Samiske offerplasser
Samiske offerplasser er kulturminner etter ofring i gammel tid. På offerplassene kunne det ha vært ofret mat, metaller, smykker, pilspisser, kuler eller mynter. Det har også vært praksis å ofre dyr. Noen offersteder var private eller for én familie, andre var kollektive, og handlingene i forbindelse med ofringen kunne ha vært utført i grupper. Typisk kan offerstedene ha vært en stein med et spesiell utseende eller flere steiner delt i flere deler.[1] Offerplassene var i det vesentlige en del av førkristen samisk tradisjon. I forbindelse med ofring ble den samiske runebommen benyttet. Denne har utseende som en tromme og brukes av en sjaman.[2]
En spesiell type offer er de såkalte sølvskatter eller edelmetalldeponier, der gjenstander av edle metaller er nedlagt i jorden. Tidligere, rundt 1960-årene, var en usikker på om disse var å regne som offerplasser, men senere er en kommet til enighet om at også disse er å regne som samiske offerplasser.[2]
Beskrivelse av offerplasser og ritualer rediger
Det er mange typer offerplasser, typisk kan det dreie seg om hellige fjell, bergformasjoner, steiner, huler, fjellsprekker eller ringformede innhegninger av stein. I forbindelse med nedlegging av offer kunne runebommer ha vært bruk av en sjaman (noaidi), som er en person som opptrer som bindeledd mellom mennesker og åndene. Sjamanen slo på runebommen med en spesiell hammer, og en ring beveget seg mellom symbolene som er preget inn på membranen. Ut fra ringens vandring mellom symbolene kunne noaidien forutsi hva en bør foreta seg for å oppnå ønsket resultat. Under dette ritualet kunne noaidien joike og komme i ekstase, hvor han kunne få informasjon fra hjelpende ånder.[2]
Fordi den samiske befolkningen var spredt over et stort område (sameland), kunne skikkene og de maktene en ofret til, ha vært forskjellig fra sted til sted. En som tidlig beskrev samiske ofringer var Knud Leem (1697–1774) i boken Beskrivelse over Finnmarkens Lapper. Han beskrev kulten rundt ofring, både hvordan seremoniene går for seg, og hvilke guddommer det ofres til.[2]
Etnograf Ørnulv Vorren (1916–2007) har beskrevet samiske offerplasser i Varanger.[2]
Edelmetalldeponier eller sølvskatter rediger
Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte sølvskatter i jorden. Disse består av hals- og armringer, mynter, spenner, barrer og opphakkede sølvbiter. Fra Nord-Norge kjenner en til 20 sølvskatter som for det meste består av halsringer.[3] Gjenstandene som er funnet i Norrland, har sitt opphav fra Norge, Mellansverige, Tyskland, Finland, Baltikum og Russland, samt lokalt.[4] Disse funnene er i Nord-Norge for det meste gjort på grensen til de norrøne bosetningsområdene og i tilknytning til finnefjorder (fjorder der samer holdt til). Også i andre deler av Norden ser det ut til at de fleste sølvskatter ligger i grenseområdene mot norrøne regioner. En tror derfor at sølvskattene er grensemarkeringer mellom gruppene. Høvdingdømmene og samene kom under sterkt press mot slutten av vikingtiden, og sølvskattene kan ha vært felles markeringer i en tid der grensene overtredes. Slik kan markeringene ha vært rituelle markeringer for å konsolidere grensene.[3] Fra Island forteller Soga om svarvdølane om at menn i landnåmstiden markerte eiendomsretten til land med sølvskatter i grensepunktene, praksisen kunne derfor også vært brukt i Nord-Norge.[5]
Spesielt i Sør-Salten har en funnet edelmetalldeponier som har vært strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert ute ved kysten, og etter som hundreårene har gått, har det blitt etablert nye deponier stadig lenger inn i landet. Det finnes to hovedtyper; samiske og norrøne, men rundt om i Nord-Norge finner en også blandinger. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og religiøst ritual der begge parter deltok. Vider kan det tyde på at norrøne og samiske representanter forhandlet, og at det var en viss maktbalanse. På lang sikt var det dog de norrøne høvdingene som fikk overtaket.[5]
Inger Storli (1952–) har undersøkt en sølvskatt nedlagt i en steinur i Tromsø, bestående blant annet av et anheng, store halsringer av sølv, et stort sølvkors festet til et flettet kjede med dyrehoder i endene. Hun skriver i en artikkel at dette og lignende funn i Skandinavia «bidrar til oppfatningen om at sammensetningen av sølvskatten representerer fortellinger om de religiøse og politiske motsetningene som preget samfunnet ved overgangen fra den gamle til den nye verden, og at skatten således kan tolkes som en symbolsk forening av tiden, rommet og kosmologien som overskrider disse motsetningene.»[6]
Offerplasser og mulig sosial utjevning rediger
I indre deler Norrland i Sverige har en funnet flere samiske offerplasser med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander. Disse er anlagt ved vann og landskapet preges av bergskrenter, steinur, huler og steinblokker. Offerplassene som er funnet, er fra 800- til 1300-tallet. De eldste myntene er fra arabisk område fra rundt 800-tallet, mens de fleste er norske og fra årene 1050–1200. Arkeologer mener at disse offerplassene med metaller har sammenheng med økt pelshandel i middelalderen. Samene hadde gode tider med handelskontakter mot vest og øst. Mot vest ble handelen sannsynligvis gjort via de nordnorske høvdingene og senere kongens sysselmenn. Handelen mot øst var rettet mot Karelen, områdene rundt Ladoga og Finskebukta.[7]
Historikeren Inga Maria Mulk (f. 1950) har studert offerplassene og mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel, ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noe av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.[7]
Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art.[7] Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid,[8] for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved Kristi fødsel.[9]
I vikingtid og tidlig middelalder var pelshandel noe som ga stor inntjening for samene. Arkeologisk materiale og skriftlige kilder vitner om at rikdommen ble ujevnt fordelt, for eksempel forteller rikt utstyrte gravplasser om dette. I de norrøne tekstene som Heimskringla, Volundkvadet og Ågrip fortelles det om finnekonger.[7] I tillegg har en skriftlige kilder fra 1500- og 1600-tallet, for eksempel var den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den norske topografisk-historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) opptatt av sagatidens finnekonger.[8] Det underbygger hypotesen om at det eksisterte samiske stormenn. En ser også for seg at ledere i de samiske og norrøne samfunnene kunne ha bygget allianser via gaver og giftermål.[7]
Referanser rediger
- ^ «Offerplats, sjïelesijjie, vero». Baalka. Besøkt 18. mai 2023.
- ^ a b c d e Vorren & Eriksen 1993, s. 24–42.
- ^ a b Hansen og Olsen 2004, s. 77–93.
- ^ Baudou 1992, s. 145–156.
- ^ a b Holberg og Røskaft 2015, s. 199–205.
- ^ Storli, Inger (2006). «Sølvskatten fra Tromsø, en symbolsk forening av tid, rom og kosmologi?». Viking (69): 169–194.
- ^ a b c d e Hansen og Olsen 2004, s. 116–131.
- ^ a b Holberg og Røskaft 2015, s. 349–350.
- ^ Zachrisson 1997, s. 144–148.
Litteratur rediger
- Vorren, Ørnulv og Eriksen, Hans Kristian (1993). Samiske offerplasser i Varanger. Tromsø: Nordkalott-forlaget. ISBN 82-7380-166-7.
- Holberg, Eirin; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1.
- Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1.
- Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5.
- Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057.