Wikipedia

Sūtraen om dronning Śrīmālās løvebrøl

Sūtraen om dronning Śrīmālās løvebrøl (sanskrit: Śrīmālādevī siṃhanāda sūtra, tradisjonell kinesisk: 勝鬘師子吼一乘大方便方廣經, shèngmán shīzǐhǒu yīchéng dàfāngbiàn fāng guǎng jīng, japansk: しょうまんししくいちじようだいほうべんほうこうきょう, shōman shishiku ichijō daihōben hōkō kyō) er en mahāyānasūtra og en av de tidlige tathāgatagarbhasūtraene.

Disse forkynner læren om alle menneskers iboende Buddhanatur og likeledes læren om Ekayāna. Teksten forkynner Tathāgatagarbha-læren gjennom ordene til den indiske dronningen Śrīmālā.[1] Teksten var en av de primære tekster i India som forkynte det potensielt universelle ved Buddhanaturen.[2]

Historie rediger

Hvem var Śrīmālā? rediger

 
Buddhastatuen i Katra, Śrāvastī.
Foto: Manish Post (27. januar 2012)

Dronning Śrīmālā, på kinesisk shèngmán (勝鬘), var datter av Pasenadi, kongen over kongeriket Kosala i den historiske regionen Oudh i Nord-India. Setet for dette kongedømmet var Śrāvastī, en av de seks store byer i India i Buddhas levetid. På kinesisk ble denne kongen kalt pōsīnì wáng (波斯匿王). Śrīmālā's mor var Mālyaśrī (摩利室羅, mólìshìluó), også kalt Mallikā (摩利, mólì). Moren var datter av en blomsterkransprodusent.[3][4]

Śrīmālā, Pasenadi, såvel som kronprins Jeta, var legmenn i det buddhistiske fellesskapet (saṃgha) i Śrāvastī. Pasenadi skal ha blitt født samme året som den indiske prinsen Siddharta Gautama, og ble en sentral støttespiller i dette fellesskapet.[3][4]

I majjhimanikaya i pāḷikanonen omtales Śrīmālā som prinsesse Vājira og Vājiri. Pasenadi var i utgangspunktet skuffet over at barnet var en pike, men Buddha skal ha forsikret ham om at kvinner noen ganger er visere enn menn. Videre heter det: «Da fred ble etablert mellom Pasenadi og Ajātasattu (regjeringstid 492–460 f.Kr.) [sistnevnte var konge over oldtidriket Magadha i øst-India], sørget Pasenadi for å gifte bort Vājira med Ajātasattu. Han ga også bort, som en del av hans medgift, landsbyen Kāsi som hadde vært årsaken til deres krangel.»[5]

Opphav blant caitika rediger

 
Mulagandhakuti. Restene av Buddhas hytte i Jetavanaklosteret.
Foto: Bpilgrim (6. desember 2006)

Brian Edward Brown, en spesialist på tathāgatagarbha, mente at teksten ble satt sammen i løpet av Īkṣvākudynastiet i det sørvestlige India i det 3. århundre e.Kr. Han mente at den er et produkt av skolen caitika som utgikk fra mahāsāṃghika.[6]

Alex Wayman, som i 1974 publiserte en oversettelse av teksten, påpekte elleve punkter hvor teksten var fullstendig i samsvar med mahāsāṃghikas. Han fremmet også fire store argumenter for denne tilknytningen.[7]

Anthony Barber knytter også den tidlige utviklingen av tathāgatagarbhasūtraen til mahāsāṃghikas, og konkluderer med at mahāsāṃghikas i i landskapet kyst-Andhra (i det som idag er Andhra Pradesh) var ansvarlige for skapelsen av læren om Buddhanaturen.[8]

I det 6. århundre e.Kr. skrev den indiske buddhistmunken Paramārtha (499–569) at mahāsāṃghikas ærer sūtraer som underviser i læren om Buddhanaturen.[9]

Innhold rediger

Sūtraen forkynner for det første læren om ekayāna (一乘, yīchéng). De ulike skoler, sekter og filosofiske trender, forklares som ulike veistrekninger i én og samme vei, eller som ulike modeller eller fremstillinger av den éne og samme sannheten.[10][11]

For det andre forkynner den læren om tathāgatagarbha. Garbha kan oversettes med «livmor» eller «embryo». Tathāgata er et navn på Buddha. Kimen til Buddhanaturen eller Buddhaprinsippet er tilstede innenfor ethvert levende vesen, som den ultimate og feilfrie bevissthet. Med andre ord er alle vesener potensielle Buddhaer.[11]

 
Dronning Śrīmālās forkynnelse av tathāgatagarbha blir sammenlignet med et løvebrøl.
Foto: Tony Hisgett (28. august 2009)

For det tredje forklarer sūtraen denne perfekte tilstand som dharmakāya (法身, fǎshēn). Det er en tilstand som for øyeblikket er ikledd en midlertidig og tilslørende besmittelse og en åndelig uvitenhet. Dharmakāya er den perfekte tilstand som består av en iboende uforgjengelighet (常, cháng), salighet (樂, lè), ātman (我, wǒ) og renhet (淨, jìng). Bruken av ordet «selv» (ātman) i sūtraen er unik for tathāgatagarbhasūtraene.[10][11]

Sūtraen legges i munnen på dronning Śrīmālā: ifølge teksten ble hun autorisert av Buddha for å forkynne dharma eller den buddhistiske lære. Hennes «løvebrøl» er et symbol på hennes elokvens eller evne til å tale på en elegant og overbevisende måte i offentligheten.[12] I sūtraen bekrefter hun lærens grunnleggende punkter på følgende vis:[10]

 Dharmakāya til Buddha har perfeksjonen av uforgjengelighet, perfeksjonen av glede, perfeksjonen av selvet, perfeksjonen av renhet. Alle sansende vesener som ser dharmakāya til tathagāta på denne måten, ser det på korrekt måte. Alle som ser korrekt blir kalt sønner av herren og er født fra hans hjerte, født fra hans munn og født fra dharma. De oppfører seg som manifestasjonen av dharma og som arvinger av dharma. 

Sūtraen hadde stor innflytelse ved at den presiserte og oppklarte tathagātagarbhasynet på «tomheten» (śūnyatā). Den insisterer på at den ultimate korrekte forståelsen av tomheten er at tathagātagarbha er tom for all kunnskap som ikke er frigjøring, mens kvalitetene som karakteriserer en Buddha ikke er tom for ufattelige dyder. En alternativ tittel som blir gitt av Buddha, er «den sanne åpenbaring av Buddha's intensjon da han forkynte tomheten».[13]

Sūtraen har på en signifant måte bidratt til mahāyānaforestillingen om det permanente, standhaftige og evigvarende tathagātagarbha, som er intet annet enn den perfekte dharmakāya som midlertidig er skjult av de (til slutt uvirkelige) mentale kontamineringer eller urenheter. Det pågår en debatt om hvorvidt eller ikke tathagātagarbha representerer det sanne selv eller ikke, men dette blir eksplisitt benektet i teksten:

 Tathāgatagarbha er uten noen forutgående grense, er ikke noe som oppstår, og kan ikke ødelegges, det aksepterer lidelsen, det avskyr lidelsen, og aspirerer mot nirvāna. O herre, tathāgatagarbha er ikke et substansielt selv, heller ikke et levende vesen, heller ikke «skjebnen», og heller ikke en person. Tathāgatagarbha er ikke et rike for levende vesener som har degenerert ned i troen på en substansielt eksisterende kropp eller for de som har motsatte synspunkter, eller som har sinn som er forvirret av tomheten.[14] 

Oversettelser rediger

En komplett original på sanskrit er ikke lenger bevart,[15][11] men omfattende sitater fra teksten finnes i sanskrit-teksten til ratnagotravibhāga, så vel som i noen nyoppdagede fragmenter som er bevart i Schøyen-samlingen.

Det finnes to kinesiske oversettelser av teksten.[11] Kaiyuan-katalogen (開元録, kāiyuán lù) nevner en tredje oversettelse, med tittelen Fūrén jīng (夫人經) – «sūtraen om fruen». Oversettelsen ble foretatt av munken Sēng Fǎní (僧法尼) i året 320 e.Kr, men har gått tapt.[16][17] Diana Paul nevner også en fjerde oversettelse, av Dharmakṣema (385–433) som også er gått tapt.[17] Begge disse tapte oversettelsene gikk forut for oversettelsen til Guṇabhadra.

Oversettelsen til Guṇabhadra rediger

Den første av de to kinesiske oversettelsene som er bevart har tittelen shèngmán shīzǐhǒu yìchéng dàfāngbiàn fāngguǎng jīng (勝鬘師子吼一乘大方便方廣經), på koreansk sŭngman sajahu ilsŭng taebangp'yŏn panggwang kyŏng (승만사자후일승대방편방광경) og på japansk shōman shishiku ichijō daihōben hōkō kyō (ショウマンシシクイチジョウダイホウベンホウコウキョウ). Den vietnamesiske tittelen er thắng man sư tử hống nhất thừa đại phương tiện phương quảng kinh. Den rekonstruerte tittelen på sanskrit er *Śrīmālādevī siṃhanāda sūtra.[18][19][20][11]

Oversettelsen ble foretatt av Guṇabhadra (394–468) under det tidlige Song-dynastiet.[19] Guṇabhadra arbeidet sammen med den sentralasiatiske oversetteren Bǎoyún (寶雲), som var en elev av Kumārajīva (344–413) og en kompanjong til Fǎxiǎn (337–422).[21] Katalogen kāiyuán shìjiào lù (開元釋教錄), som ble samlet under Tangdynastiet, forteller at oversettelsen ble foretatt i Tan Yang Chün (丹陽郡) på den 14. dagen, i den 8. måneden i det 13. året av Yuán jiā (元 嘉) – den 10. september 436.[22]

Teksten finnes i flere utgaver av den kinesiske buddhistiske kanon. I Taishō shinshū daizōkyō (大正新修大藏經) eller «tripiṭaka publisert under Taishōperioden», ofte forkortet Taishō (大正), befinner den seg i bind 11 som tekst nr 353. Dette bindet utgjør «mahāparanirvāna-avdelingen» (涅槃部, nièpánbù).[18]

I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 6 som tekst nr 54. I den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), befinner den seg i bind 182, etui 裳 88.[19]

I den nyere Peking-utgaven Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 9 som tekst nr 58.[18]

I katalogen som ble publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883, er den tekst nr 59.[23] Teksten er fraværende i Dainippon zokuzōkyō (大日本續藏經, forkortet som Zokuzōkyō eller 卍).[18]

Oversettelsen bestod av en bokrull og har 15 kapitler:[18]

# Kapittelnavn
1 Merittene av Tathāgata’s sanne Dharma
如來眞實義功徳章, rúlái zhēn shí yì gōngdé zhāng
2 De ti ordineringseder
十受章, shíshòu zhāng
3 De tre store eder
三願章, sānyuàn zhāng
4 Aksept av den sanne dharma
攝受章, shèshòu zhāng
5 Ekayāna
一乘章, yìchéng zhāng
6 De ubegrensede edle sannheter
無邊聖諦章, wúbiān shèngdì zhāng
7 Tathāgatagarbha
如來藏章, rúlái cáng zhāng
8 Dharmakroppen
法身章, fǎshēn zhāng
9 Den underliggende sannhet: Meningen med tomheten
空義隱覆眞實章, kòng yì yǐn fù zhēn shí zhāng
10 Den eneste noble sannhet
一諦章, yídì zhāng
11 Den eneste tilflukt
一依章, yìyī zhāng
12 Sannheter som motsier hverandre
顛倒眞實章, diāndǎo zhēnshí zhāng
13 Den iboende renhet
自性清淨章, zìxìng qīngjìng zhāng
14 De sanne sønner [og døtre] av Tathāgata
眞子章, zhēnzǐ zhāng
15 Śrīmālā
勝鬘章, shèngmán zhāng

Guṇabhadra, på kinesisk kalt Qiúnàbátuóluó (求那跋陀羅),[24] Déxián (德賢)[25] eller Gōngdéxián (功德賢),[26] var en buddhistmunk som var født inn i en brahmanistisk familie i det sentrale India. I ungdommen foretok han inngående studier av de fem indiske vitenskaper (pañca-vidyā, 五明, wǔ míng): Grammatikk (śabda), kunster og matematikk (śilpakarmasthāna), medisin (cikitsā), logikk (hetu) og filosofi (adhyātma). Han studerte også astronomi, kalligrafi og magi. Hans interesse for buddhismen startet med en fordypelse i saṃyuktâbhidharma-hṛdaya-śāstra[27] fra skolen sarvāstivāda. Etter å ha blitt ordinert foretok han inngående studier av buddhistiske tekster, både fra de tidlige buddhistiske skolene så vel som innflytelsesrike mahāyānatekster som den store prajñāpāramitāsūtraen og avataṃsakasūtraen.[24]

Omkring 435 e.Kr. reiste han til Kina, passerte gjennom Sri Lanka og ankom Guangzhou sjøveien. Han utførte de fleste oversettelser av mahāyānatekster og tidlige indiske tekster mens han oppholdt seg i templene Qíhuánsì (祇洹寺) i Jiankang og Xīnsì (辛寺) i Jingzhou.[24] I Taishō shinshū daizōkyō finnes det 28 oversettelser som tilskrives Guṇabhadra;[28] enkelte orientalister mener han utførte mer enn 30. Hans arbeid fikk stor innflytelse på utviklingen av østasiatisk buddhisme, og kongehuset i Henan dyrket ham som en helgen; der ble han omtalt som en «mahāyānamester» (摩訶衍法師, móhēyǎnfǎ shī).[24]

Engelske oversettelser av Guṇabhadra's kinesiske oversettelse, er blitt publisert av Alex Wayman (1974)[13] og Diana Paul (2004).[29]

Oversettelsen til Bodhiruci rediger

Utdypende artikkel: Ratnakūṭasūtraen

Den andre kinesiske oversettelsen har tittelen shèngmán fūren huì (勝鬘夫人會), på koreansk 승만부인회 eller «kapittel om fruen Śrīmālā». Den utgjør 48. kapittel av antologien mahāratnakūṭasūtraen eller dà bǎojī jīng (大寶積經), som betyr «sūtraen om den store samlingen juveler». Også denne oversettelsen består av én bokrull; den utgjør bokrull 119 i antologien.[30] Oversettelsen ble foretatt av Bodhiruci (菩提流志, 572–727) og hans medhjelpere i årene 706−713.

I Taishō (大正) befinner den seg i bind 10 som tekst nr 310.[30] I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 6 som tekst nr 22 [48]. I den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사), befinner den seg i bind 172, bokrull 119, etui 裳 83.[31]

I Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 9 som tekst nr 24[48].[30] I katalogen til Nanjio er den tekst nr 23 [48].[23] Teksten mangler i Dainippon zokuzōkyō (卍).[30]

I 1983 publiserte Garma Chang (f. 1920) en engelsk oversettelse av 22 av 49 kapitler fra den kinesiske mahāratnakūṭasūtraen, herunder denne teksten.[32]

Den tibetanske oversettelsen rediger

Den tibetanske versjonen bærer tittelen lha mo dpal phreng gi seng ge'i sgra'i mdo/ (ལྷ་མོ་དཔལ་ཕྲེང་གི་སེང་གེའི་སྒྲའི་མདོ།), som er en oversettelse av sanskrit-tittelen śrīmālādevīsiṃhanādasūtra. En alternativ tittel er 'phags pa lha mo dpal phreng gi seng ge'i sgra zhes bya ba theg pa chen po'i mdo (འཕགས་པ་ལྷ་མོ་དཔལ་ཕྲེང་གི་སེང་གེའི་སྒྲ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ), på sanskrit āryaśrīmālādevīsiṃhanāda­nāmamahāyānasūtra.[33]

Den er 48. kapittel av dkon mchog brtsegs pa (དཀོན་མཆོག་བརྩེགས་པ།), som er den tibetanske versjonen av mahāratnakūṭasūtraen. Oversettelsen ble foretatt av Jinamitra, Surendrabodhi og Yeshé Dé.[33]

Teksten finnes i seksjonen dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) i ulike utgaver av Kangyur.[33]

Utgave Nummer Seksjon Plassering
Dergè Kangyur
(སྡེ་དགེའི་བཀའ་འགྱུར, sde dge‘i bka'-'gyur)[34][35] 		D.92 dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) Bind 44 (ཆ, cha)
folio 255.a1-277.b7
Narthang Kangyur
(སྣར་ཐང་བཀའ་འགྱུར, snar thang bka'-'gyur)[36][37] 		N.79 dkon mchog brtsegs pa/ (དཀོན་​མཆོག་​བརྩེགས་​པ།) Bind 40 (ཆ, cha)
folio 419.a6-455.b4
Peking Kangyur
(པེ་ཅིང་བསྟན་འགྱུར, pe cing bstan 'gyur)[38][39] 		Q.760(48) 1) dkon mchog brtsegs pa/ (དཀོན་​མཆོག་​བརྩེགས་​པ།) Bind 24 ('i)
folio 257b1-285a7
Choné Kangyur
(ཅོ་ནེ་བསྟན་འགྱུར, co ne bstan 'gyur)[40][41] 		C.1029(48) 1) dkon mchog brtsegs pa/ (དཀོན་​མཆོག་​བརྩེགས་​པ།) Bind 88 (ཆ, cha)
folio 273.a1-298.b1
Urga Kangyur
(ཨུརྒ་བསྟན་འགྱུར, urga bstan 'gyur)[42][43] 		U.92 dkon mchog brtsegs pa/ (དཀོན་​མཆོག་​བརྩེགས་​པ།) Bind 44 (ཆ, cha)
folio 255.a1-277.b7
Lithang Kangyur
(ལི་ཐང་བསྟན་འགྱུར, li thang bstan 'gyur) 		J. 347 dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) Bind 83 (ཆ, cha)
folio 277.a1-303.a4
Lhasa Kangyur
(ལྷ་ས་བསྟན་འགྱུར, lha sa bstan 'gyur)[44][45] 		H 92 dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) Bind 40 (ཆ, cha)
folio 418.a6-454.a4
Stog-palassets Kangyur
(སྟོག་ཕོ་བྲང་བྲིས་མ་བསྟན་འགྱུར, stog pho brang bris ma bstan 'gyur)[46] 		S.11(48) 1) dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) Bind 40
folio 400r-436r
Pedurma Kangyur
(དཔེ་བསྡུར་མ་བསྟན་འགྱུར, dpe bsdur ma bstan 'gyur)[47] 		P.93 dkon brtsegs (དཀོན་བརྩེགས།) Bind 44
side 787-794

Padmakara Translation Group arbeider med å oversette den tibetanske versjonen til engelsk. Pr 5. mai 2021 er den ennå ikke publisert.[33]

Kommentarer rediger

Det finnes ingen bevarte tibetanske kommentarer til Śrīmālādevīsūtraen, men kommentarer til ratnagotravibhāga tolker enkelte avsnitt fra teksten.[48][49] Gāosēng chuán (高僧傳, «biografier om eminente munker») som ble samlet av Huì jiǎo (慧皎) under Liang-dynastiet (502–557), forteller at munker i det 5. og 6. århundre e.Kr. skrev mange kommentarer til Guṇabhadra's oversettelse. Disse kommentarene er nå gått tapt.[50] I publikasjonen Kokuyaku-issaikyō hōshaku-bu shichi har Ono Masao (1958) laget en liste over munkene som skrev disse tapte kommentarer.[51] I shèngmán jīng bǎokū (勝鬘經寶窟), forteller Jí záng (吉藏) at munker studerte og komponerte kommentarer til Śrīmālādevīsūtraen fra Nord- og Sør-dynastienes tid (420–598) frem til Sui-dynastiets tid (581–618).[52]

Kinesiske kommentarer rediger

Diana Paul nevner fem bevarte kommentarer på kinesisk. Nedenfor opererer vi med syv, da Paul ikke har tatt med to av kommentarene fra oasebyen Dūnhuáng:[48]

  • Xié zhù shèngmán jīng (挾注勝鬘經). Forfatteren til denne kommentaren er ukjent, men etter alt å dømme ble den skrevet av en nobel kvinne fra det nordlige Weidynastiet (385–534); dette er attestert av kalligrafien og den litterære stilen. Manuskriptet ble oppdaget i oasebyen Dūnhuáng på begynnelsen av 1900-tallet. Den er skrevet før 500 e.Kr., og er den eldste bevarte kommentaren til Śrīmālādevīsūtraen. Bare kapittel 5, «Ekayāna», er diskutert.[48] Kommentaren er beskrevet av Fujieda Akira i publikasjonen Hokucho ni okeru Shōmangyō no tenshō (1973).[53][54]
  • Shèngmán jīng shū (勝鬘經疏) eller «kommentar til Śrīmālādevīsūtraen». Også denne kommentaren ble funnet i Dūnhuáng. Forfatteren er Zhāo fǎ shī (昭法師). Kommentaren nevnes ikke av Diana Paul.[55]
  • Shèngmán jīng jì (勝鬘經記) eller «kommentar til Śrīmālādevīsūtraen». Også denne kommentaren ble funnet i Dūnhuáng. Forfatteren er ukjent. Kommentaren nevnes ikke av Diana Paul.[56]
  • Shèngmán jīng yìjì shàng qiàn xià (勝鬘經義記上 欠下) i 2 kapitler og 1 bokrull av Huì yuǎn (慧遠) fra Suidynastiet (581–618). Bare første halvdel av teksten er bevart og omhandler de fire første kapitler av Śrīmālādevīsūtraen. Teksten er bare bevart i Dainippon zokuzōkyō (卍).[57]
  • Shèngmán bǎokū (勝鬘寶窟) i 3 kapitler og 6 bokruller av Jí Záng (吉藏, 549–623) fra Suidynastiet.[58]
  • Shèngmán jīng shù jì (勝鬘經述記) i 2 kapitler og 2 bokruller av Kuī jī (窺基, 632–682) fra Tangdynastiet. Teksten er bare bevart i Dainippon zokuzōkyō (卍).[59]
  • Shèngmán jīng shū yì sī chāo (勝鬘經疏義私鈔) i 6 bokruller av Míng Kòng (明空) fra Tangdynastiet i år 772. Teksten finnes bevart i Dainippon zokuzōkyō (卍) og Dainihon bukkyô zensho (bind 4).[49][60]

Japanske kommentarer rediger

Det er bevart tre japanske kommentarer til teksten:

  • Shōmagyō gisho (勝鬘經義疏 eller しょうまんきょうぎしょ) som tradisjonelt tilegnes Shōtoku Taishi (573–621), en japansk prins under Asukatiden. Moderne forskere mener derimot at teksten ble skrevet av en kinesisk madhyamakabuddhist som levde i Nord-Kina under Nord- og Sør-dynastienes tid.[61]
  • Shōmangyō shosho genki i 18 kapitler skrevet av Gyōnen (1240–1321). De første fem bokruller mangler. Den bevarte teksten begynner med kapittel 2, «De ti ordineringseder». Teksten finnes bevart i Dainihon bukkyō zensho (bind 4).[49]
  • Shōman-shishikugyō kenshūshō i 3 kapitler av Fūjaku (1707–1781). Teksten er bevart i Dainihon bukkyō zensho (bind 4) og Dainippon zokuzōkyō (卍).[49]

Referanser rediger

  1. ^ McRae, John (2004), The Sutra of Queen Śrīmālā of the Lion's Roar and the Vimalakīrti Sutra, Berkeley, CA: Numata Center for Buddhist Translation and Research, ISBN 1886439311, arkivert fra originalen on 2014-09-12, https://web.archive.org/web/20140912130032/http://www.bdkamerica.org/digital/dBET_Srimala_Vimalakirti_2004.pdf  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 12. september 2014. Besøkt 9. april 2016. 
  2. ^ Brown, Brian Edward (1994), The Buddha Nature. A Study of the Tathagatagarbha and Alayavijnana, Delhi: Motilal Banarsidass Publishers 
  3. ^ a b DDB 2002, 勝鬘夫人 «Queen Śrīmālā»
  4. ^ a b DDB 1993, 波斯匿王 «King Prasenajit»
  5. ^ Malalasekara 2016, II, side 455, 456, 808
  6. ^ Brown 2010, side 3
  7. ^ Barber 2008, side 153-154
  8. ^ Barber 2008, side 155-156
  9. ^ Hodge 2006
  10. ^ a b c Wayman 1974, side 102
  11. ^ a b c d e f DDB 1993, 勝鬘經 «Śrīmālā-sūtra»
  12. ^ Paul 2004, side 5
  13. ^ a b Wayman 1974
  14. ^ McRae 2004, s. 45-46.
  15. ^ Tola 2004, s. xiii.
  16. ^ DDB 1997, 夫人經 «Śrīmālā-sūtra»
  17. ^ a b Paul 1980, side 18
  18. ^ a b c d e Taishō, bind 12 tekst nr 353
  19. ^ a b c Tripikata Koreana, bind 9, tekst 54
  20. ^ Muller 1993, «Śrīmālā-sūtra»
  21. ^ Paul 1980, side 16
  22. ^ Taishō, bind 55, tekst 2154, 528a:15
  23. ^ a b Nanjio 1883
  24. ^ a b c d DDB 2001, 求那跋陀羅 «Guṇabhadra»
  25. ^ DDB 2006, 德賢 «Guṇabhadra»
  26. ^ DDB 1997, 功德賢 «Guṇabhadra»
  27. ^ Taishō, bind 28 tekst nr 1552
  28. ^ Taishō, Gunabhadra
  29. ^ Paul 2004
  30. ^ a b c d Taishō, bind 11 tekst nr 310
  31. ^ Tripikata Koreana, bind 6, tekst 22 [48]
  32. ^ Chang 1983
  33. ^ a b c d Padmakara 2021
  34. ^ TH Library 2005, Derge Kangyur
  35. ^ DLRL, Derge Kanguyr
  36. ^ DLRL, Narthang Kanguyr
  37. ^ TH Library 2005, Narthang Kangyur
  38. ^ DLRL, Peking Kanguyr
  39. ^ TH Library 2005, Peking Kangyur
  40. ^ TH Library 2005, Choné Kangyur
  41. ^ DLRL, Choné Kanguyr
  42. ^ TH Library 2005, Urga Kangyur
  43. ^ DLRL, Urga Kanguyr
  44. ^ DLRL, Lhasa Kanguyr
  45. ^ TH Library 2005, Lhasa Kangyur
  46. ^ DLRL, Stog Kanguyr
  47. ^ DLRL, Pedurma Kanguyr
  48. ^ a b c Paul 1974
  49. ^ a b c d Dai-Nihon Bukkyô zensho
  50. ^ Taishō, bind 50 tekst nr 2059
  51. ^ Masao 1958, side 84
  52. ^ Dainippon zokuzōkyō (卍), bind 30, side 363
  53. ^ Akira 1973, side 334
  54. ^ Taishō, bind 85, tekst 2763
  55. ^ Taishō, bind 85, tekst 2762
  56. ^ Taishō, bind 85, tekst 2761
  57. ^ Dainippon zokuzōkyō (卍), bind 30, side 551
  58. ^ Taishō, bind 37 tekst nr 1744
  59. ^ Dainippon zokuzōkyō (卍), bind 30, side 587
  60. ^ Dainippon zokuzōkyō (卍), bind 30, side 640
  61. ^ Taishō, bind 56, tekst 2185

Kilder rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sūtraen_om_dronning_Śrīmālās_løvebrøl&oldid=23937651»