Renée Sintenis (født 20. mars 1888 i Glatz, Landkreis Glatz; død 22. april 1965 i Berlin; født Renate Alice Sintenis) var en tysk billedhugger og grafiker. Hun lagde fremfor alt mindre dyrefigurer, kvinnelige aktfigurer og sportsstatuetter, og er kanskje særlig kjent for utformingen av bjørnen (Gullbjørnen og Sølvbjørnen) brukt som trofé under Filmfestivalen i Berlin.

Renée Sintenis
Født20. mars 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kłodzko[5]
Død22. apr. 1965[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (77 år)
Berlin[7]
BeskjeftigelseBilledhugger, grafiker, grafisk designer, grafiker, medaljør, billedkunstner, universitetslærer Rediger på Wikidata
EktefelleEmil Rudolf Weiß[8]
NasjonalitetTyskland[9][10]
GravlagtWaldfriedhof Dahlem
Medlem avBerlin-secesjonen[11]
UtmerkelserFortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Berliner Kunstpreis (1948)
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1953)
Olympisk bronsemedalje (1928)[12]

Daphne-Figur av Renée Sintenis i Bürgergärten (Lübeck)

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Hennes far var justisråd og familien av hugenottisk opprinnelse. Sintenis er avledet av Saint-Denis. Renate Alice Sintenis tilbrakte sin ungdomstid i Neuruppin og Stuttgart. Fra 1907 til 1910 studerte hun dekorativ skulptur ved Berlin kunstindustrimuseum under Wilhelm Haverkamp. Hun måtte da avbryte sine studier for å bli sin fars sekretær. Dette førte igjen til at hun flyttet fra foreldrehjemmet.

Karriere rediger

Hun stilte ut sine første mindre skulpturarbeider i 1913 og var også representert i Berlin-secesjonen. Da Berlin-secesjonen befant seg i umiddelbar nærhet til Romanisches Café og dessuten Frieda Riess fotoatelier, fikk hun raskt kontakt med Berlins kjente personligheter. I hennes vennekrets fantes bl.a. Rainer Maria Rilke og Joachim Ringelnatz.

Hun giftet seg i 1917 med maleren og forfatteren Emil Rudolf Weiß. I 1920-årene opplevde hun sine største suksesser, og kunsthandleren Alfred Flechtheim presenterte henne i Paris og New York. I 1931 ble hun som første kvinnelige billedhugger medlem av Kunstakademiet i Berlin.

I 1934 utelukket nasjonalsosialistene henne fra akademiet av rasistiske grunner. Hun ble imidlertid beskyttet av NSDAP-propagandisten Hans Hinkel og var medlem av Reichskulturkammer. Som følge av ødeleggelsen av hennes leilighet i 1945 mistet hun alle sine eiendeler og store deler av sine samlede verker.

Fra 1947 arbeidet hun som professor ved høyskolen for bildende kunst i Berlin og ble i 1955 opptatt i det nye Kunstakademiet i Vest-Berlin.

Sintenis' statue av Berlinbjørnen i naturlig størrelse i bronse var opprinnelig utstilt hvor dagens Bundesautobahn 115 går mellom Dreilinden og Zehlendorf autobahnkryss. En ny statue ble 6. juni 1962 avduket ved Bundesautobahn 9 ved avkjøringen til Fröttmaning ved München.

Sintenis' berlinbjørn blir i forgylt og forsølvet miniatyr tildelt vinnerne av Filmfestivalen i Berlin.

Reneé Sintenis døde i 1965 og hennes grav finnes på skogskirkegården i Dahlem i Berlin, og er en av Berlins æresgraver (avdeling 24B-12).

Bildegalleri rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Renée Sintenis», RKD kunstner-ID 72829[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Renee Sintenis, Munzinger IBA 00000001656, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 68074, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500076525, utgitt 5. mars 2021, besøkt 9. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 72829, besøkt 18. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 5451, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ sammlung.staedelmuseum.de, besøkt 26. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.autostraddle.com, publisert i Autostraddle, utgitt 3. august 2021, besøkt 8. august 2021[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker rediger