Polisario, Polisario Front, eller Frente Polisario (grunnlagt 10. mai 1973) er en frigjøringsbevegelse i Nord-Afrika som kjemper for å frigjøre Vest-Sahara fra Marokko. Navnet er et akronym for Frente Popular de Liberación de Saguía el Hamra y o de Oro, som er spansk for «Folkefronten for frigjøringen av Saguia el-Hamra og Río de Oro», som er henholdsvis den nordlige og sørlige delen av Vest-Sahara.

Polisario
LandDen saharawiske arabiske demokratiske republikk
GeneralsekretærBrahim Ghali
Grunnlegger(e)El-Ouali Mustapha Sayed
Grunnlagt10. mai 1973[1]
HovedkvarterRabouni
IdeologiSaharawi-nasjonalisme antiimperialisme sosialdemokrati demokratisk sosialisme Arabisk nasjonalisme
Internasjonal tilknytningProgressiv allianse, Sosialistinternasjonalen
Nettstedsaharalibre.es (es)
Sahrawis nasjonalråd
51 / 53
(når?)
Det panafrikanske parlamentet
5 / 123 456 789
(når?)
Flagg

Historie rediger

Polisario ble grunnlagt i 1973, da Spania fortsatt var kolonimakt i Spansk Sahara (senere Vest-Sahara). 20. mai samme år gjennomførte Polisario det første væpnede angrepet mot spanske styrker. Til tross for at de bare var bevæpnet med gamle håndvåpen, kom de overraskende på soldatene ved den spanske posteringen Khanga, og vant en viktig symbolsk seier.

Polisarios væpnede kamp ga Spania store problemer med å beholde kontrollen, og de ble snart nødt til å trekke seg tilbake fra innlandet. Sommeren 1975 hadde Spania bare kontroll over byene Dachla, l’Ayoune og Smara. En av årsakene til Spanias manglende kontroll var at regimet til Franco var i ferd med å gå i oppløsning, og landet hadde verken kapasitet eller politisk kraft til å føre kolonikrig.

Den 26. februar 1976 trakk Spania seg offisielt ut av området, og overlot administrasjonen til Marokko og Mauritania gjennom den såkalte Madridavtalen. Polisario var ikke interessert i å la spanierne etterlate noe politisk vakuum, og utropte dagen etter en egen republikk – Den saharawiske arabiske demokratiske republikk – i Bir Lehlou, som ligger i det nordøstlige Vest-Sahara.

I forkant av dette hadde Marokko rykket inn med militære styrker i den nordlige delen av landet. Den 27. november 1975 gikk marokkanske styrker inn i Smara, og i desember l’Ayoune og Dachla. Polisario, som tidligere hadde tatt kontroll over disse områdene fra Spania, ble drevet østover mot grensen til Algerie. Med geriljaen dro også store mengder med sivile som flyktet fra invasjonstroppene. Disse ble transportert av Polisario til leirer i den østlige delen av Vest-Sahara, og leirer som var under oppbygging rett over grensen til Algerie.

I de påfølgende år kom det til harde kamper mellom Polisario og den marokkanske hæren. Marokko greide ikke å få kontroll over ørkenen i den østlige delen av Vest-Sahara. Polisario opererte fra baser i Algerie og angrep marokkanske konvoier og utposter gjennom geriljaangrep. Marokko endret taktikk, forlot garnisonene og utpostene i de fjerntliggende delene av Vest-Sahara, og forsterket isteden befestningen rundt byene.

Polisario fortsatte sine angrep, og gjorde livet stadig vanskeligere for den marokkanske hæren. Marokko skiftet derfor igjen taktikk, og delte landet i to på langs, med en mur og høye voller av sand og stein. På vollene ble det bygget festningsverk, og det ble lagt brede minefelt på hver side. Murens beliggenhet og utstrekning skiftet med Polisarios angrep og Marokkos motangrep, men ved våpenhvilen som ble inngått i 1991 var muren 2 400 km lang, og gikk fra nord til syd gjennom hele landet. Marokko har siden det hatt kontroll over to tredjedeler i vest, mens Polisario har kontroll over den resterende tredjedel i øst.

Løslatelse av marokkanske krigsfanger rediger

Polisario løslot i august 2005 alle de 404 marokkanske krigsfangene som bevegelsen hadde hatt i sin varetekt.[2]

Spørsmål om norsk diplomatisk status rediger

Unge Venstres landsmøte ber regjeringen om å gi diplomatisk status til Polisario.[3]

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger