Rudolf Ludwig Karl Virchow (født 13. oktober 1821 i Schivelbein i Pommern, død 5. september 1902 i Berlin) var en tysk lege, antropolog, historiker, patolog, biolog og politiker. Han var en pioner innen patologi og blir regnet som grunnleggeren av sosialmedisin.[trenger referanse]

Rudolf Virchow
FødtNoppe Suzanna
13. okt. 1821[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Świdwin (Provinsen Pommern, Kongeriket Preussen)[5][6]
Død5. sep. 1902[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Berlin (Det tyske keiserrike)[7][6][8]
BeskjeftigelseBiolog, antropolog, paleontolog, arkeolog, forhistoriker, akademiker, politiker, lege, universitetslærer, patolog, paleoantropolog, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen i Det tyske keiserrike Rediger på Wikidata
Utdannet vedHumboldt-Universität zu Berlin[9]
Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg
Doktorgrads-
veileder
Johannes Peter Müller[9]
Robert Friedrich Froriep
FarKarl Christian Siegfried Virchow
BarnHans Virchow
Anna Emilie Adele Virchow
Ernst Oswald Virchow
PartiDeutsche Freisinnige Partei
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtGamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin[10]
Medlem av
17 oppføringer
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Kungliga Vetenskapsakademien
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Det franske vitenskapsakademiet
Det ungarske vitenskapsakademiet
Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1880–) (æresmedlem)
Royal Society (1884–)
American Academy of Arts and Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien
Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Académie nationale de médecine
Bayerische Akademie der Wissenschaften
National Academy of Sciences (1883–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
Royal Academy of Medicine of Belgium
Accademia delle Scienze di Torino (1889–)[6]
Utmerkelser
8 oppføringer
Æresborger av Berlin
Copleymedaljen (1892)[11]
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Helmholtz-medaljen (1898)
Cothenius-Medaille (1901)
Croonian Medal and Lecture (1893)
Order of Olga (1872)
Utenlandsk medlem av Royal Society (1884)[12]
ArbeidsstedJulius-Maximilian-universitetet i Würzburg
Humboldt-Universität zu Berlin
Charité
FagfeltCytologi, medisin
Doktorgrads-
studenter
Friedrich Daniel von Recklinghausen
Eduard von Rindfleisch
Robert Koch
Edwin Klebs
Signatur
Rudolf Virchows signatur

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

 
Minnesmerke for Rudolf Virchow i hjembyen Świdwin, nå Polen

Virchow var sønn av den schivelbeinske bonde og bykammerer Carl Christian Virchow (død 1864) og hans hustru Johanna Maria (født) Hesse (død 1857), en søster av byggherren og arkitekten Ludwig Ferdinand Hesse.[trenger referanse]

Utdannelse, medisinsk virke rediger

Han startet sin vitenskapelige karriere med å studere kyr ved det prøyssiske militærakademiet i Berlin, nærmere bestemt ved Friedrich-Wilhelm-instituttet som var innrettet mot utdannelsen av militærleger.[trenger referanse] Han ble promovert til doktor i medisin i 1843. Følgende år ble han assistent hos obdusenten ved Charitésykehuset i Berlin, utnevnt i 1846 til ordinær obdusent der, og påbegynte påsken samme år godt besøkte forelesninger i patologisk anatomi.[trenger referanse] Han ble i 1847 dosent ved Universitetet i Berlin.

Han er mest kjent for arbeidet med celleteorien, der han kom fram til at alle celler stammer fra andre celler, og ikke blir til ved spontan generasjon. Før dette var den vanlige oppfatningen at organismer kunne oppstå av ikke-levende materiale. For eksempel trodde man at makk oppstod på råtten kjøtt av seg selv. Italieneren Francesco Redi motbeviste at dette ikke stemte. Redis arbeid gav opphav til regelen "alt levende kommer fra levende".[trenger referanse]

Virchow var, til tross for sine mange viktige bidrag til medisinen, en motstander av teorien om at bakterier kunne spre sykdom.[trenger referanse] Hans kritikk av Ignaz Semmelweis argumenter for bruk av såpe og hygiene gjorde at det tok lengre tid før antiseptikken kom i bruk.[trenger referanse]

Politisk engasjement rediger

I politisk henseende gjorde Virchow seg kjent som en av den tyske liberalismens fremste representanter under den wilhelmske æra. Virchow var en av grunnleggerne av det liberale partiet Deutsche Fortschrittspartei, der han også ble medlem og som han representerte i Berlins byråd, Preussens parlament og senere i Tysklands Reichstag. I den rollen var han en av Otto von Bismarcks antagonister.[trenger referanse]

I Preussens parlament utmyntet han uttrykket Kulturkampf i 1873, en sak der han var helt på Bismarcks side.[trenger referanse] Rudolf Virchow hadde, likesom mange av samtidens europeiske liberale, antiklerikale oppfatninger.[trenger referanse]

Virchows demokratiske oppfatning stod i nært samband med hans vitenskapelige anskuelser.[trenger referanse] En praktisk legeinnsats av stor betydning utførte Virchow ved sin mangeårige virksomhet i Berlins kommunalrepresentasjon, der han gjennomdrev en lang rekke sanitære reformer.[trenger referanse]

Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[13]

Priser og utmerkelser (utvalg) rediger

Videre lesning rediger

  • Nekrolog (Digitalisat) Internationales Archiv für Ethnographie, Band XVI, Redaktion Dr. J.D.E. Schmeltz, Verlag E.J. Brill, Leiden, Niederlande, 1904, abgerufen 14. Februar 2012.
  • Erwin Heinz Ackerknecht: Rudolf Virchow. Arzt, Politiker, Anthropologe. Stuttgart 1957.
  • Christian Andree: Rudolf Virchow. Leben und Ethos eines großen Arztes. Langen Müller, 2002, ISBN 3-7844-2891-6.
  • Christian Andree: Rudolf Virchow als Prähistoriker. 3 Bände, Köln und Wien 1976–1986
  • Christian Andree (Hrsg.): Rudolf Virchow – Sämtliche Werke. Beiträge zur wissenschaftlichen Medizin aus den Jahren 1846–1850. Abteilung I. Medizin. Band 4. Peter Lang, Bern 1992, ISBN 3-261-03665-6.
  • Christian Andree (Hrsg.): Rudolf Virchow – Vielseitigkeit, Genialität und Menschlichkeit. Ein Lesebuch. Olms Verlag, Hildesheim / Zürich / New York 2009, ISBN 3-487-08822-3.
  • Rudolf Beneke: Rudolf Virchow. In: Pommersche Lebensbilder. II, S. 198–236.
  • Ludwig Aschoff: Rudolf Virchow. Hoffmann & Campe, Hamburg 1940.
  • Axel W. Bauer: „… unmöglich, darin etwas Specifisches zu finden“. Rudolf Virchow und die Tumorpathologie. In: Medizinhistorisches Journal. Band 39, Stuttgart 2004, S. 3–26. ISSN 0025-8431
  • Axel W. Bauer: „Die Medicin ist eine sociale Wissenschaft.“ Rudolf Virchow (1821–1902) als Pathologe, Politiker und Publizist. In: medizin – bibliothek – information (mbi). Band 5, Mannheim 2005, Heft 1, S. 16–20. ISSN 1616-9026 (PDF, online; 129 kB)
  • Wolfgang U. Eckart: Rudolf Virchows „Zellenstaat“ zwischen Biologie und Soziallehre. In: Peter Kemper (Hrsg.): Die Geheimnisse der Gesundheit. Insel-Verlag, Frankfurt 1994, ISBN 3-458-16617-3, S. 239–255.
  • Constantin Goschler: Rudolf Virchow: Mediziner – Anthropologe – Politiker. Böhlau Verlag, Köln [u. a.] 2002, ISBN 3-412-09102-2. Zugleich: Berlin, Humboldt-Universität, Habilitationsschrift (Rezension sehepunkte)
  • Karl-Heinz Hense: Vom ‚mühseligen Weg des ordnungsgemäßen Denkens‘ – Rudolf Virchow: Lebensbild eines Gelehrten zwischen Wissenschaft und Politik. In: Mut – Forum für Kultur, Politik und Geschichte Nr. 551. Asendorf Dezember 2013. Seite 6–19.
  • Wolfgang Jacob: Medizinische Anthropologie im 19. Jahrhundert. Mensch, Natur, Gesellschaft. Beitrag zu einer theoretischen Pathologie. Zur Geistesgeschichte der sozialen Medizin und allgemeinen Krankheitslehre Virchows. Enke, Stuttgart 1967.
  • Christian Jenssen: Rudolf Virchow. In: Manfred Asendorf und Rolf von Bockel (Hrsg.): Demokratische Wege. Deutsche Lebensläufe aus fünf Jahrhunderten. Ein Lexikon. J. B. Metzler, Stuttgart/Weimar 1997, S. 859–661, ISBN 3-476-01244-1.
  • Christian Jenssen: „Die Aufrüstung ist die Mikrobe des Krieges …“ – Rudolf Virchow (1821–1902), schillernder „Apostel des Friedens und der Versöhnung“. In: Thomas Ruprecht und Christian Jenssen (Hrsg.): Askulap oder Mars? Ärzte gegen den Krieg. Donat, Bremen 1991, ISBN 3-924444-51-X.
  • Eva Johach: Krebszelle und Zellenstaat – Zur medizinischen und politischen Metaphorik in Rudolf Virchows Zellularpathologie. Rombach, Freiburg/Berlin/Wien 2008, ISBN 978-3-7930-9511-8.
  • Werner Köhler und Hanspeter Mochmann: Meilensteine der Bakteriologie Von Entdeckungen und Entdeckern aus den Gründerjahren der Medizinischen Mikrobiologie. Minerva – Edition Wissen, 1997, ISBN 978-3-936611-16-8.
  • Ernst Meyer: Rudolf Virchow. Limes, Wiesbaden 1956.
  • Shahrooz Mohajeri: 100 Jahre Berliner Wasserversorgung und Abwasserentsorgung 1840–1940. Franz Steiner, Stuttgart 2005, ISBN 3-515-08541-6 (Rezension von Charlotte Bühl-Gramer in: sehepunkte. Band 6, 2006, Nr. 5 vom 15. Mai 2006)
  • Nikolaus Muschong: Hans Virchow (1852–1940). Leben und Werk. Med. Diss., Bonn 2011.
  • Heinrich Schipperges: Rudolf Virchow. Rowohlt, Reinbek 1994, ISBN 3-499-50501-0.
  • Hellmuth Unger: Virchow. Ein Leben für die Forschung. Hoffmann und Campe Verlag, Hamburg 1953, 315 Seiten.
  • Manfred Vasold: Rudolf Virchow. Der große Arzt und Politiker. DVA, Stuttgart 1988, ISBN 3-421-06387-7.
  • Gerhard Jaeckel: Die Charité. Ullstein Verlag, 2006, ISBN 3-548-33235-8.
  • Wolfgang U. Eckart (Hrsg.): Rudolf Virchow und Gustav Adolph Spiess. Cellular-Pathologie versus Humoral- und Solidarpathologie. Springer Spektrum, Berlin & Heidelberg 2016, ISBN 978-3-642-41680-4. (Kommentierte Ausgabe der Originalpublikationen)

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Rudolf Ludwig Karl Virchow, CTHS person-ID 117599, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID rudolf-virchow, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вирхов Рудольф, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.stadtentwicklung.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 365[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.