Wikipedia

Sataniske vers

(Omdirigert fra «Sataniske vers i islam»)
Må ikke forveksles med Sataniske vers (roman).

Sataniske vers, eller Traneberetningen, er betegnelsen på en episode i Muhammeds liv, belagt i noen tidlige biografier, men ikke i andre. Episoden henger sammen med den 53. sure, «Stjernen» (an-Najm).

Islamforskeren William Muir som skapte uttrykket Sataniske vers...
... mens et blikk på en særlig vakker trane gir et hint om at det er et edelt vesen, og at de tre gudinner vel kunne allegorisk sammenlignes med slike fugler (ġarānīq)

De som avviser at versutsnittet en gang var del av diktatet som ligger til grunn for Koranen, begrunner dette blant annet med å påpeke at episodens isnad (gjenfortellingskjede) er for svak til å tillegges pålitelighet.

Beskrivelse rediger

Der dreier det seg om gamle guddommer som ble påkalt ved Kaabaen i Mekka. Ifølge en overlevering som Muhammed-biografen Ibn Sa'd[1] nedtegnet i sitt verk Kitāb aṭ-Ṭabaqāt, og som kommentatoren av Koranen og historikeren al-Tabari har omtalt i sin kronikk og korankommentar[2] aksepterte Mohammed at gudinnene al-Lat, al-Uzza og Manāt ble påkalt, men at han tilbakekalte de angjeldende versene etter en kortere tid.

Uttrykket rediger

Uttrykket «Sataniske vers» stammer ikke fra muslimsk hold. Det ble skapt av William Muir. Den første bruken av uttrykket «Sataniske vers» er knyttet til William Muir (1858).[3] Han brukte det i sitt verk Life of Mohamet (1858) i en passasje som diskuterte «two Satanic verses».[4][5][6]

I arabiske krøniker og i korankommentarer brukes uttrykket «Traneberetningen» (qiṣṣat al-ġarānīq, قصة الغرانيق).

Kildeutspring rediger

Det er flere tradisjoner som gjengir hendelsen, men kildene skiller seg fra hverandre i oppbygging og detaljene. De kan likevel grovt antas å være sammenstilt fra én kilde.[7] Al-Tabari forteller at han hadde opplysningen fra Muhammed Ibn Ishaq,[8] som er den eldste og viktigste kilden til Muhammeds liv.

Versene rediger

 
Gudinnen Allāt på kamel. Relieff fra byen Taif, sør for Mekka i dagens Saudi-Arabia, ca 100 f.Kr.
 
Manāt svarer til den gresk-romerske Nemesis, her skildret av Alfred Rethel (1837)

Etter overleveringen ble suren åpenbart i Mekka. Det dreier seg om et tekstavsnitt i sure 53. I Mekka æret mange på den tid al-Lat i en statues skikkelse, al-Uzza i et tres skikkelse, og skjebnegudinnen Manāt i en steins skikkelse. Alle de tre ble æret i Kaabaen ved siden av høyguden Allah og andre guder som for eksempel Hubal.

Under en stillingtagen til disse tre gudinner begynte Muhammed:

(19) Har dere sett al-Lat og al-Uzza,
(20) og dertil den tredje gudinne, Manat?

Her følger så gharāniq (= trane) -tekstvarianten:

De er som opphøyde traner.
På deres forbønn får man håpe.[9]

og her er påfølgende vers oversatt til norsk i sin standardform:

(21) Skal dere ha sønner, og Han døtre?
(22) Det var en urettferdig fordeling!
(23) Nei, de er bare navn, som dere og deres fedre har funnet på. Gud har ikke sendt noen autorisasjon for dem. …

Overleveringen er inkludert i en fristelseshistorie. Det er etter islamsk tradisjon erkeengelen Gabriel som har diktert Koranen til Muhammed - men etter den overlevering som det her er tale om gjelder dette ikke de anstøtelige setningene (gharāniq-leddet): De ble diktert av Satan (det vil si, Satan fristet Gabriel til å diktere passasjen); først under en åpenbaring av Gabriel på et senere tidspunkt ble den ekte guddommelige teksten rettet opp.

I sin grunnleggende form sier historien at Muhammed lengtet etter å konvertere sine frender og naboer av Mekka til islam. Al-Lat, al-Ussa og Manat var tre gudinner tilbedt av innbyggerne i Mekka. Teksten er i seg selv ikke umiddelbart utsagnskraftig, men en naturlig implikasjon av Trane-leddet er at Muhammed der har gått tilbake fra sin ellers kompromissløse monoteisme ved å implisere at disse gudinnene var reelle og deres forbønn effektiv. Al-Tabari mente at engelen Gabriel refset Muhammed for åpenbaringen, og en klargjørende åpenbaring ble gitt ham.[10] Muhammed tok tilbake sine ord, og et nytt vers i Koranen[11] ble gitt, der gudinnene er bagatellisert.[12]

Trane-leddet, som William Muir under medtagelse fra og med vers 19 kalte de sataniske vers, er dermed korte vers som angivelig ble inkludert i Koranen av Muhammed, for senere å bli redigert bort. Disse versene kan leses blant annet i biografier som Muhammed hos al-Wāqidī, Ibn Sa'd (som var en skriftlærd av Waqidi), al-Tabari, og - hvis man legger til grunn Alfred Guillaumes rekonstruksjon av hans tekst - Muhammed Ibn Ishaq.

Andre tradisjoner rediger

Flere mulig tilknyttede tradisjoner eksisterer, som enkelte mener er knyttet til historien om de sataniske versene, blant annet:

  • bilder av muslimer og hedninger samlet i bønn,[trenger referanse]
  • traktaten mellom Medina og byen Taif som ikke støttet Muhammeds lære, kan ha blitt ødelagt fordi Muhammed der avvek fra sin strenge monoteisme. Muhammed omtales i traktaten som Muhammed ibn Abdulla og ikke Muhammed Allahs budbringer som var det vanlige.[13]

Spørsmål vedrørende islamsk tradisjonshistorie rediger

Hendelsen er drøftet i litteraturen fra 700- og 800-tallet, og i nesten alle kommentarer på Koranen de første århundrene etter Muhammed. Den synes å ha utgjort et standardelement i fortellertradisjonene om Muhammeds liv.[7]

Den eldste biografi om Muhammed er av Ibn Ishaq (761-767), men har gått tapt, dog er hans samling av tradisjoner overlevd i hovedsak i to andre kilder: Ibn Hisham (833) og al-Tabari (915). Historien gjengis i al-Tabari, som medtar Ibn Ishaq i sin angivelse av tradisjonsleddene bakover, men den gjengis ikke i Ibn Hisham.

Ibn Sa'd og Al-Waqidi, to andre tidlige Muhammed-biografer, forteller historien.[7] Senere forskere som Uri Rubin, Shahab Ahmed og Alfred Guillaume, mener at beretningen var i Ibn Ishaqs upprinnelige tekst, mens Alford T. Welch er uenig i dette.[14]

Innsigelser mot hendelsens autentisitet ble reist så tidlig som på 900-tallet, og fortsatte å bli reist av senere generasjoner av forskere. De mest omfattende argumentene mot sannhetsgehalten i hendelsen kom med Qadi Iyad.[7]

Uri Rubin hevder at Ibn 'Abbas var en del av den opprinnelige overleveringskjeden, og ble fjernet, slik at hendelsen kan bli fratatt sin pålitelighet og bli diskreditert.[15]

Trane-teksten blir sett på som problematisk av mange muslimer. Den anses da som dypt kjettersk - ved å tillate forbønn av de tre pre-islamske guddommer, undergraves Allahs autoritet og allmakt. Men dersom teksten er genuin, har det også ødeleggende implikasjoner for Koran-åpenbaringen som helhet, for da synes Muhammeds gjengivelse av den guddommelige åpenbaring å ha blitt farget av en viss opportunisme.[16]

Andre synspunkter rediger

Ikke-muslimske lærde som William Muir mente at fortellingens historisitet i stor grad ble tatt for gitt i lange tider i Orienten. William Montgomery Watt og Alfred Guillaume mente historien var sann, ut ifra det argument at muslimer ikke ville ha drømt om å fabrikkere en slik historie så skadelig for sin profet. Muhammed må ha offentlig ha lagt fram «de sataniske vers» som en del av Koranen; det er utenkelig at historien kunne ha blitt oppfunnet av muslimer, eller påpresset dem av ikke-muslimer, er deres fremste argument.[17]

Når det gjelder argumentet om at det skulle være usannsynlig at det ble fabrikkert av muslimer, skrev Shahab Ahmed i Encyclopedia of the Qur'an at den utbredte aksept av hendelsen mot tidlige muslimer antyder at de ikke en gang fant hendelsen uheldig - hadde de gjort det, ville dette i seg selv avholdt dem fra å dikte den opp og/eller gi den spredning.[7] Alford T. Welch hevder i Encyclopedia of Islam at det av denne grunn alene er mulig å legge til grunn at hendelsen er autentisk.[18] Han sier imidlertid også at historien i sin nåværende form er en senere fabrikasjon, til tross for at at det må være historisk grunnlag for den.[19]

G. R. Hawting skriver at sataniske vers-hendelsen ikke ville tjene til å rettferdiggjøre eller eksemplifisere en teori om at Gud åpenbarer noe og senere erstatter det selv med en annen sann åpenbaring.[20]

John Burton, i sin avvisning av ektheten av historien, erklærte seg enig med Leone Caetani som skrev at historiens ekthet måtte avvises, ikke bare på grunn av overleveringsusikkerheten, men også fordi en slik opptreden av Muhammed ville stått i krass og rett og slett usannsynlig motstrid med hele hans tidligere profetiske aktivitet.[21]

Maxine Rodinson finner det rimelig å anta at historien er sann.[22]

Fred Halliday sier at heller enn å ha skadelige konsekvenser for islam, er historien en advarende fortelling; poenget er «ikke å sverte Gud, men å peke på menneskets skrøpelighet», for selv en profet kan bli villedet.[23]

G.R. Hawting mente man må forstå hvorfor materialet eksisterer før en kan gjøre en vurdering om dets forankring i virkeligheten.[24]

Hos Rubin er spørsmålene om historisitet overhodet ikke diskutert. Her handler drøftelsen om den indre tekstlige dynamikk og hva de avslører om tidlig middelalderislam. Rubin hevder å ha funnet sammenstillinger av mange profetiske tradisjoner, og at de viser et tidlig muslimsk ønske om å bevise for andre at det Muhammed gjorde, faktisk tilhører den samme eksklusive forutbestemte kjede av profeter som jødene og kristne trodde på. Han påstår at muslimene måtte etablere historien om Muhammeds liv etter de samme litterære mønstre som ble brukt om de andre profetene.[25] Hendelsen om «de sataniske vers» samsvarer da med en felles temaoppbygging der det inngår profetens forfølgelse etterfulgt av isolasjon. Uavhengig av om det eventuelt skulle finnes en historisk basis for historien, er den i sin nåværende form absolutt en senere fabrikasjon.[25]

Moderne muslimske lærde har alle forkastet historien. De mener historien er uforenlig med Muhammeds personlige liv og er helt imot ånden i det islamske budskap.[26]

Romanen Sataniske vers fra 1988 rediger

Saken fikk fornyet aktualitet med Salman Rushdies roman i 1988, Sataniske vers. Romanen, som ble rost for sine litterære kvaliteter, provoserte fram både uenighet og sinne blant muslimer, men langt fra bare på grunn av en uærbødig omgang med Trane-teksten. Muslimer over hele verden protesterte mot bokens utgivelse, og Ayatollah Khomeini i Iran dømte (en fatwa) Rushdie til døden, da det ble påstått at boken spottet Muhammed og hans koner.

Referanser rediger

  1. ^ Ibn Saʿd: Kitāb aṭ-Ṭabaqāt, Kairo: 1968, Bind I, 1, s. 137, l. 8–13
  2. ^ Tabari: Annaler I, d. 1192–1196 o. a., sml. Rudi Paret: Der Koran. Kommentar und Konkordanz, Stuttgart: Kohlhammer, 1971, s. 461
  3. ^ Esposito, John L. (2003): The Oxford dictionary of Islam, Oxford University Press. s. 563. ISBN 978-0-19-512558-0.
  4. ^ Pipes 2003, s. 115
  5. ^ Esposito 2003, s. 563
  6. ^ Muir 1858, s. 152
  7. ^ a b c d e Ahmed, Shabab (2008): «Satanic Versen»[død lenke], i McAuliffe, Jane Dammen : Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill
  8. ^ Tjønn, Halvor (2011): Muhammed slik samtiden så ham, s. 61.
  9. ^ tilka l-ġarānīqu l-ʿulā wa-inna šafāʿatahunna la-turtaǧā
  10. ^ Koranen 22:52
  11. ^ Koranen, 22:52
  12. ^ Koranen, 53:19
  13. ^ Halvor Tjønn: Muhammed slik samtiden så ham, 2011, side 558.
  14. ^ Rubin, Uri (1995): The eye of the beholder : the life of Muḥammad as viewed by the early Muslims : a textual analysis, Princeton, NJ: Darwin Press, s. 161, ISBN 087850110X
  15. ^ Rubin, Uri (1995): The eye of the beholder : the life of Muḥammad as viewed by the early Muslims : a textual analysis, Princeton, NJ: Darwin Press, s. 256, ISBN 087850110X
  16. ^ jfr. Erickson, John D. (1998): Islam and Postcolonial Narrative, Cambridge, UK: Cambridge University Press, s. ?
  17. ^ Watt,William Montgomery (1953): Muhammad at Mecca, Oxford University Press, s. ?
  18. ^ «Muhammad», Encyclopedia of Islam Online.
  19. ^ «Muhammad», Encyclopedia of Islam Online.
  20. ^ Hawting, G.R. (1999): The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam. Cambridge University Press, s. 135.
  21. ^ Netton, I.R (1996): Text and Trauma: An East-West Primer, Routledge, s. 86
  22. ^ Rodinson, Maxime (1961): Mohammed. Allen Lane the Penguin Press, s. 106.
  23. ^ Halliday, Fred (2005): 100 Myths about the Middle East, University of California Press, s. ?
  24. ^ Hawting, G. R. (2006): The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam: From Polemic to History, Cambridge University Press, s. 134-135.
  25. ^ a b Rubin, Uri (1995): The eye of the beholder, s. 21.
  26. ^ Haykal, Muhammad Husayn (1964): Hayat Muhammad, 9. utg., Kairo: Maktaba an-Nahda al-Misriya, s. 164-167.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sataniske_vers&oldid=24240272»