Runediktene
Runediktene refererer spesielt til tre dikt som alle lister opp bokstavene i runealfabetet, samtidig som det blir gitt forklarende poetiske vers til hver bokstav. Tre ulike dikt har blitt bevart: Det angelsaksiske runedikt, det norske runddikt og det islandske runedikt.
Både det islandske og det norske runediktet lister opp de 16 yngre futharkrunene, mens det angelsaksiske runediktet lister opp de 26 angelsaksiske runene. Hvert vers i de ulike diktene skiller seg fra hverandre, men det er også samtidig flere paralleller mellom dem. Diktene gir mange referanser til norrøn og angelsaksisk mytologi (begge mytologiene er avledet fra den felles germanske mytologi). Det angelsaksiske runediktet inneholder også kristne referanser, noe som viser at diktene har utviklet seg over en rekke år.
En liste av runenavn er også nedtegnet i Abecedarium Nordmannicum, et verk fra 800-tallet, men det er diskutabelt om dette kan kalles for et dikt eller ikke.
Det har blitt teoretisert om runediktene hadde funksjon som mnemoteknikk, slik at brukeren lettere husket rekkefølgen og navnene på hver bokstav og kan ha vært en katalog på viktig kulturell informasjon, minneverdig arrangert, tilsvarende de angelsaksiske ordtak, gnomisk poesi, og norrøne visdoms- og læredikt.[1]
Runedikt rediger
Angelsaksiske runedikt rediger
Det angelsaksiske (gammelengelsk) runediktet som er nedtegnet er sannsynligvis blitt komponert tilnærmelsesvis på 700- eller 800-tallet[2] og ble bevart i et manuskript fra 900-tallet som har fått katalognavnet Cotton Otho B.x, fol. 165a - 165b. Det finnes i dag i Cotton-biblioteket i London. I 1731 gikk manuskriptet tapt sammen med tallrike andre manuskripter i en brann i Cotton-biblioteket. Imidlertid hadde diktet allerede blitt kopiert av George Hickes i 1705, og hans avskrift har dannet grunnlaget for alle senere utgaver av diktene.[2]
George Hickes' avskrift av diktet kan avvike noe fra originalmanuskriptet.[2] Hickes skrev av diktet i prosa, delte prosaen inn i 29 vers, og plasserte en kobbergravering med runetegnene på venstre marg slik at hver rune står umiddelbart foran verset hvor det tilhører.[2] For fem av runene (wen, hægl, nyd, eoh, og ing) har Hickes gitt variasjoner av formene og ytterligere to runer er oppgitt ved enden av hver kolonne; cweorð og en rune uten navn (calc) som ikke er behandlet i selve diktet.[2]. En andre kobberplate opptrer på tvers av enden av siden og inneholder ytterligere to runer: stan og gar.[2].
Van Kirk Dobbie har uttalt at dette apparatus, opplegget, ikke er sannsynlig var tilstede i den opprinnelige Cotton-manuskriptet, og at det er mulig at det opprinnelige angelsaksiske runedikt-manuskriptet kan ha hatt et tilsvarende eller lignende ordning av runene og teksten som vist ved de norske og islandske runediktene.[2]
Norske runedikt rediger
Det norske runediktet er bevart i kopi fra 1600-tallet avskrevet fra et ødelagt manuskript fra 1200-tallet.[3] Det er bevart i skaldevers, og viser den første linjen med ordningen (runenavn)(bindeord) X, fulgt av en andre rimende linje som gir informasjon som tilsynelatende er beslektet til emnet.[4] Ettersom dagens lesere ikke er like kjente med mytene og ikke alle mytene er bevart, noe den opprinnelige forfatteren tok for gitt at man var, er ikke all informasjonen like innlysende.
Islandsk runedikt rediger
Det islandske runedikt er nedtegnet i fire Arnamagnæanske manuskripter, det yngste av de fire er datert til slutten av 1400-tallet.[3] Det islandske runedikt har blitt karakterisert som det mest systematiserte av runediktene (inkludert Abecedarium Nordmannicum) og har blitt sammenlignet med verseformen ljodahått (norrønt ljóðaháttr).[4]
Abecedarium Nordmannicum rediger
Abecedarium Nordmannicum, nedtegnet på 800-tallet, er det tidligste kjente opptegnelse av norrøne runenavn, skjønt den inneholder ikke definisjoner, og benytter delvis på kontinentale germanske runer og en del særegne angelsaksiske runetyper.[5] «Nordmannicum» i tittelen må ikke forstås som norsk, men som «nordboer». Runeteksten er antagelig basert på en dansk original og som ble nedtegnet i manuskriptet Codex Sangallensis 878[4] som ble oppbevart i Fyrsteabbediet St. Gallen, og kan ha hatt sin opprinnelse i Fulda i Tyskland.
Se også rediger
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Acker, Paul (1998): Revising Oral Theory: Formulaic Composition in Old English and Old Icelandic Verse. Routledge. ISBN 0815331029
- Lapidge, Michael (red.) (2007): Anglo-Saxon England. Cambridge University Press. ISBN 052103843X
- Page, Raymond Ian (1999): An Introduction to English Runes. Boydell Press. ISBN 085115946X
- Van Kirk Dobbie, Elliott (1942): The Anglo-Saxon Minor Poems. Columbia University Press ISBN 0231087705
- Shippey, T. A. red. og overs. (1976): The Rune Poem (Old English), Poems of Wisdom and Learning in Old English. Cambridge: 80-85.
Eksterne lenker rediger
- Rune Poems fra «Runic and Heroic Poems» av Bruce Dickins