Romain Gary (dåpsnavn Romain Kacew; født 8. mai 1914, død 2. desember 1980) var en fransk forfatter, filmregissør, pilot under andre verdenskrig og diplomat av litauisk-jødisk opphav. Han var gift fra 1963 til 1970 med den amerikanske skuespilleren Jean Seberg. Han er den eneste forfatteren som har vunnet prisen Prix Goncourt to ganger (første gang under eget navn, andre gang under pseudonym).

Romain Gary
(Romain Kacew)
Minneplakett av Romain Gary i Vilnius
FødtRoman Kacew
8. mai 1914
Wilno (Vilnius), Det russiske keiserdømmet
Død2. desember 1980 (66 år)
Paris
BeskjeftigelseForfatter, manusforfatter
Utdannet vedLycée Masséna
Faculté de droit d'Aix-en-Provence (19331934)
École de l'Air (19381939)
Faculté de droit de Paris (19351938)
Université Paul-CézanneAix-Marseille III
EktefelleLesley Blanch (19441961)[1]
Jean Seberg (19621970)[1]
Leïla Chellabi (19781980)
FarArieh-Leïb Kacew
MorMina Owczyńska
SøskenJoseph Bregsztein
Walentyna Kacew
Pawel Kacew
BarnAlexandre Diego Gary[1]
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
SpråkFransk
Utmerkelser
8 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen
Medlem av Frigjøringsordenen (1944)
Goncourt-prisen (1956) (for: The Roots of Heaven)[2]
Goncourt-prisen (1975) (for: The Life Before Us)[2]
Médaille des blessés de guerre
Croix de guerre 1939–1945
Médaille de la Résistance
Médaille coloniale
PseudonymÉmile Ajar, Shatan Bogat, Rene Deville og Fosco Sinibaldi
DebutÉducation européenne (1945)
Debuterte1945
Aktive år19451980
Notable verkThe Roots of Heaven, Forest of Anger, Promise at Dawn, The Life Before Us, White Dog, Clair de femme
Signatur
Romain Garys signatur

Romain Gary (1961)

Liv og virke rediger

I både intervjuer og i egne bøker har han presentert ulike versjoner av sine foreldre, bakgrunn og oppvekst.[trenger referanse] Gary var sønn av pelshandleren Arie Leib Kacew og hans hustru.[trenger referanse] Faren forlot imidlertid kone og sønn for en annen kvinne. I 1928 flyttet Mina Kacew med sønnen til Frankrike, der hun forsørget dem som pensjonatvertinne i Nice. Gary studerte jus, først i Aix-en-Provence og deretter i Paris. Han lærte å fly i det franske flyvåpen i Salon-de-Provence og ved flybasen i Avord i nærheten av Bourges.

Som følge av Tysklands okkupasjon av Frankrike under den andre verdenskrig, flyktet Gary til England og under general Charles de Gaulle tjenestegjorde han med de frie franske styrker på det europeiske fastlandet og i Nord-Afrika. Som pilot deltok han i over 25 suksessfulle tokt.[3] Det var på denne tiden at han endret sitt navn til Romain Gary. Han ble dekorert for mot i krigen, mottok flere medaljer, blant annet Compagnon de la Libération og utnevnt som kommandør av Æreslegionen, Légion d'honneur. I 1945 utga han sin første roman, Education européenne. Umiddelbart etter å ha fullført tjenestetiden i krigen, arbeidet han i det franske diplomatiet i Bulgaria og Sveits.[4] I 1952 ble han generalkonsul i Los Angeles og i denne posisjonen ble kjent med Hollywood.[4]

Litterær karriere rediger

Gary kom til å bli en av Frankrikes mest populære og profilerte forfattere,[trenger referanse] skrev mer enn tretti romaner, essayer og memoarer, en del av disse ble utgitt under pseudonym.

Han er den eneste som har vunnet prisen Prix Goncourt to ganger. Denne prisen for franskspråklig litteratur belønner en forfatter kun én gang. Gary, som allerede hadde mottatt prisen i 1956 for Les racines du ciel, utga La vie devant soi under pseudonymet Émile Ajar i 1975. Priskomiteen belønnet prisen til forfatteren av denne boken uten å kjenne vedkommendes virkelige identitet. En tid med litterære intriger fulgte.[trenger referanse] En nevø av Gary, Paul Pavlowitch, poserte som forfatteren for en tid. Til sist avslørte han selv sannheten i sin posthume bok Vie et mort d'Émile Ajar.[5] Det var ikke uvanlig for ham å skrive under et annet navn. Han benyttet også navnene Shatan Bogat, Rene Deville og Fosco Sinibaldi, foruten også sitt fødenavn Roman Kacew.[6][7]

Han var også involvert i filminnspillinger. Han skrev filmmanus for spillefilmen The Longest Day (1962) og var med på å skrive og regissere filmen Kill! (1971),[8] hvor Jean Seberg hadde en hovedrolle. Han giftet seg med henne i 1962. I 1979 var han medlem av juryen av den 29. Filmfestivalen i Berlin.[9]

Privatliv rediger

Garys første hustru var den britiske forfatteren, journalisten og redaktør av Vogue, Lesley Blanch, kjent blant annet som forfatter av romanen The Wilder Shores of Love (1954). De ble gift i 1944 og skilt i 1961. Fra 1962 til 1970 var han gift med den amerikanske skuespilleren Jean Seberg. Med henne fikk han en sønn, Alexandre Diego Gary. I henhold til sønnen var han en fjern far; «selv når han var tilstede var min far ikke der. Besatt av sitt arbeid, pleide han å hilse på meg, men han var selv et annet sted.»[10]

Gary døde av et selvpåført skuddsår den 2. desember 1980 i Paris. Han etterlot et skriv hvor han spesifiserte at hans død ikke hadde noen tilknytning til Sebergs selvmord året før. Han spesifiserte samtidig at Émile Ajar var ham selv.[11] Han ble kremert i kirkegården Père Lachaise og hans aske ble spredt over Middelhavet ved Roquebrune-Cap-Martin.[12]

Bibliografi (utvalg) rediger

  • Éducation européenne (1945)
  • Le grand vestiaire (1949)
  • Les racines du ciel (1956)
  • Lady L (1959)
  • La promesse de l'aube (1960)
  • Le mangeur d'étoiles (1961)
  • The ski bum (1965)
  • Les Cerfs-volants (1980)
  • Vie et mort d'Émile Ajar (1979)
  • La Vie devant soi (1975; Med livet foran seg; under psevdonymet Émile Ajar)
  • L'Angoisse du roi Salomon (1979, under psevdonymet Émile Ajar)

Filmografi rediger

Som regissør
  • Les oiseaux vont mourir au Pérou (Birds in Peru) (1968) med Jean Seberg
  • Kill! (1971) med Jean Seberg
Som manusforfatter
  • The Roots of Heaven (1958)
  • The Longest Day (1962)

Referanser rediger

  1. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.academiegoncourt.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Romain Gary» Arkivert 26. november 2010 hos Wayback Machine., Ordredelaliberation
  4. ^ a b Bellos, David (2010): Romain Gary: A Tall Story
  5. ^ Gary, Romain (1981): Vie et mort d'Émile Ajar, Gallimard – NRF, ISBN 978-2-07-026351-6, s. 42
  6. ^ Lushenkova, Anna (2008): «La réinvention de l'homme par l'art et le rire: 'Les Enchanteurs' de Romain Gary» i: Clément, Murielle Lucie: Écrivains franco-russes. Faux titre 318. Rodopi. ISBN 90-420-2426-7. s. 141–163.
  7. ^ Di Folco, Philippe (2006): Les grandes impostures littéraires: canulars, escroqueries, supercheries, et autres mystifications. Écriture. ISBN 2-909240-70-3. s. 111–113
  8. ^ «Romain Gary», IMDb
  9. ^ «Berlinale 1979: Juries». Berlinale.de.
  10. ^ Paris Match No.3136
  11. ^ Bona, D. (1987): Romain Gary, Paris, Mercure de France-Lacombe, s. 397-398.
  12. ^ Beyern, B. (2008): Guide des tombes d'hommes célèbres, Le Cherche Midi, ISBN 978-2-7491-1350-0. s. 377

Litteratur rediger

  • Anissimov, Myriam (2004): Romain Gary, le caméléon, Denoël
  • Bellos, David (2010): Romain Gary: A Tall Story, Harvill Secker, ISBN 978-1-84343-170-1
  • Huston, Nancy (1997): Tombeau de Romain Gary, Babel, ISBN 9-782742-703135
  • Bona, Dominique (1987): Romain Gary, Mercure de France, ISBN 2-7152-1448-0
  • Schoolcraft, Ralph W. (2002): Romain Gary: The Man Who Sold his Shadow. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-3646-7.

Eksterne lenker rediger