Sørlig blåhval
Sørlig blåhval (Balaenoptera musculus intermedia), også kalt antarktisk blåhval i Norge, er en underart av blåhval som holder til på den sørlige halvkule, helst i Sørishavet. Denne bestanden var den mest tallrike før den store nedslaktingen tok til mot slutten av 1800-tallet og på første halvdel av 1900-tallet.
| Sørlig blåhval | |
|---|---|
 Sørlig blåhval fotografert av NOAA Fisheries | |
| Vitenskapelig(e) navn: |
Balaenoptera musculus intermedia |
| Alt. navn: | antarktisk blåhval |
| Artstilhørighet: | blåhval (finnhvalslekten) |
| Rødlistestatus: | EN D[1] ver 2.3 (1994) |
| Habitat: | marint, arktiske- og tempererte soner |
| Utbredelse: | Den sørlige halvkule |
Beskrivelse rediger
Sørlig blåhval er den største av blåhvalene, men det hersker en viss uenighet i om denne hvalen kan kalles en egen underart eller om den må betraktes som en variant av B. m. musculus. Den kan bli over 30 meter lang og veier mer enn 200 metriske tonn på det meste. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909[2] (Encyclopædia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den lengste hvalen som er målt av forskere (American National Marine Mammal Laboratory) var imidlertid 29,9 meter lang. Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002). Den tyngste som er målt av forskere (American National Marine Mammal Laboratory) veide 177 tonn.
Utbredelse rediger
Sørlig blåhval finner man først og fremst i Sørishavet, men den krysser også over i det sørlige Atlanterhavet og Stillehavet, spesielt sør i Indiahavet, men også ganske langt nordover i dette havområdet. Den er således å finne langs både øst- og vestkysten av både det sørlige Afrika og Sør-Amerika. Likeledes rundt Australia og New Zealand.
Bestand rediger
Fra 1904 til 1967 ble mer en 350 000 blåhval drept i Sørishavet alene. Fangsten toppet seg i 1931, da 29 000 dyr ble drept. Titusner flere ble drept (noen hevder opp mot 100 000 dyr eller mer), men ikke rapportert, av Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet (Cetacean Specialist Group, 1996).
I 1965 klassifserte P. Scott blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til at den Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966, men stammen av blåhval i Sørishavet har bare vist en svak stigende tendens fra til nå. Dette skyldes trolig blant annet svært lav reproduksjonstakt, i det kuene bare føder en kalv hvert 2.-3. år. Totalbestanden i dag ligger trolig på omkring 3 000-5 000 dyr. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom ikke fullt utvokst sørlig blåhval og pygméblåhval i disse strøkene, slik at det hersker en god del usikkeret om bestanden.
Se også rediger
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Sørlig blåhval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Sørlig blåhval i Global Biodiversity Information Facility
- (en) Sørlig blåhval hos ITIS
