Pyrrhoskrigen
Pyrrhoskrigen var en krig mellom Pyrrhos av Epirus og den romerske republikk i tidsperioden 280 f.Kr. og 275 f.Kr.. Krigen var en rekke med slag og skiftende politiske allianser blant grekerne (særlig Epirus, Makedonia, og bystatene i Magna Graecia), romerne, de italiske folkene (særlig samnitere og etruskere) og kartagere. Krigen var en viktig forløper til punerkrigene fordi romerne etablerte seg som en stor krigsmakt som til slutt kunne utfordre stormakten i Middelhavet, Kartago.[1][2]
| Pyrrhoskrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Pyrrhos' invasjonsrute | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Den romerske republikk, Karthago | Magna Graecia, Epirus | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Publius Valerius Laevinus, Publius Decius Mus | Pyrrhos av Epirus | ||||||
Pyrrhoskrigen begynte som en mindre konflikt mellom Roma og den greske byen Tarantas (latin: Tarentum) i sørlige Italia over et brudd på en marineavtale som ble utført av en av Romas konsuler. Tarantas hadde imidlertid gitt støtte til den greske herskeren Pyrrhos av Epirus i hans konflikt med byen Korkyra på øya Korfu det joniske hav, og de ba deretter om militær støtte fra Epirus. Pyrrhos æret sine forpliktelser til Tarantas og gikk inn i en kompleks rekke av konflikter som involverte Tarantas og romerne, samniterne, etruskerne, og den greske byen Thurioi (og til sist også andre greske byer i Magna Graecia). Pyrrhos ble også involvert i den interne politiske konflikten på Sicilia, foruten også den sicilianske striden mot å bli dominert av Kartago.
Pyrrhos' deltagelse i de regionale konfliktene på Sicilia reduserte Kartagos innflytelse drastisk. I Italia synes hans deltagelse å ha vært minst effektiv, men fikk likevel langevarige virkninger. Pyrrhoskrigen viste både at bystatene i antikkens Hellas ikke lenger kunne forsvare de greske koloniene i sørlige Italia og at de romerske legionene kunne stå imot hærene fra de hellenistiske kongedømmene — den dominerende krigsmakten i Middelhavet på denne tiden. Det åpnet for at Roma kunne dominere Den italienske halvøya og underlegge seg de greske bystatene. Romas historie i internasjonale militære konflikter var også til støtte i rivaliseringen med Kartago som til sist endte i punerkrigene.
Lingvistisk var Pyrrhoskrigen kilden for uttrykket «pyrrhosseier», et begrep for en seier så kostbar at det var likestilt med et tap. Dets opprinnelse kan bli sett i historikeren Plutarks beskrivelse av rapporten til et seierrik slag:
- De to hærene skiltes ad; og vi er fortalt at Pyrrhos sa til en av som gratulerte ham med hans seier: «Om vi er seierrike i enda et slag med romerne, er vi helt fortapt.»[3]
Referanser rediger
- ^ Dette til kontrast til de fleste historikere behandler konflikten som bestående mellom Pyrrhos og Roma
- ^ Kartago og Roma var ikke sterke allierte i denne konflikten. Mens Kartago faktisk ga støtte til Roma i 280 f.Kr., er det uklart hva denne støtten besto av eller hvor avgjørende den var for krigen. Senere i konflikten var Kartago involvert i sin egen krig mot Pyrrhos på Sicilia. Det synes ikke å ha vært noen form for samkjørt militære anstrengelser mellom Roma og Kartago.
- ^ Plutark: Livet til Pyrrhos, 21:8.