Positronemisjonstomografi
Positronemisjonstomografi (PET) er en nukleærmedisinsk billeddiagnostisk teknikk hvor man benytter seg av positronemitterende radionuklider og de resulterende 511keV annihilasjonsfotonpar som detekteres i koinsidens. De positronemitterende isotopene er bundet til molekyler som kan injiseres i pasienten. Det vanligste er injeksjon av fluorodeoksyglukose (FDG), dvs. en glukoseanalog merket med isotopen fluor-18, som brukes for å vurdere metabolismen i hjernen, i kreftsvulster og i andre vev med høyt energiforbruk.
Ulikt konvensjonell nukleærmedisin er det innenfor PET stort krav til radiokjemisk kompetanse og utrustning. I og med at de positronemitterende isotopene som benyttes innen PET har kort halveringstid vil de fleste atomer måtte radiomerkes i umiddelbar nærhet til en nukleærmedisinsk klinikk. Dette krever blant annet en partikkelakselerator, syklotron, for å lage positronemitterende radioisotoper og egnede laboratorier for å lage radiofarmaka opptil flere ganger daglig.
Det finnes en lang rekke andre teknikker som vanligvis benytter molekyler som bindes til spesielle organer, vev eller enkeltceller i kroppen for å kunne vurdere mengden og plasseringen av disse. For eksempel kan man ved hjelp av flumazenil merket med karbon-11 visualisere en type GABA-reseptor i hjernen. Dette brukes til å lokalisere utgangspunktet for epileptisk aktivitet.
Det er først og fremst innen onkologi at PET benyttes diagnostisk. PET brukes også mye i hjerneforskning, men mye av aktiviteten er flyttet til fMRI og har derfra begynt å flytte seg til MEG.
