Resept (fra latinrecipere, å ta[note 1]) brukes om oppskrift på blandinger og tilberedninger av enhver art, men særlig om legemidler. Leger, tannleger og veterinærer kan forordne reseptpliktige legemidler.
Legemiddel som har blitt blir forskrevet som eResept. På etiketten står navnet på kunden, samt dosering. På høyre side finner vi informasjon som navnet på legen, dato legemiddelet ble hentet ut og reseptnummeret. Dette er det eneste en pasient får med seg i dag av instruks.
En resept er vanligvis gyldig i ett år fra utstedelsesdatoen.[1]
I Norge finnes et eneste unntak: resepter på prevensjonsmidler som er gyldige i tre år. Også helsesøstre og jordmødre kan skrive ut resepter på reseptpliktig prevensjon.[2]
Så lenge utsteder og utstedelsesdato er den samme kan en resept fordele seg over flere sider.[2]
De to vanligste typene resepter er hvit resept og blå resept. Blå resepter betales delvis eller helt av Helfo og ble tidligere skrevet på blå blanketter, derav navnet. I tillegg brukes «A-resept» ved forskriving av preparater på narkotikalisten, skjema om registreringsfritak for legemidler som ikke er markedsført i Norge og «grønn resept» som ikke gjelder for medisiner, men er råd om kosthold og mosjon.[2]
Etter utprøving av elektroniske resepter, såkalt eResept, er systemet i bruk i hele landet fra 2013.[3]
Ordet resept har vært i bruk helt fra de første apotekene ble etablert i kongeriket Danmark-Norge (ca. 1550 i København og i Bergen 1595). I den eldste apoteklovgivningen fra 1619 heter det at «apothekerne ikke skal gjøre eller lade nogen Recept uden Medici abbrobati den haver skrevet eller samtykket ---»
Medisiner forskrevet på resept av leger måtte tilberedes på et apotek. Apotekene hadde laboratorier med tablettmaskiner og annet utstyr for produksjon til lager. Resepter istandgjort fra råvarer og halvfabrikata til den enkelte pasient (magistrelt), ble tilberedt i den delen av apoteket som ble kalt reseptur.
En apoteker måtte ha bevilling fra kongen fra de første apotek ble opprettet og avlegge ed.[note 2]
Preparatene var beskrevet i apotekenes «lovbok», farmakopeen.[note 3] En standardisering av legemidler på resept kom i ganske god gjenge etter at farmakopeene kom i bruk. Den første landsdekkende dansk-norske farmakope er fra 1772, den andre fra 1805. De nordiske farmakopeene brukte i stor utstrekning de tyske som forbilde.[4]
Farmakopeen og reseptene ble skrevet på latin. Kravet til de som skulle opptas som lærlinger på apotek, var at de kunne latin.[note 4]
Foran hvert medikament på resepter sto verbet recipe oftest forkortet til rp, som betyr ta! Så står det hva apotekeren skal ta, for eksempel “Empl. Vesicatus”. For å slippe unna den kompliserte latinske grammatikken, var det vanlig med forkortelser.
Det kan være vanskelig å tolke gamle resepter. Legens håndskrift er ofte utydelig og de eldste har delvis gotisk håndskrift. Navn på legemidler skulle skrives på latin med latinske bokstaver, men preparatene kan være ukjente for oss. Det kan være brukt alkymistiske tegn og angivelser av mengder kan være andre enn de vi bruker nå.
Enkelte forkortelser på resepter har vært brukt helt opp til vår tid:
Rp. (recipe) betyr ta!
c (cum eller cape) betyr med eller ta!
s (signa) betyr signer!
ssn (signa suo nomine) betyr signer det med sitt navn,
mdad (misce da ad ) bland det, gi det inntil … ganger.
reit betyr gjenta, reit ter betyr gjenta tre ganger og resepten gjelder fire ganger.
Cito betyr hurtig og at resepten må ekspederes straks!
Trekant foran ordet simplex er det alkymistiske tegnet for vann.
Dobbeltkorset øverst og foran hvert medikament er av meget gammel opprinnelse og brukes fremdeles. Det skriver seg kanskje helt fra egyptisk medisin, og tilsvarer symbolet for Horus’ øye som skal ha en beskyttende kraft. En annen tolkning fra kristen tid er at det betyr In nomine Dei (i Guds navn) eller Deo juvante (med Guds hjelp).[5]
^I denne forstand var en resept en instruks fra legen til apotekeren. I eldre tider brukte man den latinske formelen recipe (Imperativ av recipere, å ta) for å angi hvilke ingredienser et botemiddel skulle inneholde. Apotekeren bekreftet at anvisningen var fulgt med perfekt partsipp-formen receptum, ([det er] tatt.)
^Kongelig forordning 10. januar 1916 og Christian V's forordning 1672Arkivert 12. august 2014 hos Wayback Machine. « Ingen maa nogensteds i begge voris Riger Fyrstendomme oc Lande holde nogen Apotecke uden de haffve der paa Voris Allernaadigste Bestallingsbreff oc aflagt til Os deris Eed», videreført i senere lovverk. NOU 1997: 6:62: «I apotekloven § 7 heter det: «For å drive apotek kreves bevilling meddelt av Kongen. Myndigheten er videre delegert til Statens helsetilsyn.
Apotekbevilling gis personer med cand. pharm.-eksamen og som ellers oppfyller formelle krav fastsatt i apotekloven.» I den nye apotekloven fra 2001 heter det: « For å eie og drive apotek kreves offentlig godkjenning i form av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2 (apotekkonsesjon) og konsesjon til drift av apoteket etter kap. 3 (driftskonsesjon).» Apotekloven Påbudet om edsavleggelse ble først opphevet ved lov 22. mai 1875 §4 se Sverre, Nic. Aagaard; Et studium av farmasiens historie Oslo 1982 side 103
^«Apoteckerne skulle altid haffve fal i deris Apoteck gode ferske u-forfalskede oc ey forliggene Simplicia oc Materialia, Item præparata oc composita aff alle slags som i it velbestilt Apoteck bør at være oc særdelis i dispensatorio Haffniensi er specificeret ingen gamle forliggene udøctige eller forfalskede»Christian V's forordning 1672Arkivert 12. august 2014 hos Wayback Machine.
^«Een hver Apotecker skal altid haffve dygtige oc forfarne Svenne en eller fleere effter Fornødenhed oc skulle de førend de annammis i Apotecket fremvise deris rigtige Testimonia til Decanum Facultatis Medicæ eller Stads Physicum oc loffve dennem med Haand oc Mund at deris Recepeter som aff Medicis approbatis præscriberis flitteligen oc troligen vilde præparere; Læredrengene skulle Apoteckerne tage aff Voris egne eller andre fremmede som forstaar Latin, oc ald den stund de ere icke dygtige /maa dennem ingen Recepter eller Medicamenter som magt paa ligger alleene betrois at præparere.» Christian V's forordning 1672Arkivert 12. august 2014 hos Wayback Machine.
.jpg)
.jpg)