Wikipedia

Rikard III av England

Rikard III (født 2. oktober 1452, død 22. august 1485) var først hertug av Gloucester, siden konge av England fra 1483. Han tilhørte Huset York.

Rikard III
Konge av England
Født2. okt. 1452Rediger på Wikidata
Fotheringhay Castle (Northamptonshire, Kongeriket England)
Død22. aug. 1485Rediger på Wikidata (32 år)
Bosworth Field site (Leicestershire, Kongeriket England)
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleAnne Neville (1472–1485)[1][2]
FarRichard Plantagenet, 3. hertug av York[1]
MorCecily Neville, hertuginne av York[1]
Søsken
6 oppføringer
Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk[1]
Margaret av York[1]
Anne of York[1]
Edvard IV av England[1]
George Plantagenet, 1. hertug av Clarence[1]
Edmund, jarl av Rutland
BarnEdward av Middleham
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtGreyfriars, Leicester (–2012)
Leicester Cathedral (2015–)
UtmerkelserHosebåndsordenen
Annet navnRichard Plantagenet
Richard Gloucester
Regjeringstid6. juli 1483 - 22. august 1485
ForgjengerEdvard V
EtterfølgerHenrik VII
ValgspråkLoyaulte me lie
(«Lojalitet binder meg»)
Signatur
Rikard III av Englands signatur
Våpenskjold
Rikard III av Englands våpenskjold
Rikard III av England på Commons

Han levninger ble først funnet i 2012.

Bakgrunn rediger

Rikard ble født på Fotheringhay Castle som det åttende og yngste barnet til Richard Plantagenet, 3. hertug av York (som var tronpretendent til Henrik VIs trone) og hans hustru Cecily Neville. Rikard oppholdt seg i store deler av barndommen på Middleham Castle i Wensleydale under opplæring av hans fetter Richard Neville, 16. jarl av Warwick (som senere ble kjent under kallenavnet «Kingmaker» for sin rolle under rosekrigene). Mens Rikard var hos Warwick, utviklet han et nært vennskap med Francis Lovell som skulle vare livet ut. Et annet barn der var Warwicks datter Anne Neville, som Rikard senere skulle bli gift med.

Etter at faren og hans eldre bror Edmund, jarl av Rutland ble drept i slaget ved Wakefield i 1460, og Rikard, som da var åtte år gammel, flyktet sammen moren, hertuginnen av York til Nederlandene, fulgt av hans eldre bror George Plantagenet.[3] De vendte tilbake til England etter Lancasters nederlag i slaget ved Towton og deltok i kroningen av Rikards eldre bror Edvard IV i 1461. På denne tiden ble Rikard utnevnt til hertug av Gloucester og utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen og av Order of the Bath. Rikard ble deretter sent til Warwicks eiendom Middleham Castle for opplæring som ridder. Med enkelte avbrytelser bodde han i Middleham fram til tidlig i 1465, da han var 12 år.[4]

Han ble tidlig involvert i den harde striden under rosekrigene, og førte som 17 åring sin egen, uavhengige kommando.[5]

For andre gang i sin ungdom måtte han søke tilflukt i Nederlandene, som da var under kontroll av Hertugdømmet Burgund. Han søster Margaret ble gift med Karl I av Burgund i 1468, og i 1470 flyktet Rikard dit sammen med bror, kongen, etter at Warwick hadde gått over til å støtte Margaret av Anjou. Bare 18 år gammel spilte Rikard en stor rolle i slagene ved Barnet og Tewkesbury[6], som var avgjørende for at hans bror fikk tilbake tronen våren 1471.

Vei til tronen rediger

Etter at hans bror Edvard IV døde i april 1483, styrte Rikard som Lord Protector på vegne av Edvards sønn Edvard V. Rikard holdt Edvard og hans bror Richard («de to prinsene») fengslet i Tower hvor de hadde blitt innlosjert under forberedelsene til Edvards planlagte kroning 22. juni. I stedet ble det denne dagen kunngjort at deres fars ekteskap til moren Elizabeth Woodville var erklært ugyldig, fordi han på dette tidspunktet hadde vært forlovet med lady Eleanor Talbot. Dette gjorde at de to guttene ble erklært uekte barn av Edvard IV og dermed uten arverett. Rikard III ble da som nærmeste arving anmodet om å overta tronen, og aksepterte dette 26. juni. Han ble kronet til konge i Westminster Abbey 6. juli 1483. Dette ble senere stadfestet av loven Titulus Regius (latin «Kongens tittel») som ble vedtatt av det engelske parlamentet tidlig i 1484.

Det antas at de de to prinsene ble myrdet i Tower, men det er uklart hva som skjedde med dem. Dersom de ble myrdet, ble dette holdt godt skjult, samtidig er det ingenting som tyder på at de overlevde oppholdet i Tower, eller at de levde der i lengre tid.

I 1674 fant arbeidere en kiste med to små skjeletter i en avfallshaug i Tower. Det ble antatt at det kunne være prinsenes levninger, og disse ble plassert i en urne som Karl II fikk satt ned i Westminster Abbey. I 1933 ble bena tatt ut og undersøkt, og så lagt i en urne i krypten i Westminster Abbey. Ekspertene var ikke sikre på hvilken alder og kjønn barna hadde. Skjelettene var mangelfulle, og den eneste skikkelige konklusjon man kunne trekke var at det ene var større enn det andre, hvilket ikke er i strid med teorien om at det var prinsene.[7]

Opprør rediger

 
En framstilling av Rikard III på hvit hest under slaget ved Bosworth Field, av James Doyle fra 1864

Det reiste seg to store opprør mot Rikard. Det første kom allerede i oktober 1483 og ble blant andre ledet av Rikards tidligere allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham. Dette ble mislykket, og Buckingham ble halshugget for høyforræderi 2. november i Salisbury. Det neste opprøret kom i august 1485, ledet av Henrik Tudor, 2. jarl av Richmond og dennes onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford. Rikard falt da de møttes i slaget ved Bosworth Field, som den siste kongen som har falt i strid.

Reformer rediger

I desember 1483 innførte Rikard det som senere skulle ble Court of Requests, en domstol hvor fattige som ikke hadde råd til å føre en egen rettergang kunne søke juridisk hjelp og prøve sin sak.[8] Han innførte også løslatelse mot kausjon for varetektsfanger i januar 1484 for å beskytte mistenkte mot fengsling før domstolsbehandling og for å beskytte at ikke deres eiendommer ble overtatt av andre mens rettsprosessen pågikk.[9] Han stiftet College of Arms i 1484.[10] og forbød restriksjoner på trykking og salg av bøker,[11] Han innførte at alle lover og bestemmelser skulle oversettes fra den tradisjonelle franske språkdrakten til engelsk.[12]

Ettermæle rediger

Shakespeares historiske skuespill Richard III har gjort hans navn berømt. Her tillegges han replikken «En hest! En hest! Mitt kongerike for en hest!», etter at hans fiender har felt hesten han red på, og omringer ham for å drepe ham. I stykket fremstilles han som en tyrann, noe som er historisk kontroversielt og preget av ettertidens politiske propaganda fra det vinnende Tudorene.[13][7]

Levninger rediger

 
Den prikkede linjen er klosterområdet tegnet inn på et kart over dagens Leicester, klosterbygningene i rosa. Funnstedet er markert med en liten prikk i midten av koret
 
Rikard IIIs skjelett, slik det ble funnet i 2012.

Det hersket lenge usikkerhet om hvor Rikards levninger ble begravet. Den døde kongens levninger skulle ha blitt brakt til et fransiskansk kloster i Leicester, hvor han skulle ha blitt begravet i klosterets kirke.[14] Kirken og klosteret ble imidlertid revet av Henrik VIII under oppløsningen av Englands klostre på 1530-tallet, og siden verserte det flere rykter om hvor Richard IIIs levninger var.

Funn i 2012 rediger

Den 5. september 2012 ble levningene til Richard funnet under en parkeringsplass i Leicester hvor koret i den tidligere kirken lå.[15] Levningene ble identifisert ved hjelp av mtDNA fra en etterkommer i 2013,[13] kombinert med karbondatering.[16][17]

Funnet bekreftet at Richard III var lav av vekst og hadde en unormal krumming av ryggen. Skadene på hodeskallen bekreftet teorien om hvordan han ble drept i slaget ved Bosworth i 1485,[13] hvor særlig hodet skal ha blitt utsatt for massiv vold, trolig av en hellebard, i tillegg til flere stikkvåpen, i hvert fall et sverd.[18][19] Samtidig ville det beskyttelsesutstyret som var vanlig på den tiden ha beskyttet ham mot noen av disse skadene, slik at det kan se ut som at han ble utsatt for et raseri eller hevntørst etter at han var død.[19]

Funnet gjorde at man var i stand til å rekonstruere hans utseende.[20][7][21]

Det ble tatt til orde for at levningene skulle begraves på nytt ved en større kristen, økumenisk[22] seremoni i Leicester-katedralen.[18] Det ble også foreslått at levningene skulle begraves i Westminster Abbey eller i York Minster, hvor kongen selv skal å ytret ønske om å bli begravet.[18] Formelt sett var det imidlertid myndighetene i Leicester og Leicester universitet som disponerte levningene og som skulle bestemme deres videre skjebne.[18]

Rikard III ble begravet i Leicester den 26. mars 2015.

Stamtavle rediger

Rikard III av England – stamtavle i tre generasjoner
Rikard III av England Far:
Richard Plantagenet, 3. hertug av York 		Farfar:
Richard of Conisburgh, 3. jarl av Cambridge 		Farfars far:
Edmund of Langley, 1. hertug av York
Farfars mor:
Isabella av Castilla, hertuginne av York
Farmor:
Anne de Mortimer 		Farmors far:
Roger Mortimer, 4. jarl av March
Farmors mor:
Eleanor de Holland
Mor:
Cecily Neville, hertuginne av York 		Morfar:
Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland 		Morfars far:
John de Neville
Morfars mor:
Maud Percy
Mormor:
Joan Beaufort, grevinne av Westmoreland 		Mormors far:
John av Gaunt
Mormors mor:
Katherine Swynford

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p10163.htm#i101628, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kendall, sidene 41-42, ISBN 0-04-942048-8
  4. ^ Kendall, sidene 34–44 & 74, ISBN 0-04-942048-8
  5. ^ Kendall, Richard The Third, s. 40
  6. ^ Kendall, sidene 87–89
  7. ^ a b c «Was Richard III really the most evil monarch we have ever had?», med billedgalleri over det rekonstruerte utseende, Daily Mirror, 5. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  8. ^ Hannes Kleineke: Richard III and the Origins of the Court of Requests. The Ricardian, Vol.XVII, 2007, sidene 22–32
  9. ^ Anne Sutton: Richard III’s Parliament, The Richard III Society.
  10. ^ The history of the Royal Heralds and the College of Arms’ College of Arms
  11. ^ The Statutes of King Richard III’s Parliament, The Richard III Foundation.
  12. ^ Anthony Cheetham Anthony: The Life and Times of Richard III, Weidenfeld & Nicholson, 1972.
  13. ^ a b c «Har funnet levninger av kong Richard III» Aftenposten 4. februar 2013, besøkt 4. februar 2013
  14. ^ David Baldwin: «King Richard's Grave in Leicester», Leicester Archaeological and Historical, bind 60, sidene 21-22, 1968, besøkt 4. februar 2013
  15. ^ «Search for Richard III confirms that remains are the long-lost Church of the Grey Friars». University of Leicester. 5. september 2012. Arkivert fra originalen 24. november 2012. Besøkt 4. februar 2013. 
  16. ^ «Richard III dig: DNA confirms bones are king». BBC News. 4. februar 2013. Besøkt 5. februar 2013. 
  17. ^ Fricker, Martin (5. februar 2013). «Edinburgh-based writer reveals how her intuition led archaeologists to remains of King Richard III». Daily Record and Sunday Mail. Besøkt 5. februar 2013. 
  18. ^ a b c d «Richard III to be re-interred in major ceremony at Leicester Cathedral» Arkivert 6. februar 2013 hos Wayback Machine. , The Daily Telegraph 4. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  19. ^ a b «Her er skadene som drepte kong Rikard III», Aftenposten 4. februar 2013, besøkt 4. februar 2013
  20. ^ «Richard III dig: Facial reconstruction shows how king may have looked» BBC News 4. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  21. ^ «Har laget rekonstruksjon av kong Rikard III» Aftenposten 5. februar 2013, besøkt 5. februar 2013
  22. ^ Rikard III levde før reformasjonen i England og var således katolikk, mens katedralen tilhører Den engelske kirke

Litteratur rediger

  • Michael St John Parker (2001). Britain's Kings & Queens. United Kingdom: Pitkin. 
  • Paul Murray Kendall (1955). Richard III. London: London: Allen & Unwin. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Edvard V  		Konge av England
 Etterfølger:
 Henrik VII 
Herre over Irland
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rikard_III_av_England&oldid=24089964»