Röksteinen

Röksteinen er en av Sveriges mest kjente runesteiner og har verdens lengste runeinnskrift i stein, totalt rundt 760 tegn. Steinen befinner seg ved Rök kirke i Östergötland og dateres til tiden rundt 800 etter Kristus. Runene oppgis være ristet av Varinn til minnet av Vámoð. Størstedelen av dem tilhører vikingtidens kortkvisttype, men i deler av innskriften bruker risteren urnordiske runer. I noen deler blir forskjellige typer av chifferskrift brukt. I Östergötlands runinskrifter har steinen nummer 136, hvilket gir den runeinnskriftssignum Ög 136.

Röksteinen

Steinen er en blokk av lys grå finkornet granitt, 3,82 m høy (derav 1,25 m under markflaten), 1,38 m bred og mellom 19 og 43 cm tykk. Bergarten tilsier at den sannsynligvis er brutt et sted i nærheten.

Steinens historie

Röksteinen ble etter alt å dømme reist en gang i første halvdel av 800-tallet. Språket og utformingen av runene tyder på dette.

Man vet ikke hvor steinen opprinnelig sto, men antakelig har det ikke vært særlig langt unna kirkestedet der den nå står. Rök gamle kirke ble bygd en gang på 1100-tallet, og ved siden av den ble det oppført et hus for oppbevaring av tiende. I grunnmuren til dette lå runesteinen innmurt med innskriften på utsiden av muren. På begynnelsen av 1600-tallet ble den oppdaget av antikvaren Johannes Bureus, som tegnet den av og publiserte tegningen i hans Monumenta Sveo-Gothica hactenus exsculpta, utgitt i 1624. På 1670-tallet var Johan Hadorph, antikvar og sekretær i Antikvitetsverket, på stedet og fikk gjengitt steinen på et tresnitt. Dette ble publisert i 1750 i Johan Göranssons runologiske verk Bautil.

Kirken og tiendehuset ble revet i 1843, og da ble det oppdaget runer på alle fire sider av steinen. Prosten sørget for å få tegnet av samtlige runer, og deretter ble steinen murt inn i våpenhuset på den nye kirken. I 1862 tok Vitterhetsakademien initiativ til å få brutt steinen ut igjen, og den ble reist ved den vestre kirkegårdsmuren. I 1933 ble den flyttet til sin nåværende plass utenfor kirkegården under et beskyttelsestak.

På høyre side av baksiden er en skade som trolig skriver seg fra da den ble tatt ut av muren i 1843. På den venstre smalsiden er en skade som etter graden av forvitring å dømme skriver seg fra tiden før steinen ble murt inn på 1100-tallet.

Innskriften

Teksten

Alle sidene av steinen er forsynt med innskrift, også toppflaten. Hovedsakelig er det kortkvistruner, som er jevnt og pent hugget, tydeligvis av en øvet steinhogger. Arbeidet virker meget gjennomtenkt for at den lange teksten skulle få plass på steinen. Språket gir inntrykk av en person som er vant med å formulere seg skriftlig. Ordene er stort sett skrevet i ett, og det er bare skilletegn mellom skriftblokkene. Samme rune skrives aldri to ganger i rekkefølge, selv ikke der den burde stå både i slutten av ett ord og i begynnelsen av neste.

Helt siden steinen ble oppdaget har den blitt tolket og omtolket i mange omganger. De fleste nordiske runologer har på en eller annen måte vært inne og gitt sin egen vurdering av teksten. Men også mange andre mer eller mindre fantasifulle tolkninger har vært framsatt. Dette gjør at det finnes mange titalls versjoner av innskriften. Den følgende er Riksantikvarieämbetets versjon slik den framstår på informasjonsskiltet ved steinen:

Rad	Moderne norsk
1	Til minne om Vemod står disse runer	aft uamuþ stonta runaR þaR
2	Men Varin skrev dem, faren, till minne om den døde sønnen	n uarin faþi faþiR aft faikion sunu
3	Jeg sier de unge, hvilke de to stridsbyttene var	sakum ukmini þat huariaR ualraubaR uaRin tuaR
4	som tolv ganger ble tatt som krigsbytte	þaR suaþ tualf sinum uaRin numnaR t ualraubu
5	begge på en gang fra mann etter mann. Det sier jeg som det and-	baþaR somon o umisum monum þat sakum ona
6	-re hvem som for ni slektledd siden mistet livet	rt huaR fur niu altum on urþi fiaru
7	hos reidgoterne og han døde	miR hraiþkutum auk tu
8	hos dem som følge av sin skyld	miR on ub sakaR
9	Da rådet Tjodrik den dristige, sjøkrigernes	raiþ þiaurikR hin þurmuþi stiliR
10	høvding over Reidhavets kyst. Nå sitter han rustet på	flutna strontu hraiþmaraR sitiR nu karuR o
11	sin gotiske hest, med skjold over akselen, den fremste av mæringer	kuta sinum skialti ub fatlaþR skati marika
12	Det sier jeg som det tolvte var Gunns hest	þat sakum tualfta huar histR si ku
13	ser føde på slagfeltet, der tjue konger	naR itu uituoki on kunukaR tuaiR tikiR sua
14	ligger. Det sier jeg som det trettende, hvilke	þ o likia þat sakum þritaunta huariR t
15	tjue konger satt på Sjælland i fire	uaiR tikiR kunukaR satin t siulunti fia
16	vintre, med fire navn, født	kura uintur at fiakurum nabnum burn
17	til fire brødre. Fem med navnet Valke, Rådulfs sø-	iR fiakurum bruþrum ualkaR fim raþulfs su
18	nner, fem Reidulf, Rugulfs sønner, fem Haisl, Hord-	niR hraiþulfaR fim rukulfs suniR hoislaR fim haruþ
19	-s sønner, fem Gunnmund, Bjørns sønner.	s suniR kunmuntaR fim birnaR suniR
20	Nå for de unge sier fullstendig enhver (?)... etterspurte (?).	nuk m--- (m)-- alu --(k)(i) ainhuaR -þ... ...þ ... ftiR fra
21	Jeg sier de unge det, hvem av Ingvalds-	sagwm mogmeni (þ)ad hOaR igOld
22	-ætlingene som ble forgjeldet gjennom en hustrus offer	iga OaRi gOldin d gOonaR hOsli
23	Jeg sier de unge, til hvilken kjempe en ætling	sakum ukmini uaim si burin ni
24	er født. Vilen er det. Han kunne knuse	þR troki uilin is þat knuo knat
25	en kjempe. Vilen er det. Nid.	i iatun uilin is þat
26	Jeg sier de unge: Tor	sakum ukmini þur
27	Sibbe viets vokter	sibi uia uari
28	avlet nitti år gammel (en sønn)	ul niruþR