Sabotørene
Sabotørene er en norsk sciencefictionroman av Øyvind Myhre, utgitt på J.W. Cappelens Forlag i 1978. I ettertid er den mest kjent som en av de første, muligens den første, skjønnlitterære populariseringen i romanform av prinsippene for en romelevator basert på John D. Isaacs, Allyn C. Vine, Hugh Bradner, og George E. Bachus arbeide.
| Sabotørene | |||
|---|---|---|---|
| orig. Sabotørene : en fremtidsroman | |||
| Forfatter(e) | Øyvind Myhre | ||
| Sjanger | Roman, science fiction | ||
| Utgitt | 1978[1] | ||
| Forlag | J.W. Cappelens Forlag | ||
| Deweys desimal | 839.93 | ||
| ISBN 978-82-02-04114-4 | |||
Sabotørenes rammeverk er en klassisk spionthriller, der eksterne krefter planlegger å sabotere romkolonien «Ny Mandsjuria» som ledd i et større spill mellom nasjonalstater, overnasjonale selskaper og den nydannede Mars-republikken. Målet for de forskjellige spillerne er politisk og teknologisk posisjonering i forhold til en framtidig kolonialisering av planeten Venus. Bokens hovedperson Oddbjørn Ansteinsbru, sikkerhetsagent for firmaet PBD, infiltrerer «Ny Mandsjuria» og avverger sabotasjen.
Setting rediger
Bokens handling er lagt til 2050-årene. I det 70 år lange spennet mellom bokens utgivelse og 2050 forutsettes jorden å ha gått gjennom store politiske og teknologiske omveltninger. Den akselererte utviklingen er løselig underbygget med en forhistorie som blant annet omfatter en tredje verdenskrig mot slutten av det 20. århundre, fulgt av en periode med gjenoppbygging og teknologioptimisme tilsvarende de første tiårene etter andre verdenskrig. Forhistorien er ikke avgjørende for tekstens indre troverdighet eller integritet, bare for den tidlige dateringen.
Romanens verden er teknologisk avansert og automatisert. Maskinene er i stor grad selvstyrte, mennesket er hovedsakelig eliminert fra operatørrollen. Framstilling av syntetisk mat har fjernet behovet for store landbruksområder, som er gitt tilbake til naturen. Nostalgikere agiterer for å vende tilbake til en «naturlig tilstand» med petroleumsbasert mat der menneskene selv får styre sine kjøretøy. De små nasjonalstatene ser ut til å være assimilert av de større, og store overnasjonale firmaer har makt som tidligere var forbeholdt nasjoner. Blant verdens stormakter nevnes Europa, NSNA, India, Brasil, Mars-republikken og De Asiatiske Forbundsstatene (Japan med lydriker). Forholdet mellom stormaktene beskrives som spent, det antydes en fase et sted mellom utmattelse etter tidligere konflikter og kald krig. Verdens fattige og underutviklede områder er i en tilstand av kaos og uro, med blant annet store flyktningeproblemer som resultat. I det velstående Europa hersker en klassedeling med en liten ledende elite på toppen, en velstående klasse av begrenset størrelse med velutdannede teknologer og fagarbeidere, en stor underutdannet middelklasse og en arbeidsfri, nær analfabetisk underklasse uten utdannelse på samfunnslønn. Den store middelklassen er forbruksmaskineri og stemmekveg, de «fyller trivielle, overflødige funksjoner i samfunnsmaskineriet» som er «innrettet mot disse menneskene – mot å underholde dem, engasjere dem, gi dem et livsinnhold». Populistiske religiøse og ideologiske bevegelser florerer, massehysteri er en del av dagsordenen.
Mens tilstanden på Jorden er mildt dystopisk, holdes den påbegynte kolonialiseringen av verdensrommet fram som menneskehetens håp. Mars har allerede en levedyktig koloni, industrien er i stor grad rombasert. Den videre utviklingen avhenger av utviklingen av selvforsynte kunstige romkolonier som igjen kan åpne for menneskelig bosetting på planeter med enda mindre gjestmilde forhold enn Mars. Mye avhenger av om den første romkolonien, «Ny Mandsjuria» – tenkt befolket med mandsjurianske flyktninger, blir en suksess.
Første litterære bruk av romelevator som litterært motiv rediger
Selve ideen om muligheten av en romelevator går tilbake til Konstantin Tsiolkovskij i 1895. Prinsippet for de romelevatorene som er blitt gjengangere i moderne science fiction etter 1980 bygger på en artikkel av John D. Isaacs, Allyn C. Vine, Hugh Bradner, og George E. Bachus publisert i tidsskriftet Science i 1966.[2] Konseptet ble videreutviklet av Jerome Pearson (1975)[3] og Hans Moravec (1977).[4]
I litteraturen dukker konseptet opp først ved slutten av 1970-tallet, antatt ansporet av Pearson og Moravecs artikler og den diskusjonen som fulgte disse. Forfatteren Arthur C. Clarke regnes vanligvis som den første til å bruke romelevatoren som tema i en roman, The Fountains of Paradise (1979), og tilskrives æren for å ha popularisert konseptet og gjort det kjent for almenheten.[5] Myhres Sabotørene kom ut ett år tidligere, men fikk ingen oppmerksomhet i den norske offentligheten og er ikke oversatt til andre språk.
Referanser rediger
- ^ https://snl.no/%C3%98yvind_Myhre; Store norske leksikon.
- ^ John D. Isaacs, Allyn C. Vine, Hugh Bradner, og George E. Bachus: «Satellite Elongation into a True "Sky-Hook"», Science, 11. februar 1966
- ^ J. Pearson (1975). «The orbital tower: a spacecraft launcher using the Earth's rotational energy» (PDF). Acta Astronautica. 2: 785–799. doi:10.1016/0094-5765(75)90021-1.
- ^ Hans P. Moravec, "A Non-Synchronous Orbital Skyhook," Journal of the Astronautical Sciences, Vol. 25, oktober-desember 1977
- ^ Arthur C. Clarke : Predictions BBC News
Litteratur rediger
Myhre, Øyvind (1978). Sabotørene. no#: Cappelen. ISBN 8202041147.