Radiogavefondet
Radiogavefondet var en stiftelse opprettet av Norsk Rikskringkasting (NRK) for å samle inn penger til radio- og (etter hvert) fjernsynsapparater for trengende, det vil si syke, gamle og fattige. Fondet ble etablert i 1937[1] og eksisterte fram til 1992.
Økonomi rediger
Radioprogrammet Ønskekonserten var fondets viktigste inntektskilde[1][2]; radiolyttere sendte inn ønsker til programmet om å få avspilt et musikkspor fra en grammofonplate, og betalte inn en mindre sum til Radiogavefondet. Hver sending av Ønskekonserten ble avsluttet med at programlederen opplyste hvor mange penger som hadde kommet inn til Radiogavefondet den uken.
I tillegg oppfordret Radiogavefondets kontor, som hadde lokaler hos NRK på Marienlyst, alle til å sende inn pengegaver til fondet[2]. Radiogavefondet hadde kontonummer 18.[2] Tidvis bevilget også NRK selv penger fra sitt budsjett til Radiogavefondet; eksempelvis ga NRK i mai 1951 100 000 kroner til fondet for å feire at person nr. 800 000 hadde blitt registrert som radioinnehaver[2] – den gangen krevdes det lisens for å eie et radioapparat, og derfor hadde myndighetene full oversikt over hvor mange såkalte «registrerte lyttere» som fantes i landet. Som mottager av apparat fra Radiogavefondet fikk man for øvrig såkalt «frilisens», man slapp å betale den årlige lisensavgiften.
Også andre institusjoner og organisasjoner donerte penger til Radiogavefondet. I 1953 opplyste for eksempel Lødingen sparebank i sin jubileumsbok (banken feiret sitt 75-årsjubileum) at banken i årenes løp hadde skjenket totalt 100 000 kroner til Radiogavefondet – som et av mange veldedige formål banken hadde støttet.[3] Innsamlingen av penger til Radiogavefondet ble ansett som et dugnadsarbeid; blant annet ble det spilt amatørteaterforestillinger der billettinntektene gikk til inntekt for fondet.[4] Blant barn var det populært å arrangere små basarer i nabolaget til inntekt for Radiogavefondet; om dette skrev Alf Prøysen i den populære Basarvisa. I en periode ga Radiogavefondet også ut et eget julehefte for å samle inn penger til fondet. I 1951 var forfatteren Aksel Sandemose en av bidragsyterne til juleheftet.[5]
I 1953 gikk inntektene fra salget av barnetimeboka Rømlingen på Neptun til Radiogavefondet.[6]
Virksomheten rediger
I tillegg til å anskaffe nye apparater tok Radiogavefondet også imot gamle radioapparater, som ble overhalt og gitt til «verdige trengende».[2] Mottagerne av apparatene fikk bare apparatene til låns; til gjengjeld hadde fondet ansvaret for å vedlikeholde apparatene.[2]
Personer som ønsket seg et radioapparat, men ikke hadde økonomisk mulighet til å kjøpe seg et, kunne søke om et apparat fra Radiogavefondet ved å fylle ut et eget skjema.[2] Handikappede som ønsket seg radio, skulle sende inn søknadsskjemaet via Norges Vanførelag – forløperen for Norges Handikapforbund.[7]
Per høsten 1952 hadde Radiogavefondet lånt ut rundt 5000 radioapparater, og hadde en venteliste på 2000 mottagere som hadde fått søknaden innvilget.[2]
Norges Vanførelag omtalte Radiogavefondet i rosende ordelag:
«Det er et meget prisverdig arbeid dette, et stort arbeid i nestekjærlighetens ånd.»[7]
Administrasjon rediger
Det ble oppnevnt et utvalg – Radiogavefondets råd – som var fondets øverste ledelse. Utvalget bestod av 11 representanter for ulike humanitære organisasjoner, samt to representanter for henholdsvis NRK og for Kirke- og kulturdepartementet.[2]
Seks av rådets medlemmer ble konstituert av rådet selv som Radiogavefondets styre; dette styret hadde ansvaret for den daglige driften av fondet.
Referanser rediger
- ^ a b Klæbo, Arthur (1953). «Radiogavefondet». Dette er Norsk rikskringkasting. no: Norsk rikskringkasting : Fabritius. s. 178.
- ^ a b c d e f g h i «Radiogavefondet». Lytterboken : håndbok for radiolyttere. no#: Solberg & Heyerdahl. 1953. s. 53–54.
- ^ Walsø-Kanstad, Leif (1955). «Gaver til allmennyttige øyemed». Lødingen sparebank 1878-1953. [Sparebanken]. s. 95–96.
- ^ Dahl, Lausen (1949). «Underholdningen». Aksjeselskapet Brekke 1909-1949. s. 8–9.
- ^ Johansen, Frits (1969). Aksel Sandemose og Skandinavia. Aschehoug. s. 78.
- ^ Barnetimeboka 1966: Det hendte i Gaupdalen. 1966. s. (omslagets bakside).
- ^ a b «Radiogavefondet». Håndbok for vanførearbeidet. 1954. s. 60.