Prøveløslatelse
Prøveløslatelse går ut på at en person som er havnet i fengsel kan slippe ut fra fengsel før straffen er sonet ferdig.
Prøveløslatelse i Norge rediger
Løslatelse på prøve ble utprøvd i Norge for første gang i 1900.
Kriminalomsorgen skal ikke beslutte prøveløslatelse hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør en løslatelse utilrådelig. Det skal særlig legges vekt på domfeltes atferd under gjennomføring av straffen, og om det er grunn til å anta at domfelte vil begå nye straffbare handlinger i prøvetiden.
Kriminalomsorgen kan løslate en domfelt på prøve når vedkommende, medregnet mulig varetektsfengsling, har gjennomført to tredjedeler av straffen og minst 60 dager. Domfelte som er dømt i utlandet til fengsel i mer enn 21 år, og som er overført til gjennomføring av straffen i Norge, kan løslates på prøve etter å ha vært fengslet i minst 14 år.
Løslatelse kan skje før to tredjedeler av straffen er gjennomført dersom vedkommende har særlig gode grunner for det (praktiseres meget strengt i Norge).
Fornærmede i straffesaken kan etter nærmere regler, varsles hvis det besluttes prøveløslatelse.
Brudd på vilkårene for prøveløslatelse vil få konsekvenser for den domfelte, nye vilkår eller bringes for retten. Retten kan beslutte at resten av straffen skal sones i fengsel.
Prøvetiden utløper på det tidspunkt den idømte fengselsstraff ville vært gjennomført i sin helhet.
Lovbestemmelsene som gjelder i dag for løslatelse på prøve står i Straffegjennomføringsloven av 2001 §§42, 43 og 44.[1]