Rothesay Castle
Rothesay Castle er en festning fra 1000-tallet som er reist i sentrum av dagens skotske by Rothesay på øya Bute. Festningen ble enten første gang reist av nordmenn eller reist som forsvar mot nordmenn. Dagens steinfestning er en modifisert utgave av normannisk teknologi. Det meste av dagens festning er hva som ble konstruert tidlig på 1200-tallet og byggherren sies å ha vært Alan fitz Walter, 2. High Steward av Skottland (død 1204),[2]) fikk kontroll over øya Bute.[2][3], men kan ha blitt utbygget, styrket og fullført av sønnen Walter Stewart, 3. High Steward av Skottland (død 1246). Festningen hadde en lang og tett assosiasjon med Stewart-kongene av Skottland.
| Rothesay Castle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Sted | Argyll and Bute[1] | ||
| Kart | |||
 Rothesay Castle 55°50′11″N 5°03′18″V | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Beskrivelse rediger
Festningen Rothesay Castle står på en flat høyde med en bred vollgrav rundt, full av vann. Muren består av en sirkelrund murvegg kranset av fire runde tårn, noe som er uvanlig, ettersom firkantet er mer vanlig som for eksempel festning på Trim i Irland, eller den klassiske middelalderfestningen i Castletown på Man. Man kommer inn i festningen via en bro over vollgraven og gjennom porten og inn på gårdsplassen.
«Duetårnet» («Pigeon Tower»), det største av de fire tårnene, er fortsatt i rimelig god tilstand, men det meste av den østlige siden av hovedtårnet er et resultat av en ombygging fra 1800-tallet. Et kapell dedikert til Erkeengelen Mikael, som var den tradisjonelle beskytter av krigere, er datert tilbake til 1500-tallet.
Selve murveggen rundt ble første gang bygget på 1200-tallet, men ekstra høyde ble bygget på 1500-tallet for å gi bedre forsvar og samtidig bedre innkvartering for beboerne.
Første gang reist av Magnus Berrføtt rediger
Den opprinnelige festningen ble sannsynligvis bygget i 1098 av kong Magnus Berrføtt (1073 – 1103) som kom i to ekspedisjoner for skape politisk stabilitet i de norrøne områdene på De britiske øyer, fra Hebridene, de ytterste vestlige øyene i dagens Skottland, eventuelt Dublin på Irland og ikke minst øya Man i Irskesjøen. Navnet Rothesay, som alle skotske navn med endelsen «ay» er av norrøn opprinnelse.
Den første festningen var sannsynligvis en provisorisk festning; en jordhaug og med trepåler slike som nordmenn reiste på denne tiden. I Sagaen om Magnus Berrføtt skriver Snorre Sturlason om et hærtoktet inn i Sverige etter den første ekspedisjonen til Irskesjøen. Etter at høsten kom bygde kongens menn «en borg av torv og tømmer og grov et dike omkring. Da denne festningen var ferdigbygd, førte de mat og andre ting de kunne trenge, inn i den. Kongen satte tre hundre mann der». Antagelig ble den første festningen på Rothesay bygget på en lignende måte.
Senere falt den i skotsk besittelse, enten fordi den ble erobret eller mest sannsynlig på grunn av at nordmennene ikke hadde en større styrke i den, eller forlot den helt. Etter at Magnus Berrføtt ble drept på Irland var det liten grunn til å fastholde hans storstilte, men til sist mislykkede rike i og rundt Irskesjøen.
Normannisk stil rediger
Kong David I av Skottland (1124–1153) inviterte normanniske stormenn til å slå seg ned i Skottland og han ga dem eiendom og posisjoner ved at normannerne brakte med seg kunnskap om krigføring, føydalvesen og ikke minst normannisk den overlegne franske ingeniørkunsten. Det er derfor rimelig å tro at festningen ble utbygd på midten eller slutten av 1100-tallet i normannisk stil i solid stein.
Norske angrep på festningen rediger
Nordmenn angrep festningen i 1230, men uten å erobre den. Den ble angrepet på nytt under det storstilte angrep på Skottland i 1263 av kong Håkon Håkonsson (1204–1263), og ble da erobret. Da nordmennene gikk derimot på et nederlag rett etterpå i slaget ved Largs og da gamlekongen senere døde av sykdom på Orknøyene ble erobringen av festningen sannsynligvis en kortvarig hendelse.
Erobringen var derimot ingen enkel sak. Etter at den skotske øya Arran, som ligger utenfor øya Bute, ble erobret av Håkon Håkonssons styrker synes det som om beleiringen av festningen Rothesay på Bute ble ledet av en av de norrøne småkongene i Vesterhavet, Olav Svarte.
Forsvarerne gjorde de ikke enkelt for nordmennene. De kastet store steiner og tømte kokende bek og bly på angriperne som forsøkte å hogge seg gjennom de solide steinmurene. Olav Svarte fikk da bygget store skjold av tre som beskyttelse mens de anstrengte seg for underminere veggen. En av de norrøne småkongene, en ‘Husbac’, ble truffet av stein og skadet slik at han døde og ble gravlagt på den hellige øya Iona. Etter tre desperate dager og med tapet av 390 mann ble festningen erobret. Hva som skjedde med forsvarerne er ukjent både i skotske som norrøne annaler.
Festningens senere historie rediger
Stedet var et yndet sted for kong Robert II av Skottland (1371–1390), som selv var en Stewart, og dennes sønn gjorde Rothesay til en kongelig burgh i 1401. Kong Robert III av Skottland (1390–1406) døde her i 1406. Kong Jakob V av Skottland (1513–1542) bygde den delen som kjennes som «Palasset». Da festningen ble erobret av engelskmennene ledet av jarlen av Lennox i 1544 ble Bute-familien som styrte borgen ved arv kastet ut.
Rothesay var fortsatt betydningsfull på 1600-tallet da det ble holdt for kong Karl I av England og deretter av Oliver Cromwell. Da ‘rundhodene’, tilhengerne av parlamentarismen under den engelske borgerkrigen, forlot festningen i 1659 ødela de delvis festningen. Noen få år etter under opprøret i 1685 ble festningen satt i brann av høylendere fra Argyll. Bygningen ble etterlatt forlatt inntil 1816 da marki av Bute begynte å restaurere den. Under den tredje marki av Bute ble murverket bygget opp og inn i 1900 ble den store hallen ved porten rekonstruert. Festningen ble overført til staten i 1961 og er nå administrert av foreningen Historic Scotland.
Referanser rediger
- ^ https://canmore.org.uk/site/40395/bute-rothesay-rothesay-castle.
- ^ a b Barrow, Geoffrey Wallis Steuart (2004), «Stewart family (per. c.1110–c.1350), nobility», Oxford Dictionary of National Biography, , http://www.oxforddnb.com/view/article/49411, besøkt 21. september 2014
- ^ Barrow, Geoffrey Wallis Steuart (1981), Kingship and unity: Scotland 1000–1306, University of Toronto Press, s. 112