Wikipedia

Rockabilly

subsjanger av rock and roll

Rockabilly er en av de eldste stilartene av rock and roll, og har sin opprinnelse tidlig på 1950-tallet i USA, særlig i sørstatene. Som en musikksjanger blander den countrymusikk med afroamerikansk rhythm and blues,[1][2] noe som førte til hva som betraktes «klassisk rock and roll».[1] Den er også beskrevet som en blanding av bluegrass og rock and roll.[3] Begrepet «rockabilly» er i seg selv en sammensetning av «rock» (fra «rock and roll») og «hillbilly», sistnevnte en referanse til countrymusikk (som ofte ble kalt for «hillybillymusikk» på 1940- og 1950-tallet i USA) som har bidratt mye til stilen. Andre betydningsfull påvirkninger til rockabilly er western swing (en undersjanger av country), boogie-woogie, jump-blues, og elektrisk blues.[4]

Eddie y los Grasosos, spansk rockabilly.
Wildfire Willie, svensk rockabilly.

Definerende trekk i lydbildet til rockabilly er sterk rytme, spent vokal, og vanligvis bruk av båndekko (en lydeffekt ved forsinkelse).[5] På kontrabassen slo man på strengene på en spesiell måte som kaltes «slap-back». Med tiden førte tillegg av flere instrumenter og vokalharmonier til ’utvanning’ av det opprinnelige uttrykket, gjerne forstått som gitar, kontrabass og trommer. Musikken ble i begynnelsen gjort populær av musikere og sangere som Johnny Cash, Bill Haley, Buddy Holly, Elvis Presley, Carl Perkins, Bob Luman, og Jerry Lee Lewis,[6] men stilens innflytelse og framgang ebbet ut på 1960-tallet. På slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet fikk rockabilly en viss renessanse. En interesse for sjangeren fortsatte inn på 2000-tallet, ofte innenfor en subkultur. Den er på 2000-tallet en nostalgisk, bevegelse, retro med en del moderne elementer, og hvor musikken er en del av kultur hvor klær og kollektiv uttrykk spiller en stor rolle.[7] Klær i rockabilly-stil er dongrybukser med oppbrett på buksa, traktorsko, rutete skjorte, gjerne MC-jakke av skinn, og kort hår med smørfett («grease») som på 1950-tallet. Rockabilly har etterlatt seg en kulturarv, ført til en rekke undersjangre og påvirket en rekke andre musikksjangre som blant annet punkrock.[5]

Etymologi rediger

 
Stray Cats med Brain Setzer og Dave Edmund. Rockpalast 1983.

Etymologien av begrepet «rockabilly» er ordet «rock» i musikalskbetydning pluss et andre element abstrahert fra hillbilly.[8] I et intervju lagret på Experience Music Project uttalte Barbara Pittman, en av de få kvinnelige sangere som spilte inn musikk ved Sun Studio og tidligere nabo av Elvis Presley, at rockabilly «var så nytt og det var så enkelt. Det var tre akkorder. 'Rockabilly' var faktisk en fornærmelse til rockere fra sørstatene på den tiden. I årenes løp har det skaffet seg litt verdighet. 'Rockabilly' var deres måte å kalle oss for 'hillbillies'.»[9]

Et av de første anvendelsene av begrepet «rockabilly» er dokumentert den 23. juni 1956 i magasinet Billboards omtale av Ruckus Tylers «Rock Town Rock».[10] Tre uker tidligere ble «rockabilly» benyttet i en pressemelding som beskrev Gene Vincents sang «Be-Bop-A-Lula».[11]

Første dokumenterte bruken av ordet «rockabilly» i tittelen av sangen var i november 1956 med «Rock a Billy Gal» av Hayden Thompson,[12] skjønt Johnny og Dorsey Burnette hadde spilt inn «Rock Billy Boogie» den 4. juli 1956. Sangen hadde blitt skrevet og framført tidligere, og den refererte til fødselen av Johnnys sønn Rocky og Dorseys sønn Billy, som begge ble født i 1953, førstefødte til begge brødrene. Sangen var en del av deres spilleplan i 1956 da de bodde i New York City og delte scene med Gene Vincent. Det er lett å forstå at publikumet i New York antok at de sang «Rockabilly Boogie», men det ville de ikke ha gjort da begrepet «hillbilly» var nedsettende,[13] og ville ikke ha blitt benyttet av brødrene selv. Rocky Burnette, som selv ble en rockabilly-sanger, har uttalt på sitt nettsted at begrepet rockabilly ble avledet fra denne sangen. Sangen har blitt sunget av hundrevis av andre sangere siden, og det har da alltid blitt kalt for «Rockabilly Boogie».[14][15]

Historie rediger

Opprinnelsen rediger

 
Bill Haley spilte inn «Rocket 88» i 1951, noe som blir regnet som den første rockabilly-innspillingen.

Det er et nært slektskap mellom blues og country fra den eldste innspillingene av countrysanger på 1920-tallet. Den første countryhit som var landsdekkende i USA var «Wreck of the Old 97»,[16][17] støttet av «Lonesome Road Blues» som også ble ganske populær.[18] Jimmie Rodgers, den første virkelig store countrystjerne, var kjent som «Blue Yodeler» (Den blå jodleren), og bort imot de fleste av hans sanger var bluesbaserte akkorder, skjønt med meget forskjellig instrumentering og lydbilde enn på plateinnspillinger til hans afroamerikanske samtidige som Blind Lemon Jefferson og Bessie Smith.[19]

Western swing rediger

I løpet av 1930- og 1940-tallet var det to nye lydbilder som ble utviklet. Bob Wills og hans Texas Playboys var ledende eksponenter for western swing, som kombinerte countrysang og steelgitar med innflytelse fra storbandjazz og blåsere; Wills’ musikk ble meget populære. Innspillinger av Wills fra midten av 1940-tallet til tidlig på 1950-tallet omfattet rytmer kalt «two beat jazz» og gitarspill som var forløper til de første innspillingene med rockabilly.[20] Wills er sitert på å ha sagt «Rock and roll? Hvorfor, det er den samme type musikk som vi har spilt siden 1928! Men det er kun en grunnleggende rytme og har hatt mange forskjellige navn i min tid. Det er det samme, enten du bare følger trommeslag i Afrika eller omgir deg med en mengde instrumenter. Det er rytmen som er viktig.»[21]

Boogie, hillbilly-boogie og Fred Maddox' bass rediger

Etter bluessangere som Meade Lux Lewis og Pete Johnson satte i gang en landsomfattende boogie-mani i 1938 begynte countrymusikere som Moon Mullican, The Delmore Brothers, Tennessee Ernie Ford, Speedy West, Jimmy Bryant, og Maddox-brødrene og deres søster Rose å spille inn hva som ble kjent som «hillbilly boogie», som besto av «hillbilly»-sang og instrumentering med en boogie-basslinje.[22]

Maddox-brødrene og Rose var ledende i rockabilly ved den måten som Fred Maddox slo på basstrengene. Maddox uttalte at «Du må ha noe de kan dunke foten til, eller danse til, eller for å få dem til å føle det.» [23][24] Etter den andre verdenskrig skiftet bandene til et høyere gir ved å lene seg mer mot en lunefull honky-tonk-følelse, og med en tung, manisk bunn og Fred Maddox’ slapback på bassen. Maddox-brødrene og Rose ble karakterisert som «USAs mest fargerike hillbillyband»,[25] og de «spilte hillbillymusikk, men det hørtes skikkelig tøft ut. De spilte virkelig høy for den tiden...»[26] Maddox-brødrene og Rose hadde en entusiastisk og hektisk sceneframtoning som inspirerte andre unge, hvite musikere til å oppføre seg likeledes.[27] De ble betraktet ikke bare som ledende på sitt felt, men som en av de første rockabilly-grupper, om ikke den aller første.[28] I den grad rock and roll har ett opphav var det Fred Maddox’ bass, som nå er utstilt ved Experience Music Project i Seattle ettersom «han kan ha slått den første note av rock and roll på den.»[29][30]

Påvirkning fra blues rediger

Sammen med innflytelse fra country, swing og boogie, påvirket også musikere av jump-blues, som Wynonie Harris og Roy Brown, og musikere som spilte elektrisk blues, som Howlin' Wolf, Junior Parker, og Arthur Crudup, til utviklingen av rockabilly.[4] Memphis-blues-musikeren Junior Parker og hans elektriske blues-band, Little Junior's Blue Flames, med Pat Hare på gitar, var en betydelig påvirkning på rockabilly-stilen, ikke bare Pat Hares gitarspill, men også deres sanger «Love My Baby» og «Mystery Train» i 1953.[31][32] Et annet eksempel på blandingen av musikalske sjangre på første halvdel av1950-tallet er Zeb Turners innspilling februar 1953 av «Jersey Rock», med sangtekst om musikk og dans, og med gitarsolo.[33][34]

Bill Monroe og bluegrass rediger

Bill Monroe er omtalt som «gudfaren av bluegrass». Han og hans medspillere og etterfølgere utviklet en særskilt form for countrymusikk. Den kjennetegnes bl.a. ved heftige improvisasjoner og tette harmonier. Mange av Monroes sanger var bluesform, mens andre tok form av folkemusikkballader, underholdningsmusikk («parlor songs») eller vals. Bluegrass var den viktigste formen for country tidlig på 1950-tallet, og er omtalt som en del av utviklingen av rockabilly.[35]

Honky-tonk rediger

Honky-tonk-lydbildet som «tenderer å fokusere på arbeiderklasselivet, jevnlig med sangtekster om tragiske temaer som tapt kjærlighet, utroskap, ensomhet, alkoholisme, og selvmedlidenhet», omfattet også sanger i energisk hillbilly-boogie i raskt tempo. En del av de mer kjente musikerne som spilte inn og framførte disse sangene var The Delmore Brothers, The Maddox Brothers and Rose, Merle Travis, Hank Williams, Hank Snow, og Tennessee Ernie Ford.[36]

Curtis Gordons «Rompin' and Stompin'» (1953) er en hillbilly-boogie i rask takt som hadde sangteksten: «Way down south where I was born / They rocked all night 'til early morn' / They start rockin' / They start rockin' an rollin'.»[37][38]

Tidlige rockabilly-artister rediger

En av de første innen sjangeren var Bill Haley, en tidligere countrysanger som på midten av 1950-tallet begynte å eksperimentere med blues og elektriske instrumenter. I 1953 ble «Crazy Man, Crazy» den første nasjonale suksess for Bill Haley og hans gruppe The Comets. I 1954 kom «Rock Around the Clock», som ble en av sjangerens aller største hits. Haley selv spilte helst gitar – supplert av medspillere på kontrabass, trommer og saxofon. «Rudy's Rock» (etter gruppens saksofonist Rudy Pompilli) regnes som sjangerens første instrumental.

Elvis Presley bidro også til at denne musikken ble populær med sine første innspillinger på Sun Records. Carl Perkins, Chuck Berry, Gene Vincent og Little Richard var andre tidlige rockabilly-sangere.

Spredning til Storbritannia rediger

Den første engelske rockabilly-gruppen var muligens Don Lang & his Frantic Five, hvis frontfigur Don Lang (1925-1992) i 1956 gikk over fra jazz til skiffle og rockabilly[39]. Også en annen tidlig britisk rocker, Cliff Richard, hadde en fortid som skiffle-musiker.

En avart av rockabillymusikken er å finne i den britiske teddyboy-kulturen. Teddyboys var i utgangspunktet en betegnelse på kriminelle britiske ungdomsgjenger med en lett gjenkjennelig klesstil (jakker, traktorsko og frisyre kalt ducktail). De mest kjente teddyboy-bandene er Crazy Cavan and the Rhythm Rockers (dannet 1970), Matchbox (dannet 1971) og Lou Cifer and The Hellions. Klær i rockabilly-stil er olabukser med oppbrett på buksa, traktorsko, bikerstøvler, rutet skjorte, bowlingskjorte, drape-jacket eller en MC-jakke av skinn, frisyrer a la ducktail, pompadour, teddyboy og elephantdrunk.

Ny-rockabilly og psychobilly rediger

På 1980-tallet fikk rockabillyen en ny oppblomstring, med ny-rockabilly-bølgen. Blant de første nye rockabilly-sangerne er Robert Gordon med singlen «Red Hot» (tidligere innspilt av Billy Lee Riley på Sun Records). Denne utgivelsen åpnet dørene for band som Stray Cats, Polecats og Shakin' Stevens som alle fikk en viss suksess med rockabillymusikken på åttitallet.

Etter hvert ble det blandet inn elementer av punk i ny-rockabillyen. Denne musikalske fusjonen kalles psychobilly. Her kan nevnes band som The Meteors, Batmobile, Demented Are Go, Nekromantix, Mad Sin, Tiger Army, HorrorPops, Reverend Horton Heat og Restless.

Norsk rockabilly rediger

I 1980 hadde Vazelina Bilopphøggers et gjennombrudd på VG-lista med tredjeplassen seks uker på rad for sangen «Gi meg fri i kveld», som var på lista i 13 uker.[40] Danny & the Red Hots var med i den norske spillefilmen 1958 og hadde fire sanger på dobbeltalbumet til filmen i 1980. Bandets frontfigur Steinar «Danny» Raaen toppet Norsktoppen sommeren 1983 med sangen «Julie».[41]

Norske band innenfor sjangerne rockabilly, psychobilly og teddyboy er Teencats, Toini & The Tomcats, The Daltons, Shotgun Whalers, The Flintstones, Hot Rod T, Built For Speed, Viola Vintage & The Backstreet Cats, The Squares, The Dead Beat, Silent Majority, Mono Lake, Rex Rudi, Teddy Trigger & The Gatling Guns, Smalltown Ramblers, The Lucky Bullets, Handsome Janis & His Skranglers, Vidar Busk og The Teddybears.

En del representanter rediger

Subkulturer rediger

Blant raggare i Norge og Sverige, er rockabilly-musikk og rock 'n' roll-musikk en del av livsstilen.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Rockabilly Definition»
  2. ^ «Rockabilly: The True Roots of Rock 'n' Roll» Arkivert 25. juni 2017 hos Wayback Machine., Rockabilly Hall
  3. ^ Oppslagsord i The American Heritage Dictionary of the English Language, Houghton Mifflin Company. Oppdatert for 2009.
  4. ^ a b Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas (2003): All Music Guide to Country: The Definitive Guide to Country Music, s. 912. Arkivert 4. januar 2016 hos Wayback Machine.
  5. ^ a b «Fundamentals of Rockabilly» Arkivert 6. juli 2014 hos Wayback Machine., Guitar.com.
  6. ^ Gilliland, John (1969): «Show 8 - The All American Boy: Enter Elvis and the rock-a-billies. (Part 2)» (audio). Pop Chronicles. University of North Texas Libraries.
  7. ^ Hunt Sarah (5. juli 2017): «What Is Rockabilly Fashion?», Rebels Market
  8. ^ «rockabilly (n.)», Online Etymology Dictionary
  9. ^ «Rockabilly: More Than Just a Hound Dog», Microymacrocosmos 6. mars 2017
  10. ^ «Definition»[død lenke], Billybop.be.
  11. ^ Morrison, Craig (1996): Go Cat Go!: Rockabilly Music and Its Makers, University of Illinois Press, s. 3
  12. ^ Hayden Thompson: «Rock-A-Billy Gal»
  13. ^ «hillbilly (n.)», Online Etymology Dictionary
  14. ^ «Rocky Burnette Biography», Oldies.com
  15. ^ «Musical Fun Facts»[død lenke], Les Smith
  16. ^ «Old97song page» Arkivert 6. desember 2010 hos Wayback Machine., Blueridgeinstitute.org.
  17. ^ «Old97 page» Arkivert 9. desember 2010 hos Wayback Machine., Blueridgeinstitute.org.
  18. ^ Cohn, Lawrence; Aldin, Mary Katherine; Bastin, Bruce (September 1993): Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press, ISBN 978-1-55859-271-1, s. 238
  19. ^ Marcus, Greil (1982): Mystery Train: Images of America in Rock 'n' Roll Music, E.P. Dutton, s. 291
  20. ^ Townsend, Charles R. (1976): San Antonio Rose: The Life and Music of Bob Wills, University of Illinois, ISBN 0-252-00470-1, s. 289
  21. ^ Townsend, Charles R. (1976): San Antonio Rose: The Life and Music of Bob Wills, s. 269
  22. ^ Tosches, Nick (1996): Country: The Twisted Roots of Rock & Roll, Da Capo Press
  23. ^ «NPR's series of chronicles on American Music», Npr.org.
  24. ^ «NPR podcast», Npr.org
  25. ^ «America’s Most Colorful Hillbilly Band» Arkivert 26. juni 2017 hos Wayback Machine., Smithsonian Folkways
  26. ^ Haslan, Gerald W. (1999): Workin' Man Blues: Country Music in California, University of California Press, ISBN 0-520-21800-0, s. 170-171
  27. ^ Haslan, Gerald W. (1999): Workin' Man Blues: Country Music in California, s. 132
  28. ^ «Maddox Brothers & Rose», KC Museum
  29. ^ Bruke, Ken; Griffin, Dan (2006): The Blue Moon Boys - The Story of Elvis Presley's Band, Chicago Review Press, ISBN 1-55652-614-8, s. 26
  30. ^ «The Maddox Bros & Rose» Arkivert 3. juli 2011 hos Wayback Machine., Rockabilly Hall of Fame
  31. ^ «Junior Parker», AllMusic
  32. ^ Gillett, Charlie (1984): The Sound Of The City: The Rise Of Rock And Roll, New York: Pantheon Books. ISBN 0394726383, s. 137. Sitat: «’Love My Baby’ in particular featured some blistering guitar playing by Pat Hare, which inspired the rockabilly style discussed elsewhere.»
  33. ^ «Turner, Zeb», Rcs-discography.com
  34. ^ «Zeb Turner ‎– Jersey Rock / I'm In Love With Somone», Discogs.com
  35. ^ Cantwell, Robert (1992): Bluegrass Breakdown: The Making of the Old Southern Sound, Da Capo Press, ISBN 0-252-07117-4
  36. ^ Ulike musikere (2004): The Roots of Rock 'n' Roll 1946–1954, Universal Music Enterprises
  37. ^ «Gordon, Curtis», Rcs-discography
  38. ^ «Curtis Gordon», Black Cat Rockabilly Europe
  39. ^ «Don Lang», Rocky52
  40. ^ «Gi meg fri i kveld», VG-lista
  41. ^ Nilsen, Elisiv Hauge (1. juni 2006): «Ny runde rock 'n' roll», Haugesund avis

Litteratur rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rockabilly&oldid=23833916»