Pneuma (stoisk)
Pneuma (gresk πνεῦμα) er et antikk gresk begrep (se Pneuma) som i stoisk filosofi er et konsept for «livets pust», en blanding av elementene luft (i bevegelse) og ild (som varme).[1] Begrepet har sin opprinnelse hos greske medisinske forfattere som lokaliserte menneskelig vitalitet i pusten, men pneuma som begrep hos stoikere er den aktive, fruktbare prinsippet som organiserer både det individuelle og kosmos.[2] I sin høyeste form utgjører pneuma den menneskelige sjel (psychê), noe som er et fragment av pneuma, noe som igjen er sjelen til Gud (det vil si Zevs). Som en kraft som strukturerer materie eksisterer det selv som livløse objekter.[3]
Nivåer av pneuma rediger
I det stoiske univers består alt av materie og pneuma. Det er tre grader eller former for pneuma, avhengig av deres forhold av ild og luft:
- Pneuma som tilstand eller spenning (tonos). Denne forente og utformingen av pneuma utgjør stabilitet eller sammenheng (hexis) til ting; det er en kraft som består selv i objekter som stein, trestokk, eller en kopp. Nemesius fra Emesa (Emesa = Homs i Syria), en kristen filosof fra 300-tallet, tilskrev kraften i pneuma i henhold til stoisk tanke som «strekkbar bevegelse» (tonicê kinêsis); der er pneuma som beveger seg både utvendig, produserer kvantitet og kvalitet, og på samme tid innover, gir enhet og substans. Et individ er definert av equilibrium av ens indre pneuma, som holder det sammen og samtidig atskiller det fra verden rundt.[4]
- Pneuma som livskraft. Vegetative pneuma tillater vekst (physis) og skjelner en ting som levende.
- Pneuma som sjel. Pneuma i sin mest opphøyde eller eksklusive form tjener som dyresjel (psychê); den fyller og gjennomstrømmer organismen, styrer dens bevegelser og gir den krefter som oppfatning og reproduksjon.[5] Dette konseptet er beslektet med Aristoteles’ teori om at pneuma i sæden befordrer muligheten for bevegelse og for bestemte sanselige oppfatninger i avkommet.[6]
Et fjerde nivå av pneuma kan også bli atskilt. Det er den rasjonelle sjel (logica psychê) til det voksne eller modne menneskelige vesen som gir dømmekraft.[7]
Pneuma og kosmologi rediger
I stoisk kosmologi eksisterer alt avhengig av to hovedprinsipper som kan ble hverken skapt eller ødelagt: materie som er passivt og uvirksomt, og logos eller guddommelig grunn, som er aktiv og virksom.[8] Chrysippos fra Soli, en stoisk filosof fra 200-tallet f.Kr., betraktet pneuma som logos’ bindemiddel i å strukturere materie, både i det animalske og i den fysiske verden.[9] Pneuma i sin reneste form kan således være vanskelig å atskille fra logos eller «konstruktiv ild» (pur technikon)[10] som driver syklisk utvikling og ødeleggelse av det stoiske kosmos. Når en syklus når sin ende i konflagrasjon (verdensbrann, ekpyrôsis), blir kosmos ren pneuma fra hvor den regenererer seg selv.[11]
Stoikerne oppfattet kosmos som en helhet og som selvstendig hele og eksistens, en levende ting med en egen sjel[12], materiens sfærisk kontinuum (sammenhengende enhet) holdt sammen av den velordnete makten til Zevs gjennom pneumas årsaksammenheng som gjennomtrenger det. Denne guddommelige pneuma er sjelen i kosmos som forsyner pneuma i dens ulike grader for alt i verden.[13]
Referanser rediger
- ^ «Stoicism», Routledge Encyclopedia of Philosophy (Taylor & Francis, 1998), side 145.
- ^ Sedley, David: «Stoic Physics and Metaphysics», The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, side 388.
- ^ Sellars, John: Stoicism (University of California Press, 2006), ss. 98-104.
- ^ White, Michael J.: «Stoic Natural Philosophy (Physics and Cosmology)», s. 134, & Frede, Dorothea: «Stoic Determinism», s. 186, begge i The Cambridge Companion to the Stoics (Cambridge University Press, 2003).
- ^ Sellars, John: Stoicism, s. 91.
- ^ Solmsen, Friedrich: «The Vital Heat, the Inborn Pneuma and the Aether», Journal of Hellenic Studies 77 (1957) s. 119–123.
- ^ Sellars, John: Stoicism, s. 105.
- ^ Baltzly, Dirk: «Stoicism», The Stanford Encyclopedia of Philosophy.
- ^ Sedley, David: «Stoic Physics and Metaphysics», The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, s. 389.
- ^ White, Michael J.: «Stoic Natural Philosophy (Physics and Cosmology)», The Cambridge Companion to the Stoics (Cambridge University Press, 2003), s. 136. White foreslår en rekke stoiske begreper som er benyttet omvekslende, eller med i særegne og finurlige tekstsammenhenger for prinsippet som tjener på og innenfor den fysiske verden: pur, to hêgemonikon, pneuma, theos, nous, sperma, hexis, tonikê kinêsis.
- ^ Sellars, John: Stoicism, ss. 98–99.
- ^ Sedley, David: «Stoic Physics and Metaphysics», The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, s. 447.
- ^ Furley, David J.: From Aristotle to Augustine (Routledge, 1999) s. 238; Sellars, John: Stoicism, s. 97.
Litteratur rediger
- Baltzly, Dirk: «Stoicism». The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Edited by Edward N. Zalta. Spring 2008.
- Inwood, Brad, (red.): The Cambridge Companion to the Stoics. Cambridge University Press, 2003. ISBN 0521779855
- Sedley, David: «Stoic Physics and Metaphysics». The Cambridge History of Hellenistic Philosophy. Cambridge University Press, 2005.
- «Stoicism». Routledge Encyclopedia of Philosophy, vol. 9. Taylor & Francis, 1998. ISBN 0415073103
- Sellars, John: Stoicism. University of California Press, 2006. ISBN 0520249070