Wikipedia

Russisk snue

Global pandemi

Russisk snue var en influensapandemi som varte mellom 1889 og 1895. Den opptrådte i bølger. Pandemien spredte seg over hele verden på om lag fire måneder[1] og beregnes totalt å ha forårsaket rundt en million dødsfall.[2]

Kart fra 1891 som viser spredningen 1889–1890.

Navnet kommer av at influensaen kom til Europa østfra. St. Petersburg var det første stedet i Europa der det ble rapportert tilfeller. Der manifesterte den seg i oktober 1889, men den startet et sted i Sentralasia sommeren 1889 og fulgte handelsrutene vestover til Russland og østover til Kina. Fra Russland spredte den seg til resten av Europa. Snart etter var den helt verdensomspennende.

Viruset rediger

En tid ble det antatt (men ikke bevist) at det ansvarlige viruset var H2N2,[3][4] det som senere utløste asiasyken. Senere er det blitt hevdet at det var H3N8.[5] Det finnes også en teori om at russisk snue ikke var influensa, men første gang mennesker ble smittet med koronaviruset HCoV-OC43. Dette viruset forårsaker nå som regel ufarlig forkjølelse, men kan ha vært farlig for en befolkning som ikke hadde opparbeidet immunitet mot viruset som barn.[6]

Flere bølger rediger

Den første bølgen i 1889/1890 ble fulgt av fire videre bølger, den siste i 1895. De var av varierende styrker. Bølgene kan ikke avgrenses helt skarpt, men her er en forsøk ut fra de perioder ut fra de mest rapporterte følger:

  • Oktober 1889–desember 1890
  • Mars til juni 1891
  • November til juni 1892
  • Vinteren 1893/94
  • Tidlig 1895

En etterdønning flere år etter fant sted i 1899/1900.[7]

Russisk snue er den første influensapandemien som det finnes detaljert informasjon om. De første tilfellene i Sverige ble rapportert i desember 1889 (ifølge Nordisk familjebok, 2. opplag). Den nærmest etterfølgende pandemisk utbredte alvorlige influensa brøt ut i 1918 (spanskesyken).

Mer om spredningshistorien rediger

Den tyske legen Johann Heyfelder pekte på emiratet Bukhara ved Silkeveien som sykdommens arnested. Så bredte sykdommen seg vestover langs den transkaspiske jernbane, som var blitt ferdigbygd året før.[8] Andre oppfatninger var at opphavet var i den vestlige Sibir, hvorfra influensaen nådde Kirgisistan og Kasakhstan og derfra spredte seg vestover. I midten av september nådde den Tsjeljabinsk langs den fortsatt uferdige transsibirske jernbanelinjen, krysset tidlig i oktober over Uralfjellene og ankom St. Petersburg i midten av oktober. Så fulgte raskt den jernbanepassasjerer til andre europeiske hovedsteder. Det kom utbrudd i november og desember i Berlin, Wien og Paris.

Tidlig i 1890 nådde sykdommen England. Bare i London ble 10 til 15 prosent av befolkningen syke, altså over 400.000 personer. Over 4000 innbyggere i byen døde av sykdommen, ikke minst barn og de aller eldste. I Europa døde over 250.000 mennesker. Dødsfallene ellers verden turde ha vært det dobbelte eller tredobbelte.[9][10]

Innen fire måneder, regnet fra St. Petersburg, spredde sykdommen seg verden rundt: I midten av desember til Boston og New York, i januar til Montreal, Nord- og Sør-Afrika og Kashmir, i februar India og Kina og i mars Øst-Afrika, Australia, New Zealand og Borneo. Pandemien som herjet fra 1831 til 1833[11] brukte 11 måneder på å bli global.[12]

En neste bølge fulgte i Storbritannia i april/mai 1891, neste i januar/februar 1892 og deretter en i desember 1893 til januar 1894. Overslaget over britiske døde av disse bølgene er på ca 100.000 personer.[9]

Letalitet rediger

En beregning av infeksjonens letalitet (det vil si: hvor dødbringende den var) er nokså vanskelig også i land der man, som i Storbritannia, hadde utviklet statistisk analyse. Særlig under sykdommens første par år var det bare sjeldent man nedtegnet influensa som dødsårsak. Det var vanligere å skrive lungebetennelse eller luftveissykdom som diagnose. Og når disse andre sykdommer var hyppig forekommende uansett, er det ikke lett å være treffsikker.[13]

Teorier, kulturelle ringvirkninger, reaksjoner rediger

 
Den seierrike epidemi: Mr. Punch sitter med havregrøt foran ilden: «Ah! You may laugh, my boy! It’s no joke being funny with the influenza.» (Tegning fra Punch, 1891)
 
«Hele verden har influensa!» (fransk karikatur fra magasinet Le Grelot 12. januar 1890). Den arme influensasyke kastes fra den ene til den andre: Leger,farmasøyter, skjelettmusikere og dansende jenter som representerer quinine og antipyrine.

Pandemien som traff samfunnet i 1889 skilte seg på flere måter fra forutgående influensapandemier. For det første gjelder det de smittedes antall og sykdommens alvorlighetsgrad, for det andre hvor hurtig den spredte seg og hvordan dette ble erkjent og vurdert.

Det inntrykk som epidemien gjorde høsten 1889 i britisk almenhet, viser seg i et dikt om The Russian Flu som den senere statsminister Winston Churchill forfattet som femtenåring og da gikk på eliteskolen Harrow. Der heter det[14]:

The rich, the poor, the high, the low
Alike the various symptoms know
Alike before it droop.

Churchill tematiserer her noe man hadde lagt merke til, nemlig epidemiens «demokratiske» karakter: den skånet ikke de rike, mektige og berømte. Man kunne til og med få inntrykk av at samfunnstoppene var særlig hardt rammet. Statsministeren, lord Salisbury, var en av de aller første briter det ble kjent var blitt syk. Det foranlediget Liverpool Mercury til den refleksjon at stilt overfor en slik sott «svever både herskere og gatehandlere i like stor fare».[15] Man la også merke til at det blant de syke var uforholdsmessig mange jernbanefolk og postansatte.[16]

Det ble brukt stryknin i influensabehandlingen. Et engelsk Local Government Board opplyste at en smittet burde holde sengen, holde seg varm, drikke brandy, innta kinin og opium og desinfisere sengetøy og klær.[17]

Andre mottiltak var for eksempel at man i mai 1891 skurte gulvene i parlamentbygningen i Westminster med karbolsåpe, røkte ut med svovel og kamfer, og luftet ut i stort mål. Dette virket slett ikke profylaktisk mot virussykdom.

Man grep også til det egentlig allerede grundig diskrediterte miasmeteorien: Den ble enda mer hardnakket da man for eksempel formodet at sykdommens opprinnelse var i Kina, hvorfra det var blåst med vinden helt til Vesten et fint støv fra inntørkede lik. I 1887 hadde en katastrofal flomkatastrofe ved Gulelven krevd inntil to millioner menneskeliv, så her var det mange nok ubegravde kropper.[18] Derav, og av prinsippet om at en epidemis årsaker må stamme annetsteds fra, kalte russerne epidemien for «kinesisk snue».[trenger referanse] Ved siden av tanken om det fine likstøvets virkninger diskuterte man også som mulige årsaker atmosfærisk-miasmatiske følger av fjerne jordskjelv (etter at man fra 1875 fikk stadig mer informasjon om slike ved hjelp av seismografene), vulkanutbrudd (man husket de spektakulære solnedgangene etter Krakataus utbrudd i 1883) eller elektriske fenomener som særlig påfallende nordlys. Man funderte også på kometers innflytelse.[19]

I 1892 mente den tyske bakteriologen Richard Pfeiffer å ha oppdaget en influensabakterie, som ble kalt «Pfeiffers influensabakterie» (Haemophilus influenzae), som den som utløste sykdommen. Men oppdagelsen førte ikke til noen terapi, men sådde en stor forvirring som skulle holde seg til inn i 1930-årene om influensaens årsaker. I virkeligheten er den pfeifferske influensabasillen interessant som en – hyppig, men ikke alltid – sekundært forekommende bakteriell bidragsyter til sykdommen.[20]

 
Influensa-inspiriert? Skrik av Edvard Munch (1893)

Et tredje kjennetegn ved den russiske influensaen var beretninger om ledsagende psykiske følger, og som fortsatte også etter at selve influensaen var overvunnet, eller først fremtrådte i etterkant. Man talte om «nerveinvalide», plaget av «post-influensa-depresjon», «letargi», «influensakatalepsi», «hysterisk koma», «melankoli» og «neurasteni». F. B. Smith og Mark Honigsbaum spekulerer at man i 1890-årenes kulturelle endringer, i litteraturen dekadensediktnings, billedkunstens symbolismes, og fin de siècle-tidens generelle kretsing rundt sykdom, galskap og død finner en langtids ettervirkning av overstått influensa.[trenger referanse] Man har forestilt seg en slik sammenheng for eksempel i Edvard Munchs berømte bilde Skrik; dette motivet i forskjellige versjoner begynte han å male i 1893.[21] Men slike formodninger er det ikke mulig å belegge direkte.

Forsøkene på å se en sammenheng mellom influensaepidemien og en stigende selvmordsrate er og forblir anekdotisk. Dette bevisproblemet betyr imidlertid ikke at en slik sammenheng faktisk eksisterte, eller at den er å betrakte som usannsynlig.[22]

Referanser rediger

  1. ^ Alexis Madrigal (24. april 2010). «1889 Pandemic Didn’t Need Planes to Circle Globe in 4 Months». Wired. Arkivert fra originalen 29. april 2010. 
  2. ^ Elgh F. Pandemiers påverkan på samhället Arkivert 27. november 2013 hos Wayback Machine. Läkartidningen. Nr 8 2007. Läst 2010-12-05.
  3. ^ «Realities and enigmas of human viral influenza: pathogenesis, epidemiology and control.». Vaccine. Elsevier. 20 (25–26): 3068–3087. 19. august 2002. PMID 12163258. doi:10.1016/S0264-410X(02)00254-2. 
  4. ^ «1889 Pandemic Didn't Need Planes to Circle Globe in 4 Months». Wired Science. 26. april 2010. Arkivert fra originalen 29. april 2010. 
  5. ^ «Transmissibility and geographic spread of the 1889 influenza pandemic». PNAS. 107 (19): 8778–8781. 11. mai 2010. PMC 2889325  . PMID 20421481. doi:10.1073/pnas.1000886107. 
  6. ^ Leen Vijgen; Els Keyaerts; Elien Moës; Inge Thoelen; Elke Wollants; Philippe Lemey; Anne-Mieke Vandamme; Marc Van Ranst (1. februar 2005). «Complete genomic sequence of human coronavirus OC43: molecular clock analysis suggests a relatively recent zoonotic coronavirus transmission event». Journal of Virology. 79 (3): 1595-1604. PMC 544107  . PMID 15650185. doi:10.1128/JVI.79.3.1595-1604.2005. Wikidata Q33717322. 
  7. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–“1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 56.
  8. ^ Mark Honigsbaum: Living with Enza. Palgrave Macmillan, 2009, s. 12.
  9. ^ a b Mark Honigsbaum: Living with Enza. Palgrave Macmillan, 2009, s. 14
  10. ^ Donald Emmeluth: Influenza. Chelsea House, 2003, ISBN 0-7910-7305-X, s. 84.
  11. ^ C. W. Potter: A history of influenza. i: Journal of Applied Microbiology, 91, Nr. 4 (2001), doi:10.1046/j.1365-2672.2001.01492.x, s. 575.
  12. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 67.
  13. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 56
  14. ^ Harrovian School Newsletter, 10. desember 1940.
  15. ^ «The sovereign is as liable to seizure as the costermonger»: Liverpool Mercury, 2. januar 1890.
  16. ^ Mark Honigsbaum: The Great Dread. I: Social History of Medicine 23, Nr. 2 (2010), s. 305, 307.
  17. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 58, 68.
  18. ^ The Times, 23. januar 1890, s 14.
  19. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 62ff
  20. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 69.
  21. ^ Laura Spinney: Pale Rider : The Spanish Flu of 1918 and How It Changed the World. PublicAffairs 2017, ISBN 978-1-61039-767-4, Kap. 1.
  22. ^ F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–“1894. I: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), s. 69ff

Litteratur rediger

  • Mark Honigsbaum: The Great Dread: Cultural and Psychological Impacts and Responses to the “Russian” Influenza in the United Kingdom, 1889-1893. In: Social History of Medicine 23, Nr. 2 (2010), doi:10.1093/shm/hkq011, S. 299–319.
  • Mark Honigsbaum: Living with Enza : The Forgotten Story of Britain and the Great Flu Pandemic of 1918. Palgrave Macmillan, 2009, ISBN 978-0-230-21774-4, S. 12–16.
  • Henry Franklin Parsons: Report on the Influenza Epidemic of 1889–90. Volume 6387 of C (Series) (Great Britain. Parliament) Volume 34 of Parliamentary papers. Hrsg. Local Government Board. Eyre & Spottiswoode, London 1891.
  • Henry Franklin Parsons: Further Report and Papers on Epidemic Influenza 1889–92. Hrsg. Local Government Board. Eyre & Spottiswoode, London 1893.
  • F. B. Smith: The Russian Influenza in the United Kingdom, 1889–“1894. In: Social History of Medicine 8, Nr. 1 (April 1995), doi:10.1093/shm/8.1.55, S. 55–73.
  • Ueber die Influenza von 1889 und 1890 (tysk). 1890. 
  • Further Report and Papers on Epidemic Influenza, 1889–92. Local Government Board. 1893. Besøkt 19. juni 2013. 
  • «Epidemiology of the Russian flu, 1889–1890». Contagions: Thoughts on Historic Infectious Disease. 3. januar 2011. Arkivert fra originalen 22. juni 2013. Besøkt 19. juni 2013. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Russisk_snue&oldid=22757776»