Potsdamerklæringen

(Omdirigert fra «Potsdamdeklarasjonen»)

Potsdamerklæringen av 26. juli 1945 fremla de offisielle amerikansk-britisk-kinesiske betingelser for en japansk kapitulasjon som avslutning på andre verdenskrig. Den må ikke forveksles med Potsdamtraktaten. Potsdamerklæringen ble utformet av president Harry S. Truman og statsminister Winston Churchill under Potsdamkonferansen, og ble telegrafisk medunderskrevet av Republikken Kinas president Chiang Kai-shek. Sovjetunionen, som på det tidspunkt ikke var i krig med Japan, ble ikke konsultert i utformningen av erklæringen, men orientert etter at den var utsendt.[1]

Potsdamerklæringen inneholder følgende hovedpunkter:

  • (1) Japan får en siste sjanse til å avslutte krigen.
  • (2) De militære operasjoner fortsettes til Japan oppgir enhver motstand.
  • (3) Konsekvensene av Nazi-Tysklands meningsløse militære motstand mot de allierte står som eksempel for det japanske folk. De militære krefter som nå kan konsentrere sin styrke om Japan, er umåtelig mange ganger større enn de styrker som beseiret nazistene, og som forårsakede store ødeleggelser i Tyskland, for den tyske industri og for hele det tyske folk. Innsettelse av den fulle militære styrke vil uavvendelig medføre fullstendig ødeleggelse av den japanske hær og likeså uavvendelig fullstendig ødeleggelse av Japan.
  • (4–5) Tider er kommet dertil at Japan må beslutte seg for enten fortsatt å følge de militære ledere eller skifte over til fornuftens vei. De allierierte vil ikke avvike fra deres kapitulasjonsbetingelser.
  • (6) De ansvarlige for den japanske verdenserobringspolitikk må for alltid miste sin makt og innflytelse. Bare uten militarismen kan man oppnå fred, sikkerhet og rettferdighet.
  • (7) Inntil denne nye orden er oppnått og det japanske krigsapparat er fjernet, vil de allierte foreta en målrettet besettelse av Japan.
  • (8) Betingelsene fra Kairoerklæringen skal oppfylles og det japanske rike blir innskrenket til de fire japanske hovedøyer og andre ikke nærmere definerte småøyer.
  • (9) De japanske stridskrefter vil etter fullstændig avvæpning kunne vende tilbake hjem.
  • (10) Det japanske folk blir verken gjort til slaver eller ødelagt som nasjon, men krigsforbrytere vil bli straffet hardt. Demokrati og menneskerettigheter skal innføres.
  • (11) Japan vil forbli en industrinasjon, men uten militært potensiale. Det vil også igjen få del i verdenshandelen.
  • (12) Besettelsen slutter så snart disse mål er nådd og det er innsatt en fredelig folkevalgt regjering.
  • (13) De allierte oppfordrer den japanske regjering til en betingelsesløs kapitulasjon av alle væpnede styrker. Alternativet hertil vil være øyeblikkelig og fullstendig ødeleggelse. («The alternative for Japan is prompt and utter destruction.»)
Fra Potsdamkonferanaens forhandlinger. I bildet Clement Attlee, Ernest Bevin, Vjatsjeslav Mikhailovitsj Molotov, Josef Stalin, William D. Leahy, James F. Byrnes og Harry S. Truman

Teksten i Potsdamerklæringen ble utsendt på radio og trykket på flyveblader som ble kastet ut over Japan. Den 28. juli 1945 holdt den japanske utenriksminister Shigenori Togo en pressekonferanse hvor han om Potsdamerklæringen sa at denne kun var en gjentakelse av Kairoreklæringen. Den japanske regjering fant ikke noe viktig i den. Togo anvendte i forbindelse med sin regerings holdning overfor rklæringen det gammeldagse ord mokusatsu. Dets betydning kan ikke presist oversettes. Det strekker seg fra å ignorere til å forakte (men ikke helt avvise)[2], noe som avspeilei de forskjellige holdninger til kapituladjonsspørsmålet i den splittede japanske regjering. Den 29. juli oversattes i et kommuniké fra det offisielle japanske telegrambyrå Domei Tsushin mokusatsu med reject (avvise). Blant de allierte vle denne reaksjon oppfattet som ubøyelighet, og dette inntrykk ble ikke korrigert fra japansk side.

Allerede den 21. juli 1945 hadde president Truman godkjent innsettelse av amerikanske atombomber. Etter at det ikke var oppnådd politiske resultater fortsatte forberedelsene, og den 6. august 1945 ble den første atombombe sluppet over Japan. Den 8. august erklærte Sovjetunionen Japan krig (Operasjon Auguststorm).

Den 14. august 1945 besluttet keiseren seg under inntrykk av den håpløse situasjon til å utsende Keiserlig bekjentgjørelse om krigens avslutning (終戦の詔書 shūsen no shōsho), som anerkjente betingelsene i Potsdamerklæringen og den 15. august 1945 ble opplest i radioen[3]. Den 2. september ble den betingelsesløse japanske kapitulaajon underskrevet med utrykkelig henvisning til Potsdamerklæringen.

Referanser rediger

  1. ^ Tsuyoshi Hasegawa: Racing the enemy : Stalin, Truman, and the surrender of Japan (2005). Side 160 ff
  2. ^ Kazuo Kawai: Mokusatsu, Japan's Response to the Potsdam Declaration. The Pacific Historical Review. Vol. 19, No. 4 (Nov., 1950), pp. 409-414.
  3. ^ «Speech by Emperor Hirohito accepting the Terms of Surrender, 14. august 1945». Arkivert fra originalen 11. oktober 2012. Besøkt 20. august 2019. 

Eksterne lenker rediger

  (en) Potsdam Declaration – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden