Prehistorisk Britannia

Artikkelen inngår i serien om Storbritannias historie
Kronologisk
Prehistorisk Britannia Romersk Britannia Angelsaksisk bosetning i Britannia Middelalderens Britannia Tidlig moderne Britannia Det moderne Storbritannia
Geografisk
Englands historie Irlands historie Skottlands historie Wales’ historie
Tematisk
Det britiske imperiet

Prehistorisk Britannia er perioden fra de første menneskene kom til De britiske øyer og fram til begynnelsen på den skriftlige dokumenterte historien Storbritannia. Perioden forut menneskenes innvandring og bosetning på De britiske øyer er en del av Geologi på De britiske øyer. Skriftlig britisk historie er tradisjonelt regnet fra år 34 e.Kr. med den romerske invasjonen av Britannia, skjønt en liten del historisk informasjon er tilgjengelig fra før denne tiden. Forhistorie er vanligvis delt kronologisk i adskilte perioder, basert blant annet på utviklingen av redskapene i epokene: steinalderen, bronsealderen og jernalderen; foruten også endringer i kultur og klima, men grensesettingen mellom disse periodene er løselige og endringene mellom dem skjedde gradvis. Dateringer av disse endringene på De britiske øyer skjedde generelt senere enn de tilsvarende endringene på det europeiske fastlandet.

Innledning

Solen stiger opp over Stonehenge ved sommersolverv i 2005.

Britannia ble umiddelbart befolket av medlemmer av arten Homo for hundrevis av tusener av år siden og av Homo sapiens for ti tusener av år siden. Analyser av DNA har vist at det moderne menneske kom til Britannia før den siste istiden, men trakk seg tilbake til sørlige Europa da det meste av De britiske øyer ble dekket av is og det som ikke ble islagt ble tundra. På denne tiden var havnivået på rundt 127 meter lavere enn det er i dag. Av den grunn var Britannia landfast med Irland og til kontinentale Europa. Mot slutten av den siste istiden – en gang for 9 500 år siden – ble Irland skilt fra Britannia, og noe senere – rundt 8 500 år siden – ble Britannia skilt fra resten av Europa med Den engelske kanal.

Ved 12 000 f.Kr. hadde Britannia igjen blitt befolket av menneskegrupper. En gang for rundt 4 000 f.Kr. var øya befolket av mennesker med en neolittisk kultur. Imidlertid hadde ingen av de førromerske beboerne av Britannia noe kjent skriftlig språk. Ingen litteratur fra førromersk tid har blitt bevart, og dens historie, kultur og levesett er kjent hovedsakelig fra arkeologiske spor. Selv om hovedbevisene fra perioden er arkeologiske er det samlet en økende mengde av genetisk bevis som fortsatt forbedres. Det er også en liten mengde lingvistisk bevis fra hovedsakelig stedsnavn, se artiklene Førkeltisk og Keltere.

Den første skriftlige nedtegnelsen av Britannia og omtale av øyas innbyggere ble gjort av den greske navigatøren og oppdagelsesreisende Pytheas fra Massalia som utforsket kystområdene rundt Britannia en gang rundt 325 f.Kr. Det kan også ha vært en del informasjon om Britannia i det tapte verket Ora Maritima, som er kjent ved deler av verket er videreført i andre forfatteres tekster ved sitering. Oldtidens briter var involvert i omfattende handel og kulturelle forbindelser med resten av Europa fra neolittisk tid og framover, særlig ble det eksport tinn som det fantes store mengder av. Den romerske hærføreren og senere keiseren Julius Cæsar skrev om Britannia en gang rundt 50 f.Kr. etter at han hadde besøkt Sør-England i årene 55 og 54 f. Kr. og skrev i De bello gallico at befolkningen i landet var meget storvokst og hadde mye til felles med andre jernalderstammer på kontinentet.

Lokalisert i den vestlige utkanten av Europa mottok Britannia teknologiske og kulturelle nyvinninger langt senere enn på de europeiske fastlandet. Historien om oldtidens Britannia har tradisjonelt blitt forstått som en suksessiv og kontinuerlig bølge av innvandrere fra kontinentale Europa som brakte med seg nye kulturer og teknologier. Langt nyere arkeologiske teorier har utfordret denne innvandringsfortolkningen og argumentert for et langt mer komplekst forhold mellom Britannia og kontinentet. Mange av endringene i de britiske samfunnene som er antydet i arkeologiske spor er at den innfødte befolkningen tilpasset seg utenlandske skikker framfor å bli stadig underkastet stadige invaderende folkegrupper utenfra.

Palaeolittisk tid

Palaeolittiske Britannia er gammel steinalder, den eldste perioden av den tidligst kjente bosetningen av mennesker på Britannia. Den svært lange tiden opplevde flere endringer i miljøet, flere istider og mellomtider som i stor grad påvirket menneskelig bosetning i regionen. Det er vanskelig og omstridt å gi dateringer for denne fjerne perioden. Beboerne på denne tiden var grupper av jegere og samlere som streifet over nordlige Europa ved å følge etter trekkende dyr, eller skaffet seg mat ved fiske.

Nyere vitenskapelig bevis (per 2006) angående mtDNA-sekvenser fra oldtidens og dagens Europa har vist et bestemt mønster for ulike tidsepoker som er samlet inn i løpet av studien. Til tross for en del begrensinger i størrelser på prøvene, har resultatene som ikke vært tilfeldige og kan indikere at befolkningen i Europa ekspanderte fra sørlige refugia etter den siste istiden (særlige i regionen nordlige Spania og sørlige Frankrike). Det eksisterer også bevis fra ulike nordlige refugia.

Tidlig paleolitikum

For opp til 250 000 år siden

Den 8. juli 2010 ble det i Nature publisert en oppdagelse av 78 redskaper av flintstein som er funnet ved kysten i nærheten av Happisburgh i Norfolk. Arkeologene fant også fossile rester av dyr og planter sammen med redskapene. Spor av endringer i jordas magnetfelt, som kan avleses i de geologiske avsetningene, tilsier at redskapene er minst 780 000 år gamle. De fossile funnene tyder på et klima for mellom 840 000 og 950 000 år siden. I 2002 ble det likeledes oppdaget 700 000 år gamle flintredskaper, og i desember 2005 publiserte Nature oppdagelsen av bein og 32 flintredskaper i Pakefield i Suffolk, som viser at en menneskeart var tilstede i det landskapet som i dag er Britannia, en gang for rundt 700 000 år siden.

Det er ikke gjort funn av mennesker fra denne perioden, men tidsmessig tilsvarer det Homo antecessor, som er tidfestet til en periode fra 1,8 millioner til 800 000 år siden.

På denne tiden var sørlige og østlige Britannia landfast med det kontinentale Europa ved en bred landbro som gjorde det mulig for mennesker å forflytte seg fritt. Den nåværende posisjonen til Den engelske kanal var en stor elv som fløt vestover og fikk vann fra sideelver som siden ble Themsen og Seinen. Ved å rekonstruere dette miljøet har man fått holdepunkter til den reiseruten som de første besøkende tok for å komme til hva som den gang var en stor halvøya på den kontinentale Europa. Arkeologene har funnet en rekke av tidlige bosteder lokalisert nær ruten av et i dag tapt vassdrag som er kalt elven «Bytham» og som indikerte at den var utnyttet som den enkleste reiseruten inn i Britannia.

Steder som Boxgrove i Sussex illustrerte i arkeologiske funn den senere ankomsten av en arkaisk menneskeart som er kalt for Homo heidelbergens, eller heidelbergmennesket, en gang for rundt 500 000 år siden. Disse tidlige menneskene, acheuléenkulturen, lagde håndøkser av flintstein og jaktet på store stedegne eller innfødte pattedyr fra denne perioden. De drev elefanter, neshorn og flodhester over toppen av klipper eller ned i myrer hvor det var lettere å drepe dem.

Den ekstreme kulden som fulgte, Elster-kuldetiden (eller den anglianske stadium), har sannsynligvis fordrevet menneskene ut av Britannia og regionen synes ikke å ha blitt befolket på nytt før isen begynte langsomt å trekke seg tilbake i løpet Holstein-mellomistiden (også kalt det hoxnianske stadium). Denne varmere perioden varte fra rundt 300 000 og fram til 200 000 år siden og i løpet av denne tiden utviklet en steinindustri som kalles for clactonteknologien. Det er uansett funnet spor fra disse steinredskapene på steder som Barnfield Pit i Kent. Perioden skapte en rik og utstrakt spredning av steder sett i et palaolittisk nivå, skjønt usikkerheten i forholdet mellom acheuléenkulturen og clactonkulturen er ikke løst. Noen forskere mener at det er snakk om den samme kulturen.

I denne perioden ble også flintredskaper produsert med levalloisteknikken, muligens av mennesker som kom fra Afrika. Funn fra Swanscombe og Botany Pit i Purfleet gir støtte for at denne steinteknikken var europisk framfor introdusert fra Afrika. Den mer avanserte flintteknologien gjorde det mulig for mer effektiv jakt og gjorde Britannia til sted vel verd å være i fram til en ny kuldeperiode dukket opp, Saale-istiden (den nest siste istiden for 352 000-130 000 år siden).

Det er derimot få bevis for menneskelig tilstedeværelse i løpet av den påfølgende Eem-mellomistiden for mellom 130 000 og 110 000 år siden. Smeltevann fra tidligere isbredannelse avskar Britannia fra kontinentet for første gang i løpet av denne perioden og som kan være forklaringen på at arkeologene har funnet manglende menneskelig aktivitet. Generelt synes det å ha vært en gradvis nedgang i befolkningstallet mellom Holstein-mellomistiden og denne tiden, noe som gir hentydninger om at fraværet av menneskelig aktivitet i arkeologiske spor her var et resultat av gradvis avfolkning.

Mellom-paleolitikum

Fra rundt 180 000 til 40 000 år siden

Det er ingen spor eller bevis for menneskelig tilstedeværelse i Britannia fra rundt 180 000 til 40 000 år siden. Fra 60 000 til 40 000 var Britannia gressmark med kjempehjorter og hester foruten store ullhårede mammuter, neshorn og kjøttetende dyr. For rundt 40 000 år siden kom menneskearten neandertalere til Britannia.

Sen-paleolitikum

For rundt 40 000 – 10 000 år siden

Mammut var blant de dyrene som de første menneskene i Britannia jaktet på.

Denne perioden er ofte inndelt i tre underperioder: «tidlig sen-paleolitikum» (før hovedistiden), «midtre sen-paleolitikum» (hovedistiden) og «siste sen-paleolitikum» (etter hovedistiden). Bevis for neandertalernes tilstedeværelse i Britannia er begrenset og ved 30 000 f.Kr. er det funnet de første spor av menneskelig (Homo sapiens) tilstedeværelse, aurignackulturen, er kjent. Det mest kjente eksempelet fra denne perioden er graven av «Den røde frue fra Paviland» (som faktisk nå er kjent for å ha vært en mann) i dagens kystområde i sørlige Wales. Den siste istiden dekket Britannia mellom tiden 70 000 og 10 000 år siden med en ekstrem kuldeperiode mellom 22 000 og 13 000 år siden kalt for Dimlington stadial hvor istykkelsen var på sitt meste Det kan ha fordrevet mennesker sørover og ut av Britannia, over landbroen som igjen hadde oppstått ved begynnelsen av istiden, muligens til et tilfluktsted i sørlige Frankrike og Den iberiske halvøy. Steder som grotten Gough's Cave i Somerset er datert til 12 000 f.Kr. har gitt bevis som antyder at menneskene kom tilbake til Britannia mot slutten av denne istiden i løpet av en varmeperiode som er kjent som Dimlington interstadial, skjønt ytterligere kuldeperioder oppsto i tiden rett før istiden for godt trakk seg tilbake kan ha fått dem til reise sørover igjen og kommet tilbake gjentatte ganger. Miljøet i løpet av denne istiden besto av store tundra uten trær, men til sist erstattet av et gradvis varmere klima, som kanskje nådde 17 grader celsius (62.6 Fahrenheit) i sommermånedene, noe som førte til utbredelse av bjørketrær foruten også busk og kratt, og gressmarker.

Den første særegne kulturen i britiske sen-paleolitikum er hva arkeologene kaller for creswellianske industri med bladformete pilspisser. Det ble framstilt mer raffinerte flintredskaper enn tidligere, men også bein, gevir, skjell, rav, dyretenner og elfenbein fra mammut ble benyttet i redskapsproduksjonen. Disse materialene ble også benyttet for å framstille smykker for utsmykning og behag, men en form for stenger hvor hensikten er ukjent. Flint synes å ha blitt fraktet inn i områder hvor denne steintypen var sjelden: steinredskaper som er funnet i grottene i Devon, som Kent's Cavern, synes å ha hatt sin kilde i Salisburysletten, som lå rundt 160 km lenger øst. Dette er tolket som at de første beboerne i Britannia var meget mobile og vandret over store områder og bar med seg verktøyposer med flintblader som gjorde det mulig å framstille tyngre verktøy etterhvert som de trengte dem. Muligheten for at disse menneskegruppene også reiste for å møtes og bytte varer eller ble sendt ut på egne ekspedisjoner for å finne flintstein har også blitt foreslått.

Den maten som det hovedsakelig ble jaktet på var hester (Equus ferus) og rødhjort (Cervus elaphus), skjønt også andre pattedyr fra harer til mammut ble felt, inkludert neshorn og hyene. Fra de begrensede arkeologiske bevis som finnes synes det som om graver involverte at lik ble flådd og kappet opp i mindre biter og hvor beina ble plassert i grotter. Dette antyder en praksis av ekskarnasjon (hvor kjøttet fjernes fra beina) og deretter gravlagt, muligens med en form for rituell kannibalisme. Kunstneriske uttrykk synes å ha vært begrenset til gravering av dyrebein, skjønt grottemalerier i hulene Creswell og Mendip er kjente unntak.

Fra 12 700 til 11 500 år siden ble klimaet kjøligere og tørrere i en periode som kalles for yngre dryas. Matproduksjon fra jakt på dyr synes å ha gått ned, men skogen ekspanderte på de tidligere skogløse slettene. Redskapsproduksjonen dreiet seg om mindre flintredskaper, mens arbeid med bein og gevir ble mindre vanlig. Den var flintblader med parallelle sider (i England kalt for Cheddar-pilspisser). Det var skinnskrapere hvor noen er merket med noe som muligens kan ha fungert som en form for kalender. Antallet av kjente bosteder og leirer er langt større enn tidligere og mer omfattende spredt. Mange flere leirer under åpen himmel (i motsetning til boliger i grotter) er kjent, eksempelvis som den ved Hengistbury Head.

Mesolittisk tid

For opptil 10 000 til 5 500 år siden

Illustrasjon av en urokse i kamp med ulver.

Rundt 10 000 år siden gikk istiden endelig mot slutten og holocen, den sjuende og yngste tidsepoken i tertiærperioden, begynte. Temperaturene steg, antagelig til nivåer ganske likt dagens, og skogene bredte seg ytterligere. For 9 500 år siden førte det stigende havnivået grunnet smeltevann fra isbreene til Britannia ikke ble landfast med Irland og en gang mellom 6 500 og 6000 f.Kr. ble kontinentale Europa ikke lenger landfast med Britannia for siste gang.

Små mikrolitter ble festet til jaktredskaper som harpun, spyd og piler i eldre steinalder.

Det varmere klimaet endret det arktiske miljøet til ett hvor furu, bjørketrær og older spredde seg som skoger; dette mindre åpne landskapet var mindre egnet for store flokker rein og ville hester som tidligere hadde vært jaktbytte for menneskene. Mens noen mennesker fulgte etter reinen da den trakk seg stadig lengre nordover, endret matvanene til de menneskene som ble. De sistnevnte begynte å jakte på griser og mindre sosiale dyr som elg, rødhjort, rådyr, villsvin og urkrøtter, noe som krevde andre jaktteknikker.

Redskapene ble endret for å ha mothaker som kunne hake opp og nagle seg til kjøttet på et dyr og således gjøre det vanskeligere å unnslippe. Små mikrolittere ble utviklet for å bli satt inn i større redskaper som spyd- og pilspisser. Slike er funnet over hele verden og ble vanlige i slutten av eldre steinalder. Redskaper for å bearbeide trevarer som skarvøks eller tømmerøks, skjønt en del bladtyper av flint forble like som deres palaeolittiske forgjengere.

Hunden ble domestisert på denne tiden, antagelig på grunn av dens fordeler i jakten. Det nye miljøet med våtmarker som følge av det varmere været var en rik kilde for fisk. Det er sannsynlig at disse miljøendringene også ble fulgt av sosiale endringer. Menneskene spredte og nådde så langt nord som Skottland i løpet av denne perioden. Funnsteder fra britisk mesolitikum inkluderer Mendips, Star Carr i Yorkshire, og Oronsay på Indre Hebridene. Utgravninger ved Howick i Northumberland har avdekket bevis for en stor sirkelformet bygning som er datert til rundt 7 600 f.Kr. som er tolket som en bolig. Ytterligere et eksempel har også blitt identifisert ved Deepcar i Sheffield. Det eldre synet på de mesolittiske menneskene i Britannia som nomader er i dag blitt erstattet av et mer komplekst bilde av sesongbetont beskjeftigelser eller som i en del tilfeller av permanent beskjeftigelser og fast bosetning. Reisedistanser synes å ha blitt kortere, typisk med bevegelser til og fra høylandet og lavlandet.

Overgangen fra mesolittisk til neolittisk

Hunden ble tam og dens meget gode luktesans kom godt med i jakt og vakthold.

Selv om det mesolittiske miljøet var en gavmild og raus tilværelse førte den økende befolkningsmengden og deres suksess i å utnytte ressursene til en lokal overutnytting og utmattelse av mange naturlige ressurser. Levningene av en mesolittisk elg som ble funnet fanget i en dyregrav ved Poulton-le-Fylde i Lancashire hadde blitt såret av jegere og unnsluppet ved tre anledninger, noe som indikerer jakt i mesolittisk tid. Noen dyr, som kjempehjorten, døde ut ved at det store gevirene ikke var egnet i store og tette skoger. Skjelettet av en slik er utstilt ved Manx Museum, den ene av to som er funnet på Man.

Noen få neolittiske monumenter ligger over mesolittiske steder, men det er få steder som beviselig demonstrerer en kontinuitet. Jordbruk og domestiserte dyr ble innført i Britannia en gang rundt 4 500 f.Kr., delvis på grunn av behovet etter pålitelige matressurser. Kulturer bestående av jeger og samlere har nok fortsatt inn i neolittisk tid, men den økende forfinelsen av den materielle kulturen med ledsagende kontroll over lokale resurser hos enkelte grupper ville ha ført til at denne kulturen erstattet andre kulturer i bestemte områder. Andre elementer hos de neolittiske kulturene som steintøy og keramikk, bladformet pilspisser og polerte steinøkser ville ha skjedd tidligere. Klimaet hadde vært varmere siden den sene mesolittisk tid og fortsatte å bli bedre. Det erstattet tidligere skoger av nåletrær som furu og gran med skoger med bladtrær.

I 1997 ble det gjort DNA-analyser av en tann fra en mesolittisk mann, den såkalte Cheddarmannen, navngitt etter funnstedet i Somerset, og som levde en gang rundt 7150 f.Kr. Hans mitokondrielt DNA, eller mtDNA, var av haplogruppe U5, en biologisk undergruppe av haplogruppe U (mtDNA) som er funnet i rundt 11 prosent av dagens moderne befolkning i Europa. Oldtidens mennesker i Britannia i mesolittisk tid var beviselig forfedre av dagens mennesker.

Neolittisk tid

Rundt 4000-2000 f.Kr.

Utgravd bosted fra neolittisk tid ved Skara Brae på Orknøyene.

Neolittisk tid (steinalderen) var en tid hvor planter og dyr ble domestisert. Det har vært en debatt mellom de som hevder at jordbruk og et fastboende liv ble introdusert av de eksisterende befolkningen i Britannia som tilpasset seg ny praksis og levemåte, og de som har meningen at jordbruket ble innført av innvandring fra kontinentet som tok sin kultur med seg og som til en viss grad erstattet den eksisterende befolkningen.

En analyse av mitokondrielt DNA av dagens europeiske befolkning har vist at over 80 prosent nedstammer i den kvinnelige linjen fra fortidens jegere og samlere i Europa. Mindre enn 20 prosent nedstammer fra den kvinnelige linje fra neolittiske bønder fra Midtøsten og fra senere folkevandringer. Antallet i Britannia er mindre enn 11 prosent. Innledende forskning antydet at denne situasjonen er forskjellig med den mannlige Y-kromosomets DNA, varierte fra 10-100 prosent over hele landet, og høyest i øst. Dette ble betraktet at det viste at en stor grad av befolkningen ble erstattet i løpet av den angelsaksiske «invasjonen» og en bortimot fullstendig maskering over uansett hvilken folkeforflytning (eller mangel på det samme) som hadde skjedde før angelsakserne kom. Imidlertid har en mer omfattende forskning antydet at det var mindre skille mellom de vestlige og østlige delene av Britannia. Ved å se på problemstillingen fra en mer utstrakt europeisk synsvinkel har forskere ved Stanford University funnet overlappende kulturelle og genetiske bevis som støtter teorien at folkevandring var, i det minste delvis, ansvarlig for den neolittiske revolusjonen i nordlige Europa (inkludert Britannia). Vitenskapen som angår genetisk antropologi er i rask endring og et helt klart bilde som dekker hele den menneskelige bosetningen av Britannia har ennå ikke blitt framstilt.

Pollenanalyser har vist at skogland økte og gressland (stepper) minsket og med en betydelig tilbakegang for almetrær. Vintrene var generelt 3 grader kaldere den gang enn i dag, men somrene var rundt 2.5 grader varmere.

Vegruten til Sweet Track, som kun vagt kan beskues da den er dekket av busker i myrene.

Begynnelsen på jordbruk og fast bosetning som karakteristisk for neolittiske mennesker er i økende grad blitt mer mangfoldig og komplekst bilde av endringer og kontinuitet som kan bli observert fra den mesolittiske perioden og framover. Eksempelvis er utviklingen av den neolittiske monumentale arkitekturen som tilsynelatende minnet de døde representere mer omfattende sosiale og ideologiske endringer som involverte nye fortolkninger eller oppfatninger av tid, arv, samfunn og identitet.

Innføringen av jordbruket, den såkalte neolittiske revolusjonen, introduserte en mer fastboende livsstil og førte til at samfunnene ble delt i ulike sosiale grupper av bønder, håndverkere og ledere. Skogene ble rensket og brent ned for å gi dyrket mark og plass for tamdyr. Innfødt krøtter og griser ble temmet og båset inne mens sauer og geiter kom senere fra kontinentet. Hvete og bygg ble dyrket. Det er dog blitt avdekket kun noen få bosetninger i Britannia i motsetningen til kontinentet. Samtidig var bosteder i grotter fortsatt vanlig mange steder.

Konstruksjonen av de tidligste jordverk i Britannia begynte i tidlig i neolittisk tid (ca. 4400-3300 f.Kr.) i form av lange gravhøyder for felles graver og de første veifylling og inngjerdinger, tilsvarende som er avdekket på kontinentet. Det engelske begrepet for sistnevnte er «causewayed enclosures», og er ofte funnet på toppen åser, omsirklet av en eller opp til fire konsentriske vollgraver med en indre voll. For å krysse vollgravene er det bygget en veifylling («causeway»), derav navnet. Disse kan ha bli avledet fra tidligere langhus, men ingen landsbyer med langhus er blitt avdekket i Britannia, kun enkeltstående eksempler. De steinbygde husene på Orknøyene som de ved Skara Brae er derimot indikatorer på en del kjernebosetninger (bosetningen som ligger i klynger rundt et sentralt punkt) i Britannia i den grad steinalderkulturen på Orknøyene er representativ for Britannia som helhet.

Ring of Brodgar, en steinsetting på Orknøyene er en mulig opprinnelse til steinaldermonumenter av typen ”henges”.

Bevis på voksende herredømme over miljøet er vist i Sweet Track, en kjerrevei med dekke av treplanker som er bygget over myrene i Somerset Levels og er datert til 3807 f.Kr. Bladformete pilspisser, keramikk med runde stilformer og begynnelsen på produksjon av en polert øks er vanlige indikasjoner for denne tiden. Bevis på bruken av kumelk kommer fra analyser av innhold av keramikk som er funnet ved Sweet Track.

Midtre neolittisk tid (ca. 3300-2900 f.Kr.) så utviklingen av store parallelle lengder av jordhauger med ytre voller, på engelsk kalt «cursus», beslektet med de tidligere avlange jordhaugene, og veksten og skrinlegging av «causewayed enclosures» foruten bygging av imponerende kammergraver av typen som er avdekket på Maeshowe. De første steinsirkler og individuelle graver dukker også opp.

Ulike keramikktyper som rillet steintøy dukket opp i senere neolittisk tid (ca. 2900-2000 f.Kr.) mens nye jordmonumenter ble bygget i hva som på engelsk blir kalt for «henges», sirkulære eller ovalformete flater på over tyve meter i diameter som var inngjerdet eller avgrenset i form av en jordvoll og en ytre vollgrav utenfor denne. Det ble også reist lange rader av stående steiner som de berømte stedene Stonehenge, Avebury og Silbury Hill som nådde sitt høydepunkt på denne tiden. Industriell gruvedrift etter flintstein begynte ved Cissbury og Grimes Graves og er indikasjoner på handel over lange distanser. Redskaper og boller gjort av trevarer var vanlige.

Bronsealderen

Fra 2200 til 750 f.Kr.

Stonehenge.

Bronsealderen i Britannia kan bli delt inn i en tidligere fase (2300 til 1200 f.Kr.) og en senere (1200 til 700 f.Kr.). Keramikk fra klokkebegerkulturen opptrådte i Britannia en gang mellom 2475 og 2315 f.Kr. sammen med flatøkser og gravritualer med jordfestning. Med fornyet kronologi for Stonehenge er dette etter sandsteinsirklene og trilittene ble reist ved Stonehenge. Muligens har klokkebegerkulturen sin opprinnelse på Den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) og klokkebegerteknikkene førte med seg til Britannia kunnskapen om å behandle metall. I begynnelsen ble det gjort gjenstander av kobber, men en gang rundt 2 150 f.Kr. hadde smedene oppdaget hvordan de kunne lage bronse, som er langt hardere enn kopper, ved å blande kopper med litt tinn. Med denne oppdagelsen kom bronsealderen til Britannia. I løpet av de neste tusen årene erstattet bronse gradvis stein som det viktigste materialet for redskaper og våpen.

Utsikt over klippene av Great Orme. Her ble det drevet gruvedrift etter kopper i steinalderen.

Britannia hadde store ressurser av tinn som lå lett tilgjengelig i de områder som i dag kalles Cornwall og Devon i sørvestlige England. Tinn ble utgravd og ved 1 600 f.Kr. var det omfattende handel med tinn i sørvestlige Britannia hvor tinn ble eksportert over hele Europa. Det er bevis på havner som ble grunnlagt i sørlige Devon ved Bantham og Mount Batten. Kopper ble utvunnet i stor stil ved Great Orme i nordlige Wales.

Klokkebegerfolkene var også dyktige håndverkere og gjorde smykker og ornamenter i gull, og eksempler på dette er blitt funnet i gravene til den rike Wessex-kulturen i sentrale Sør-Britannia.

Rundhus, her i form av rekonstruert crannog på innsjøen Loch Tay i Skottland.

Tidlig i bronsealderen begravde de forhistoriske britene sine døde i jordhauger, ofte med keramikk ved siden av. Senere i perioden ble kremasjon benyttet som gravpraksis med gravlunder av urner som inneholdt kremerte levninger av enkeltpersoner, og med metallobjekter med seg som dolker. Folkene i denne perioden var også ansvarlig for å bygge mange av de berømte forhistoriske stedene som i senere faser av Stonehenge sammen med Seahenge. Bronsealderfolkene bygde og bodde i rundhus og delte opp landskapet. Steinrekker som fortsatt kan bli sett finnes i Dartmoor. De spiste kjøtt fra kyr, sauer, griser og dådyr foruten skalldyr og fugler. De produserte salt.

Våtområdene var en kilde for villfugl og halmstrå. Det var rituelle ofringer i våtmarkene og det er funnet huller i bakken. Det har vært en del debatt blant forskerne om klokkebegerfolket var en egen etnisk gruppe av mennesker som innvandret til Britannia fra kontinentet, eller om det var en kulturell innvandring som spredte seg over hele vestlige Europa og etterhvert blandet seg med den stedegne befolkningens skikker og praksis gjennom handel over stammegrenser. Tendensen i dag går mot det siste synet. Alternativt en herskerklasse kan ha utvandret fra kontinentet og tatt kontroll over den innfødte befolkningen på et bestemt nivå. Genetikk antyder at det var kun en liten innvandring til Britannia på denne tiden, kun noen få prosent.

Det finnes spor og bevis på et relativ storstilt sammenbrudd av kulturelle mønstre som en del forskere mener kan indikere en invasjon eller innvandring i sørlige Britannia en gang rundt 1100-tallet f.Kr. Dette sammenbruddet ble følt hinsides Britannia, og faktisk også hinsides Europa da de store rikene i Midtøsten enten kollapset helt eller fikk store problemer, og de mystiske havfolkene herjet rundt det østlige Middelhavet på denne tiden. Det er mulig at det var på denne tiden at keltisk språk fikk innpass i Britannia. Se hovedartikkel, Bronsealderens sammenbrudd.

Jernalderen

• Se hovedartikkel: Jernalderen i Britannia

Fra rundt 750 f.Kr. – 43 e.Kr.

Levningene av Kilphedir broch, Sutherland, omgitt av massive jordverk. Broch er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger.

En gang i tiden rundt 750 f.Kr. hadde teknikkene å utvinne og bearbeide jern nådd Britannia fra sørlige Europa. Jern var sterkere og fantes i større mengder enn bronse, og dens introduksjon markerte begynnelsen på jernalderen. Jernarbeid revolusjonerte mange aspekter av det daglige livet, hovedsakelig jordbruket. Jern på ploger kunne vende jord dypere og raskere enn gamle av tre eller bronse. Økser av jern kunne rydde skog for dyrket mark langt mer effektivt. England ble forandret til landskap bestående av oppdyrket åkerland, beiteområder, og regulert skogsområder. Det var mange inngjerdet bosetninger og eierskap til land var viktig. De ble meget dyktige håndverkere og skapte meget intrikate mønstre på smykker av gull, og produserte våpen i både bronse og jern.

Festningsvoll og vollgrav ved den store bygdeborgen Maiden Castle, 2.5 kilometer sør for Dorchester.

Ved 600 f.Kr. var det ytterligere en endring av det britiske samfunnet av mennesker og kultur fra kontinentet, hovedsakelig i form av språklig innflytelse, og ved 500 f.Kr. synes det som om keltisk var fellesspråk over det meste av De britiske øyer, og antagelig døde flere særegne lokale språk ut i det som var et langt mer regulert samfunn enn tidligere. Jernalderens beboerne på De britiske øyer, som ettertiden gjerne kaller for keltere, var ikke et nytt etnisk folk som erstattet det eksisterende. Som tidligere var det en viss innvandring fra kontinentet, men det er ingenting som tyder på massiv folkevandring på denne tiden. Det er mulig at keltisk lenge hadde vært et felles handelsspråk, et lingua franca, som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Britannia snakket er i liten grad kjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse. Det er diskutabelt hvor egnet begrepet «keltere» er for å beskrive jernalderens briter, og en del moderne forskere som John Collins og Simon James har aktivt motsatt seg oppfatningen av et anakronistisk «keltisk Britannia» ettersom begrepet «keltere» på denne tiden ble kun benyttet på en stamme i Galla, og er i det store og hele en moderne betegnelse. Ikke desto mindre tyder stedsnavn på den senere del av perioden at keltisk og avarter av keltisk ble snakket. Begrepet «keltisk» blir fortsatt benyttet av lingvister for å beskrive den familie av språk som omfattet mange av de forhistoriske språk i vestlige Europa og moderne språk som walisisk uten kontrovers, og er således et nyttig kulturelt begrep.

Rekonstruksjon av et rundhus fra jernalderen.

Arkeologer og i økende grad historikere foretrekker langt mer presise betegnelser, ettersom ingen på De britiske øyer kalte seg selv for keltere før 1700, og det finnes ingen arkeologiske spor av eksempelvis identiske kulturelle gravritualer eller sosiale strukturer som rektangulære kontinentale hustyper på de britiske som tyder på en bestemt felles keltisk identitet med de antatte keltiske kjerneområdene på kontinentet. Det tradisjonelle synet på jernalderens briter er at de i all vesentlighet var like med en felles homogen kulturell opprinnelse, sosial struktur og felles religiøs og språklig identitet. Det er ikke tilfelle. Alle arkeologisk bevis fra denne perioden viser stor regional variasjon og svært få trekk har vist seg å være felles for De britiske øyer som helhet. Trekk i dagliglivet viser også stor variasjon, keramikk var i liten grad benyttet i innlandet og mange områder er det funnet få eller ingen tegn på luksusgjenstander som tyder på en elite av krigere eller adelige.

Den rustrøde fargen i denne elven i Spania er farget fra de jernholdige bergarten.

Jernalderens beboere på De britiske øyer hadde sin opprinnelse i det tidligere bronsealdersamfunnet og var en fortsettelse av dette. De synes som om de levde i organiserte stammer, styrt av en høvding. Etterhvert som befolkningen økte brøt det ut kriger mellom stammer med motsetninger. Dette ble tradisjonelt fortolket som grunnen for byggingen av bygdeborger, skjønt lokaliseringen av enkelte av disse jordverkene på siden av åshøyder synes å underminere deres verdi eller hensikt som forsvarsanlegg. Enkelte av bygdeborgene må ha representert andre verdier som eksempelvis økende grad av fellesområder eller selv «eliteområder», og en del av disse konstruksjonene kan rett og slett ha hatt enkle funksjoner for jordbruket som inngjerdinger for krøtter og husdyr. Selv om de første hadde blitt bygget rundt 1 500 f.Kr. økte byggingen og nådde sitt høydepunkt i løpet av den sene jernalderen. Det er identifisert over 2000 bygdeborger fra jernalderen i Britannia. Ved 350 f.Kr. opphørte mange av bygdeborgene å bli brukt og de gjenværende ble forsterket. Pytheas fra Massalia, den greske reisende, er blitt sitert på at britene var kjente for å dyrke hvete. Store jordbruksarealer produserte mat i industrielle kvantiteter og romerske kilder nevner at Britannia eksporterte jakthunder, dyreskinn og slaver.

Den sene før-romerske jernalder

Cadbury Castle, Dumnonia i Somerset

De siste århundrene før den romerske invasjonen så en tilførsel av germansktalende flyktninger fra Gallia, kalt for belgiere, grunnet Romerrikets ekspansjon rundt 50 f.Kr. Disse bosatte seg i områdene rundt Portsmouth og Winchester. En stamme kjent som Parisii, som hadde kulturelle forbindelser med kontinentet, oppholdt seg i nordøstlige England.

Fra rundt 175 f.Kr. hadde særlig områdene rundt Kent, Hertfordshire og Essex utviklet en avansert keramikkteknikk. Stammene i sørøstlige England var delvis romanisert og var ansvarlig for å danne de første bosetningene, oppida, som var store nok til at de kan karakteriseres som bydannelser.

De siste århundrene før den romerske invasjonen så en økende forfinelse i britisk liv. Rundt år 100 f.Kr. ble jernstenger begynt å komme i bruk som valuta, mens handel innenlands og utenlands blomstret, hovedsakelig grunnet Britannias omfattende mineralressurser. Mynter ble utviklet, basert på kontinentale forbilder, men hadde navn fra lokale høvdinger. Dette var i bruk i sørøstlige England, men ikke i områder som Dumnonia i vest.

Etterhvert som Romerriket ekspanderte vestover begynte Roma å få økende interesse for Britannia. Dette kan ha hatt sin årsak i strømmen av flyktninger fra romersk okkupert Europa, eller Britannias store mineralressurser. Se hovedartikkel Romersk Britannia for denne etterfølgende perioden.

Litteratur

• Alonso, Santos, Carlos Flores, Vicente Cabrera, Antonio Alonso, Pablo Martín, Cristina Albarrán, Neskuts Izagirre, Concepción de la Rúa & Oscar García (2005): «The place of the Basques in the European Y-chromosome diversity landscape». European Journal of Human Genetics 13:1293-1302.
• James, Simon. 1999: The Atlantic Celts. British Museum Press.
• Ball, Martin J. & James Fife (red.). 1993: The Celtic Languages. London: Routledge. ISBN 0415010357.
• British History Encyclopedia. 1999. Paragon House. ISBN 1-4054-1632-7.
• Collis, John. 2003: The Celts – Origins, Myths and Inventions. Tempus.
• Cunliffe, Barry. 2002: The Extraordinary Voyage of Pytheas the Greek. Penguin.
• Cunliffe, Barry 2001: Facing the Ocean: The Atlantic and Its Peoples, 8000 BC to AD 1500. Oxford University Press.
• Darvill, Timothy C. 1987: Prehistoric Britain. London: B.T. Batsford ISBN 0713451793
• Hawkes, Jaquetta and Christopher. 1943: Prehistoric Britain. Harmondsworth: Penguin.
• Oppenheimer, Stephen. 2006: The Origins of the British. London: Constable.
• Pryor, Francis. 2003: Britain BC: Life in Britain and Ireland before the Romans. London, Harper-Collins. ISBN 0007126921
• Pearson, Mike, Ros Cleal, Peter Marshall, Stuart Needham, Josh Pollard, Colin Richards, Clive Ruggles, Alison Sheridan, Julian Thomas, Chris Tilley, Kate Welham, Andrew Chamberlain, Carolyn Chenery, Jane Evans, & Chris Knüsel. 2007: «The Age of Stonehenge». Antiquity 811 (313): 617–639.
• Pryor, Francis. 1999: Farmers in Prehistoric Britain. Stroud, Gloucestershire and Charleston, SC: Tempus. ISBN 0752414771
• Sykes, Brian. 2001: The Seven Daughters of Eve: The Science That Reveals Our Genetic Ancestry. Bantam, London. ISBN 0-593-04757-5
• Sykes, Brian. 2006: Saxons, Vikings, and Celts: The Genetic Roots of Britain and Ireland. New York, Norton & Co. (Utgitt i Storbritannia, også i 2006, som Blood of the Isles. London, Bantam Books.)
• Wainright, Richard. 1978: A Guide to Prehistoric Remains in Britain. London: Constable.
• Weale, Michael E., Deborah A. Weiss, Rolf F. Jager, Neil Bradman & Mark G. Thomas. 2002: «Y Chromosome Evidence for Anglo-Saxon Mass Migration». Molecular Biology and Evolution 19:1008-1021.

Eksterne lenker

• Ancient Human Occupation of Britain Project, prosjekt om mennesker i Britannia i oldtiden
• Britain's human history revealed, Britannias menneskelige historie avdekket
• 700,000 year old remains in Norfolk, 700 000 år gamle levninger i Norfolk
• The Boxgrove project
• Ancient Britons come mainly from Spain, Oldtidens briter kom hovedsakelig fra Spania
• Audio-visuell presentasjon av Mike Weale fra UCL som snakker om genetisk bevis for folkevandring
• Prehistoric Burial Sites in Wales, forhistoriske graver i Wales