Polyfarmasi
Polyfarmasi er et begrep for at pasienter benytter flere medikamenter enn ønskelig og i større doser enn ønskelig. Vanligvis er årsaken at flere medikamenter gis for flere tilstander og at behandlingen ikke avsluttes når tilstanden er gått over.[1]
For enkelte pasienter vil det totale antallet tabletter bli for stort selv om den enkelte av mange tilstander hver for seg gir riktig behandling. Dersom pasienten har vært hos flere spesialister (bortsett fra geriatere og allmennpraktikere), for mange forskjellige tilstander, vil de kunne få flere medikamenter for hver enkelt tilstand uten at den totale medikamentbelastningen blir vurdert. For en fersk fastlege vil det kunne være vanskelig å fjerne medikamenter som forskjellige spesialister har gitt.
Enkelte medikamenter kan være gitt med manglende grunnlag i medisinsk litteratur og kan dermed bidra til et for stort medikamentforbruk for pasienten. Det er stor oppmerksomhet om såkalt "evidence based medicine" som baserer seg på samlede vurderinger av flere vitenskapelige undersøkelser om medikamenters virkning på forskjellige tilstander. Noen av disse undersøkelsene er gjort på unge pasienter og kan gi feil konklusjon for gamle.
«Monoterapi» er et begrep som brukes om behandling av en tilstand med ett enkelt medikament, som motsetning til "kombinasjonsterapi" som beskriver bruk av to eller flere medikamenter for å behandle en tilstand.
Resultatet av polyfarmasi blir de enkelte bivirkningene hvert enkelt medikament kan gi, i tillegg til interaksjoner som er bivirkninger som oppstår når to medikamenter gis samtidig. Det må antas at bivirkninger kan oppstå når kombinasjonen av tre eller flere medikamenter gis samtidig, men slike bivirkninger er lite beskrevet.
I enkelte tilfelle kan det sees bruk av medikamenter som virker motsatt retning på en type reseptor (virkningssted for medikamentet). Ett eksempel er bruk av betablokker for høyt blodtrykk eller migrene, samtidig med bruk av betastimulator for astma. Betablokkeren vil gjøre astmaen verre og betastimulatoren kan øke blodtrykket. Effekten av både betablokkeren og betastimulatoren kan være uforutsigbar.
Bruk av for mange og for mye medikamenter vil ofte være kostbart for pasienten, for institusjoner som sykehus og sykehjem, og for samfunnet igjennom refusjonsordninger som blåreseptordningen.[2]
Det å bruke faste medikamenter er i seg selv et ubehag og en moderat til alvorlig belastning for pasienten. Ritualeffekten av å definere seg som pasient en eller flere ganger om dagen ved å ta medikamenter kan ha negative virkninger vi ikke har oversikt over.
Bruk av depottabletter som avgir medikamentet over lengre tid kan redusere antall tabletter som pasienten må ta. I noen tilfelle kan også bruk av kombinasjonspreparater med flere medikamenter i samme tablett redusere antall tabletter pasienten må ta. Legemiddelkontrollen i Norge har vært tilbakeholdende med å godkjenne kombinasjonspreparater.
Polyfarmasi øker risikoen for bivirkninger som kan forårsake sykehusinnleggelser. Faren for feildosering øker også med antallet faste medikamenter for en pasient. Det er grunn til å anta at en del dødsfall har bivirkninger av polyfarmasi som årsak.
Når det oppstår en ny plage for en pasient er det vanlig å gi et nytt medikament for å behandle den nye plagen. Dersom pasienten allerede bruker mange medikamenter, kan den nye plagen være en bivirkning som ideelt sett burde behandles ved å seponere (avslutte behandlingen) av ett eller flere av pasientens faste medikamenter. Slik seponering er dessverre ikke så vanlig som det burde være.
En pasient som bruker mange medikamenter bør vurderes med jevne mellomrom for å finne medikament som er aktuelle for seponering (avslutte behandlingen). Det er viktig å sette opp et kontrollregime slik at tilstandene som har blitt behandlet ikke forverrer seg. Ved reduksjon av blodtrykksmedisin bør blodtrykket kontrolleres ofte til å begynne med og noe sjeldnere etterhvert.
Polyfarmasi sees ofte hos gamle siden de vanligvis har gått igjennom flere sykdomsforløp i de siste årene enn resten av befolkningen, men det sees også hos yngre med et sammensatt sykdomsbilde[3]
«Compliance» er et begrep som beskriver om pasienten bruker de medikamentene som er foreskrevet. Ved dårlig compliance kan polyfarmasien bli mindre alvorlig fordi pasienten selv bestemmer seg for å la være å ta enkelte medikamenter. På sykehjem, sykehus og ved medikamentadministrasjon av hjemmesykepleien vil kulturen blant sykepleierne tilsi at alle forskrevne medikamenter skal gis. Dette gir en helt annen compliance og et helt annet medikamentforbruk for enkelte pasienter enn når de selv styrer medikamentbruken.
Legemiddelindustrien tilbyr stadig flere medikamenter som skal brukes over lang tid for å forebygge spesielle sykdommer. Dersom en pasient har hatt en av disse sykdommene, er det vanlig å bruke tilsvarende forebyggelse fast for å hindre nytt tilfelle av sykdommen. Andre personer med kjente risikofaktorer anbefales også ofte å bruke forebyggende medisin fast. "Doses needed to treat" (Antall doser for å behandle ett sykdomstilfelle) kan bli svært høyt ved slik behandling. Hvis risikoen for å få ett brudd av benskjørhet i ett år reduseres 50%, fra 1% til 0,5% må 200 pasienter ta tabletten alle dager i ett år for å hindre ett brudd. "Doses needed to harm" (antall doser for å gi en bivirkning) er antall tabletter som trengs for å skape en bivirkning med aktuell medisin. Siden det finnes mange tilstander som kan forebygges, kan den totale medikamentbelastningen for pasientene bli stor, særlig når disse medikamentene kommer i tillegg til behandling for plager pasienten har, eller har hatt.
Mange gamle går ned i vekt de siste årene av livet. Dersom de bruker mange medikamenter vil konsentrasjonen av medikamentene i kroppsvæskene øke bare på grunn av vektreduksjonen. For medikamenter som utskilles gjennom nyrene vil en normal reduksjon i nyrefunksjon med alderen også bidra til øket medikamentnivå i kroppen ved normal elding med økende risiko for polyfarmasirelaterte plager.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Fulton MM, Allen ER. Polypharmacy in the elderly: a literature review. J Am Acad Nurse Pract 2005;17:123-32. PMID 15819637.
- ^ Haider SI, Johnell K, Weitoft GR, Thorslund M, Fastbom J (2009). «The influence of educational level on polypharmacy and inappropriate drug use: a register-based study of more than 600,000 older people.». Journal of the American Geriatrics Society. 57 (1): 62–69. PMID 19054196. doi:10.1111/j.1532-5415.2008.02040.x.
- ^ Haider SI, Johnell K, Thorslund M, Fastbom J (2007). «Trends in polypharmacy and potential drug-drug interactions across educational groups in elderly patients in Sweden for the period 1992 - 2002». International Journal of Clinical Pharmacology and Therapeutics. 45 (12): 643–653. PMID 18184532.
Eksterne lenker rediger
- American Nurses Association Position Statement on Polypharmacy and the Older Adult Arkivert 22. november 2008 hos Wayback Machine.
- NASMHPD.org (pdf) – 'Technical Report on Psychiatric Polypharmacy' National Association of State Mental Health Program Directors, (October 9, 2001)
- PsychRights.org – 'Psychiatric Polypharmacy: A Word of Caution', Leslie Morrison, MS, RN, Esq, Paul B. Duryea, Charis Moore, Alexandra Nathanson-Shinn, Stephen E. Hall, MD, James Meeker, PhD, DABFT, Charles A. Reynolds, PharmD, BCPP, Protection & Advocacy, Inc.
- "Polypharmacy in Older Adults: Information for people who are taking several medications", University of North Carolina at Chapel Hill School of Medicine