Salme 69

Salme 69 er en salme i Salmenes bok i Bibelen. Det regnes å være en individuell klagesalme som er blitt utvidet to eller tre ganger for å øke vektlegging av det nasjonale religiøse fellesskapet.

Profeten Elia blir i 1 Kongebok 19 beskrevet som meget nedtrykt religiøs leder. Karakteren i Salme 69:6-14b, 20-30 samsvarer mye med denne skikkelsen. Maleri av Daniele da Volterra ca. 1550-1560.

Teksten

Salme 69 NO 1978/85 Til korlederen. Etter «Liljene». Av David. 2 Frels meg, Gud! Vannet når helt til halsen på meg, 3 jeg har sunket ned i en bunnløs myr, hvor det ikke er feste for foten. Jeg er kommet ut på dypet, og strømmen river meg bort. 4 Jeg har ropt meg trett, det brenner i min strupe. Øynene mine er svekket, jeg har ventet så lenge på min Gud. 5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Mange er de som vil meg til livs, som er mine fiender uten grunn. Nå må jeg gi vederlag for det jeg ikke har røvet. 6 Gud, du kjenner min dårskap, mine synder er ikke skjult for deg. 7 La ikke dem som håper på deg, Herre, Allhærs Gud, bli skuffet over meg. La ikke dem som søker deg, bli til skamme for min skyld, Israels Gud! 8 For din skyld må jeg tåle spott; mitt ansikt rødmer av skam. 9 Jeg er blitt en fremmed for mine brødre, en ukjent mann for min mors sønner. 10 Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg, jeg er rammet av hånsord fra dem som håner deg. 11 Når jeg gråt og fastet, ble jeg spottet for det. 12 Når jeg tok på meg sørgedrakt, ble jeg et ordtak for dem. 13 De snakker om meg når de sitter i porten, og synger om meg i sine drikkelag. 14 Men, Herre, jeg vender meg til deg med min bønn i nådens tid. Svar meg, Gud, i din store miskunn, du som er en trofast hjelper. 15 Redd meg så jeg ikke synker i gjørmen, la meg berges fra dem som hater meg, – og fra det dype vann. 16 La ikke strømmen rive meg bort, la ikke dypet sluke meg, eller brønnen lukke sin munn over meg! 17 Svar meg, Herre, i din godhet og miskunn, vend deg til meg i din store barmhjertighet! 18 Skjul ikke ditt ansikt for din tjener! For jeg er i trengsel! Skynd deg og svar meg! 19 Kom til meg og fri meg ut, berg meg fra mine fiender! 20 Du kjenner den spott jeg må tåle, den skam og vanære jeg er utsatt for; alle mine fiender vet du om. 21 Deres spott har knust mitt hjerte, så det ikke kan leges. Jeg håpet på medynk, men det var fåfengt, på folk som kan trøste, men jeg fant ikke noen. 22 De hadde gift i maten min, for tørsten gav de meg eddik å drikke. 23 La deres bord bli en snare og offermåltidet en felle for dem. 24 La det bli mørkt for øynene på dem, så de ikke kan se! La dem stadig skjelve om hoftene! 25 Øs din vrede ut over dem, la din brennende harme nå dem! 26 La deres leir bli øde, så ingen bor i teltene. 27 For de forfølger den du har slått, og øker smerten hos den du har rammet. 28 Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din frelse! 29 La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives opp blant de rettferdige! 30 Men om jeg er elendig og lider, så la din frelse beskytte meg, Gud! 31 Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med takkesang. 32 Det vil Herren heller ha enn offerdyr, enn okser med horn og klover. 33 De hjelpeløse skal se det med glede. Måtte dere leve, dere som søker Gud! 34 For Herren hører de fattiges bønn, han forakter ikke sine egne som er fanger. 35 Himmel og jord skal prise ham, havet og alt som rører seg der. 36 For Gud vil frelse Sion og bygge opp igjen Judas byer. Folk skal få bo der og eie landet. 37 Hans tjeneres ætt skal arve det; de som elsker hans navn, får bo der.

Salme 69 hebraisk: Codex Leningradensis 1 לַמְנַצֵּחַ עַֽל־שֹׁושַׁנִּים לְדָוִֽד׃ 2 הֹושִׁיעֵנִי אֱלֹהִים כִּי בָאוּ מַיִם עַד־נָֽפֶשׁ׃ 3 טָבַעְתִּי ׀ בִּיוֵן מְצוּלָה וְאֵין מָעֳמָד בָּאתִי בְמַעֲמַקֵּי־מַיִם וְשִׁבֹּלֶת שְׁטָפָֽתְנִי׃ 4 יָגַעְתִּי בְקָרְאִי נִחַר גְּרֹונִי כָּלוּ עֵינַי מְיַחֵל לֵאלֹהָֽי׃ 5 רַבּוּ ׀ מִשַּׂעֲרֹות רֹאשִׁי שֹׂנְאַי חִנָּם עָצְמוּ מַצְמִיתַי אֹיְבַי שֶׁקֶר אֲשֶׁר לֹא־גָזַלְתִּי אָז אָשִֽׁיב׃ 6 אֱ‍ֽלֹהִים אַתָּה יָדַעְתָּ לְאִוַּלְתִּי וְאַשְׁמֹותַי מִמְּךָ לֹא־נִכְחָֽדוּ׃ 7 אַל־יֵבֹשׁוּ בִי ׀ קֹוֶיךָ אֲדֹנָי יְהוִה צְבָאֹות אַל־יִכָּלְמוּ בִי מְבַקְשֶׁיךָ אֱלֹהֵי יִשְׂרָאֵֽל׃ 8 כִּֽי־עָלֶיךָ נָשָׂאתִי חֶרְפָּה כִּסְּתָה כְלִמָּה פָנָֽי׃ 9 מוּזָר הָיִיתִי לְאֶחָי וְנָכְרִי לִבְנֵי אִמִּֽי׃ 10 כִּֽי־קִנְאַת בֵּיתְךָ אֲכָלָתְנִי וְחֶרְפֹּות חֹורְפֶיךָ נָפְלוּ עָלָֽי׃ 11 וָאֶבְכֶּה בַצֹּום נַפְשִׁי וַתְּהִי לַחֲרָפֹות לִֽי׃ 12 וָאֶתְּנָה לְבוּשִׁי שָׂק וָאֱהִי לָהֶם לְמָשָֽׁל׃ 13 יָשִׂיחוּ בִי יֹשְׁבֵי שָׁעַר וּנְגִינֹות שֹׁותֵי שֵׁכָֽר׃ 14 וַאֲנִי תְפִלָּתִֽי־לְךָ ׀ יְהוָה עֵת רָצֹון אֱלֹהִים בְּרָב־חַסְדֶּךָ עֲנֵנִי בֶּאֱמֶת יִשְׁעֶֽךָ׃ 15 הַצִּילֵנִי מִטִּיט וְאַל־אֶטְבָּעָה אִנָּצְלָה מִשֹּֽׂנְאַי וּמִמַּֽעֲמַקֵּי־מָֽיִם׃ 16 אַל־תִּשְׁטְפֵנִי ׀ שִׁבֹּלֶת מַיִם וְאַל־תִּבְלָעֵנִי מְצוּלָה וְאַל־תֶּאְטַר־עָלַי בְּאֵר פִּֽיהָ׃ 17 עֲנֵנִי יְהוָה כִּי־טֹוב חַסְדֶּךָ כְּרֹב רַחֲמֶיךָ פְּנֵה אֵלָֽי׃ 18 וְאַל־תַּסְתֵּר פָּנֶיךָ מֵֽעַבְדֶּךָ כִּֽי־צַר־לִי מַהֵר עֲנֵֽנִי׃ 19 קָרְבָה אֶל־נַפְשִׁי גְאָלָהּ לְמַעַן אֹיְבַי פְּדֵֽנִי׃ 20 אַתָּה יָדַעְתָּ חֶרְפָּתִי וּבָשְׁתִּי וּכְלִמָּתִי נֶגְדְּךָ כָּל־צֹורְרָֽי׃ 21 חֶרְפָּה ׀ שָֽׁבְרָה לִבִּי וָֽאָנוּשָׁה וָאֲקַוֶּה לָנוּד וָאַיִן וְלַמְנַחֲמִים וְלֹא מָצָֽאתִי׃ 22 וַיִּתְּנוּ בְּבָרוּתִי רֹאשׁ וְלִצְמָאִי יַשְׁקוּנִי חֹֽמֶץ׃ 23 יְהִֽי־שֻׁלְחָנָם לִפְנֵיהֶם לְפָח וְלִשְׁלֹומִים לְמֹוקֵֽשׁ׃ 24 תֶּחְשַׁכְנָה עֵינֵיהֶם מֵרְאֹות וּמָתְנֵיהֶם תָּמִיד הַמְעַֽד׃ 25 שְׁפָךְ־עֲלֵיהֶם זַעְמֶךָ וַחֲרֹון אַפְּךָ יַשִּׂיגֵֽם׃ 26 תְּהִי־טִֽירָתָם נְשַׁמָּה בְּאָהֳלֵיהֶם אַל־יְהִי יֹשֵֽׁב׃ 27 כִּֽי־אַתָּה אֲשֶׁר־הִכִּיתָ רָדָפוּ וְאֶל־מַכְאֹוב חֲלָלֶיךָ יְסַפֵּֽרוּ׃ 28 תְּֽנָה־עָוֹן עַל־עֲוֹנָם וְאַל־יָבֹאוּ בְּצִדְקָתֶֽךָ׃ 29 יִמָּחֽוּ מִסֵּפֶר חַיִּים וְעִם צַדִּיקִים אַל־יִכָּתֵֽבוּ׃ 30 וַאֲנִי עָנִי וְכֹואֵב יְשׁוּעָתְךָ אֱלֹהִים תְּשַׂגְּבֵֽנִי׃ 31 אֲהַֽלְלָה שֵׁם־אֱלֹהִים בְּשִׁיר וַאֲגַדְּלֶנּוּ בְתֹודָֽה׃ 32 וְתִיטַב לַֽיהוָה מִשֹּׁור פָּר מַקְרִן מַפְרִֽיס׃ 33 רָאוּ עֲנָוִים יִשְׂמָחוּ דֹּרְשֵׁי אֱלֹהִים וִיחִי לְבַבְכֶֽם׃ 34 כִּֽי־שֹׁמֵעַ אֶל־אֶבְיֹונִים יְהוָה וְאֶת־אֲסִירָיו לֹא בָזָֽה׃ 35 יְֽהַלְלוּהוּ שָׁמַיִם וָאָרֶץ יַמִּים וְֽכָל־רֹמֵשׂ בָּֽם׃ 36 כִּי אֱלֹהִים יֹושִׁיעַ צִיֹּון וְיִבְנֶה עָרֵי יְהוּדָה וְיָשְׁבוּ שָׁם וִירֵשֽׁוּהָ׃ 37 וְזֶרַע עֲבָדָיו יִנְחָלוּהָ וְאֹהֲבֵי שְׁמֹו יִשְׁכְּנוּ־בָֽהּ׃

Kommentarer til den hebraiske teksten

Vers 5. Uttrykket מַצְמִיתַי - «dem som ødelegger meg» byttes av Marttila med מעצמותי «mer en mine bein (styrke)» Dette har støtte i Peshitta, og det gjør teksten mer flytende. Men endringen er ikke nødvendig, og det er lettere å se for seg at Peshitta har forenklet en vanskelig tekst enn at en opprinnelig enklere tekst skulle ha blitt forvansket.

Vers 7. Uttrykket אֲדֹנָי «min herre» synes å være et innskudd av en ekstra gudsappellasjon som forvansker metrikken. Uten dette vil «Jahve Sebaot» (יהוה צבאות) og «Israels gud» (אלהי ישׂראל) stå bedre til hverandre.

Vers 13. Verset er komplisert fordi den andre delen mangler subjekt. Septuaginta gjør dette mer eksplisitt (καὶ εἰς ἐμὲ ἔψαλλον οἱ πίνοντες τὸν οἶνον). Det er likevel rimelig å tenke at subjektet i første delen av verset (יָשִׂיחוּ) kan fungere også for det andre, som den norske oversettelsen (NO78/85) har fått til.

Vers 20. I vers 20 vil enkelte forskere flytte «min skam og min vanære» (בשׁתי וכמתי) til vers 21b. På denne måten får teksten bedre rytme og flyt.

Vers 23. Uttrykket וְלִשְׁלֹומִים «for oppfyllelser», «for fullbyrdelser» eller «for fred (flertall)» oppfattes ofte som vanskelig å forstå. Et forslag er å endre teksten til שַׁלְמֵיהֶם «deres fullbyrdelsesoffer» eller «deres fredsoffer» som står i god sammenheng med bordoppdekningen (שֻׁלְחָנָם) tidligere i verset. Denne rettelsen virker også rimelig.

Etter en kolometrisk analyse er antallet stavelser i hver linje gjennomsnittlig ca. 12,8, men noen linjer er nede i bare 6 stavelser (vers 4-5) og andre kolon i vers 20 er på hele 22 stavelser dersom man ikke foretar tekstendringer.

Tekstens utvikling

Felles vokabular i ulike deler av Salme 69

vers 2 ישׁע	vers 14c ישׁע
vers 3 טבע ... מעמקי־מים	vers 15 טבע ... מעמקי־מים
vers 3 ושׁבלת שׁטפתני ... מצולה	vers 16 ושׁבלת שׁטפתני ... מצלה
vers 5 שׂנאי, איבי	vers 15 משׂנאי, איבי
vers 6 אתה ידעת	vers 20 אתה ידעת
vers 7-8 חרפה, כלם, בושׁ	vers 20-21 חרפה, כלם, בושׁ
vers 10 og 11 חרפה	vers 21 חרפה
vers 12 נתן - konsekutiv form	vers 22 נתן- konsekutiv form

Den mest vanlige oppfatning blant salmeforskere er målbåret av Leslie C. Allen, Hossfeld & Zenger, Fredrik Lindström, Marko Marttila og flere, er at Salme 69 har utviklet seg i flere stadier. Men hva som har tilhørt de ulike stadiene, og hvilke sammenhenger som finnes mellom dem er det noe uenighet i. Ifølge Leslie er vers 14c-30 en første utvidelse av teksten, og vers 31-37 en annen utvidelse. Den første utvidelsen er en bevisst videreføring av begrepsapparatet i den originale teksten. Slik tabellen til høyre viser. Følgelig skal den som har skrevet videre på teksten ha forsøkt å opprettholde vokabularet fra tidligere, selv om tendensene i Salmen er nye. Fra vers 30 av kommer en ny redaksjon som tar mindre hensyn til vokabularet i det tidligere, men som gjør teksten mer kolletivt orientert.

Zenger, Tillmann og Marttila fokuserer mer på innhold i sine studier, og kommer frem til at vers 2-5 er en egen enhet, og at vers 6-14b er et innskudd. Dette begrunner de i at vers 2-5 vektlegger fiender og fiendtlig innstilte folkeslag, noe som kommer igjen i vers 14c-19. De mener også at teksten som en individuell klage trenger et lovsangselement for å oppfylle sjangerkriteriene. Dette mener de å finne i vers 31 (Tillmann også 32-34). Vers 20-30 blir i denne inndelingen satt sammen 6-14b og regnes som innskudd. Hossfeld & Zenger mener at vers 32-37 representerer en kollektiv utvidelse - Marttila mener å finne to forskjellige utvidelser - både 32-34 og 35-37. Hvis man følger Marttilas inndeling får vi følgende bilde av den redaksjonelle utviklingen av teksten:

1. Grunnsjiktet: Vers 2-5, 14c-19, 31. Dette er en tradisjonell individuell klage med særlig vekt på fiendene som en trussel.
2. Innskuddet: Vers 6-14b, 20-30. Dette er en forlengelse av den individuelle klagen, hvor vekten ikke lenger ligger på fiender, men på spott.
3. Utvidelse 1: Vers 32-34. Dette representerer en kollektiv utvidelse som vektlegger subjektet i salmen som medlem i en forsamling.
4. Utvidelse 2: Vers 35-37. Dette er en eskatologisk utvidelse, som til forskjell fra den første utvidelsen er ahistorisk og fantastisk.

Det er usannsynlig at denne beskrivelsen er historisk korrekt, siden man ikke har noen ytre indisier for hvordan dette kan ha skjedd, men denne beskrivelsen er likevel langt mer sannsynlig enn at teksten skal ha blitt til i en enkel operasjon. Derfor er denne forklaringen vitenskapelig klart å foretrekke fremfor en tolkning som bare ser teksten som et produkt av en enkelt forfatter.

Hvem er subjekt i Salme 69?

Det finnes ganske mange elementer i teksten som beskriver hovedpersonen, og som gir indisier for hvem salmen passer for. Det er åpenbart at de ulike redaktørene hadde forskjellig oppfatning av dette. Hvis man går ut fra at forfatteren av grunnsjiktet kun skrev vers 2-5, 14c-19 og 31 kan man med utgangspunkt i dette si:

1. Vedkommende er opptatt av vannmetaforikk og kaoshav (vers 2-4). Dette var standardspråk i den nære orient for å beskrive både plager og fiender, men det hadde særlig sin plass blant prestene og de lærde som hadde sitt virke rundt helligstedene. Det var neppe språket for vanlige folk, heller ikke fra de øvre klasser. Bønnen må følgelig være diktet av en profesjonell, enten til eget bruk, eller til bruk for andre.

2. Vedkommende har mange fiender. Vers 5 lyder: «Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak. Mange er de som vil meg til livs, som er mine fiender uten grunn. Nå må jeg gi vederlag for det jeg ikke har røvet.» Følgelig er denne personen urettmessig beskyldt for å ha stjålet, og må betale tilbake. Følgelig synes karakteren her å være en person som er økonomisk velstående, som driver virksomhet, og som blir rammet av andre som er misunnelige. Det mest sannsynlige vil derfor være å tenke at teksten er skrevet av en prest eller levitt med tanke på en eller flere velstående klienter. Det er umulig å tidfeste denne delen, siden språket er standard hebraisk, og problematikken universell.

Etter redaktøren som har satt inn innskuddet (vers 6-14b, 20-30) har denne personen flere trekk, som ikke nødvendigvis står i motsetning til de som er skissert i grunnsjiktet:

3. Vedkommende erkjenner sine dumheter og overtredelser. Vers 6 lyder: «Gud, du kjenner min dårskap, mine synder er ikke skjult for deg.»

4. Vedkommende er omgitt av mange andre som venter på Jahve, og som har stolt på denne personen. Følgelig virker vedkommende å være en type religiøs leder. Se særlig vers 7: «La ikke dem som håper på deg, Herre, Allhærs Gud, bli skuffet over meg. La ikke dem som søker deg, bli til skamme for min skyld, Israels Gud!»

5. Vedkommende er blitt isolert, syk og til spott og skam for gudens skyld. Vers 8a lyder: «For din skyld må jeg tåle spott» og 9b: «Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg».

6. Vedkommende mener at dem som har står bak denne ulykkelige situasjonen bør straffes for dette. Han uttaler i vers 23-26 forbannelsesord mot dem: I vers 25 står det: «Øs din vrede ut over dem, la din brennende harme nå dem!» og i vers 28 heter det: «Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din frelse!» og i vers 29 kulminerer dette i: «La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives opp blant de rettferdige!»

7. Ikke bare de mange fiendene forfølger, men guden har også slått denne hovedpersonen. Vers 27 lyder: «For de forfølger den du har slått, og øker smerten hos den du har rammet.»

Man får følgelig fra innskuddet et inntrykk av at hovedpersonen i denne salmen er en religiøs leder som har opplevd store vanskeligheter, er blitt utstøtt og latterliggjort. Vedkommende koker av indignasjon og sinne over denne behandlingen, og opplever seg selv som from – samtidig som vedkommende også innrømmer at vedkommende har gjort noen feil. Trolig har religiøse leder gjennom alle tider kunnet kjenne seg igjen i denne karakteristikken, selv om man gjerne ikke har villet gå til slike ytterligheter som denne salmen angir. Karakteren i innskuddet ser vesentlig annerledes ut en karakteren i grunnsjiktet, men de to karakterene utelukker hverandre ikke nødvendigvis. Heller ikke denne kan så lett tidfestes, siden også personer som dette kan finnes i de fleste sammenhenger. Men ut fra en del språklige momenter mener man å hevde at dette må være en relativt sein tekst fra 400-300-tallet f. Kr. Gjetningen er nokså vilkårlig.

Etter redaktørene av utvidelsenes oppfatning får karakteren noen trekk til:

8. Vekommende mener at lovsang er bedre enn offer. Dette er en tydelig anti-kultisk oppfatning som reflekterer ideer blant tempelsangerne, som åpenbart ofte har vært i konflikt med offerprestene (Se Salme 48#Sangerne). Det synes som om denne levittgruppen representerer de ydmyke (ענוים) som søker gud (דרשׁי אלהים) i vers 33.

9. Vedkommende uttrykker et nasjonalistisk eskatologisk bilde om hvordan guden skal gripe inn, og bygge Judas byer, og la dem som elsker hans navn få arve landet. En ide fremmes altså om at en ny tid står fremfor subjektet, hvor de ydmyke, fromme og fangne skal få overta landets rikdommer, da formodentligvis på bekostning av dem de tenker på når de leser innskuddet (se pkt 6.) Dette minner om språk som finnes i tekster fra hellenistisk tid, som Danielsboka og 1 Henoksbok.

Følgelig får man (minst) tre nokså forskjellige bilder av karakteren i denne salmen, alt etter hvor mye av den man leser. Leser man bare grunnsjiktet får man en individuell klage, som passer til de velstående som opplever seg urettferdig behandlet. Leser man innskuddet også, ser man for seg en from leder for en gruppe troende, som opplever store vanskeligheter. Leser man hele salmen, får man med et kosmisk utblikk som omfatter en fremtidig omfordeling av landet.