Romersk kunst

Romersk kunst omfatter de visuelle kunster som ble skapt i antikkens Roma og i områdene underlagt Romerriket. De betydelige former for romersk kunst var arkitektur, maleri, skulptur og mosaikkbilder. I tillegg eksisterte metallarbeid, myntpreging, og smykker, elfenbensutskjæringer, glasstatuetter, keramikk og bokillustrasjoner som ble betraktet som mindre kunstformer.

Ektepar fra Pompeii, romersk veggmaleri, Paquius Proculus og hans hustru. Napoli.

Portrett av Gnæus Domitius Corbulo, romersk general, i marmor. Roma

Innledning

Bygd på etruskisk og gresk kunst

Mens det tradisjonelle synet på romerske kunstnere er at de ofte lånte fra, og kopierte, foregående greske kunstnere (mye av den greske skulpturene som er kjent i dag er i form av romerske marmorkopier), har nyere analyser og forskningsarbeid indikert at romersk kunst er en meget kreativ pastisj som støttet seg tungt på greske forbilder, men omfattet også en tidligere tradisjon av etruskisk, stedegen italisk, og selv egyptisk visuell kultur. Stilistisk eklektisisme og praktisk tilnærming er kjennetegn på det meste av romersk kunst.

Påvirkning fra etruskisk kunst var merkbar i romersk kunst og kultur allerede fra før de siste etruskiske byene ble underlagt Roma. Etruskerne hadde en egen kunstoppfatning hvor forfedrekult hadde en framtredende plass, og den etruskiske kunsten gjenga historiske personer med økende realisme uten at den fulgte grekerne inn i naturalismen. Den etruskiske kunstoppfatningen ble en viktig fundament som den tidlige romerske kunsten bygde videre på.

I løpet av 100-tallet f.Kr. ble den hellenistiske kultursfæren innlemmet i Romerriket. Innledningsvis skjedde det gjennom at romerske provinsguvernører røvet eller kjøpte opp enorme mengder gresk kunst i de erobrede områdene. Greske kunstnere kom i større skarer til Italia og den greske kunsten ble således tillempet til å utfolde seg i romersk tjeneste.

Definisjon av romersk kunst

Det har vært hevdet at romersk kunst, med unntak av romersk arkitektur, har bygd på figurativ kunst fra tidligere tider i en slik grad at den ikke har noen egen karakter. Det har alltid vært vanskelig å finne en samlende definisjon av romersk kunst som favner over hele det veldige Romerriket. Hverken geografiske, kronologiske, etniske eller stilistiske er tilfredsstillende. Romersk litteratur kan bli definert lingvistisk etter språk, selv om mesteparten ble skrevet av forfattere som ikke var etniske romere.

Titusbuen fra år 81 e.Kr.

Romersk kunst kan forsøksvis defineres som all kunst produsert på romersk territorium, men en geografisk definisjon omfavner ikke stilistisk forskjellige verker. En definisjon langs etniske retningslinjer i det multietniske Romerriket hvor Pax Romana tillot fri flyt av mennesker og kunstnere fra ulike hjørner av riket. Statuer hogd i Athen ble sendt til Roma og keiserportretter ble sendt fra Roma til rikets ytterkanter. Politisk historie gir liten grad av skillelinjer av stilistisk betydning. Markante forskjeller som grov realisme og forfinet gresk klassisisme ble praktisert på samme tid.

Innen romerriket ble det skapt et politisk og økonomisk rammeverk hvori den kreative aktiviteten kunne blomstre i henhold romersk smak og temperament. Materialene og teknikkene var ikke ukjente for greske kunstnere, men det var romersk patroner og romersk kunstmarked som dannet og fremmet romersk kunst. Det er likevel mulig å identifisere noen romerske elementer og romerske dyder i romersk kunst. Kanskje først og fremst i portrettene fra den sene republikanske perioden hvor eksempelvis en romersk kvinne blir portrettert med sitt overlegne uttrykk av verdighet og tyngde ved siden av sin uskjønne ektemann. De patrisisk portrett er ikke bare av eldre menn, men av forretningsmannen som en aktet eldre, selve pater familias. Figurene på relieffrisen Ara Pacis Augustæ fra 13-9 f.Kr., alteret for den augustianske fred, er tilsvarende romersk alvorstung og realistisk til tross for den komplekse allegorien som er innebygget.

På den motsatte enden av alvorsportrettene finnes triumfene over romersk seirer og makt, virkeliggjort i triumfbuen som reiser seg uten noen egentlig praktisk betydning. Den første bevarte triumfbue har sin opprinnelse hos Augustus, mens den første som er nevnt i kildene er fra andre århundre f.Kr. etter krigene mot punere (Karthago). Titusbuen fra år 81 e.Kr. er kanskje et av de beste eksempler; den er bygget i betong og dekket av marmor, og reflekterer en romersk disiplinert orden.

Den tapte gullalder

Romersk mosaikk som forestiller en tragisk og en komisk teatermaske.

Plinius den eldre, den mest betydningsfulle historiker for kunstartene i antikkens Roma, har skrevet at bortimot alle former for kunst — skulptur, landskap, portrettmaleri, selv sjangremaleri — var avansert i gresk tid, og i en del tilfeller, langt mer avansert enn i Roma. Selv om svært lite gjenstår av gresk vegg- og portrettkunst, vitner særlig gresk skulptur og vasemaleri om dette. Disse formene ble ikke overgått av romerske kunstnere i elegant formgivning eller utførelse. Som et annet eksempel på den «tapte gullalder» pekte Plinius ut Peiraikos, «hvis kunstneriske dyktighet er overgått av svært få... Han malte barbersalonger og skomakernes staller, esler, grønnsaker, og slik, og av den grunn kom til å bli kalt for «maleren av de vulgære emner»; dog er disse verker alle sammen frydfulle, og de ble solgt til høyere priser enn de største malerier fra andre kunstnere».

Greske forgjengere i romersk kunst var legendariske. På midten av 400-tallet f.Kr. var de mest berømte greske kunstnerne Polygnotos, bemerket for sine veggmalerier, og Apollodoros, den som oppfant chiaroscuro («lys-dunkel»-maleri). Utviklingen av realistiske teknikker er tilskrevet Zeuxis og Parrhasius, som i henhold til greske legender, en gang skal ha konkurrert i illusjonisme, og således demonstrert sine talenter og bravura, historiens tidligste beskrivelser av trompe-l'œil-maleri. Øyets «bedrag er frydefullt» skrev den greske forfatteren Philostratus den yngre på slutten av 200-tallet e.Kr. «å konfrontere objektene som ikke eksisterer som om de eksisterte...».

En detalje fra jaktscene av en tiger, romersk mosaikk fra Catania, Sicilia.

I skulptur var Skopas, Praxiteles, Phidias, og Lysippos de fremste skulptører. Det synes som om romerske kunstnere hadde store mengder antikk gresk kunst å kopiere fra ettersom kunsthandel var livlig over hele Romerriket, og mye av den greske kunstarven fant sin veg inn romersk kunst gjennom bøker og undervisning. Det er kjent at antikke greske avhandlinger om kunstene eksisterte i romersk tid, men har siden gått tapt. Mange romerske kunstnere kom fra de greske koloniene og provinsene.

Det høye antallet romerske kopier av gresk kunst er også vitnemål for den høye vurdering og aktelse som romeske kunstnere hadde for gresk kunst, og kanskje for dens sjeldne og høye kvalitet. Romerne benyttet mange metoder og kunstformer — som høye og lave relieffer, frittstående statuer, bronsestøping, vasedekorasjon, mosaikk, kamé, kunstsmykker og metallarbeid, gravskulptur, perspektivtegning, karikatur, sjangre- og portrettmaleri, landskapsmaleri, arkitektonisk skulptur, og trompe-l'œil-maleri — som alt ble utviklet eller forfinet av greske kunstnere. Et unntak er den greske byste, portrett som ikke omfattet skuldrene. Den tradisjonelle byste med hode og skuldre kan ha vært en etruskisk eller tidlig romersk form.

«Isaks offer», en del av relieffpanalet til sarcophagus til Junius Bassus, tidlig kristent motiv fra359 e.Kr. Vatikanmuseene, Roma.

Bortimot hver eneste kunstneriske teknikk og metode som ble benyttet av renessansekunstnere 1900 år senere hadde blitt først demonstrert av antikkens greske kunstnere, med unntaket av oljemaleri og matematisk nøyaktig perspektiv. Mens greske kunstnere var meget aktet i samfunnet er derimot de fleste romerske kunstnere anonyme og betraktet som kun håndverkere. Det er ingen nedtegnelser, som i antikkens Hellas, om de store mestrene i romersk kunst, og praktisk talt ingen signerte verker. Hvor grekerne dyrket estetiske kvaliteter i høyverdig kunst og skrev omfattende om estetisk teori, var romersk kunst mer dekorativ og noe som antydet eierens rikdom og samfunnsstatus, og tilsynelatende ikke et emne for lærde og filosofer.

Grunnet at romerske byer var generelt langt større enn de greske bystatene i befolkningsantall og makt var de romerske byene, spesielt antikkens Roma, langt mindre provinsiell og hadde et mer utstrakt og pluralistisk holdning. Romersk kultur tok til seg og assimilerte mange kulturer og var hovedsakelig tolerante overfor folk og deres kultur som ble erobret. Romersk kunst ble bestilt, utstilt, og eid i langt større kvantitet, og tilpasset til langt større bruk enn i gresk tid. Rike romere var mer materialistiske, de dekorerte sine vegger med kunst, sine hjem med dekorative objekter og seg selv med vakre og kostbare smykker.

Kunstsamlinger

Plinius den eldre erklærte at de malerier som ble plyndret fra de greske templene på Sicilia i år 211 f.Kr. var begynnelsen på jaget etter gresk kunst for romerne. Slike malerier som først ble plassert i offentlige bygninger som trofeer på erobringer. Allerede i løpet av 100-tallet f.Kr. dukket private kunstsamlere opp. En romer skal ha betalt hele 36 000 denarii for et bilde fra 300-tallet f.Kr. En enorm sum sammenlignet med at en slave kostet 500 og fri arbeider kostet 250 i året. Samlemanien etter gresk og hellenistiske mestre fra rike romere stimulerte et behov for kopier for de som ikke kunne skaffe seg originaler. Retorikeren Quintilianus foraktet kopistene som «bastarder» og Seneca den yngre pekte på at det var en forskjell mellom fortidens guddommelig inspirerte kunstnere og hans egen samtids kunstneriske kopister.

Utsnitt av bysantinsk mosaikk fra 600-tallet eller senere, Saloniki.

En forklaring på at samtidens romerske kunst ble mindre verdsatt framfor den tidligere opphøyde status som grekerne ga sine kunstnere kan være at holdningen til kunstnerne og deres kunst tjente andre og nye hensikter. Kunst som var dedikert til gudene i en helligdom måtte nødvendigvis ha mistet mye av sine religiøse betydning straks de ble fjernet og plassert som dekorasjon i private romerske hjem. Den nærmeste okkulte aura som omga tidligere kunstnere var noe romerske kunstnere ikke kunne håpe på å oppnå når de skapte luksusgjenstander, samleobjekter og statusobjekter for det romerske adelsskapet. Billedkunst ble således redusert, og både Cicero og Seneca anså at maleri ikke var en del av de frie kunstarter.

Tidlig kristen og bysantinsk kunst

I den første kristne perioden av det sene romerske keiserriket, i tiden 350-500 e.Kr. blomstret veggmaleri, mosaikkdekorasjon av takflater og gulv foruten gravskulptur, mens skulptur i legemsstørrelse og panelmaleri døde ut, antagelig av religiøse grunner. Da keiser Konstantin den store (272-337) flyttet keiserrikets hovedstad til Bysants (deretter omdøpt til Konstantinopel) tok romersk kunst til seg i stadig større grad østlige, orientalske påvirkninger og framsto i Østromerrikets bysantinske formspråk. Da Roma ble plyndret og herjet av barberere på 400-tallet flyttet kunstnere ut og fant oppdragsgivere i den østlige hovedstaden. Den store kirken Hagia Sofia i Konstantinopel sysselsatte rundt 10 000 arbeidere og kunstnere, det siste store utbrudd av romersk kunst og engangseksperiment som aldri ble videreført i bysantinsk arkitektur, under keiser Justinian I den store (527-565), som også ga ordre om å skape de berømte mosaikker i Ravenna.

Maleri

Poseidon og Amfitrite. Romersk fresko fra ca. 45-79 e. Kr.

Vår kunnskap om antikk romersk maleri støtter seg hovedsakelig på levninger av kunstgjenstander fra Pompeii og Herculaenum, og særlig på veggmaleri som ble bevart for ettertiden ved vulkanutbruddet fra Vesuv i år 79 e.Kr. Ingenting er blitt bevart av greske malerier som ble importert til Roma i løpet av 300- og 400-tallet, eller av maleri gjort på treverk i Italia i løpet av den samme perioden. Sammenlagt er de malerier som ble skapt i løpet av nær 900 år er det kun de som ble skapt innenfor en rekkevidde av rundt 200 år av romersk historie som er blitt bevart for ettertiden – det aller meste er gått tapt.

Det meste av disse veggmalerier ble gjort ved hjelp av metoden secco («tørr»), men en del freskomalerier eksisterte også i romersk tid. Det er bevislig fra mosaikker og noen få inskripsjoner at en del romerske malerier var tilpasninger eller rene kopier av tidligere greske verker. Imidlertid, et ytterligere lag av forvirring er det faktum at inskripsjonen kan være nedtegnelser av navnene av innvandrende greske kunstnere fra romersk tid, og ikke fra antikke greske originaler, som ble kopiert.

Mangfoldighet i emner

Romersk fresko fra Pompeii som skildrer en erotisk scene mellom mann og kvinne.

Hellenistiske motiv som fra gresk mytologi i klassisistisk form var vanlig under hele den romerske epoken, mens erotiske motiv og portretter og landskapsbilder er å betrakte som egenartet romersk.

Romersk maleri rommer mange ulike stiler og veksling i moteretninger og var mangfoldige i sine emnevalg: dyreliv, stilleben, scener fra hverdagslivet, portretter og en del mytologiske emner. I løpet av den hellenistiske tiden ble gledene på landet langt fra storbyenes urbane mas og dyrket gledene i landlivets fred (noe som fikk gjennomslag i litteraturen, se pastorale romanser og hyrdediktning), og ble i maleriet representert med scener av hyrder, gjetere, landsens templer, landskap med fjell og bondehus. Erotiske scener er også relativt vanlige. I den senere keiserriket, etter år 200 e.Kr., ble tidlige kristne tema blandet med hedensk billedspråk på veggene i katakombene.

Den tyske arkeologen August Mau har forsøkt seg på å skille mellom fire epoker innenfor romersk veggmaleri, det som kalles for de pompeiske stilene: den første stilen var den strukturelle; den andre var den arkitektoniske; den tredje var en reaksjon på de foregående og tillot større figurativ og fargerik dekorasjon; og den fjerde var den såkalte intrikate stil som fungerte som en syntese mellom den andre stilens illusjonisme og den tredje stilens figurative preg.

Landskap og vistas

Boscotrecase, Pompeii. Andre stil.

Den viktigste nyvinning i romersk maleri sammenlignet med gresk var utviklingen av landskapsmaleriet, spesielt ved å benytte perspektiv, da luftperspektiv for å gjenskape illusjon av rom, en malerisk teknikk som var mulig gjennom den avanserte og ofte tidkrevende freskoteknikken. Riktig matematisk perspektiv ble dog først utviklet rundt 1500 år senere. Overflatestrukturer, skyggelegging og fargelegging er godt utført, men skala og romfølelse er fortsatt ikke gjengitt riktig. Vista er romersk begrep som viser til et fjernt syn, eller utsyn. Noen landskapsmalerier var rene naturbilder, særlig hager med blomster og trær, mens andre var arkitektoniske utsyn (vistas) som avbildet urbane bygninger. Andre landskap viste episoder fra mytologien, den mest berømte demonstrerte scener fra Odysseen.

I henhold til den engelske historikeren Ernst Gombrich skal kunsten i Det fjerne østen ha kjent til landskapsmaleriet i kun borgerlige (sivile) eller militære scener. Denne teorien, forsvart av Franz Wickhoff, er dog diskutabel. Det er mulig å se bevis på gresk kunnskap i landskap i Platons Critias:

«...og om vi ser på skildringen av det guddommelige og av menneskelige legemer slik de er utført av malere, i respekt på enkelhet eller vanskelighet som de med makter å etterligne deres emner i meningen til de som ser på, skal vi merke oss at i det første at det som angår jorden og fjellene og elvene og skogene og hele himmelen med de ting som eksisterer og beveger seg deri, er vi tilfreds om et menneske er i stand til å representere dem med selv en liten grad av likhet...».

Stilleben

Romersk stilleben er ofte plassert i illusjonistiske nisjer eller hyller og avbilder mangfoldige hverdagsobjekter som frukt, levende og døde dyr, sjømat og skalldyr. Eksempler på temaet av glasskrukken fylt med vann er dyktig malt og tjente senere som modeller for det samme emnet av kunstnere under renessansen og barokken.

Portretter

Romersk-egyptisk gravportrett av en kvinne.

Plinius den eldre klagde ofte over nedgangen i den romerske portrettkunsten: «Malingen av portretter som pleide å bli overført gjennom tidsaldrene med nøyaktig likhet av folk har helt forsvunnet... latskap har ødelagt kunstartene».

Septimius Severus-tondoen, et sirkelformet flatemaleri (tondo) av den keiserlige familie, ca. 200 e.Kr.

I Hellas og i Roma ble veggmalerier ikke betraktet som en høyverdig kunstart. De mest prestisjebetonte kunstformene foruten skulptur var maleri på treplate, tavle eller pergamentrull, det vil si tempera eller enkaustisk maling. Beklageligvis ettersom trevare er et forgjengelig materiale er det svært få eksempler av slike malerier som har overlevd, hovedsakelig Septimius Severus-tondoen (italiensk Tondo severiano) fra rundt 200 e.Kr. og de velkjente Fayyum-portrettene på romersk-egyptiske sarkofagene. Portrettene ble plassert på mumienes kister og viste hodet, eller hodet og den øvre delen av brystet, sett forfra. Bakgrunnen var alltid i monokrome farger, stundom med dekorative elementer.

I henhold til den kunstneriske tradisjon er bildene opplagt avledet mer fra den gresk-romerske tradisjonen enn den egyptiske. De er usedvanlig realistiske, skjønt de varierer meget i kunstnerisk kvalitet og kan indikere at tilsvarende kunst var omfattende i andre sammenhenger, men som ikke har blitt bevart for ettertiden. Noen få portretter ble malt på glass og medaljer fra den senere keiserriket har blitt bevart, vanligvis som myntportretter, noen som også er blitt betraktet som meget realistiske.

Sjangrescener

Romerske sjangrescener har vanligvis avbildet romere i hverdagsliv og fritid. De omfatter spill, musikk og i seksuelle omgang i ulike variasjoner. En del scener avbilder både guder og gudinner i deres hverdagsliv.

Triumfmalerier

Romersk fresko fra Boscoreale, 43-30 f.Kr., Metropolitan Museum of Art

Fra 200-tallet f.Kr. dukket en spesifikk sjangre kjent som triumfmaleri, bevitnet av Plinius den eldre. Disse var malerier som viste triumferende inntog etter militære seierer, representert med episoder fra krigen og erobrede regioner og byer. Sammendragskart ble tegnet for utheve militærkampanjens høydepunkter. Den jødiske historikeren Josefus har beskrevet de malerier som ble utført etter at keiserne Vespasian og Titus ødela Jerusalem:

«Det ble også utsmykket med gull og elfenben festet til dem alle, og mange likheter med krigen, og de på ulike måter, og med et mangfold av oppfinnsomhet, tillot den mest levende gjengivelse av det i seg selv. For det ble sett et lykkelig land fullstendig ødelagt, og hele skvadroner av fiender slaktet ned; mens noen av dem flyktet, og ble ført bort i fangenskap; med murer av stor høyde og størrelse ble veltet og ødelagt av maskiner; med de sterkeste festningsanlegg tatt, og murene til de mest befolkningsrike byene på toppen av bakkeskråninger ble tatt, og en hær som strømmet inn for murene; som også hvert eneste sted var fylt av slakterier, og trygling fra fienden da de ikke lenger var i stand til å løfte sine armer i forsvar. Templer som ble satt i brann ble også gjort, og hus ble ødelagt og revet ned over deres eiere: elver også etter at de kom ut av en stor og melankolsk ørken, rant ned, ikke på kultivert land, heller ikke som drikke for menn, eller krøtter, men gjennom et land som fortsatt brant på begge sider; for jødene skyldte på at slik en ting som de hadde gjennomgått i løpet av denne krigen. Den fagdyktighet som disse representasjonene var så praktfulle og så levende i deres konstruksjon i alle detaljer slik at de ble utstilt for at de som ikke hadde sett det (hendelsene) som om de hadde vært tilstede. På toppen av hvert eneste av disse praktopptogene ble kommandanten av de erobrede byene plassert, og den måten som han var blitt tatt.».

Disse maleriene har forsvunnet helt, men det er sannsynlig at de påvirket komposisjonen av historiske relieffer som ble utskåret på militære sarcophagus; Titusbuen, og Trajansøylen. Dette beviser betydningen av landskapsmaleriet som stundom tenderte mot perspektivgjengivelse.

Den italienske arkeologen Ranuccio har beskrevet det eldste maleriet som ble funnet i Roma på en grav på Esquilinhøyden: «Den beskriver en historisk scene på en ren bakgrunn, malt i fire pålagte seksjoner. Flere figurer er identifisert, som Marcus Fannius og Marcus Fabius. Disse er større enn de andre figurene... I en andre sone til venstre er en by innsirklet med en krenelert mur med firkantede tagger, i fronten er en stor kriger utstyrt med et ovalt skjold og fjærkledd hjelm; når ham en mann i en kort tunika, bevæpnet med et spyd... Rundt disse to er det mindre soldater i korte tunikaer, bevæpnet med spyd. I den nedre sonen foregår et slag hvor en kriger med en ovalt skjold og en fjærkledd hjelm er vist større enn de andre og hvis våpen synes å vise at disse var antagelig samnitter.»

Denne episoden er vanskelig å presisere. En av Ranuccios hypoteser er at den viser til en seier som konsul Fabius Maximus Rullianus fikk i løpet av den andre krigen mot samnittene i år 326 f.Kr. (se Samnitterkrigene). Presentasjonen av figurene med størrelser som var proporsjonert i henhold til deres betydning er et typisk romersk trekk, og gjenfinnes også i plebeiiske relieffer. Dette maleriet ble utført i triumfmaleriets begynnelse, og antagelig gjort i løpet av begynnelsen av 200-tallet f.Kr. for å dekorere graven.

Mosaikk

Detalj fra den mektige Alekandermosaikken i Pompeii.

En mosaikk er en dekorativ komposisjon av små fargebiter (tessera) av porselen, stein eller glass som festes på et hardt underlag med kitt eller sement slik at bitene dannet et mønster eller et bilde. Til tross for at mosaikker er kjent de fleste kulturer og eldste er mer enn 5000 år gamle gjorde romerne mosaikkbilder til egen kunstart. Selve ordet mosaikk kommer fra latin, opus musivium som betyr arbeid viet til musene.

Pan og en hamadryad, mosaikk avdekket i Pompeii.

Både i Italia og i de romerske provinsene var mosaikkbilder meget populære, og foruten av rene dekorasjoner på gulv og vegger besto de av hovedsakelig fortolkninger av kjente malerier, eksempelvis Alekandermosaikken i Casa del Fauno ved Pompeii som gjenga slaget ved Issus eller Gaugamela. Det ble konstruert mellom 200- og 100-tallet f.Kr. etter et tidlig gresk maleri fra 300-tallet f.Kr. som ble bestilt av en av Aleksander den stores generaler. Andre motiver var landskap og portretter, rammet inn av dekorative elementer og motiver.

Et annet bilde fra Pompeii kjennes kun som referanse som ble gjort av Helana, datter av en romersk-egypter ved navn Timon, og hun er en av flere kvinnelige kunstnere som nevnes, og er uansett en av de aller første profesjonelle kvinnelige kunstnere som er nevnt med navn (ingen fra antikkens Hellas nevnes). Mosaikken ble utført med en utsøkt begrenset fargepalett, kun fire farger – svart, hvitt, rødt og gult, og med deres mellomliggende graderinger.

Meget vakre arbeid ble fortsatt utført så sent på 400-tallet e.Kr., eksempelvis Føniksmosaikken i Antiochia. Mosaikk fortsatte å være et viktig billedmedium inn i den kristne kunsten, spesielt i øst.

Romersk skulptur

Utdypende artikkel: Romersk skulptur

Byste av Antinous, ca. 130 e.Kr., som på mystisk vis druknet i Nilen, her fremstilt som et idealisert mannshode med nær androgyne trekk, og fremstår således som et selvstendig romersk verk.

Augustus i dekorert panser og i visjonær gresk positur, Vatikanmuseene, Roma

Tradisjonell romersk skulptur er delt i fem kategorier: portrett, historisk relieff, gravrelieffer, sarkofagi, og kopier av antikke greske verker. Romersk skulptur var i stor grad påvirket av greske eksempler, spesielt greske bronsestatuer. Det er kun takket være romerske kopier at en kunnskap av greske originaler er blitt videreført til ettertiden. Et eksempel på dette finnes British Museum hvor en intakt romersk kopi fra 100-tallet e.Kr. av Venus er utstilt mens en tilsvarende gresk original fra 400-tallet f.Kr. i Louvre mangler armene.

Romersk rytterstatue i bronse av Marcus Aurelius, Kapitolmuseene (Musei Capitolini), Roma.

Romerne hadde begynt å samle på greske skulpturer allerede på 200-tallet f.Kr., og da Hellas ble underlagt Romerriket som provinsen Achaea i år 146 f.Kr. var strømmen av greske statuer til Roma økende. Bare helligdommen i Delfi skal ha blitt bestjålet med over 500 statuer. I et brev fra Cicero til en venn i Athen bønnfalt om flere statuer da han bygde nytt hus på landet i nærheten av dagens Frascati og trengte dekorasjon.

I motsetningen til hva tidligere arkeologer trodde var disse skulpturene store polykrome (mangefargede) terrakottabilder, men den malte overflaten på mange av dem har blitt slitt vekk i årenes løp. Romerne var bortimot uten sidestykke i sin bruk av et mangfold av materialer, som marmor og porfyr, brukt både for maleri og for skulptur, ikke bare av estetiske grunner, men også av økonomiske.

Det som framfor alt skiller romersk billedkunst fra gresk er forfedredyrkelsen. Det er antagelig en arv fra etruskerne som gjorde at romerne i høyere grad avbildet seg selv, ofte sammen med sine forfedre. Når de underla seg den greske kunsten ble den greske formen tilpasset en romersk sammenheng som førte fram til den romerske, realistiske portrettkunsten.

Embetsmenn lot seg gjerne avbilde i den romerske embetsdrakten, togaen, sammen med byster av fedre og forfedre. Den nakne atletiske greske ynglingen kunne ikke anvendes på ærefulle, eldre romerske generaler og andre helter. Isteden skapte kunstnere en tilpasset hybridform, en panserstatue stående i gresk positur. Det vil si at den romerske herskeren er ikledd romersk rustning som dekoreres med fortellende relieffer.

De romerske statuene var, som de hellenistiske, masseproduserte og den samme statue kunne tjene ulike herskere. Portrettet ble spesialbestilt, og hodene på statuene ble ganske enkelt byttet med nye herskere. De dekorative elementene ble tatt opp i den private kunsten og ble videreført i keramikk og metallarbeider. Parallelt med denne skulpturtradisjonen ble en kvinnelig portrettkunst tilvirket som anvendte seg av referanser fra den romerske dikterkunsten til eksempelvis Horatius og Vergil. Akkurat som i dag kunne man stundom følge den romerske kvinnemotene veksle fra det ene året til det andre.

Portrett

Augustus avbildet og portrettert som Pontifex maximus, som den øverste religiøse leder.

Trajansøylen.

Portrettskulpturen fra den republikanske tiden tenderte til å være mer beskjeden, realistisk og naturalistisk sammenlignet med de tidligste verkene fra keiserriket da portrettene i den ytre anatomiske form kunne være realistiske, men fungerte i en propagandahensikt i positur, utrustning, og attributter. Ettersom de fleste keisere fra Augustus ble guddommeliggjort er deres avbildninger til dels idealisert. Romerne ble avbildet som krigere eller heroiske eventyrere i gresk ånd.

I tjeneste hos de romerske herskerne avspeilet den romerske kunsten både herskernes personlige smak og den allmenne stiltrendene. Eksempelvis ble Augustus' Ara Pacis fra år 9 f.Kr. avbildet i den strenge, gresk klassisismens prosesjoner for gi den romerske fredens velsignelser en allegorisk og verdig form.

Omkring årene 50-75 e.Kr. skjedde en stilforandring da Egypt ble en ny inspirasjonskilde. Motiv fra Nilen og den egyptiske mytologien fikk til sammen med en ny livlig fargeskala erstatte den klassiske enkeltheten. Innen portrettkunsten ble idealiseringen erstattet av påtagelig realisme uten forskjønnelse.

Med keiser Hadrian omkring 120 e.Kr. kom klassisismen tilbake med alvorstung tone i billedkunsten. Hadrian var en stor beundrer av den greske kunsten og forlot sin residens til fordel for Athen. Han anla også helskjegg som de greske filosofene.

Med Marcus Aurelius omkring 180 e.Kr. hadde klassisismen i skulpturen igjen blitt erstattet av en ny stil som ble viktig for den offisielle propagandakunsten og i den private gravkunsten: marmorens konkrete egenskaper ble løftet fram gjennom blankpolering, fine, manierte detaljer skapte vakre lys- og skyggeeffekter, og relieffens dybde ble kunstferdig variert slik at det oppsto romillusjoner og maleriske effekter.

Historiske relieff

Krigene mot dakerne: dakiske kvinner torturerer romerske fanger, detalj av historisk relieff på Trajansøylen.

Mens greske skulptører tradisjonelt illustrerte militære bedrifter ved å benytte seg av mytologiske allegorier benyttet romerne en mer direkte dokumentarisk stil. Romerske relieffer av slag- og kampscener, som på Trajansøylen, ble skapt for ære og glorifisere Romas makt og styrke, men gir også førstehåndsrepresentasjon av militære drakter og militært utstyr. Trajansøylen nedtegner de ulike krigene, de dakiske krigene, som ble ført av keiser Trajan mot Dakia, dagens Romania.

Trajansøylen er det fremste eksempel på romersk historisk relieff og et av de største kunstneriske skatter fra antikken. Bedriften bak søylen er uovertruffen: 30 meter høy (eller 38 meter om den store sokkelen medregnes), sjakten gjort i 20 marmorbiter som hver veier 40 tonn med en diameter på 4 meter. Frisen som går i spiraler rundt sjakten 23 ganger er 190 meter lang. Inni sjakten er det en spiraltrapp på 185 trappetrinn som gir adgang til en utsiktsplattform på toppen. Det som interesser her er slagscenene hvor et mylder av mennesker er gjengitt individuelt, over 2 500 av dem, men også landskap, dyr, skip og andre elementer i en jevn og ubrutt visuell fortelling — i sin helhet en antikk forgjenger til en moderne dokumentarfilm. Søylen overlevde ødelegge da den ble omgjort som grunnlag for en kristen skulptur.

I løpet av den kristne tiden etter år 300 e.Kr. fortsatte dekorasjoner av dørpanaler og sarkofagi, men skulptur i fullstørrelse døde ut og var ikke et viktig element i de tidlige kirkene

Arkitektur

• Se hovedartikkel, Romersk arkitektur

Aqvedukten i Segovia

Teater i Mérida

Det er innenfor arkitekturen at romersk kunst gjorde sine største nyvinninger og overgikk grekerne. Ettersom Romerriket strakte seg over et så stort område og omfattet så mange urbaniserte arealer, utviklet romerske ingeniører metoder for å bygge byer i stor skala, blant annet ved bruk av sement og betong. Denne nye støpemasse ble oppfunnet på republikansk tid, besto av ulike mindre stein, bruddstein, teglfragmenter som ble bundet sammen ved hjelp av kalk, og dette avviklet tidligere tiders byggteknikk med klinverk eller soltørket tegl.

Den romerske arkitekturen kan beskrives som konstruktiv mer avansert enn den greske. Hvor grekerne stablet steinblokker i sin representasjonsarkitektur og kun perifert benyttet hvelv og buer, gjenfinnes disse elementene overalt i den romerske arkitekturen. Både betongen og hvelvet var forutsetninger for romernes raske gjennomføring av den infrastruktur som ingen annen sivilisasjon tidligere hadde hatt muligheter for.

Store og massive bygninger som Pantheon og Colosseum kunne aldri ha blitt konstruert med tidligere materialer og metoder. Selv om betong hadde vært oppfunnet og tilgjengelig i tusener av år, tidligst i Midtøsten, utvidet romerne dens bruk fra befestningsverker til deres mest imponerende bygninger og monumenter, og utnyttet materialets styrke og lave kostnader. Betongen ble dekket med mørtel, og forblending av stein eller marmor. Dekorative flerfargede og forgylte skulpturer ble stundom lagt på for å skape en blendende effekt av makt og rikdom.

På grunn av disse metodene er romersk kjent for sin bestandighet og hvor mange bygninger fortsatt står, og en del er fortsatt i bruk, hovedsakelig bygninger som ble omgjort til kirker i løpet av den kristne tiden. Mange ruiner er derimot plyndret for sin marmor og er etterlatt med sin betongstøpemasse ubeskyttet, noe som reduserer konstruksjonens opprinnelige størrelse og storslagenhet, eksempelvis som med Basilika Konstantin, den største og siste basilika i Forum Romanum, Roma.

Pantheon i Roma: Oculus, «øyet» i kuppelens midtre, er det eneste lyskilden i hvelvets rom.

Colosseum.

I løpet av den republikanske tiden kombinerte romersk arkitektur greske og etruskiske elementer, og skapte nyvinninger som det runde tempel og rundbuen. Etterhvert som den romerske makt vokste i tidlige empiret jevnet de første keiserne hele slum og sumper for å bygge store palasser på Palatinerhøyden og andre nærliggende områder som krevde avanserte ingeniørmetoder og planlegging i stor skala. Romerske bygninger ble deretter bygget i kommersielle, politiske og sosiale grupperinger kalt for et forum, hvor Julius Cæsar var den første og flere andre kom senere, og hvor Forum Romanum er den mest berømte. Den største arena i Romerriket, Colosseum, ble fullført i år 80 e.Kr. og lå i enden av forum. Areanaen kunne romme over 50 000 tilskuere, hadde forheng for å gi skygge mot sollyset og kunne sette opp storslagne forestillinger med gladiatorer og teaterkriger. Dette mesterverket innenfor romersk arkitektur viser og sammenfatter romersk ingeniørkunsts effektivitet og den innlemmer alle tre arkitektoniske ordener — dorisk, jonisk og korintisk. Mindre feiret, men like betydningsfull for iallfall de fleste romerske borgere var den femetasjes insula eller boligblokker, som huset tusener av romere.

Ruinene av Basilika Konstantin i Forum Romanum i Roma. Bygningens nordlige midtgang er alt som er igjen av denne en gang så imponerende reisning.

Det var i løpet av regimet til keiserne Trajan (98-117 e.Kr.) og Hadrian (117-138 e.Kr.) at Romerriket nådde sitt høydepunkt og Roma selv sto på toppen av sin kunstneriske storhet — oppnådd gjennom mektige byggeprogram av monumenter, forsamlingsbygg, hageanlegg, akvedukter, badeanlegg, palasser, paviljonger, sarkofagi, og templer. Romernes bruk av buen, betong, hvelving som tillot konstruksjonen av hvelvet tak og bygging av offentlige rom og komplekser, blant annet palasser, offentlig bad og basilikaer av det som karakteriseres som «Gullalderen».

Framstående eksempler av kupler er Pantheon, Diocletianus’ bad, og Caracallas bad. Pantheon, som var dedikert de planetariske guder, er det best bevarte tempel fra antikk tid med et intakt tak som har et åpent «øye» i midten. Takets høyde er nøyaktig lik interiørets diameter og skaper en inngjerding av det som den store norske eksperten på oldtidens arkitektur, Hans Peter L'Orange, kaller for «det kosmiske rom», og det «mest betydningsfulle monument i hele den romerske keisertidsarkitektur». Selve bygningskroppen, den kuppelkronede sylinderen, er reist i betong med teglforskalling, opus testaceum. Den fullkomne, halvkuleformede kuppelen er på typisk romersk vis bygget inn i et avstrebende betongmassiv slik at kun den øverste kalott kommer til syne på utsiden og resten er skjult i bygningen. På forsiden er en søylefasade og en tempelfront som skjuler bygningskroppen.

Konstantinbuen sett fra Via Triumphalis

Disse grandiose bygningene tjente senere som inspirasjon og modeller for den italienske renessansen, eksempelvis ved Filippo Brunelleschi. Ved regimet til Konstantin den store (306-337 e.Kr.), kom Romas siste store bygningsprogram i gang, blant annet reisningen av Konstantinbuen i nærheten av Colosseum, som resirkulerte en del stein fra forumet i nærheten for å skape en eklektisk stilblanding.

Romerske akvedukter, også basert på buen, var vanlige over hele Romerriket og helt nødvendig for å forflytte vann til store urbane områder. Deres stående murerhåndverk er blitt stående som imponerende bedrifter, eksempelvis Pont du Gard med tre buerader, og akvedukten i Segovia, som tjener som tause vitnemål for deres kvalitet og konstruksjon.

Litteratur

• Benton, Janetta Rebold and DiYanni, Robert (1998): Arts and Culture. Volume 1. Prentice-Hall. New Jersey, United States.
• Bie, Fredrik (1891-1974) (1958). Romersk kultur. Oslo: Gyldendal. s. 110-127. 
• Bugge, Anders (1899-1955) (1936). Oldtidens kunst i Europa og Orienten. Oslo: Aschehoug. s. 163-190. 
• Colledge, Malcolm (1981). Lær å kjenne romersk kunst. Oslo: Dreyer. ISBN 8209019392. 
• Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Macmillan Reference Books. ISBN 0-333-37185-2.
• Kleiner, Fred S. (2007): A History of Roman Art. Thompson Wadsworth. Belmont, CA.
• L'Orange, H.P. (1978). Oldtidens bygningsverden. Oslo: Dreyer. ISBN 8209016687. 
• Marceau, Jo (1998): Art: A World History. DK Publishing. New York, New York.
• Montverdi, Mario (1967): The Book of Art. Volume 1: The Origins of Western Art. Grolier. Milan, Italy.
• Nuttgens, Patrick (1981): The World's Great Architecture. Excalibur. New York, New York.
• Stenico, Arturo (1962). Romersk og etruskisk maleri. Oslo: Gyldendal. 
• Turner, Jane (2002): The Dictionary of Art. Volumes 26 and 27. Macmillan. Hong Kong.
• Woodford, Susan (1991). Gresk og romersk kunst. Saltrød: Forsythia. s. 83-113. ISBN 8291004021. 

Eksterne lenker

• Ancient Rome Art History Resources Arkivert 15. mars 2009 hos Wayback Machine.