Pius II

Pius II (født Enea Silvio Bartolomeo Piccolomini, latin: Aeneas Silvius Bartholomeus 18. oktober 1405 i Corsignano nær Siena, død 14. august 1464 i Ancona) var pave fra den 19. august 1458 til sin død seks år senere, 14. august 1464.

Pius II Pius II
Født		Enea Silvio Piccolomini 18. oktober 1405 Corsignano (Siena)
Død		14. august 1464 Roma eller Ancona
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1447–1464), diplomat, skribent, universitetslærer, lyriker, historiker, geograf
Embete		Pave (1458–1464) Roman Catholic Bishop of Siena (1450–1458) kardinal (1456–1458) apostolisk administrator (1457–1458) Camerlengo of the Sacred College of Cardinals (1457–1458) Roman Catholic Bishop of Trieste (1447–1450) kardinalprest (Santa Sabina, 1456–1458) biskop biskop av Warmia (1457–)
Utdannet ved		Università degli Studi di Siena
Far		Silvio Piccolomini
Mor		Vittoria Forteguerri
Barn		child of Aeneas
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike
Gravlagt		Sant’Andrea della Valle
Dåpsnavn		Enea Silvio Piccolomini
Valgt		19. august 1458
Innsatt		3. september1458
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Festdag		-
Forgjenger		Callistus III
Etterfølger		Paul II
Våpenskjold
Pius II på Commons Se også liste over paver

Liv og virke

Bakgrunn

Enea (italiensk for Æneas) Piccolomini var sønn av soldaten Silvio Piccolomini som giftet seg med en fattig jente, Vittoria, fra familien Forteguerri, kjent som beskyttere av katedralen i Siena. Paret fikk atten barn, hvorav en rekke tvillinger, men bare Enea og de to søstrene Laodamia og Catherina nådde voksen alder. En pestepidemi sparte bare disse tre av alle barna. I forveien hadde Enea Piccolomini ramlet ned fra en høy mur som treåring og landet på en knaus som ga ham et stygt sår i hodet, men hans selvlærte fadder Niccolò Monticuli klarte å få ham frisk. Som syvåring ble Piccolomini slengt av gårde av en amper okse, og det skyldtes ren flaks at han kom fra det. Han fikk studere ved universitetet i Siena og trivdes med både litteratur og senere sivilrett, men da det brøt ut krig mellom Firenze og Siena, var det ikke annet å gjøre enn å forlate studiene og dra hjem.

Eneas søster Laodamia ble mor til pave Pius III, og familieeiendommen i Corsignano fikk senere bystatus og ble bispesete med navnet Pienza (oppkalt etter Pius selv, «fra Pius»).

Tidlig karriere

Underveis til konsilet i Basel traff han biskop Domenico Capranica av Fermo og ansatte ham som sin sekretær. Baselkonsilet satte seg selv tre mål: utryddelse av vranglære (det vil si husittismen), fred mellom kristne fyrster og reform av kirken. Konsilet hevdet at allmenne kirkemøter (økumeniske konsiler) står over paven, noe som pave Eugenius 4 fordømte i 1436.. Ved konsilet tilhørte han konsiliaristenes parti, i opposisjonen mot pave Eugenius IV. En drivkraft for biskop Capranica var også at pave Eugenius hadde avslått å utnevne ham til kardinal, slik den forrige paven hadde lovet ham.

Piccolomini var deretter i tjeneste hos flere biskoper. Han deltok i kardinal Albergatis delegasjon til kongressen i Arras i 1435, ett av de første eksempler på «tredjepartsmegling». England og Frankrike hadde da på det nærmeste vært i krig i 100 år («hundreårskrigen»), der representanter fra England, Burgund og Frankrike lyktes med en avtale som delvis skapte fred mellom Burgund og Karl 7. av Frankrike, selv om leiesoldater fortsatte å skape problemer i Burgund frem til 1445 da dette tok slutt. Piccolomini deltok også på en hemmelig sendeferd til Jakob I av Skottland, der han pådro seg gikt som plaget ham resten av livet.

På seilasen dit råket han ut for to stormer; den ene raste i 14 skremmende timer. Den andre herjet med skipet i halvannet døgn så det sprang lekk, og ble ført så langt mot nord at sjøfolkene ikke lenger gjenkjente stjernebildene og ga opp håpet. Men så blåste det opp en nordenvind som fikk dem tilbake på rett kurs, og på den tolvte dagen kom Skottlands kyst til syne.

Piccolomini beskrev kong Jakob som «liten, fet og hissig». I Skottland ble han far til en liten sønn, og tok seg nær av at barnet døde kort tid etter fødselen. Begge Piccolominis barn døde før han ble presteviet. Etter tiden i Skottland begav han seg atter igjen til konsilet i Basel, der han ble lagt merke til for sin humanistiske lærdom og sine retoriske begavelser. På denne tiden levde Piccolomini et utsvevende liv og fikk to barn utenfor ekteskap, ett i Skottland og ett i Strasbourg. Han var imidlertid ikke presteviet, og da han ble tilbudt stillingen som diakon, avslo han det, selv om han var blant elektorene som skulle utpeke en etterfølger til den avsatte pave Eugenius. I stedet ble han motpaven Felix Vs sekretær, men forlot snart denne stillingen for å bli kåret til hoffpoet av keiser Fredrik III.

Piccolomini og Norden

Som embetsmann ved Baselkonsilet i årene 1430-39 fikk Piccolomini en del kontakt med nordiske konsilsdeltakerne og tilsendte saker fra Nordens kirkeprovinser, ikke minst de svenske biskopenes klager over Erik av Pommern, som Piccolomini senere omtaler i De viris illustribus. I 1425 deltok Piccolimini som sekretær for kardinal Niccolò Albergati i fredskonferansen mellom England, Frankrike og Bourgogne, i Arras. Her deltok også den svenske biskop Nikolaus Ragvaldi av Växjö, senere erkebiskop av Uppsala, under kardinalen av Kypros.

Videre kontakt med Norden fikk han ved flere riksdager om korstog mot tyrkerne. Som biskop av Siena og senere kardinal i halvannet år 1456-58 var han delvis ansvarlig for korstogsplanleggingen, blant annet invitasjonen av kong Christian 1. «I de germanske anliggender» - slik omtalte han nordiske saker - «lyttet pave Calixtus til ham heller enn de andre kardinalene». Piccolomini forsøkte å befeste sin særstilling som pavens viktigste rådgiver i disse sakene og som beskytter av den germanske nasjonen, selv om pavene på den tiden fryktet at kardinalene skulle bli avhengige av nettopp de verdslige fyrstene de beskyttet. Selv kalte Pius seg senere han som alltid «både roste germanerne og var deres forsvarer».

Piccolomini prøvde å øke sin innflytelsessfære ved å overta de danske sakene som del av den germanske sfære, ut fra danskekongens usagn om at Danmark tilhørte den tyske nasjonen da han anerkjente Wienerkonkordatet mellom pavestolen og det tyske riket. I De Europa skriver Piccolomini: «Danmark...er en del av Germania» og kaller landet Daniæ regnum (= kongeriket Danmark). Som pave traff Pius beslutninger om Danmarks kirkelige forhold, også striden mellom kong Christian og erkebiskopen av Uppsala, og det danske forholdet til korstogssaken. I Roma i oktober 1458 ble biskopen i Bergen, Paulus Justiniani, behandlet som kong Christians utsending og anbrakt blant ambassadørene. Biskopens overdrevne beskrivelse av danskekongens maktområde ble møtt med skepsis av de andre, men pave Pius bekreftet at kongens makt var stor. Paulus Justiniani hevdet at danskekongen hadde flere enn 40 000 kirkesogn under seg. Men i Danmark var antallet 2 358, og kirkesogn i Norge og Sverige kunne heller ikke beløpe seg til 40 000.

Humanisten Pius var trolig den første som oppdaget at den tradisjonelle betegnelsen på Danmark som «Dacia» var helt misforstått, ettersom Dacia var Strabos navn på Bulgaria. Danmark måtte med rette kalles Danmark, og «de som nå kalles daci, de burde i stedet kalles dani».

Hans oppfatning av Basel om Europas geografiske sentrum viser en nokså presis forståelse av Europas utstrekning. Danmark var for ham kristenhetens nordgrense. I 1434 var hans oppfatning av forholdet mellom svensker og gotere uklar, og nordmenn nevnes ikke. Kanskje oppfattet han Norge som en del av Danmark pga Kalmarunionen. I desember 1445 etter noen år ved keiserens kanselli skrev han om «Danmark og Norge og Scantica-øyen, barbariske folkeslags mor og stedet som goterne dro ut fra, da de angrep hele verden». Andre steder kaller han goternes hjemland Gothia, trolig mener han Gotland. Forvirringen skyldes trolig at han hadde lest sine klassikere, og strevde med å forene den faktiske geografien med Strabos og Jordanes' opplysninger, grunnlaget for hans egen goterhistorie.

Ved konsilet i Konstanz 1414-18 hadde man av avstemningstekniske årsaker diskutert Europas geografi, og fra engelsk side ble det sagt at norddelen av Europa bestod av England, Wales, Skottland, Irland, Danmark, Sverige og Norge. Ved tyrkerkongressen i Frankfurt i 1454 uttalte Pius at «skottene, danskene, svenskene og nordmennene bor ved verdens ende». Han nevnte ikke goterne etter dette.

Pius gikk så langt at han kalte Danmark et archiregnum (et «erke-rike»): «Det danske riket var så stort at man kunne kalle det et erke-rike, for det omfattet fire svært store deler.» I brev til pave Nikolas V skrev beskrev han Danmark som «et stort, sumpet rike ved det tyske hav, mellom Sverige og Sachsen». I sitt dikt Carmen pro ingenii exercitatione om en tenkt europeisk mobilisering i et felles korstog mot muslimene, skriver han: «Her kommer sakserne løpende til, med malte våpen, og kimbrernes skare og dansken med modige bryst.»

I De Germania fra 1457 skrev han noe overdrevet om Lübeck at «denne by er så mektig og rik at tre store riker, Danmark, Sverige og Norge, pleier å innsette og avsette sine konger etter dens ønske». Gjennom sitt vennskap med markgreve Albrecht Achilles av Brandenburg og dennes søster, Barbara av Brandenburg, markgrevinne av Mantova, må han ha hatt kjennskap til Brandenburgs forhold til Danmark. Det var Pius selv som ga markgreven tilnavnet «Achilles».

Prest, biskop

I 1442 flyttet han til Wien, og ble tre år senere forsonet med paven. Han ble presteviet den 4. mars 1447, og samme år viet til biskop av Trieste. Han deltok året derpå i sluttforhandlingene om Wienkonkordatet mellom Den hellige stol og Det tysk-romerske keiserrike, og ble i 1450 biskop av Siena. Samtidig var han i tjeneste hos keiser Fredrik.

Kardinal

Pave Pius.

Den 17. desember 1456 utnevnte pave Calixtus III Piccolomini til kardinal, med kirken Santa Sabina på Aventinerhøyden som titulus. Det påfølgende året ble han utnevnt til biskop i Ermeland (som nå ligger i Polen).

Pave

Kardinal Enea Silvio Piccolomini ble valgt til pave Calixtus' etterfølger den 19. august 1458, og ble innsatt i sitt embede den 3. september. Han var da 52 år gammel. I sine memoarer beskriver han med avsky det renkespill som utspilte seg under pavevalget. Hans valg av navn henspiller på pio Enea, den «fromme Aeneas», hos Vergil.

Etter Konstantinopels fall i år 1453, som vakte stor bestyrtelse blant de kristne, ønsket han et korstog mot tyrkerne. Som pave i 1458 samlet han et stort antall verdslige fyrster rundt seg i en kongress i Mantova i 1459 for å mane til strid mot tyrkerne, men mislyktes i å få de europeiske regentene til å stille troppestyrker, og det stod klart at kirken hadde svekket respekt og innflytelse over makthaverne. Vlad III Dracula lot seg imidlertid påvirke til å starte en krig mot sultan Mehmed II.

Fra Norden ventet Pius seg lite: «Danmark, Sverige og Norge er så fjerntliggende at de ikke kan sende soldater, og da de har nok i fisk alene, kan de ikke bistå med penger.» På tilsvarende måte avskrev han Venezias «primitive fiskermentalitet». Han var klar over at de nordiske kirkeprovinsene ikke ga store inntekter til det apostoliske kammer, og synes uvitende om Norges handel med tømmer og Danmarks eksport av hester, kveg og korn.

Det var Pius II som helligkåret Katarina av Siena i 1461.

Pius fordømte slavebindingen av nydøpte kristne som «en stor forbrytelse» i et budskap av 1462 til den lokale hersker på Kanariøyene. Han beordret biskopene til å ilegge overtrederne kirkestraffer. Hans skriv hadde de nydøpte som tema, og omtalte ikke andre slaver.

Hans skrifter

Hans memoarer (Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt) er den eneste selvbiografi skrevet av en pave (pr 2021), og han har dertil forfattet flere verker, blant annet et historieverk over Böhmen, etnografiske og geografiske skildringer av Asia og Europa, og en biografi om keiser Fredrik III. Av skjønnlitterært forfatterskap finnes komedien Chrysis og den dristige beretningen De duobus amantibus. Historia Euryalo et Lucretia (= «De to elskende. Historien om Euryalus og Lucretia»), historien om affæren mellom en tysk ridder og en gift dame fra Siena. Historien ble raskt populær, men straks han ble pave, prøvde han å få den forbudt, enda det først langt ute i romanen beskrives et intimt opptrinn, med ordene: «De gikk inn på hennes værelse, hvor de tilbrakte en så sødmefylt natt at de begge sa at Mars og Venus kunne ikke hatt det bedre sammen.»

Nok et sitat: ««Misunnelige natt, hvorfor flykter du? Bli, Apollo, lenge i det nedre rikene. Hvorfor spenner du så raskt hestene foran vognen...Aurora, hvorfor forlater du så raskt din Titonus' kammer? Hvis han elsket seg så høy som jeg elsker Lucretia, ville han neppe la deg stå opp så tidlig. Aldri har en natt virket kortere enn denne, selv om jeg har vært både hos briter og daner.» Slik talte Euryalus, og Lucretia like lidenskapelig.»

Pius IIs gravmæle i Andrea della Valle-kirken i Roma.

Død

Pius II døde i Ancona etter å ha forsøkt å få i stand et korstog mot tyrkerne. I dette skilte han seg ikke fra andre paver - samtlige fra Nikolas V (død i 1455) til Leo X (død i 1521) brant for en gjenerobring av Konstantinopel. På sitt dødsleie formante Pius sine kardinaler strengt om å fortsette arbeidet han hadde påbegynt: «Vé dere, vé dere, hvis dere dropper arbeidet for Gud.» Han døde noen timer senere, mens han sov.

Han ble først bisatt i Peterskirken, men i 1614 overført til kirken Andrea della Valle i Roma.

Ettermæle

Pinturicchios fresker i Piccolomini-biblioteket tilknyttet katedralen i Siena, viser scener fra Pius IIs liv.

Pave Pius IIs ettermæle har variert kraftig. Han er blitt hyllet for sitt litterære talent, men kritisert for sine verdslige skrifter.

Verker og etterlatte skrifter

• De duobus amantibus. Johann Schilling (Solidi), Basel ca 1473–1474
• Epistolae familiares. Johannes de Westfalia, Louvain 1483 (Digitalisat)
• Commentarii rerum memorabilium que temporibus suis contigerunt (tysk: Denkwürdigkeiten aus seinem Leben) (memoarer)
• Commentarii rerum memorabilium. [Roma 1584]. Utg. av Margret Meserve. London
• Historia Friderici III. sive Historia Austrialis
• Commentarii de gestis Concilii Basiliensis
• Historia Bohemica (Bøhmens historie)
• De ritu, situ, moribus et conditione Germaniae (Digitalisat)
• Historia de duobus amantibus (de Euryalo et Lucretia) (kjærlighetshistorien mellom Euryalus og Lucretia)
• Chrysis (komedie i Plautus' stil)
• Epistula ad Mahumetem. Ulrich Zell, Köln ca 1469–72
• Asia
• Europa
• Cosmographia
• Tallrike brev til betydningsfulle personligheter

Litteratur

• Text from the 9th edition (1885) of the Encyclopædia Britannica. Original article author was Richard Garnett, LLD.
• Aeneas Silvius Piccolomini, Europe (c. 1400–1458). Ed. Nancy Bisaha. Trans. Robert Brown. Washington, DC: Catholic University of America Press, 2013.
• Meserve, Margaret (2007). Pius II: Commentaries. I Tatti Renaissance Library. ISBN 978-0-674-01164-9. .
• Creighton, Mandell (1934). History of the Papacy. Vols I and II. Moscow: SWB Publications. 
• Izbicki, Thomas (2006). Reject Aeneas, Accept Pius: Selected Letters of Aeneas Sylvius Piccolomini, Pope Pius II. Catholic University of America Press. ISBN 978-0-8132-1442-9. .
• O'Brien, Emily. The Commentaries of Pope Pius II (1458-1464) and the Crisis of the Fifteenth-Century Papacy. The University of Toronto Press. ISBN 978-1442647633. .
• "The Historical Encyclopedia of World slavery", Editor Junius P. Rodriguez, ABC-CLIO, 1997, ISBN 0-87436-885-5
• "Black Africans in Renaissance Europe", Thomas Foster Earle, K. J. P. Lowe, Cambridge University Press, 2005, ISBN 0-521-81582-7
• "The Catholic Tradition of the Law of Nations", John Eppstein, The Lawbook Exchange, 2008, ISBN 1-58477-822-9
• British and Foreign State Papers", Foreign and Commonwealth Office, H.M.S.O. 1857. 
• John Julius Norwich, Absolute Monarchs: A History of the Papacy, Random House, 2011, ISBN 978-1-4000-6715-2
• Charles A. Coulombe, Vicars of Christ: A History of the Popes, Citadel Press, 2003, ISBN 0-8065-2370-0
• Andrić, Stanko (2016). «Saint John Capistran and Despot George Branković: An Impossible Compromise». Byzantinoslavica. 74 (1–2): 202–227. 

Eksterne lenker

• (en) Pius II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Pius II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church

Forgjenger: Callistus III

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Paul II