Sadok (hebraisk: צָדוֹקṢāḏôq[a]) var ifølge Bibelen en israelittisk prestDavids og Salomos tid.[1]

Sadok
FødtIsraels land
BeskjeftigelseKohen Rediger på Wikidata
Embete
FarAhitub
BarnAhimaas
Azariah I
NasjonalitetDet forente kongedømmet Israel

Sadok som Michelangelo tenkte seg ham.

Han nevnes allerede som en viktig person i kong Davids regjeringstid. Her dukker han uventet opp etter erobringen av Jerusalem som prest ved siden av Abjatar, uten at noe sies om hvor han kommer fra. Under kong David ser disse to prestene ut til å være jevnbyrdige, men i striden om kong Davids etterfølger støttet de hver sitt kongsemne. Da Sadoks parti gikk av med seieren, siden Salomo ble valgt til konge, ble Abjatar avsatt og forvist fra Jerusalem. Sadoks navn ser ut til å inngå i kongenavnene Melkisedek (Melki-Sadok), Salems konge og El-prest,[2] og Adonizedek (Adonis-Sadok).[3]

Abjatar skal ha representert den opprinnelige, israelittiske Jahve-dyrkelsen, mes Sadok stod for den lokale El-eljon-dyrkelsen i Jerusalem. Ifølge fortegnelsen over Davids sønner skulle Kilab være den eldste etter at Amnon og Absalom var døde. Men den fjerde i rekken, Adonja, gjorde krav på tronen med støtte fra Joab og Abjatar. Mot ham stod et annet parti, ledet av Batseba med støtte fra Sadok, Benaja og Natan. Dette fikk kong David til å utnevne Salomo, noe Batseba også hevdet at David tidligere hadde lovet.[4]

Sadok ble utnevnt til yppersteprest etter at Salomo hadde blitt konge og forvist Abjatar. Det antas vanligvis at Sadok var den første ypperstepresten i tempelet i Jerusalem. Teksten om Sadoks kroning og salving av kong Salomo i Første Kongebok[5] er brukt i Georg Friedrich Händels kroningshymne Zadok the Priest.

Sadok ble trolig etterfulgt av sin sønn Ahimaas.

Saddukeerne hentet trolig sitt navn fra ham.

Noter rediger

  1. ^ I 1 Kong 1,26, men ingen andre steder, er navnet skrevet צָדֹק.

Referanser rediger

  1. ^ 2. Sam. & 8,17.
  2. ^ 1. Mos. 14,18
  3. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 127), Gads forlag, København 1969
  4. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 130)
  5. ^ 1. Kong & 1, 32-40.

Kilder rediger