Runamo er en klippe, som ligger vest for Rønneby i Blekinge i Sverige. Ordet Runamo betyr «bakken med runer på». Det er lokalisert 2,7 km fra kirken i Bräkne-Hoby i Blekinge. I flere århundrer hadde folk sagt at det var mulig å lese en inskripsjon, uten at noen klarte å tolke den, og lærde menn refererte til den. På midten av 1800-tallet førte de såkalte runene til en berømt forskerstrid.[1]

Jens Jacob Asmussen Worsaaes illustrasjon av en del av «inskripsjonen».

Runene ble første gang beskrevet av Saxo Grammaticus i Gesta Danorum omkring år 1200. Ifølge Saxo hadde Valdemar den store (11311182) sendt en ekspedisjon for å undersøke en gåtefull runeinnskrift på klippen. Valdemars utsendte kunne ikke lese innskriften. 500 år senere reiste historikeren Ole Worm til Runamo. Heller ikke han greide å tolke innskriften, skjønt han mente å lese fire bokstaver[2]

Ole Worms illustrasjon av «runene».

Det var betydelig interesse for inskripsjonene i løpet av den romantiske bevegelsen götisismen tidlig på 1800-tallet.[3] Den svenske skribenten Esaias Tegnér refererte til det i hans ufullførte dikt om jotnen Gerd og tilsvarende fra den kommende biskop Absalon av Lund.[3]

Finnur Magnússon la all sin prestisje og fantasi i tolkningene av «runene»

1833 reiste den dansk-islandske arkeolog Finnur Magnússon (Finn Magnusen) til Runamo.[4] Hensikten var å undersøke tegnene ved hjelp av geologisk og kunstnerisk ekspertise[5] og omfattet geologen Johan Georg Forchhammer. Heller ikke Magnússon maktet å finne noen mening i runene, men året etter fik han den ide å lese runeinnskriften baklengs, og i løpet av kun to timer hadde han en tolkning. Magnússon var overbevist om at runene på Runamo var den hittil eldste runeinnskrift på norrønt og var et dikt. Diktet var en besvergelse av Harald Hildetann for en seier mot den svenske kongen Sigurd Ring ved slaget ved Bråvalla.[5] Oppdagelsen ble publisert i juni 1834.

Jöns Jakob Berzelius' undersøkelse rev grunnen under Magnússon sensasjonelle konklusjon.

Publiseringen fikk den svenske vitenskapsmannen Jöns Jakob Berzelius til å gjøre sin egen undersøkelse i 1836, og han konkluderte at inskripsjonen var intet annet enn naturlige sprekker i fjellet.[5] Magnússon forsvarte sin thesis i en omfattende utgivelse i 1841, men den danske arkeolog Jens Jacob Asmussen Worsaae gjorde en tredje undersøkelse av stedet i 1844. Hans entydige konklusjon vendte forskningsmiljøene mot Berzelius' konklusjon.[4] Siden da har Runamo ikke blitt betraktet som runer, eller kun som pseudo-runer, og kun naturlige revner i klippen og innskriften var bare et geologisk fenomen og tolkningen et utslag av Magnússons fantasi. En lang og gammel sprekk i grunnfjellet hadde blitt fylt med et krystallinsk mineral og dennes naturlige struktur førte til tverrgående sprekker som kunne se ut som runer. Det er andre tilsvarende geologiske trekk i området.

Referanser rediger

  1. ^ Artikkelen Runamo i Nordisk familjebok (1916).
  2. ^ Sydöstran: Berättar ristningens gåta[død lenke]
  3. ^ a b Andersson 1947:222
  4. ^ a b Brate 1922:135
  5. ^ a b c Andersson 1947:223

Bibliografi rediger

Eksterne lenker rediger