Plogmannens fortelling

Plogmannens fortelling (The Plowman's Tale) er et engelsk polemisk diktverk fra middelalderen som egentlig består av hele to pseudo-chaucerianske tekster, falske tekster tillagt Geoffrey Chaucer.

Første tekst

På midten av 1400-tallet ble Plogmannens fortelling, skrevet i på såkalt kongelig eller høvisk rim (rhyme royal), en poesiform introdusert i England av Chaucer, lagt til en tekstutgave av Chaucers Canterbury-fortellingene ved Christ Church i Oxford. Denne fortellingen er faktisk en ortodoks romersk katolsk, mulig anti-lollardisk versjon av et fortelling av typen Mariamirakel skrevet av Thomas Hoccleve, Item de Beata Virgine. Noen andre har diktet og lagt til en prolog for å tilpasse Hoccleves dikt til Chaucers fortellende ramme. Denne falske og uhederlige fortellingen overlevde dog ikke inn i de første trykte utgavene av Chaucers verker.

Andre tekst

Den best kjente av Plogmannens fortelling var og er bedre kjent ettersom den klarte å komme med i de trykte utgavene av Chaucers verker. Det er en tekst som er avgjort anti-munkorden og ble skrevet en gang rundt 1400 og sirkulerte blant tilhengere av lollardismen. Det ble noen ganger kalt for Plogmannens klage (Complaynte of the Plowman) og var på 1380 linjer og diktet som åttelinjers vers (ababbcbc med noen variasjoner som antyder innskyting) tilsvarende Chaucers Munkens fortelling i Canterbury-fortellingene.

Det er ingen opplagt eller gjennomgående intern sammenheng mellom Plogmannens fortelling med Chaucers Canterbury-fortellingene eller med Piers Plowman (Per Plogmann). Anthony Wotton, som sannsynligvis var redaktør av 1606-utgaven av Plogmannens fortelling antyrer at skriften gir en hentydning til Jack Upland eller, mer sannsynlig, til Pierce the Ploughman's Crede, ettersom hovedfiguren i Plogmannens fortelling sier «Of Freres I haue told before / In a making of a Crede...» (1065–66). Teksten låner også mye fra Pierce the Ploughman's Crede.

Noen avsnitt i Plogmannens fortelling ble lagt til på 1500-tallet, slikt som prologen for å få den bedre tilpasset som en av Chaucers tekster. Prologen kunngjør at en preken vil følge i fortellingen, men isteden er det en reisende (uten noen av de karakteristika av Chaucers plogmann eller noen annen litterær plogmann i perioden) som overhører en pelikan og griff som diskuterer presteskapet. De fleste linjene tilhører pelikanen som angriper det typiske motbydelige i en evangeliske væremåte, diskuterer Antikrist og applerer til de verdslige styremaktene om å gjøre kirken mer ydmyk. Pelikanen blir fordrevet med makt, men er deretter gitt oppreisning som en sfinks. Fortellingen avslutter med en benektelse hvor forfatteren skiller mellom sine egne synspunkter fra de som pelikanen fremmer og sier at han vil akseptere hva kirken krever.

Chaucers plogmann

Grunnen til at denne teksten (og andre) ble forsøkt lagt til Chaucer var for at Chaucers egen prolog i Canterbury-fortellingene introduserer en plogmann, men som aldri får noen fortelling ettersom Chaucer selv aldri fullførte Canterbury-fortellingene i henhold til hans egne storslåtte planer. Chaucers egen utelatelse i Canterbury-fortellingene synes å ha satt gang en kreativitet hos andre, mindre talentfulle forfattere ganske kort tid etter Chaucers død.

I Chaucers prolog vitser verten om plogmannens bror som er presten. I noen overlevde manuskripter hentyder verten at presten er en «Lollere», det vil si tilhenger av lollardismen. Dette avsnittet kan ha blitt strøket av Chaucer selv etter bondeopprøret i 1381 da dette ikke lenger var trygg humor. Kanskje er det også grunnen til at Chaucers plogmann heller ikke fikk noen fortelling slik Chaucer opprinnelig hadde tenkt og hvorfor Chaucer kom til å bli ansett på 1500-tallet som forfatteren av Plogmannens fortelling. Så tidlig som 1400 hadde Chaucers publikum ved hoffet vokst til å inkludere medlemmer av den voksende litterære mennesker fra middel- og handelsklassen som hadde mange lollardistiske sympatisører og som mer enn gjerne ønsket å tro på lollardisk Chaucer.

Trykte utgaver

Det eneste overlevende manuskriptet av Plogmannens fortelling (skrevet i en håndskrift fra 1500-tallet) ble lagt til mot slutten av Canterbury-fortellingene i en kopi av trykkeren Thomas Godfrey/Godfrays trykte utgave av Chaucers verker fra 1532 (STC 5068), redigert av William Thynne (som nå finnes som MS 8 på biblioteket Houghton Library på University of Texas i Austin i USA). I henhold til Thomas Speght hadde John Stow en kopi av et manuskript som nå er gått tapt.

William Thynnes sønn Francis Thynne skrev i en anmerkning i hans kommenterte utgave at Plogmannens fortelling ikke ble trykt med de andre fortellingene i 1532 på grunn av undertrykkelsen som ble startet av kardinal Thomas Wolsey (ca. 1475–1529/1530). Imidlertid blir Francis Thynnes syn ofte underslått, hovedsakelig for at han var et barn da hans far arbeidet med sine utgaver av Chaucer. Uansett, noen forskere har akseptert denne historien og har tatt den som bevis for en personlig hevn av Wolsey mot William Thynne ettersom den eldre Thynne hadde skjult John Skelton da han skrev sin Colin Clout (1522), preget av kritikk mot Wolsey, og som Thynne kan ha trykt ca. 1531/1533. Selv om han var antiprotestant ble Skeltons poesi senere oppfatet som proprotestantiske for deres angrep på Wolsey. På den annen side, Godfrey var ikke fullstendig uten innflytelse.

Andre forskere har gitt overbevisende argumenter for Plogmannens fortelling var en del av en propaganda. Godfrey arbeidet antagelig med kongens trykker Thomas Berthelet og ble beskyttet av Thomas Cromwell (ca. 1485–1540), kongens minster og kalt for malleus monachorum («munkenes hammer»), og for en tid også var han også Wolseys sekretær. Det var Cromwell som arrangerte kong Henrik VIII av Englands skilsmisse, utførte «Forordningen om overhøyhet» («Act of Supremacy») i 1534 og Oppløsningen av Englands klostre (1536–1539). Om Plogmannens fortelling hadde kongelig støtte eller ikke kunne den bli brukt som kritikk mot kongen ettersom pelikanen undrer seg over parlamentets likegyldighet eller uvitenhet, og denne samme likegyldighet som lordene og kongen hadde for allmennheten. I den mildeste fortolkning gjør Plogmannens fortelling et bud for nødvendigheten av å høre på behovene til folk flest.

Plogmannens fortelling ble trykket og utgitt i en egen utgave av Godfray ca. 1533–1536 (STC 5099.5). I 1542 ble Tyndales Nytestamente og andre bøker på morsmålet bannlyst – i realiteten alt som ble skrevet på engelsk språk før 1540 – unntatt «Canterburye tales, Chaucers bokes, Gowers bokes and stories of mennes lieves» i henhold til en kongelig statuett, «Forordningen for forfremmelsen av den Sanne Religion». Uansett ble Plogmannens fortelling trykket opp igjen som en duodes-utgave i London av William Hyll ca. 1548 (STC 5100) under tittelen The Plouumans tale compylled by syr Geffray Chaucher knyght. Året etter bannlysningen ble den igjen trykket i Thynnes andre utgave av Chaucers verker (1542) under merket til William Bonham (STC 5069) og John Reynes (STC 5070). Disse utgivelsene må ha vært tillatt etter som parlamentets forordning hadde erklært at Chaucers verker var kun fabler og kunne bli utgitt.

Etter 1542 dukket Plogmannens fortelling på nytt i nye utgaver av Chaucers verker basert på Thynnes tekst. Den tredje folio-utgaven hadde ikke vært nøyaktig datert. Den har fire ulike merker; W. Bonham (STC 5071), R. Kele (STC 5072), T. Petit (STC 5073), og R. Toye (STC 5074). John Stowe/Stow produserte en utgave i 1561 (J. Kingston for J. Wight, STC 5075), det samme gjorde Thomas Speght i 1598 (Adam Islip, STC 5077), 1602 (Adam Islip, STC 5080), og 1687. I løpet av denne tiden var Chaucers kanon og rekkefølgen for Canterbury-fortellingene fortsatt flytende. Thomas Tyrwhitt ekskluderte endelig Plogmannens fortelling fra sin utgave av Chaucer i 1775.

Assosiert med Chaucer og Piers Plowman fra 1500-1700

Kongens oldsgransker (under Henrik VIII), John Leland (ca. 1506–1552), synes å ha sammenblandet Piers Plowman med Plogmannens fortelling og refererte til Petri Aratoris Fabula (Peter/Piers Plowman's Tale) som en Canterbury-fortelling. Tilsvarende inkluderte John Bale Arator Narratio (Plogmannens fortelling) i hans liste av Canterbury-fortellinger i hans Scriptorum Illustrium Maioris Brytanniae . . . Catalogus (Basel, 1557, 1559). I samarbeidet med Francis Thynne var Lelands anmerkninger om Plogmannens fortelling følgende: «Men fortellingen om Piers Plowman, som ved felles enighet fra de lærde er tilegnet Chaucer som den sanne forfatter har blitt undertrykt i hver utgave ettersom det er et kraftig angrep angrep på prestenes dårlige moral» (Commentarii de Scriptoribus Britannicis Anthony Hall). Som med Bales Chaucer er Lelands Chaucer en reformator og en tilhenger av Wycliffe.

John Foxe priset Plogmannens fortelling i sin første (1563) og andre (1570) utgave av sin meget innflytelsesrike Acts and Monuments. Foxe forutsetter indirekte at Chaucer var en tidlig protestant og tilhenger av lollardismen og underforstått også forfatteren av Plogmannens fortelling. Skriftene Kjærlighetstestamentet og Jack Upland er også nevnt. Den fulle tittelen på Wottons utgave er som følger: «Plogmannens fortelling. Viser doktrinene og løgnene til de romerske presteskapet, at paven er Antikrist og de hans prester. Skrevet av Sir Geoffrey Chaucer, ridder, blant hans Canterbury-fortellinger: og nå sett fra resten med en kort redgjørelse av ord og hendelser, for kapasiteten og forståelsen til de mer enklere lesere».

Edmund Spensers Gjeterens kalender (The Shepheardes Calender) (1579) gjorde referanser til og lånte fra Plogmannens fortelling (og tilegnet fortellingen til Chaucer), mulig Pierce the Plowman's Crede, og, mer obskurt, kanskje til Piers Plowman. Gabriel Harveys kopi av Speghts utgave av Chaucers verker (BL Additional 42518) fra 1598 sammenfatter Plogmannens fortelling med noten «Ecclesiastical abuses».

Sir William Vaughans Golden Fleece (1626) presenterer Chaucer som Wycliffes mester og forfatter av Plogmannens fortelling, som det er brukt for gi linjer til Duns Scotus og Chaucer i en debatt mellom dem som senterer om paven (Er han Antikrist?) i Wooton-utgaven av 1601. Dette er et fascinerende verk som fremmer kolonien på Newfoundland mot de feil som er i det samtidige England. Berømte historiske figurer, blant annet Chaucer og Scotus, er fort til guden Apollos rettssal for å diskutere det engelske samfunnet. Til slutt proklamerer Apollo at alle problemer som har blitt fremmet vil bli kurert av Golden Fleece som er i Newfoundland.

Andre omtaler av Plogmannens fortelling fra 1600-tallet er Anthony Wottons A Defense of Mr. Perkins Booke, Called a Reformed Catholike (1606), Simon Birkbecks The Protestant's Evidence Taken Ovt of Good Records (1635), John Favours Antiquitie Trivmphing Over Noveltie (1619), og John Miltons Of Reformation (1641) og An Apology Against a Pamphlet (1642).

John Dryden bemerker i Fables Ancient and Modern (1700) at Chaucer hadde «noen små skjevheter mot Wycliffs meninger... noe som skjer i Fortellingen om Piers Plowman (en sammenblanding av William Langland og pseudo-Chaucer): Dog jeg kan ikke belaste ham for rase så skarpt mot feilene til presteskapet på hans tid: Deres hovmod, deres ambisjon, deres prakt, deres eiesyke, deres jordiske interesse, fortjener piskeslagene som han har gitt dem, både i denne og i det meste av hans Canterbury-fortellinger». Frasen «rase... mot presteskapet» er mulig avledet fra Leland, tilsvarende utdrag opptrer i utgaver av Chaucers verker som starter med Thynne. Andre kommentarer fra 1700-tallet, John Dart, avviste Plogmannens fortelling som Chaucers, men var fortsatt enig at Chaucer «bittert rase mot prester og munker», skjønt han «uttrykker sin respekt for det verdslige presteskapet som lever opp til sin profesjon».

Se også

• Piers Plowman-tradisjonen

Litteratur

• Bradley, Henry (12. juli 1902): «The Plowman's Tale» i: The Athenaeum 3898. s. 62.
• Clark, David Paul (1995): Reaping what was sown: Spenser, Chaucer, and The Plowman's Tale. MA thesis. Iowa State University.
• Costomeris, Robert (1991): «The Yoke of Canon: Chaucerian Aspects of The Plowman's Tale» i: Philological Quarterly. 71.2, s. 175-198.
• Dean, James red.(1991): The Plowman's Tale i: Introduction and Annotated Text. Opprinnelig utgitt i Six Ecclesiastical Satires Kalamazoo, Michigan: Medieval Institute Publications.
• Forni, Kathleen (1997)): «The Chaucerian Apocrypha: Did Usk's 'Testament of Love' and the 'Plowman's Tale' Ruin Chaucer's Early Reputation?» i: Neuphilologische Mitteilungen: Bulletin de la Société Néophilologique [Bulletin of the Modern Language Society, Helsinki, Finland] 98.3, s. 261-72.
• Forni, Kathleen (2001): The Chaucerian Apocrypha: A Counterfeit Canon. Gainesville: University of Florida Press.
• Heffernan, Thomas J. (1990): «Aspects of Chaucerian Apocrypha: Animadversions of William Thynne's edition of the Plowman's Tale» i: Chaucer Traditions: Studies in Honor of Derek Brewer. Cambridge: Cambridge University Press. ss. 155-167.
• Irvine, Annie S. (1932): «A Manuscript Copy of The Plowman's Tale». University of Texas Studies in English 12. s. 27-56.
• Long, Percy W. (1913): «Spenser and the Plowman's Tale». Modern Language Notes 28.8, s. 262.
• Patterson, Paul J. (2005): «Reforming Chaucer: Margins and Religion in an Apocryphal Canterbury Tale» i: Book History 8, s. 11-36.
• Thorne, J. B. (1991): «Piers or Will: Confusion of Identity in the Early Reception of Piers Plowman». Medieum Ævum 60, s. 273-284.
• McCarl, Mary Rhinelander red. (1997): The Plowman's Tale: The c. 1532 and 1606 Editions of a Spurious Canterbury Tale. New York: Garland Press.
• Wawn, Andrew (1969): The Ploughman's Tale. Ph.D. Thesis, University of Birmingham.
• Wawn, Andrew N. (1973): «The Plowman's Tale and Reformation Propaganda: The Testimonies of Thomas Godfray and I Playne Piers». Bulletin of the John Rylands Library. 56, s. 174-192.
• Wawn, Andrew N. (1972): «The Genesis of The Plowman's Tale». Yearbook of English Studies. 2, s. 21-40.
• Wawn, Andrew N. (1990): «The Plowman's Tale». The Spenser Encyclopedia. Gen ed. A. C. Hamilton. Toronto: University of Toronto Press, s. 548-549.
• Wawn, Andrew N. (1972–73): «Chaucer, Wyclif, and the Court of Apollo». English Language Notes 10, s. 15-20.