Salme 82

Salme 82 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Det er omstridt hva slags type salme dette er, men man kan se elementer av profettale i den. Selve tanken om at Jahve eller Elohim deltar i guderådet synes å tale for at dette er en relativt gammel salme. De andre gudene er urettferdige, og Elohim står frem og taler de fattiges sak. Elohim dømmer de andre gudene til å dø som mennesker. Så på den ene siden kan man si at Salme 82 har sterke polyteistiske røtter, men på den andre siden handler den nettopp om degradering av de andre gudene.

Illustrasjon av Gustav Dore til John Miltons Paradise Lost. Erkeengelen Mikal kaster ut de falne engler. I Salme 82 dømmer Elohim (אלהים) de andre gudene til å dø som mennesker.

Det er grammatisk åpenbart at denne teksten har eksistert i en eldre versjon hvor det har stått Jahve (יהוה) to av de stedene der det nå står elohim (אלהים) - Se Kommentar til den hebariske teksten. Når dette kan ha skjedd er usikkert, men det beviser iallfall at enkelte grupper allerede i antikken vegret seg for å bruke tetragrammet (de fire bokstavene JHVH) som gudsnavn.

Teksten

Salme 82 NO 1978/85 En Asaf-salme. Gud står fram i gudenes forsamling, blant guder holder han dom: 2 «Hvor lenge vil dere felle urett dom og holde med de ugudelige? Sela 3 Hjelp fattige og farløse til å få sin rett, frikjenn de arme og trengende, 4 berg småkårsfolk og fattige, og fri dem ut av nidingers hånd!» 5 De har verken innsikt eller forstand, de vandrer omkring i mørke, hele jordens grunnvoll vakler. 6 Jeg har sagt: «Dere er guder, Den Høyestes sønner er dere alle. 7 Men som mennesker skal dere dø, som en av fyrstene skal dere falle.» 8 Reis deg, Gud, og hold dom over jorden, for alle folkeslag er din eiendom.

Salme 82 hebraisk: Codex Leningradensis 1 מִזְמֹור לְאָסָף אֱ‍ֽלֹהִים* נִצָּב בַּעֲדַת־אֵל בְּקֶרֶב אֱלֹהִים יִשְׁפֹּֽט׃ 2 עַד־מָתַי תִּשְׁפְּטוּ־עָוֶל וּפְנֵי רְשָׁעִים תִּשְׂאוּ־סֶֽלָה׃ 3 שִׁפְטוּ־דַל* וְיָתֹום עָנִי וָרָשׁ הַצְדִּֽיקוּ׃ 4 פַּלְּטוּ־דַל וְאֶבְיֹון מִיַּד רְשָׁעִים הַצִּֽילוּ׃ 5 לֹא יָֽדְעוּ וְלֹא יָבִינוּ בַּחֲשֵׁכָה יִתְהַלָּכוּ יִמֹּוטוּ כָּל־מֹוסְדֵי אָֽרֶץ׃ 6 אֲ‍ֽנִי־אָמַרְתִּי אֱלֹהִים אַתֶּם וּבְנֵי עֶלְיֹון כֻּלְּכֶֽם׃ 7 אָכֵן כְּאָדָם תְּמוּתוּן וּכְאַחַד הַשָּׂרִים תִּפֹּֽלוּ׃ 8 קוּמָה אֱלֹהִים* שָׁפְטָה הָאָרֶץ כִּֽי־אַתָּה תִנְחַל* בְּכָל־הַגֹּויִֽם׃

Kommentarer til den hebraiske teksten

Vers 1 og 8a: Det virker ulogiske at den hebraiske teksten bruker elohim (אלהים) som gudsnavn her, siden dette samme ordet synes å bety guder i flertall i samme tekst. Derfor er det stor sannsynlighet for at Jahve (יהוה) har stått her tidligere, men byttet ut.

Vers 3: Kraus mener at ordet dal (דל) «fattig» representerer et stilbrudd, og foreslår at det bør rettes til dak (דך) «slått».

Vers 8b: Septuaginta oversetter κατακληρονομήσεις med vokaler for kausativ (hif'il) תַנְחִל «Du gir til arv» heller enn indikativ (qal) תִנְחַל «du har arvet», men den masoretiske teksten kan godt foretrekkes.

Det guddommelige rådet

Forestillingen om at det finnes en forsamling av guder i Det gamle testamentet finnes utlagt i flere enkelttekster. Men Salme 82 skiller seg ut fra de andre ved at det her åpenbart ligger en tanke om at Jahve (eller Elohim)er en av flere guder i gudeforsamlingen, som samles fremfor el (אל) eller eljon (עליון). el kan oversettes som fellesnavn (en gud), eller som egennavn (Gud) eller tilnavn. eljon kan oversettes som den høyeste, eller som tilnavn til en gud. Denne mulige flertydigheten i teksten har bevart den fra å bli sensurert av de senere redaktører. Men det synes klart at den opprinnelige betydningen har vært å anse el som den høyeste gud, og Jahve som en gudekjempe som trer frem i els råd og utfordrer de andre gudene.

Det har vist seg at en eldre versjon av 5 Mosebok 32:8-9 som er bevart i noen av Septuagintamanuskriptene (Septuaginta manuskript 848 106c), og ett av fragmentene fra Qumran (4QDeut^q) eksplisitt bevarer den samme tanken. Her står det i den rekonstruerte teksten:

Da Den Høyeste gav folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på gudesønnene בני אלהים / υἱῶν θεοῦ. Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd.

4QDeut^q og Septuaginta manuskript 848 106c til 5 Mosebok 32:8-9

Salme 82 og utkastelsen av gudene

Ideen som danner bakgrunn for Salme 82, er at det nå er nødvendig for Jahve å overta de styringsområder som var tillagt de andre gudene. Grunnen til dette er at de andre gudene «holder med de ugudelige» (vers 2), fordi «de ikke skjønner noe men vandrer i mørket» (vers 5). Derfor dømmes de nå til å dø som mennesker, imens Jahve overtar styringen over det hele. Selve tankegangen om at den kongen som er klok, og som kan føre de fattiges sak, er en god konge, og fortjener å styre, imens den kongen som undertrykker andre, og tar undertrykkernes parti mot de svake, er ikke retmessige herskere. Man kan her sammenligne det som står om kong Salomo i 1 Kongebok 3:16-28 (David dømmer mellom to prostituerte mødre), og det som står om Akab i 1 Kongebok 21:1-13 (Nabots vingård). Salomo gir de svake rett ved kloke dommer, imens Akab lar sin kone presse ham til å røve til seg en vingård som ikke tilhører ham. Etter logikken i Salme 82 bør da Salomo få styre, imens Akab diskvalifiserer seg selv. På lignende måte kan de mange påfunnene til Saul i siste halvdel av 1 Samuelsbok underbygge at Saul bør avsettes, imens det som står om David i samme tekstdel underbygger hans rett til å styre. I likhet med Salme 82 er tekstene fra siste del av 1 Samuelsbok skrevet for å forsvare en maktoverdragelse. Jeremia 22:10-17 er en del av et staffeorakel til kong Sjallum av Juda som bygger pene slott, men som ikke dømmer de undertrykte og fattige rett. Jeremia sammenligner Sjallum med hans far Josjia som var rettferdig, og sier – da han styrte gikk det bra. Men nå skal ifølge profeten Jerusalem bli invadert, og folket føres i eksil – og aldri se byen igjen, fordi Sjallum har vært urettferdig mot de fattige.

Gråt ikke over den døde, delta ikke i sorgen over ham. Gråt heller over ham som drog bort, for han skal ikke vende tilbake, han får aldri mer se sitt fødeland. For så sier Herren om Juda-kongen Sjallum, Josjias sønn, han som ble konge etter sin far Josjia: Han som drog bort fra dette sted, skal aldri vende tilbake. For han skal dø på det stedet de førte ham bort til som fange; og dette landet skal han aldri mer få se. [...] Han sørget for at arme og fattige fikk sin rett – og det gikk ham vel. Er ikke det å ha kjennskap til meg? lyder ordet fra Herren. Men du har ikke syn og sans for annet enn egen vinning. Du lar gjerne blodet av uskyldige flyte, du bruker vold og mishandling.

Jeremia 22:10-12 og 16-17

På samme måte som Jeremia dømmer Sjallum til avgang på grunn av hans urettferdighet mot de fattige, lar salmisten i Salme 82 Jahve dømme de andre gudene til å dø som mennesker. Jahve skal følgelig være kongen over alle guder som man finner i Salme 95:3 og 96:4

Både i Ugarit og i Mesopotamia er tanken om gudeforsamlingen utbredt. Man kan særlig se i den ugarittiske Baalsmyten og i den babylonske Enuma Elish, hvor dette forekommer ofte. Man kan særlig nevne passasjen der Baal kommer til forsamlingen av gudene når de sitter nedtrykt og ser på Jamms (havguden) herjinger, og Baal sier: «Løft opp, dere guder, deres hoder!» (CTA, 2.1.27). Baal overtar da makten i gudeforsamlingen etter seieren over Jamm. I Baalsmyten er det Baals handlekraft og evne til seier som gjør ham til en rettmessig gudekonge, imens i Salme 82 får elohim tittelen fordi han fører de fattiges sak, og fordi de andre gudene er uten kunnskap.