Preußische Geheimpolizei

Preußische Geheimpolizei (Det prøyssiske hemmelige politi) var underbyrået for det politiske politiet i det prøyssiske statspolitiet på midten av 1800-tallet frem til første del av det 20. århundre. Byrået gjennomgikk i 1933 en navneendring og omorganisering under Hermann Görings ledelse, og ble til den historisk beryktede politistyrken kjent som Gestapo. Videre utgjør byrået en sentral historisk forløper til de moderne, vestlige statenes sikkerhetstjenester og organisasjoner for internasjonalt kriminalpolitisamarbeid.^{[trenger referanse]}

I 1851 ble De tyske staters politiforening etablert som et av de første formelle initiativene i det moderne industrisamfunnet for å skape et organisert politisystem på tvers av nasjonale grenser, med sikte på forent innsats for å slå ned på revolusjonær politisk aktivitet i kjølvannet av revolusjonen i Tyskland i 1848.^{[trenger referanse]} Forbundet ble etablert på grunnlag av politistyrker fra Østerrike, Baden og de tyske fyrstedømmene Preussen, Saksen, Bayern og Württemberg. Mellom 1851 og 1866 avholdt Politiforeningen årlige møter for å utveksle konfiskert politisk materiell og for å videreformidle informasjon om etterlyste revolusjonære, demokratisk-liberale partier, religiøse grupper og presse.

En av nøkkelfigurene bak utviklingen av forbundet, og det som snart skulle bli til det prøyssiske politiske politiet, var Karl Ludwig Friedrich von Hinckeldey, som siden slutten av 1848 hadde vært politisjef i Berlin oppnevnt av Fredrik Wilhelm IV. Hinckeldey grunnla det politiske politiet i Berlin og utviklet en prøyssisk informasjonskatalog over politiske opponenter, med særlig vekt på de revolusjonære som hadde vært involvert i 1848-opprøret. Samtidig anså han Paris og London som de virkelige sentrene for politisk konflikt, og var derfor en sterk pådriver for politiovervåking av politiske opposisjonelle også utenfor nasjonalt grenseområde og nasjonal jurisdiksjon.^{[trenger referanse]}

Tidlig i 1851 sendte Hinckeldey brev til politisjefer i Saksen, Hannover, Dresden og Wien, hvor han foreslo samkjøring av politiovervåking av alle politiske opposisjonelle, inkludert kommunister, liberalere og nasjonalister. Etter samtaler med sjefen for det belgiske hemmelige politiet Alexis-Guillaume Baron de Hody, som i 1848 blant annet hadde sørget for å få Karl Marx arrestert og utlevert til Brüssel, hadde han blitt overbevist om at kommunistiske krefter la planer om å gjøre revolusjon. Som respons foreslo han å avholde en «felles, fullstendig formløs og støyløs konferanse» enten i Dresden eller Praha.^{[trenger referanse]} Forslaget ble tatt vel imot av politisjefene, og i løpet av det påfølgende året ble «Politiforeningen (Polizeiverein) av de viktigste tyske stater» grunnlagt. En grunnlegging som verken var åpent eller formelt sanksjonert av de ledende myndighetene for de deltakende politistyrkene, men likefullt stilltiende godkjent.^{[trenger referanse]}

Foreningens hovedprosjekt var utviklingen av et hemmelige system for innhenting og videreformidling av informasjon. Særlig gjaldt det informasjon om revolusjonære ledere og opposisjonelle, tyske så vel som franske, italienske, polske og ungarske. Foreningens uttalte politiske prosjekt var imidlertid definert nokså vidt.^{[trenger referanse]} Dermed inngikk både innvandrere, religiøse grupper, frimurere, arbeiderorganisasjoner og studentorganisasjoner – i korthet enhver som kunne mistenkes for å drive med opposisjonell politisk organisering – i deres overvåkingsarbeid. Ved siden av de årlige informasjonsmøtene utga foreningen også et ukentlig informasjonsmagasin basert på utlysningspapirer om ettersøkte politiske opposisjonelle, som ble distribuert innad i de tilknyttede politistyrkene.

Skjønt Politiforeningen ble formelt avviklet i kjølvannet av den østerriksk-prøyssiske krigen i 1866, fortsatte i stor grad både det hemmelige overvåkingsarbeidet og det internasjonale samarbeidet for å koordinere politikontrollen og overvåkingen av antatt revolusjonære og politiske opposisjonelle. Mot slutten av århundret og i overgangen til det 20. århundret ble det etablert en rekke lignende politiorganer og konferanser, som eksempelvis den internasjonale anti-anarkist-konferansen i Roma i 1898, samt internasjonale konferanser i Frankrike 1904 og 1910 for å slå ned på den såkalte hvite slavehandelen i de vestlig-kontrollerte koloniene.

De umiddelbare årene før utbruddet av første verdenskrig så man en eksplosiv framvekst av lignende initiativer.^{[trenger referanse]} Mens mange av disse organisasjonene og konferansene fikk nokså kortvarige liv, oppsto andre initiativer som skulle bli mer varige, som eksempelvis Den internasjonale politikongressen i Wien i 1923, hvor International Criminal Police Commission ble etablert, i dag kjent som Interpol.^{[trenger referanse]}

Kilder

• Deflem, Mathieu. 1996. “International Policing in Nineteenth-Century Europe: The Police Union of German States, 1851-1866.” International Criminal Justice Review 6:36-57.