Wikipedia

Robert H. Jackson

Robert Houghwout Jackson (født 13. februar 1892 i Warren County i Pennsylvania i USA, død 9. oktober 1954 i Washington, DC) var en amerikansk jurist og politiker.

Robert H. Jackson
Født13. feb. 1892[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Spring Creek Township
Død9. okt. 1954[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (62 år)
Washington D.C.
BeskjeftigelseDommer, jurist, politiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Associate Justice of the Supreme Court of the United States (1941–1954)
  • USAs justisminister (1940–1941)
  • Solicitor General of the United States (1938–1940)
  • Chief of Counsel for Prosecution of Axis Criminality (1945–1946) Rediger på Wikidata
Utdannet vedAlbany Law School[6]
Jamestown High School
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtFrewsburg
Robert H. Jackson på Commons

Etter to år med praksis ved et advokatkontor i Jamestown, New York, ble han i en alder av 21 år antatt som advokat i New York, der han de følgende 20 årene hadde stor framgang, ikke bare innenfor egen delstat, men over hele landet.

Jackson tjenestegjorde som USAs justisminister under Franklin D. Roosevelt 1941 til 1942, og var dommer i USAs høyesterett fra 1941 til 1954. Han var høyesterettens siste dommer uten juridisk eksamen.

Jackson var USAs aktor i Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig.

Nürnbergprosessen rediger

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Henry Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser. I april 1945 holdte høyesterettsdommer Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.[7] William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.[7]

Jackson fikk i mai 1945 oppdrag å være USAs aktor ved saken mot ledende nazister i Nürnberg. Jackson hadde 12. juni 1945 et møte med den litauiske juristen Jacob Robinson som i 1940 kom som flyktning til USA. Møtet var konfidensielt og det ble ført referat. I møtet argumenterte Robinson med at det jødiske folket hadde lidd mest under krigen, i det minste målt i andel drepte. Han mente derfor at det jødiske folket hadde en egen sak mot nazistene. Robinson mente nazistene hadde en «masterplan» om å drepe jødene og at det jødiske folket som helhet var offer og ikke bare jøder som et stort antall enkeltpersoner som tilfeldigvis ble offer.[8][9]

Jackson lyttet til nøye og var særlig interessert i Robinsons anslag over jødiske dødsofre samt dokumentasjon av avslørende utsagn fra naziledere. Jackson la ikke opp til antijødisk virksomhet fra nazistene som eget tiltalepunkt og var skeptisk til at jødene skulle være særskilt representert i rettssaken. Robinson innordnet seg ved å la jødenes skjebne inngå i den helhetlige amerikanske tilnærmingen i Nürnberg.[8][9]

William Joseph Donovan, sjef for OSS, søttet Jackson med OSS' ressurser. Charles Dwork Dwork la frem en plan for det amerikanske aktoratet om å betrakte holocaust som en kriminell sammensvergelse; den planen var trolig utarbeidet eller skissert av Robinson og formidlet til Dwork. Robinson oppfordret Jackson til å inkludere en offisiell representant for det jødiske folket i retten, en amicus curiae, eller helst en jødisk representant i aktoratet.[10]

Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. For Jackson var det uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse, men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for deres sammensvergelse mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som amicus curiae.[11][7]:265-266

Da Jacob Robinson ble kjent med listen over tiltalte i hovedprosessen skrev han i juli 1945 direkte til Jackson at en SS Obersturmführer «Adolf Aichmann» (noen ganger stavet «Eichmann») burde føyes til listen over ledende naziforbrytere. Etter Robinsons vurdering var Eichmann en av som hadde størst direkte ansvar for folkemordet. Jackson hadde flere hundre personer som arbeidet for seg i forberedelse av Nürnbergprosessen.[9]

Robinson og IJA forsynte Jacksons stab med dokumentasjon samt juridiske utredninger, statistiske analyser og bakgrunnsinformasjon om folkemordet på armenerne som forberedelse til rettssaken. Basert på folketellinger før krigen, antall flyktninger og andre holdepunkter for statistisk analyse anslo IJA at nazistene hadde drept rundt 6 millioner jøder. En del av disse opplysningene ble tatt inn i tiltaledokumentet og nevnt i Jacksons kjente innledningsforedrag.[8][9][10]

Hersch Lauterpacht medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren Hartley Shawcross samt bidro til Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Lauterpacht var i USA 1940-1941 som gjesteprofessor og ble da kontaktet av Jackson på den tiden USAs justisminister. USA var fortsatt nøytrale i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 også opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht.[12][13].[14]

 The wrongs which we seek to condemn and punish have been so calculated, so malignant, and so devastating, that civilization cannot tolerate their being ignored, because it cannot survive their being repeated. That four great nations, flushed with victory and stung with injury stay the hand of vengeance and voluntarily submit their captive enemies to the judgment of the law is one of the most significant tributes that Power has ever paid to reason. 

Robert Jackson, åpningsinnlegg 21. november 1945.[15][16]

Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Jackson reiste da til Cambridge for å be Lauterpacht om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson, det ble ikke ført noe referat fra samtalen med Lauterpacht om saken. Lauterpacht foreslo begrepet forbrytelse mot menneskeheten for Jackson i 1945. Forbrytelse mot menneskeheten hadde blitt brukt enkelte ganger etter folkemordet på armenerne. Lauterpacht presenterte Chaim Weizmann for Robert H. Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.[14][12][13][17][18][19][20]

Referanser rediger

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005173, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Robert Houghwout Jackson, Proleksis enciklopedija-ID 28652[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Robert Houghwout Jackson, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jackson-robert-houghwout[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Robert Houghwout Jackson, Find a Grave-ID 5699, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The First Amendment Encyclopedia, The First Amendment Encyclopedia ID 1339[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  8. ^ a b c Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  9. ^ a b c d Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63. 
  10. ^ a b Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  11. ^ «Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 18. august 2019. «He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  12. ^ a b Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  13. ^ a b Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.
  14. ^ a b Koskenniemi, M. (1. september 2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 3. 2: 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 
  15. ^ Dimsdale, Joel E. (1. juni 2015). «Use of Rorschach tests at the Nuremberg war crimes trial: A forgotten chapter in history of medicine». Journal of Psychosomatic Research. 6 (engelsk). 78: 515–518. ISSN 0022-3999. doi:10.1016/j.jpsychores.2015.04.001. Besøkt 4. mars 2020. 
  16. ^ https://www.ushmm.org/learn/timeline-of-events/1942-1945/us-prosecutor-jackson-delivers-opening-statement-to-international-military-tribunal
  17. ^ Kolb, Robert (7. desember 2020). «Hersch Lauterpacht and Human Dignity». Human Dignity and International Law (engelsk): 15–21. doi:10.1163/9789004435650_004. Besøkt 19. februar 2021. 
  18. ^ Robinson, J. (1972). The International Military Tribunal and the Holocaust-Some Legal Reflections. Israel Law Review, 7, 1.
  19. ^ «Sir Hersch Lauterpacht | Lauterpacht Centre for International Law». www.lcil.cam.ac.uk. Besøkt 19. februar 2021. 
  20. ^ Koskenniemi, M. (1. september 2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 3. 2: 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Frank Murphy  		USAs justisminister
 Etterfølger:
 Francis Biddle 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Robert_H._Jackson&oldid=22350864»