynlig». Over 74 % mente at personer med schizofreni enten «ikke var særlig i stand til» eller «ikke var i stand til i det hele tatt» å fatte beslutninger vedrørende behandlingen av sykdommen, og 70,2 % mente det samme når det gjaldt evne til å ta økonomiske beslutninger.[217] Antall personer som oppfatter pasienter med psykose som voldelige har blitt mer enn doblet siden 1950-tallet, ifølge en metaanalyse.[218]

I 2002 endret det japanske Selskap for Psykiatri og Nevrologi betegnelsen for schizofreni fra Seishin-Bunretsu-BYO 精神分裂病 (sinn-splittelse-sykdom) til Togo-shitchō-sho 统合失调症 (integreringslidelse) for å redusere stigmatisering.[219] Det nye navnet ble inspirert av den biopsykososiale modellen. Antallet pasienter som ble informert om diagnosen økte i løpet av tre år fra 36,7 % til 69,7 %.[220]

Kulturelle ikoner og skildringer rediger

Boken og filmen A Beautiful Mind skildrer livet til John Forbes Nash, matematiker og nobelprisvinner, diagnostisert med schizofreni. Marathi-filmen Devrai (med Atul Kulkarni) er en skildring av en pasient med schizofreni. Filmen, som er satt til Vest-India, viser pasientens og hans nærmestes atferd, mentalitet og kamp. Flere dokumentariske bøker er blitt skrevet av familiemedlemmer. Den australske journalisten Anne Deveson fortalte historien om sønnens kamp mot schizofreni i boka Tell Me I'm Here[221], som senere er blitt filmatisert. I boka Eden Express beskriver Mark Vonnegut sine erfaringer med schizofreni og tilfriskning. I Norge har blant annet Arnhild Lauveng skrevet boka I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose om sine erfaringer fra flere år med symptomer på schizofreni, og veien mot tilfriskning, psykologutdannelse og et yrkesaktivt liv. Hørespillet Risk av Christopher Grøndahl skildrer en ung manns psykotiske gjennombrudd og påfølgende kamp mot schizofrenien.

Referanser rediger

  1. ^ Rigil K Yeung; Zheng-Hua Xiang; Shui-Ying Tsang; m.fl. (17. juli 2018). «Gabrb2-knockout mice displayed schizophrenia-like and comorbid phenotypes with interneuron-astrocyte-microglia dysregulation.». Translational Psychiatry. 8 (1): 128. PMC 6048160 . PMID 30013074. doi:10.1038/S41398-018-0176-9. Wikidata Q55689402. 
  2. ^ a b Manel Barki; Hong Xue (30. januar 2022). «GABRB2, a key player in neuropsychiatric disorders and beyond». Gene. Gene Wiki Review Series. 809. PMID 34673206. doi:10.1016/J.GENE.2021.146021. Wikidata Q109615004. 
  3. ^ Qingqing Zhang; Xiuzhen Zhang; Sijia Song; m.fl. (31. januar 2019). «The association of GABRB2 SNPs with cognitive function in schizophrenia». European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience. PMID 30706170. doi:10.1007/S00406-019-00985-3. Wikidata Q91299667. 
  4. ^ "Schizophrenia". BMJ Best Practice. BMJ Publishing Group, 2010
  5. ^ "Schizophrenia" Concise Medical Dictionary. Oxford University Press, 2010. Oxford Reference Online. Maastricht University Library. 29. juni 2010.
  6. ^ a b Castle D, Wessely S, Der G, Murray RM (1991). «The incidence of operationally defined schizophrenia in Camberwell, 1965–84». The British Journal of Psychiatry. 159: 790–4. PMID 1790446. doi:10.1192/bjp.159.6.790. 
  7. ^ Bhugra D (2005). «The global prevalence of schizophrenia». PLoS Medicine. 2 (5): e151; quiz e175. PMC 1140960 . PMID 15916460. doi:10.1371/journal.pmed.0020151. 
  8. ^ a b Goldner EM, Hsu L, Waraich P, Somers JM (2002). «Prevalence and incidence studies of schizophrenic disorders: a systematic review of the literature». Canadian Journal of Psychiatry. 47 (9): 833–43. PMID 12500753. 
  9. ^ a b c d American Psychiatric Association (2000). «Schizophrenia». Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-IV. Washington, DC: American Psychiatric Publishing, Inc. ISBN 0-89042-024-6. Arkivert fra originalen 11. juni 2008. Besøkt 4. juli 2008. 
  10. ^ Rathus, Spencer and Jeffrey Nevid (1991). Abnormal Psychology. Prentice Hall. s. 228. ISBN 0130052167. 
  11. ^ Becker T, Kilian R (2006). «Psychiatric services for people with severe mental illness across western Europe: what can be generalized from current knowledge about differences in provision, costs and outcomes of mental health care?». Acta Psychiatrica Scandinavica Supplement. 429 (429): 9–16. PMID 16445476. doi:10.1111/j.1600-0447.2005.00711.x. 
  12. ^ Sim K, Chua TH, Chan YH, Mahendran R, Chong SA (2006). «Psychiatric comorbidity in first episode schizophrenia: a 2 year, longitudinal outcome study». Journal of Psychiatric Research. 40 (7): 656–63. PMID 16904688. doi:10.1016/j.jpsychires.2006.06.008. 
  13. ^ a b Brown S, Barraclough B, Inskip H (2000). «Causes of the excess mortality of schizophrenia». British Journal of Psychiatry. 177: 212–7. PMID 11040880. doi:10.1192/bjp.177.3.212. 
  14. ^ Palmer BA, Pankratz VS, Bostwick JM (2005). «The lifetime risk of suicide in schizophrenia: a reexamination». Archives of General Psychiatry. 62 (3): 247–53. PMID 15753237. doi:10.1001/archpsyc.62.3.247. 
  15. ^ «Is talking to yourself normal? What it means for mental health». www.medicalnewstoday.com (engelsk). 6. januar 2021. Besøkt 18. mai 2023. 
  16. ^ a b Cullen KR, Kumra S, Regan J; m.fl. (2008). «Atypical Antipsychotics for Treatment of Schizophrenia Spectrum Disorders». Psychiatric Times. 25 (3). Arkivert fra originalen 28. desember 2008. Besøkt 26. november 2010. 
  17. ^ Addington J (2007). «North American prodrome longitudinal study: a collaborative multisite approach to prodromal schizophrenia research». Schizophrenia Bulletin. 33 (3): 665–72. PMC 2526151 . PMID 17255119. doi:10.1093/schbul/sbl075. 
  18. ^ Parnas J (1989). «Pre-morbid psychopathology in schizophrenia spectrum». British Journal of Psychiatry. 115: 623–7. PMID 2611591. 
  19. ^ Amminger GP (2006). «Early-onset of symptoms predicts conversion to non-affective psychosis in ultra-high risk individuals». Schizophrenia Research. 84 (1): 67–76. PMID 16677803. doi:10.1016/j.schres.2006.02.018. 
  20. ^ Schneider, K (1959). Clinical Psychopathology (5 utg.). New York: Grune & Stratton. 
  21. ^ Nordgaard J, Arnfred SM, Handest P, Parnas J (2008). «The diagnostic status of first-rank symptoms». Schizophrenia Bulletin. 34 (1): 137–54. PMC 2632385 . PMID 17562695. doi:10.1093/schbul/sbm044. 
  22. ^ Sims A (2002). Symptoms in the mind: an introduction to descriptive psychopathology. Philadelphia: W. B. Saunders. ISBN 0-7020-2627-1. 
  23. ^ Velligan DI and Alphs LD (1. mars 2008). «Negative Symptoms in Schizophrenia: The Importance of Identification and Treatment». Psychiatric Times. 25 (3). Arkivert fra originalen 6. oktober 2009. Besøkt 26. november 2010. 
  24. ^ Jakobsen KD (2005). «Reliability of clinical ICD-10 schizophrenia diagnoses». Nordic Journal of Psychiatry. 59 (3): 209–12. PMID 16195122. doi:10.1080/08039480510027698. 
  25. ^ Pope HG (1983). «Distinguishing bipolar disorder from schizophrenia in clinical practice: guidelines and case reports» (PDF). Hospital and Community Psychiatry. 34: 322–28. Arkivert fra originalen (PDF) 27. februar 2008. Besøkt 24. februar 2008.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 27. februar 2008. Besøkt 26. november 2010. 
  26. ^ Gaudiano et. al. «Psychotic depression» (engelsk). Besøkt 23. mai 2023. 
  27. ^ Bottas A (15. april 2009). «Comorbidity: Schizophrenia With Obsessive-Compulsive Disorder». Psychiatric Times. 26 (4). 
  28. ^ [52] ^ American Psychiatric Association DSM-5 Work Groups (2010) Proposed Revisions – Schizophrenia and Other Psychotic Disorders. . Besøkt 17. februar 2010.
  29. ^ Boyle, Mary (2002). Schizophrenia: a scientific delusion?. New York: Routledge. ISBN 0-415-22718-6. 
  30. ^ Bentall, Richard P.; Read, John E; Mosher, Loren R. (2004). Models of Madness: Psychological, Social and Biological Approaches to Schizophrenia. Philadelphia: Brunner-Routledge. ISBN 1-58391-906-6. 
  31. ^ «Schizophrenia term use 'invalid'». BBC News online. United Kingdom. 9. oktober 2006. Besøkt 16. mai 2007. 
  32. ^ «CASL Biography». Arkivert fra originalen 6. oktober 2011. Besøkt 1. februar 2009.  og «CASL History». Arkivert fra originalen 6. oktober 2011. Besøkt 1. februar 2009. 
  33. ^ a b Tsuang MT (2000). «Toward reformulating the diagnosis of schizophrenia». American Journal of Psychiatry. 157 (7): 1041–50. PMID 10873908. doi:10.1176/appi.ajp.157.7.1041. 
  34. ^ Peralta V, Cuesta MJ (2007). «A dimensional and categorical architecture for the classification of psychotic disorders». World Psychiatry. 6 (2): 100–1. PMC 2219908 . PMID 18235866. 
  35. ^ Verdoux H (2002). «Psychotic symptoms in non-clinical populations and the continuum of psychosis». Schizophrenia Research. 54 (1–2): 59–65. PMID 11853979. doi:10.1016/S0920-9964(01)00352–8 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  36. ^ Johns LC (2001). «The continuity of psychotic experiences in the general population». Clinical Psychology Review. 21 (8): 1125–41. PMID 11702510. doi:10.1016/S0272-7358(01)00103–9 (inaktiv 2010-03-22) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  37. ^ Peters ER (2005). «Measuring delusional ideation: the 21-item Peters et al. Delusions Inventory (PDI)». Schizophrenia Bulletin. 30 (4): 1005–22. PMID 15954204. 
  38. ^ Edgar Jones (1999). «The Phenomenology of Abnormal Belief: A Philosophical and Psychiatric Inquiry». Philosophy, Psychiatry and Psychology. 6 (1): 1–16. doi:10.1353/ppp.1999.0004 (inaktiv 2009-12-08). Besøkt 24. februar 2008. 
  39. ^ David AS (1999). «On the impossibility of defining delusions». Philosophy, Psychiatry and Psychology. 6 (1): 17–20. doi:10.1353/ppp.1999.0006 (inaktiv 2009-12-08). Besøkt 24. februar 2008. 
  40. ^ S. Nassir Ghaemi (1999). «An Empirical Approach to Understanding Delusions». Philosophy, Psychiatry and Psychology. 6 (1): 21–24. doi:10.1353/ppp.1999.0007 (inaktiv 2009-12-08). Besøkt 24. februar 2008. 
  41. ^ Andreasen NC (2000). «Schizophrenia: the fundamental questions». Brain Res. Brain Res. Rev. 31 (2–3): 106–12. PMID 10719138. doi:10.1016/S0165-0173(99)00027-2. 
  42. ^ Andreasen NC (1999). «A unitary model of schizophrenia: Bleuler's "fragmented phrene" as schizencephaly». Archives of General Psychiatry. 56 (9): 781–7. PMID 12884883. doi:10.1001/archpsyc.56.9.781. [død lenke]
  43. ^ a b Jansson LB, Parnas J (2007). «Competing definitions of schizophrenia: what can be learned from polydiagnostic studies?». Schizophr Bull. 33 (5): 1178–200. PMID 17158508. doi:10.1093/schbul/sbl065. 
  44. ^ Green MF, Nuechterlein KH (1999). «Should schizophrenia be treated as a neurocognitive disorder?». Schizophr Bull. 25 (2): 309–19. PMID 10416733. 
  45. ^ Green, Michael (2001). Schizophrenia revealed: from neurons to social interactions. New York: W.W. Norton. ISBN 0-393-70334-7. 
  46. ^ Lake CR, Hurwitz N (2007). «Schizoaffective disorder merges schizophrenia and bipolar disorders as one disease—there is no schizoaffective disorder». Curr Opin Psychiatry. 20 (4): 365–79. PMID 17551352. doi:10.1097/YCO.0b013e3281a305ab. Arkivert fra originalen 21. august 2011. Besøkt 26. november 2010. 
  47. ^ Malhi GS, Green M, Fagiolini A, Peselow ED, Kumari V (2008). «Schizoaffective disorder: diagnostic issues and future recommendations». Bipolar Disorders. 10 (1 Pt 2): 215–30. PMID 18199238. doi:10.1111/j.1399-5618.2007.00564.x. 
  48. ^ Craddock N, Owen MJ (2005). «The beginning of the end for the Kraepelinian dichotomy». Br J Psychiatry. 186: 364–6. PMID 15863738. doi:10.1192/bjp.186.5.364. 
  49. ^ Cooper, David A. (1969). The Dialectics of Liberation (Pelican). London, England: Penguin Books Ltd. ISBN 0-14-021029-6. 
  50. ^ Szasz, Thomas Stephen (1974). The myth of mental illness: foundations of a theory of personal conduct. San Francisco: Harper & Row. ISBN 0-06-091151-4. 
  51. ^ Meyer-Lindenberg A (2002). «Reduced prefrontal activity predicts exaggerated striatal dopaminergic function in schizophrenia». Nature Neuroscience. 5 (3): 267–71. PMID 11865311. doi:10.1038/nn804. 
  52. ^ Harrison PJ (2003). «Genes for schizophrenia? Recent findings and their pathophysiological implications». The Lancet. 361 (9355): 417–19. PMID 12573388. doi:10.1016/S0140-6736(03)12379–3 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  53. ^ Day R (1987). «Stressful life events preceding the acute onset of schizophrenia: a cross-national study from the World Health Organization». Culture, Medicine and Psychiatry. 11 (2): 123–205. PMID 3595169. doi:10.1007/BF00122563. 
  54. ^ Corcoran C (2003). «The stress cascade and schizophrenia: etiology and onset». Schizophrenia Bulletin. 29 (4): 671–92. PMID 14989406. 
  55. ^ O'Donovan MC, Williams NM, Owen MJ (2003). «Recent advances in the genetics of schizophrenia». Hum. Mol. Genet. 12 Spec No 2: R125–33. PMID 12952866. doi:10.1093/hmg/ddg302. 
  56. ^ Owen MJ, Craddock N, O'Donovan MC (2005). «Schizophrenia: genes at last?». Trends Genet. 21 (9): 518–25. PMID 16009449. doi:10.1016/j.tig.2005.06.011. 
  57. ^ Craddock N, O'Donovan MC, Owen MJ (2006). «Genes for schizophrenia and bipolar disorder? Implications for psychiatric nosology». Schizophr Bull. 32 (1): 9–16. PMC 2632175 . PMID 16319375. doi:10.1093/schbul/sbj033. 
  58. ^ Datta SR, McQuillin A, Rizig M; m.fl. (2010). «A threonine to isoleucine missense mutation in the pericentriolar material 1 gene is strongly associated with schizophrenia». Mol. Psychiatry. 15 (6): 615–28. PMID 19048012. doi:10.1038/mp.2008.128. 
  59. ^ Hennah W, Thomson P, McQuillin A; m.fl. (2009). «DISC1 association, heterogeneity and interplay in schizophrenia and bipolar disorder». Mol. Psychiatry. 14 (9): 865–73. PMID 18317464. doi:10.1038/mp.2008.22. 
  60. ^ O'Donovan MC, Craddock NJ, Owen MJ (2009). «Genetics of psychosis; insights from views across the genome». Hum. Genet. 126 (1): 3–12. PMID 19521722. doi:10.1007/s00439-009-0703-0. 
  61. ^ Purcell SM, Wray NR, Stone JL; m.fl. (2009). «Common polygenic variation contributes to risk of schizophrenia and bipolar disorder». Nature. 460 (7256): 748–52. PMID 19571811. doi:10.1038/nature08185. 
  62. ^ Sanders AR, Duan J, Levinson DF; m.fl. (2008). «No significant association of 14 candidate genes with schizophrenia in a large European ancestry sample: implications for psychiatric genetics». Am J Psychiatry. 165 (4): 497–506. PMID 18198266. doi:10.1176/appi.ajp.2007.07101573. 
  63. ^ Walsh T, McClellan JM, McCarthy SE; m.fl. (2008). «Rare structural variants disrupt multiple genes in neurodevelopmental pathways in schizophrenia». Science. 320 (5875): 539–43. PMID 18369103. doi:10.1126/science.1155174. 
  64. ^ Kirov G, Grozeva D, Norton N; m.fl. (2009). «Support for the involvement of large CNVs in the pathogenesis of schizophrenia». Hum Mol Genet. 18 (8): 1497. PMC 2664144 . PMID 19181681. doi:10.1093/hmg/ddp043. 
  65. ^ The International Schizophrenia Consortium (11. september 2008). «Rare chromosomal deletions and duplications increase risk of schizophrenia». Nature. 455 (7210): 237–41. PMID 18668038. doi:10.1038/nature07239. 
  66. ^ Crespi B, Stead P, Elliot M (2010). «Evolution in health and medicine Sackler colloquium: Comparative genomics of autism and schizophrenia». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A. 107 Suppl 1: 1736–41. PMC 2868282 . PMID 19955444. doi:10.1073/pnas.0906080106. 
  67. ^ Crow TJ (2008). «The 'big bang' theory of the origin of psychosis and the faculty of language». Schizophrenia Research. 102 (1–3): 31–52. PMID 18502103. doi:10.1016/j.schres.2008.03.010. 
  68. ^ Mueser KT, Jeste DV (2008). Clinical Handbook of Schizophrenia. New York: Guilford Press. s. 22–23. ISBN 1593856520. 
  69. ^ Davies G (2003). «A systematic review and meta-analysis of Northern Hemisphere season of birth studies in schizophrenia». Schizophrenia Bulletin. 29 (3): 587–93. PMID 14609251. 
  70. ^ Brown AS (2006). «Prenatal infection as a risk factor for schizophrenia». Schizophrenia Bulletin. 32 (2): 200–2. PMC 2632220 . PMID 16469941. doi:10.1093/schbul/sbj052. 
  71. ^ a b Van Os J (2004). «Does the urban environment cause psychosis?». British Journal of Psychiatry. 184 (4): 287–288. PMID 15056569. doi:10.1192/bjp.184.4.287. 
  72. ^ van Os J, Krabbendam L, Myin-Germeys I, Delespaul P (2005). «The schizophrenia envirome». Current Opinion in Psychiatry. 18 (2): 141–5. PMID 16639166. doi:10.1097/00001504-200503000-00006. Besøkt 6. juli 2008. 
  73. ^ Mueser KT, McGurk SR (2004). «Schizophrenia». The Lancet. 363 (9426): 2063–72. PMID 15207959. doi:10.1016/S0140-6736(04)16458–1 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  74. ^ Selten JP, Cantor-Graae E, Kahn RS (2007). «Migration and schizophrenia». Current Opinion in Psychiatry. 20 (2): 111–115. PMID 17278906. doi:10.1097/YCO.0b013e328017f68e. Besøkt 6. juli 2008. 
  75. ^ Schenkel LS (2005). «Histories of childhood maltreatment in schizophrenia: Relationships with premorbid functioning, symptomatology, and cognitive deficits». Schizophrenia Research. 76 (2–3): 273–286. PMID 15949659. doi:10.1016/j.schres.2005.03.003. 
  76. ^ Janssen (2004). «Childhood abuse as a risk factor for psychotic experiences». Acta Psychiatrica Scandinavica. 109 (1): 38–45. PMID 14674957. doi:10.1046/j.0001–690X.2003.00217.x (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  77. ^ a b Bentall RP (2007). «Prospects for a cognitive-developmental account of psychotic experiences». Br J Clin Psychol. 46 (Pt 2): 155–73. PMID 17524210. doi:10.1348/014466506X123011. 
  78. ^ Subotnik, KL (2002). «Are Communication Deviance and Expressed Emotion Related to Family History of Psychiatric Disorders in Schizophrenia?». Schizophrenia Bulletin. 28 (4): 719–29. PMID 12795501. 
  79. ^ [159] ^ Ten-Year Recovery Outcomes for Clients With Co-Occurring Schizophrenia and Substance Use Disorders – Drake et al. 32 (3): 464 – Schizophrenia Bulletin[1][2]
  80. ^ Ferdinand RF, Sondeijker F, van der Ende J, Selten JP, Huizink A, Verhulst FC (2005). «Cannabis use predicts future psychotic symptoms, and vice versa». Addiction. 100 (5): 612–8. PMID 15847618. doi:10.1111/j.1360–0443.2005.01070.x (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  81. ^ Moore THM, Zammit S, Lingford-Hughes A; m.fl. (2007). «Cannabis use and risk of psychotic or affective mental health outcomes: a systematic review». Lancet. 370 (9584): 319–328. PMID 17662880. doi:10.1016/S0140-6736(07)61162-3. 
  82. ^ Degenhardt L, Hall W, Lynskey M (2001). «Comorbidity between cannabis use and psychosis: Modelling some possible relationships.» (PDF). Sydney: National Drug and Alcohol Research Centre. Arkivert fra originalen (PDF) 24. mai 2006. Besøkt 19. august 2006. 
  83. ^ Frisher M, Crome I, Martino O, Croft P (2009). «Assessing the impact of cannabis use on trends in diagnosed schizophrenia in the United Kingdom from 1996 to 2005». Schizophr. Res. 113 (2–3): 123–8. PMID 19560900. doi:10.1016/j.schres.2009.05.031. 
  84. ^ [168] ^ https://web.archive.org/web/20100922115831/http://www.nhsconfed.org/Publications/Documents/MHN_factsheet_August_2009_FINAL_2.pdf Key facts and trends in mental health, National Health Service, 2009
  85. ^ Gregg L, Barrowclough C, Haddock G (2007). «Reasons for increased substance use in psychosis». Clin Psychol Rev. 27 (4): 494–510. PMID 17240501. doi:10.1016/j.cpr.2006.09.004. 
  86. ^ Kuczenski R, Segal DS (1997). «Effects of methylphenidate on extracellular dopamine, serotonin, and norepinephrine: comparison with amphetamine». J. Neurochem. 68 (5): 2032–7. PMID 9109529. doi:10.1046/j.1471-4159.1997.68052032.x (inaktiv 2008-12-29). 
  87. ^ Mahoney JJ, Kalechstein AD, De La Garza R, Newton TF (2008). «Presence and persistence of psychotic symptoms in cocaine- versus methamphetamine-dependent participants». The American Journal on Addictions. 17 (2): 83–98. PMID 18393050. doi:10.1080/10550490701861201. 
  88. ^ Larson, Michael (30. mars 2006). «Alcohol-Related Psychosis». eMedicine. WebMD. Besøkt 27. september 2006. 
  89. ^ Soyka, M (1990). «Psychopathological characteristics in alcohol hallucinosis and paranoid schizophrenia». Acta Psychiatrica Scandinavica. 81 (3): 255–9. PMID 2343749. doi:10.1111/j.1600-0447.1990.tb06491.x. 
  90. ^ Gossman, William (19. november 2005). «Delirium Tremens». Besøkt 16. oktober 2006. 
  91. ^ Broome MR, Woolley JB, Tabraham P; m.fl. (2005). «What causes the onset of psychosis?». Schizophr. Res. 79 (1): 23–34. PMID 16198238. doi:10.1016/j.schres.2005.02.007. 
  92. ^ Lewis R (2004). «Should cognitive deficit be a diagnostic criterion for schizophrenia?». Journal of Psychiatry and Neuroscience. 29 (2): 102–113. PMC 383342 . PMID 15069464. 
  93. ^ Brüne M, Abdel-Hamid M, Lehmkämper C, Sonntag C (2007). «Mental state attribution, neurocognitive functioning, and psychopathology: what predicts poor social competence in schizophrenia best?». Schizophr. Res. 92 (1–3): 151–9. PMID 17346931. doi:10.1016/j.schres.2007.01.006. 
  94. ^ Sitskoorn MM (2004). «Cognitive deficits in relatives of patients with schizophrenia: a meta-analysis». Schizophrenia Research. 71 (2): 285–295. PMID 15474899. doi:10.1016/j.schres.2004.03.007. 
  95. ^ Kurtz MM (2005). «Neurocognitive impairment across the lifespan in schizophrenia: an update». Schizophrenia Research. 74 (1): 15–26. PMID 15694750. doi:10.1016/j.schres.2004.07.005. 
  96. ^ Cohen AS; Docherty, NM (2004). «Affective reactivity of speech and emotional experience in patients with schizophrenia». Schizophrenia Research. 69 (1): 7–14. PMID 15145465. doi:10.1016/S0920-9964(03)00069–0 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  97. ^ Horan WP (2003). «Emotional responses to psychosocial stress in schizophrenia: the role of individual differences in affective traits and coping». Schizophrenia Research. 60 (2–3): 271–83. PMID 12591589. doi:10.1016/S0920-9964(02)00227-X. 
  98. ^ Barrowclough C (2003). «Self-esteem in schizophrenia: relationships between self-evaluation, family attitudes, and symptomatology». J Abnorm Psychol. 112 (1): 92–9. PMID 12653417. doi:10.1037/0021–843X.112.1.92 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  99. ^ Birchwood M (2000). «The power and omnipotence of voices: subordination and entrapment by voices and significant others». Psychol Med. 30 (2): 337–44. PMID 10824654. doi:10.1017/S0033291799001828. 
  100. ^ Smith B, Fowler DG, Freeman D; m.fl. (2006). «Emotion and psychosis: links between depression, self-esteem, negative schematic beliefs and delusions and hallucinations». Schizophr. Res. 86 (1–3): 181–8. PMID 16857346. doi:10.1016/j.schres.2006.06.018. 
  101. ^ Beck, AT (2004). «A Cognitive Model of Schizophrenia». Journal of Cognitive Psychotherapy. 18 (3): 281–88. doi:10.1891/jcop.18.3.281.65649. 
  102. ^ Bell V (2006). «Explaining delusions: a cognitive perspective». Trends in Cognitive Science. 10 (5): 219–26. PMID 16600666. doi:10.1016/j.tics.2006.03.004.  linjeskift-tegn i |publikasjon= på plass 20 (hjelp)
  103. ^ Freeman D, Garety PA, Kuipers E, Fowler D, Bebbington PE, Dunn G (2007). «Acting on persecutory delusions: the importance of safety seeking». Behav Res Ther. 45 (1): 89–99. PMID 16530161. doi:10.1016/j.brat.2006.01.014. 
  104. ^ Kuipers E, Garety P, Fowler D, Freeman D, Dunn G, Bebbington P (2006). «Cognitive, emotional, and social processes in psychosis: refining cognitive behavioral therapy for persistent positive symptoms». Schizophr Bull. 32 Suppl 1: S24–31. PMC 2632539 . PMID 16885206. doi:10.1093/schbul/sbl014. 
  105. ^ Kircher, Tilo (2006). «Functional brain imaging of symptoms and cognition in schizophrenia». The Boundaries of Consciousness. Amsterdam: Elsevier. s. 302. ISBN 0444528768. 
  106. ^ Green MF (2006). «Cognitive impairment and functional outcome in schizophrenia and bipolar disorder». Journal of Clinical Psychiatry. 67 (Suppl 9): 3–8. PMID 16965182. 
  107. ^ Laruelle M, Abi-Dargham A, van Dyck CH; m.fl. (1996). «Single photon emission computerized tomography imaging of amphetamine-induced dopamine release in drug-free schizophrenic subjects». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A. 93 (17): 9235–40. PMC 38625 . PMID 8799184. doi:10.1073/pnas.93.17.9235. 
  108. ^ Jones HM (2002). «Dopamine and antipsychotic drug action revisited». British Journal of Psychiatry. 181: 271–275. PMID 12356650. doi:10.1192/bjp.181.4.271. 
  109. ^ Konradi C (2003). «Molecular aspects of glutamate dysregulation: implications for schizophrenia and its treatment». Pharmacology and Therapeutics. 97 (2): 153–79. PMID 12559388. doi:10.1016/S0163-7258(02)00328–5 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  110. ^ Lahti AC (2001). «Effects of ketamine in normal and schizophrenic volunteers». Neuropsychopharmacology. 25 (4): 455–67. PMID 11557159. doi:10.1016/S0893-133X(01)00243–3 (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  111. ^ Coyle JT (2003). «Converging evidence of NMDA receptor hypofunction in the pathophysiology of schizophrenia». Annals of the New York Academy of Sciences. 1003: 318–27. PMID 14684455. doi:10.1196/annals.1300.020. 
  112. ^ Tuominen HJ (2005). «Glutamatergic drugs for schizophrenia: a systematic review and meta-analysis». Schizophrenia Research. 72 (2–3): 225–34. PMID 15560967. doi:10.1016/j.schres.2004.05.005. 
  113. ^ Kuperberg GR, Broome MR, McGuire PK; m.fl. (2003). «Regionally localized thinning of the cerebral cortex in schizophrenia». Arch Gen Psychiatry. 60 (9): 878–888. PMID 12963669. 
  114. ^ Rimol, L.M., Hartberg, C.B., Nesvag, R.; m.fl. (2010). «Cortical thickness and subcortical volumes in schizophrenia and bipolar disorder». Biol.Psychiatry. 68 (1): 41–50. PMID 20609836. 
  115. ^ Rimol, L.M., Nesvag, R., Hagler D. Jr; m.fl. (2012). «Cortical volume, surface area, and thickness in schizophrenia and bipolar disorder». Biol.Psychiatry. 71 (6): 552–560. PMID 22281121. 
  116. ^ Steen RG, Mull C, McClure R, Hamer RM, Lieberman JA (2006). «Brain volume in first-episode schizophrenia: systematic review and meta-analysis of magnetic resonance imaging studies». Br J Psychiatry. 188: 510–8. PMID 16738340. doi:10.1192/bjp.188.6.510. 
  117. ^ Lieberman JA, Bymaster FP, Meltzer HY; m.fl. (2008). «Antipsychotic drugs: comparison in animal models of efficacy, neurotransmitter regulation, and neuroprotection». Pharmacol. Rev. 60 (3): 358–403. PMID 18922967. doi:10.1124/pr.107.00107. 
  118. ^ DeLisi LE (2008). «The concept of progressive brain change in schizophrenia: implications for understanding schizophrenia». Schizophr Bull. 34 (2): 312–21. PMC 2632405 . PMID 18263882. doi:10.1093/schbul/sbm164. 
  119. ^ Ellison-Wright I, Bullmore E (2009). «Meta-analysis of diffusion tensor imaging studies in schizophrenia». Schizophr. Res. 108 (1–3): 3–10. PMID 19128945. doi:10.1016/j.schres.2008.11.021. 
  120. ^ Broyd SJ, Demanuele C, Debener S, Helps SK, James CJ, Sonuga-Barke EJS (2008). «Default-mode brain dysfunction in mental disorders: a systematic review». Neurosci Biobehav Rev. 33 (3): 279. PMID 18824195. doi:10.1016/j.neubiorev.2008.09.002. 
  121. ^ Cannon TD, Cornblatt B, McGorry P (2007). «The empirical status of the ultra high-risk (prodromal) research paradigm». Schizophrenia Bulletin. 33 (3): 661–4. PMC 2526144 . PMID 17470445. doi:10.1093/schbul/sbm031. Besøkt 6. juli 2008. 
  122. ^ Drake RJ, Lewis SW (2005). «Early detection of schizophrenia». Current Opinion in Psychiatry. 18 (2): 147–50. PMID 16639167. doi:10.1097/00001504-200503000-00007. Besøkt 6. juli 2008. 
  123. ^ Van Os J, Delespaul P (2005). «Toward a world consensus on prevention of schizophrenia». Dialogues Clin Neurosci. 7 (1): 53–67. PMID 16060596. 
  124. ^ McGorry, PD.; Yung, A.; Phillips, L. (2001). «Ethics and early intervention in psychosis: keeping up the pace and staying in step.». Schizophr Res. 51 (1): 17–29. PMID 11479062. doi:10.1016/S0920-9964(01)00235-3. 
  125. ^ Haroun N, Dunn L, Haroun A, Cadenhead KS (2006). «Risk and protection in prodromal schizophrenia: ethical implications for clinical practice and future research». Schizophrenia Bulletin. 32 (1): 166–78. PMC 2632176 . PMID 16207892. doi:10.1093/schbul/sbj007. Besøkt 6. juli 2008. 
  126. ^ Häfner H, Maurer K, Ruhrmann S; m.fl. (2004). «Early detection and secondary prevention of psychosis: facts and visions». European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience. 254 (2): 117–28. PMID 15146341. doi:10.1007/s00406-004-0508-z. 
  127. ^ Kay, SR.; Fiszbein, A.; Opler, LA. (1987). «The positive and negative syndrome scale (PANSS) for schizophrenia.». Schizophrenia Bulletin. 13 (2): 261–76. PMID 3616518. 
  128. ^ Turner T. (2007). «Unlocking psychosis». British Medical Journal. 334 (suppl): s7. PMID 17204765. doi:10.1136/bmj.39034.609074.94. 
  129. ^ a b c Bellack AS (2006). «Scientific and consumer models of recovery in schizophrenia: concordance, contrasts, and implications». Schizophrenia Bulletin. 32 (3): 432–42. PMC 2632241 . PMID 16461575. doi:10.1093/schbul/sbj044. 
  130. ^ McGurk, SR.; Mueser, KT.; Feldman, K.; Wolfe, R.; Pascaris, A. (2007). «Cognitive training for supported employment: 2–3 year outcomes of a randomized controlled trial.». American Journal of Psychiatry. 164 (3): 437–41. PMID 17329468. doi:10.1176/appi.ajp.164.3.437. 
  131. ^ Kulhara, P. (1994). «Outcome of schizophrenia: some transcultural observations with particular reference to developing countries.». Eur Arch Psychiatry Clin Neurosci. 244 (5): 227–35. PMID 7893767. doi:10.1007/BF02190374. 
  132. ^ National Collaborating Centre for Mental Health (25. mars 2009). «Schizophrenia: Full national clinical guideline on core interventions in primary and secondary care» (PDF). Besøkt 25. november 2009. 
  133. ^ Murphy BP, Chung YC, Park TW, McGorry PD (2006). «Pharmacological treatment of primary negative symptoms in schizophrenia: a systematic review». Schizophrenia Research. 88 (1–3): 5–25. PMID 16930948. doi:10.1016/j.schres.2006.07.002. 
  134. ^ Gray JA, Roth BL (2007). «The pipeline and future of drug development in schizophrenia». Molecular Psychiatry. 12 (10): 904–22. PMID 17667958. doi:10.1038/sj.mp.4002062. 
  135. ^ Jarskog LF, Miyamoto S, Lieberman JA (2007). «Schizophrenia: new pathological insights and therapies». Annu. Rev. Med. 58: 49–61. PMID 16903799. doi:10.1146/annurev.med.58.060904.084114. [død lenke]
  136. ^ Tandon R, Keshavan MS, Nasrallah HA (2008). «Schizophrenia, "Just the Facts": what we know in 2008 part 1: overview». Schizophrenia Research. 100 (1–3): 4–19. PMID 18291627. doi:10.1016/j.schres.2008.01.022. 
  137. ^ Lieberman JA, Stroup TS, McEvoy JP; m.fl. (2005). «Effectiveness of antipsychotic drugs in patients with chronic schizophrenia». New England Journal of Medicine. 353 (12): 1209–23. PMID 16172203. doi:10.1056/NEJMoa051688. Besøkt 4. juli 2008. 
  138. ^ «Clinical Antipsychotic Trials of Intervention Effectiveness (CATIE)». National Institute of Mental Health. Arkivert fra originalen . Besøkt 16. juni 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2010. Besøkt 26. november 2010. 
  139. ^ Swartz MS, Stroup TS; m.fl. (2008). «What CATIE Found: Results From the Schizophrenia Trial». Psychiatric Services. 59 (5): 500–06. PMID 18451005. doi:10.1176/appi.ps.59.5.500. Arkivert fra originalen . Besøkt 26. november 2010. 
  140. ^ Leucht S, Wahlbeck K, Hamann J, Kissling W (2003). «New generation antipsychotics versus low-potency conventional antipsychotics: a systematic review and meta-analysis». Lancet. 361 (9369): 1581–89. PMID 12747876. doi:10.1016/S0140-6736(03)13306-5. Besøkt 4. juli 2008. 
  141. ^ Dickson RA, Dalby JT, Williams R, Edwards AL (1995). «Risperidone-induced prolactin elevations in premenopausal women with schizophrenia». American Journal of Psychiatry. 152 (7): 1102–03. PMID 7540803. 
  142. ^ Ananth J, Parameswaran S, Gunatilake S, Burgoyne K, Sidhom T (2004). «Neuroleptic malignant syndrome and atypical antipsychotic drugs». Journal of Clinical Psychiatry. 65 (4): 464–70. PMID 15119907. doi:10.4088/JCP.v65n0403. Arkivert fra originalen 12. mai 2018. Besøkt 4. juli 2008. 
  143. ^ Meltzer HY (1997). «Treatment-resistant schizophrenia—the role of clozapine». Current Medical Research and Opinion. 14 (1): 1–20. PMID 9524789. doi:10.1185/03007999709113338. 
  144. ^ Wahlbeck K, Cheine MV, Essali A (2007). «Clozapine versus typical neuroleptic medication for schizophrenia». The Cochrane Database of Systematic Reviews. John Wiley and Sons, Ltd. (2): CD000059. PMID 10796289. doi:10.1002/14651858.CD000059. 
  145. ^ Haas SJ, Hill R, Krum H (2007). «Clozapine-associated myocarditis: a review of 116 cases of suspected myocarditis associated with the use of clozapine in Australia during 1993–2003». Drug Safety. 30 (1): 47–57. PMID 17194170. doi:10.2165/00002018-200730010-00005. 
  146. ^ Moran, M (18. november 2005). «Psychosocial Treatment Often Missing From Schizophrenia Regimens». Psychiatric News. USA: Psychiatry Online. 40 (22): 24. Arkivert fra originalen 13. september 2007. Besøkt 17. mai 2007. 
  147. ^ Sensky T, Turkington D, Kingdon D, Scott JL, Scott J, Siddle R, O'Carroll M, Barnes TR (2000). «A randomized controlled trial of cognitive-behavioral therapy for persistent symptoms in schizophrenia resistant to medication». Archives of General Psychiatry. 57 (2): 165–72. PMID 10665619. doi:10.1001/archpsyc.57.2.165. 
  148. ^ Kuipers E, Garety P, Fowler D, Dunn G, Bebbington P, Freeman D, Hadley C (1997). «London-East Anglia randomised controlled trial of cognitive-behavioural therapy for psychosis. I: effects of the treatment phase». Br J Psychiatry. 171: 319–27. PMID 9373419. doi:10.1192/bjp.171.4.319. 
  149. ^ Lewis S, Tarrier N, Haddock G, Bentall R, Kinderman P, Kingdon D, Siddle R, Drake R, Everitt J, Leadley K, Benn A, Grazebrook K, Haley C, Akhtar S, Davies L, Palmer S, Faragher B, Dunn G (2002). «Randomised controlled trial of cognitive-behavioural therapy in early schizophrenia: acute-phase outcomes». Br J Psychiatry Suppl. 43: s91–7. PMID 12271807. 
  150. ^ Cormac I, Jones C, Campbell C (2002). «Cognitive behaviour therapy for schizophrenia». Cochrane Database of systematic reviews (1): CD000524. PMID 11869579. doi:10.1002/14651858.CD000524. 
  151. ^ Wykes T, Steel C, Everitt B, Tarrier N (2008). «Cognitive behavior therapy for schizophrenia: effect sizes, clinical models, and methodological rigor». Schizophr Bull. 34 (3): 523–37. PMC 2632426 . PMID 17962231. doi:10.1093/schbul/sbm114. 
  152. ^ Zimmermann G, Favrod J, Trieu VH, Pomini V (2005). «The effect of cognitive behavioral treatment on the positive symptoms of schizophrenia spectrum disorders: a meta-analysis». Schizophrenia Research. 77 (1): 1–9. PMID 16005380. doi:10.1016/j.schres.2005.02.018. Besøkt 3. juli 2008. 
  153. ^ Lynch D, Laws KR, McKenna PJ (2010). «Cognitive behavioural therapy for major psychiatric disorder: does it really work? A meta-analytical review of well-controlled trials». Psychol Med. 40 (1): 9–24. PMID 19476688. doi:10.1017/S003329170900590X. 
  154. ^ Wykes T, Brammer M, Mellers J; m.fl. (2002). «Effects on the brain of a psychological treatment: cognitive remediation therapy: functional magnetic resonance imaging in schizophrenia». British Journal of Psychiatry. 181: 144–52. PMID 12151286. doi:10.1192/bjp.181.2.144. Besøkt 3. juli 2008. 
  155. ^ Medalia A (2009). «Cognitive Remediation for Psychiatric Patients: Improving Functional Outcomes for Patients With Schizophrenia». Psychiatric Times. 26 (3). Arkivert fra originalen 7. november 2009. Besøkt 26. november 2010. 
  156. ^ Hogarty GE, Flesher S, Ulrich R; m.fl. (2004). «Cognitive enhancement therapy for schizophrenia: effects of a 2-year randomized trial on cognition and behavior». Archives of General Psychiatry. 61 (9): 866–76. PMID 15351765. doi:10.1001/archpsyc.61.9.866. Besøkt 3. juli 2008. [død lenke]
  157. ^ McFarlane WR, Dixon L, Lukens E, Lucksted A (2003). «Family psychoeducation and schizophrenia: a review of the literature». J Marital Fam Ther. 29 (2): 223–45. PMID 12728780. doi:10.1111/j.1752–0606.2003.tb01202.x (inaktiv 2009-12-08) Sjekk |doi=-verdien (hjelp). 
  158. ^ Glynn SM, Cohen AN, Niv N (2007). «New challenges in family interventions for schizophrenia». Expert Review of Neurotherapeutics. 7 (1): 33–43. PMID 17187495. doi:10.1586/14737175.7.1.33. Besøkt 3. juli 2008. 
  159. ^ Pharoah, F.; Mari, J.; Rathbone, J.; Wong, W.; Pharoah, Fiona (2006). «Family intervention for schizophrenia.». Cochrane Database Syst Rev (4): CD000088. PMID 17054127. doi:10.1002/14651858.CD000088.pub2. 
  160. ^ Jones S, Hayward P (2004). Coping with Schizophrenia: A Guide for Patients, Families and Caregivers. Oxford, England: Oneworld Pub. ISBN 1-85168-344-5. 
  161. ^ Torrey EF (2006). Surviving Schizophrenia: A Manual for Families, Consumers, and Providers (5th utg.). HarperCollins. ISBN 0-06-084259-8. 
  162. ^ Kopelowicz A, Liberman RP, Zarate R (2006). «Recent advances in social skills training for schizophrenia». Schizophrenia Bulletin. 32 Suppl 1: S12–23. PMC 2632540 . PMID 16885207. doi:10.1093/schbul/sbl023. Besøkt 3. juli 2008. 
  163. ^ American Psychiatric Association (2004). «Practice Guideline for the Treatment of Patients With Schizophrenia. Second Edition». USA: National Guideline Clearinghouse. [død lenke]
  164. ^ Talwar N, Crawford MJ, Maratos A, Nur U, McDermott O, Procter S (2006). «Music therapy for in-patients with schizophrenia: exploratory randomised controlled trial». The British Journal of Psychiatry. 189: 405–9. PMID 17077429. doi:10.1192/bjp.bp.105.015073. Besøkt 3. juli 2008. 
  165. ^ Ruddy, R.; Milnes, D.; Ruddy, Rachel (2005). «Art therapy for schizophrenia or schizophrenia-like illnesses.». Cochrane Database Syst Rev (4): CD003728. PMID 16235338. doi:10.1002/14651858.CD003728.pub2. 
  166. ^ Ruddy, RA.; Dent-Brown, K.; Ruddy, Rachel (2007). «Drama therapy for schizophrenia or schizophrenia-like illnesses.». Cochrane Database Syst Rev (1): CD005378. PMID 17253555. doi:10.1002/14651858.CD005378.pub2. 
  167. ^ Mosher LR (1999). «Soteria and other alternatives to acute psychiatric hospitalization: a personal and professional review». Journal of Nervous and Mental Disease. 187 (3): 142–9. PMID 10086470. doi:10.1097/00005053-199903000-00003. Arkivert fra originalen 23. august 2011. Besøkt 3. juli 2008. 
  168. ^ Calton T, Ferriter M, Huband N, Spandler H (2008). «A systematic review of the Soteria paradigm for the treatment of people diagnosed with schizophrenia». Schizophrenia Bulletin. 34 (1): 181–92. PMC 2632384 . PMID 17573357. doi:10.1093/schbul/sbm047. Besøkt 3. juli 2008. 
  169. ^ Greenhalgh J, Knight C, Hind D, Beverley C, Walters S (2005). «Clinical and cost-effectiveness of electroconvulsive therapy for depressive illness, schizophrenia, catatonia and mania: systematic reviews and economic modelling studies». Health Technol Assess. 9 (9): 1–156. PMID 15774232. 
  170. ^ «The clinical effectiveness and cost effectiveness of electroconvulsive Therapy (ECT) for depressive illness, schizophrenia, catatonia and mania.». National Institute for Health and Clinical Excellence. 2003. Arkivert fra originalen 10. august 2007. Besøkt 17. juni 2007. 
  171. ^ Mashour GA, Walker EE, Martuza RL (2005). «Psychosurgery: past, present, and future». Brain Res. Brain Res. Rev. 48 (3): 409–19. PMID 15914249. doi:10.1016/j.brainresrev.2004.09.002. Besøkt 4. juli 2008. 
  172. ^ Goering P, Durbin J, Sheldon CT, Ochocka J, Nelson G, Krupa T (2006). «Who uses consumer-run self-help organizations?». American Journal of Orthopsychiatry. 76 (3): 367–73. PMID 16981815. doi:10.1037/0002-9432.76.3.367. Besøkt 4. juli 2008. 
  173. ^ Paul Gorczynski; Guy Faulkner (2010). «Exercise therapy for schizophrenia». Cochrane Database of Systematic Reviews. 5. doi:10.1002/14651858.CD004412.pub2. 
  174. ^ Harrison G, Hopper K, Craig T; m.fl. (2001). «Recovery from psychotic illness: a 15- and 25-year international follow-up study». British Journal of Psychiatry. 178: 506–17. PMID 11388966. doi:10.1192/bjp.178.6.506. Besøkt 4. juli 2008. 
  175. ^ a b Jobe TH, Harrow M (2005). «Long-term outcome of patients with schizophrenia: a review» (PDF). Canadian Journal of Psychiatry. 50 (14): 892–900. PMID 16494258. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2011. Besøkt 5. juli 2008. 
  176. ^ Robinson DG, Woerner MG, McMeniman M, Mendelowitz A, Bilder RM (2004). «Symptomatic and functional recovery from a first episode of schizophrenia or schizoaffective disorder». American Journal of Psychiatry. 161 (3): 473–9. PMID 14992973. doi:10.1176/appi.ajp.161.3.473. Besøkt 4. juli 2008. 
  177. ^ Harvey CA, Jeffreys SE, McNaught AS, Blizard RA, King MB (2007). «The Camden Schizophrenia Surveys III: Five-Year Outcome of a Sample of Individuals From a Prevalence Survey and the Importance of Social Relationships». International Journal of Social Psychiatry. 53 (4): 340–356. PMID 17703650. doi:10.1177/0020764006074529. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 4. juli 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 21. september 2007. Besøkt 26. november 2010. 
  178. ^ Hopper K, Wanderling J (1. januar 2000). «Revisiting the developed versus developing country distinction in course and outcome in schizophrenia: results from ISoS, the WHO collaborative followup project. International Study of Schizophrenia». Schizophrenia Bulletin. 26 (4): 835–46. PMID 11087016. Besøkt 4. juli 2008. 
  179. ^ Andreasen NC, Carpenter WT, Kane JM, Lasser RA, Marder SR, Weinberger DR (2005). «Remission in schizophrenia: proposed criteria and rationale for consensus». The American Journal of Psychiatry. 162 (3): 441–9. PMID 15741458. doi:10.1176/appi.ajp.162.3.441. Besøkt 7. juli 2008. 
  180. ^ Liberman RP, Kopelowicz A (2005). «Recovery From Schizophrenia: A Concept in Search of Research». Psychiatric Services. 56 (6): 735–742. PMID 15939952. doi:10.1176/appi.ps.56.6.735. Arkivert fra originalen . Besøkt 7. juli 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 4. juli 2008. Besøkt 26. november 2010. 
  181. ^ Davidson L, Schmutte T, Dinzeo T, Andres-Hyman R (2008). «Remission and recovery in schizophrenia: practitioner and patient perspectives». Schizophrenia Bulletin. 34 (1): 5–8. PMC 2632379 . PMID 17984297. doi:10.1093/schbul/sbm122. Besøkt 7. juli 2008. 
  182. ^ Davidson L, McGlashan TH (1997). «The varied outcomes of schizophrenia». Canadian Journal of Psychiatry. 42 (1): 34–43. PMID 9040921. 
  183. ^ Lieberman JA, Koreen AR, Chakos M; m.fl. (1996). «Factors influencing treatment response and outcome of first-episode schizophrenia: implications for understanding the pathophysiology of schizophrenia». Journal of Clinical Psychiatry. 57 Suppl 9: 5–9. PMID 8823344. 
  184. ^ Bebbington P, Kuipers L (1994). «The predictive utility of expressed emotion in schizophrenia: an aggregate analysis». Psychological Medicine. 24 (3): 707–18. PMID 7991753. doi:10.1017/S0033291700027860. 
  185. ^ Hannerz H, Borgå P, Borritz M (2001). «Life expectancies for individuals with psychiatric diagnoses». Public Health. 115 (5): 328–37. PMID 11593442. doi:10.1038/sj.ph.1900785. 
  186. ^ Evins AE (1. mars 2008). «Nicotine Dependence in Schizophrenia: Prevalence, Mechanisms, and Implications for Treatment». Psychiatric Times. 25 (3). Arkivert fra originalen 28. desember 2008. Besøkt 26. november 2010. 
  187. ^ Palmer BA, Pankratz VS, Bostwick JM (2005). «The lifetime risk of suicide in schizophrenia: a reexamination». Archives of General Psychiatry. 62 (3): 247–53. PMID 15753237. doi:10.1001/archpsyc.62.3.247. 
  188. ^ Radomsky ED, Haas GL, Mann JJ, Sweeney JA (1. oktober 1999). «Suicidal behavior in patients with schizophrenia and other psychotic disorders». American Journal of Psychiatry. 156 (10): 1590–5. PMID 10518171. Besøkt 4. juli 2008. 
  189. ^ Caldwell CB, Gottesman II (1990). «Schizophrenics kill themselves too: a review of risk factors for suicide». Schizophr Bull. 16 (4): 571–89. PMID 2077636. 
  190. ^ Dalby JT, Williams RJ (1989). Depression in schizophrenics. New York: Plenum Press. ISBN 0-306-43240-4. 
  191. ^ Violence and schizophrenia:
  192. ^ a b Mullen PE (2006). «Schizophrenia and violence: from correlations to preventive strategies». Advances in Psychiatric Treatment. 12: 239–248. doi:10.1192/apt.12.4.239. Besøkt 4. juli 2008. 
  193. ^ Simpson AI, McKenna B, Moskowitz A, Skipworth J, Barry-Walsh J (2004). «Homicide and mental illness in New Zealand, 1970–2000». British Journal of Psychiatry. 185: 394–8. PMID 15516547. doi:10.1192/bjp.185.5.394. Besøkt 4. juli 2008. 
  194. ^ Fazel S, Grann M (2004). «Psychiatric morbidity among homicide offenders: a Swedish population study». American Journal of Psychiatry. 161 (11): 2129–31. PMID 15514419. doi:10.1176/appi.ajp.161.11.2129. Besøkt 4. juli 2008. 
  195. ^ Brekke JS, Prindle C, Bae SW, Long JD (2001). «Risks for individuals with schizophrenia who are living in the community». Psychiatric Services. 52 (10): 1358–66. PMID 11585953. doi:10.1176/appi.ps.52.10.1358. Besøkt 4. juli 2008. 
  196. ^ Fitzgerald PB, de Castella AR, Filia KM, Filia SL, Benitez J, Kulkarni J (2005). «Victimization of patients with schizophrenia and related disorders». The Australian and New Zealand Journal of Psychiatry. 39 (3): 169–74. PMID 15701066. doi:10.1111/j.1440-1614.2005.01539.x. 
  197. ^ Walsh E, Gilvarry C, Samele C; m.fl. (2004). «Predicting violence in schizophrenia: a prospective study». Schizophrenia Research. 67 (2–3): 247–52. PMID 14984884. doi:10.1016/S0920-9964(03)00091-4. Besøkt 4. juli 2008. 
  198. ^ Solomon PL, Cavanaugh MM, Gelles RJ (2005). «Family violence among adults with severe mental illness: a neglected area of research». Trauma Violence Abuse. 6 (1): 40–54. PMID 15574672. doi:10.1177/1524838004272464. Besøkt 4. juli 2008. [død lenke] (krever abonnement)
  199. ^ Chou KR, Lu RB, Chang M (2001). «Assaultive behavior by psychiatric in-patients and its related factors». J Nurs Res. 9 (5): 139–51. PMID 11779087. 
  200. ^ Lögdberg B, Nilsson LL, Levander MT, Levander S (2004). «Schizophrenia, neighbourhood, and crime». Acta Psychiatrica Scandinavica. 110 (2): 92–7. PMID 15233709. doi:10.1111/j.1600-0047.2004.00322.x. 
  201. ^ Kumra S (2001). «Childhood-onset schizophrenia: research update». Canadian Journal of Psychiatry. 46 (10): 923–30. PMID 11816313. 
  202. ^ Hassett, Anne, et al. (eds) (2005). Psychosis in the Elderly. London: Taylor and Francis. s. 6. ISBN 1841843946. 
  203. ^ Jablensky A (1992). «Schizophrenia: manifestations, incidence and course in different cultures. A World Health Organization ten-country study». Psychological Medicine Monograph Supplement. 20: 1–97. PMID 1565705. doi:10.1017/S0264180100000904. 
  204. ^ Kirkbride JB, Fearon P, Morgan C; m.fl. (2006). «Heterogeneity in incidence rates of schizophrenia and other psychotic syndromes: findings from the 3-center AeSOP study». Archives of General Psychiatry. 63 (3): 250–8. PMID 16520429. doi:10.1001/archpsyc.63.3.250. 
  205. ^ Kirkbride JB (2007). «Neighbourhood variation in the incidence of psychotic disorders in Southeast London». Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology. 42 (6): 438–45. PMID 17473901. doi:10.1007/s00127-007-0193-0. 
  206. ^ Ustun TB (1999). «Multiple-informant ranking of the disabling effects of different health conditions in 14 countries». The Lancet. 354 (9173): 111–15. PMID 10408486. doi:10.1016/S0140-6736(98)07507-2. 
  207. ^ Heinrichs RW (2003). «Historical origins of schizophrenia: two early madmen and their illness». Journal of the History of the Behavioral Sciences. 39 (4): 349–63. PMID 14601041. doi:10.1002/jhbs.10152. 
  208. ^ Kraepelin E, Diefendorf AR (1907). Text book of psychiatry (7 utg.). London: Macmillan. 
  209. ^ Hansen RA, Atchison B (2000). Conditions in occupational therapy: effect on occupational performance. Hagerstown, MD: Lippincott Williams & Wilkins. ISBN 0-683-30417-8. 
  210. ^ Kuhn R; (2004). tr. Cahn CH. «Eugen Bleuler's concepts of psychopathology». History of Psychiatry. 15 (3): 361–6. PMID 15386868. doi:10.1177/0957154X04044603. 
  211. ^ Stotz-Ingenlath G (2000). «Epistemological aspects of Eugen Bleuler's conception of schizophrenia in 1911» (PDF). Medicine, Health Care and Philosophy. 3 (2): 153–9. PMID 11079343. doi:10.1023/A:1009919309015. Besøkt 3. juli 2008. 
  212. ^ Wing JK (1971). «International comparisons in the study of the functional psychoses». British Medical Bulletin. 27 (1): 77–81. PMID 4926366. 
  213. ^ Rosenhan D (1973). «On being sane in insane places». Science. 179 (70): 250–8. PMID 4683124. doi:10.1126/science.179.4070.250. 
  214. ^ Wilson M (1993). «DSM-III and the transformation of American psychiatry: a history». American Journal of Psychiatry. 150 (3): 399–410. PMID 8434655. Besøkt 3. juli 2008.  (abonnement kreves)
  215. ^ Porter, Roy; Berrios, G. E. (1995). A history of clinical psychiatry: the origin and history of psychiatric disorders. London: Athlone Press. ISBN 0-485-24211-7. 
  216. ^ Maj, Mario and Sartorius N. (15. september 1999). Schizophrenia. Chichester: Wiley. s. 292. ISBN 978-0-471-99906-5. 
  217. ^ Pescosolido BA, Monahan J, Link BG, Stueve A, Kikuzawa S (1999). «The public's view of the competence, dangerousness, and need for legal coercion of persons with mental health problems». American Journal of Public Health. 89 (9): 1339–45. PMC 1508769 . PMID 10474550. doi:10.2105/AJPH.89.9.1339. Besøkt 3. juli 2008. 
  218. ^ Phelan JC, Link BG, Stueve A, Pescosolido BA (2000). «Public Conceptions of Mental Illness in 1950 and 1996: What Is Mental Illness and Is It to be Feared?». Journal of Health and Social Behavior. 41 (2): 188–207. doi:10.2307/2676305. 
  219. ^ Kim Y, Berrios GE (2001). «Impact of the term schizophrenia on the culture of ideograph: the Japanese experience». Schizophr Bull. 27 (2): 181–5. PMID 11354585. 
  220. ^ Sato M (2004). «Renaming schizophrenia: a Japanese perspective». World Psychiatry. 5 (1): 53–55. PMC 1472254 . PMID 16757998. 
  221. ^ Deveson A (1991). Tell Me I'm Here. Penguin. ISBN 0-14-027257-7. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger