Rio-konferansen
Rio-konferansen, United Nations Conference on Environment and Development, også kjent som Earth Summit (eller på portugisisk, Eco '92) var en stor konferanse i FN-regi som ble avholdt i Rio de Janeiro fra 3. juni til 14. juni 1992.
Bakgrunn rediger
Den økte forståelsen av at miljøspørsmålene var viktig for verdens utvikling førte til at FNs generalforsamling i 1983 nedsatte en kommisjon. Gro Harlem Brundtland ble formann for kommisjonen, og i mars 1987 ble rapporten «Vår felles framtid», lagt fram. Den offisielle tittelen var Report of the World Commission on Environment and Development: Our Common Future.[1] Rapporten lanserte begrepet bærekraftig utvikling som ble definert som en utvikling som møter dagens behov uten å sette fremtidige generasjoners evne til å møte sine behov i fare. Kommisjonen foreslo en rekke tiltak for å få til en slik utvikling og at det burde innkalles til en internasjonal konferanse. Etter lange forhandlinger vedtok FNs generalforsamling i desember 1989 at en konferanse om miljø og utvikling skulle holdes i juni 1992 i Brasil. Resolusjonen pekte ut de uholdbare produksjons- og forbruksmønstrene, primært i i-land, som hovedårsaken til de stadig økende globale miljø-ødeleggelsene. Konferansens mål ble uttalt for å fremme bærekraftig utvikling i alle land. Miljøspørsmålene vil bli behandlet i sammenheng med den økonomiske og sosiale utviklingsprosessen. En forberedende komité ble opprettet, åpen for alle stater og med oppgave å utarbeide konferansens beslutninger. Forberedelseskomiteen holdt fem godt besøkte møter i 1990-1992, det siste i New York i fem uker i mars-april 1992, og forhandlet frem beslutningstekster for konferansen: en prinsipperklæring, et handlingsprogram og en uttalelse om skogspørsmål. Det var fortsatt uenighet om en rekke spørsmål. Parallelt med den forberedende komiteen var det to spesialkomiteer som hadde til oppgave å forhandle konvensjoner som ble åpnet for undertegning på konferansen, en om klimaendringer og en om biologisk mangfold.[2]
Konferansen rediger
178 regjeringer deltok, med 118 statsoverhoder.[3] Gro Harlem Brundtland holdt en åpningstale, i likhet med FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali, Brasils president Fernando Collor og Carl Gustav og Portugals statsminister Mário Soares.[4]
Under konferansen ble Klimakonvensjonen signert av 153 land pluss EU. De årlige klimatoppmøtene som har blitt holdt siden den gang er formelt møter mellom partene i klimakonvensjonen (COP, Conference of the Parties).
De samme landene signerte Konvensjonen om biologisk mangfold.
Den vedtatte prinsipperklæringen, også kalt Rio-erklæringen, reflekterer grunnleggende prinsipper for det internasjonalt miljøsamarbeid, slik som føre-var-prinsippet, internalisering av miljøkostnader, forurensers ansvar og forebygging av overføring til andre land av skadelige aktiviteter eller stoffer. Erklæringen bekreftet at utviklingen må være bærekraftig, utpekte miljøforringelse som en sikkerhetstrussel, og tydeliggjorde et felles, men differensiert ansvar for jordens økosystem.
Det vedtatte handlingsprogrammet, Agenda 21, var svært omfattende. Helt til det siste var det kommentatorer som anså det som urealistisk å komme til enighet om et så detaljert handlingsprogram, men det lyktes likevel. Agenda 21 omhandlet sosiale og økonomiske dimensjoner, forvaltning av de fysiske ressursene, rollene til ulike grupper og kategorier, og midler for implementering. Den inneholdt 40 kapitler, mange fordelt på flere programområder. Den tok spesielt for seg sammenhengen mellom fattigdom og miljø og uholdbare forbruks- og produksjonsmønstre. De økonomiske relasjonene mellom utviklingsland og utviklede land var også dekket.
Omkring 2 400 representanter fra ikke-statlig organisasjoner deltok, med 17 000 deltagere ved parallelt NGO forum.
Referanser rediger
- ^ Our common future. 1987.
- ^ De forente nasjoners konferanse om miljø og utvikling: 3.–14. juni 1992. 1992. ISBN 9138128012. OCLC 30977868.
- ^ Keith Schneider, "White House Snubs U.S. Envoy's Plea to Sign Rio Treaty," New York Times, 5 June 1992; James Brooke, "U.N. Chief Closes Summit With an Appeal for Action," New York Times, 15 June 1992
- ^ «Verden trenger en revolusjon». Nordlands Framtid. 4. juni 1992. s. 20.