Pietro Nenni
Pietro Sandro Nenni (født 9. februar 1891 i Faenza, død 1. januar 1980 i Roma) var en italiensk journalist og sosialistisk politiker kjent som landets utenriksminister i to perioder, president for sosialistpartiet Partito Socialista Italiano og livstidssenator siden 1970. Han var en sentral skikkelse i Italias venstrebevegelse fra 1920-tallet og helt frem til 1960-tallet.
| Pietro Nenni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. februar 1891 Faenza | ||
| Død | 1. januar 1980 (88 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Barn | Giuliana Nenni | ||
| Parti | Partito Socialista Italiano | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1980) Kongedømmet Italia (1891–1946) | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
| Utmerkelser | Lenin-prisen Viareggio-Versilia International Prize (1977)[1] | ||
| Utenriksminister i Italia | |||
| (1) 1946–1947 (2) 1968–1969 | |||
| Forgjenger | (1) Alcide De Gasperi (2) Giuseppe Medici | ||
| Etterfølger | (1) Carlo Sforza (2) Aldo Moro | ||
Biografi rediger
Pietro Nenni begynte sin karriere som pasifistisk journalist. Han var medlem av Partito Repubblicano Italiano (PRI) og i 1908 ble han redaktør ved en republikansk avis i Forlì. I 1911 deltok han i et demonstrasjonstog mot den italiensk-tyrkiske krigen, hvor han på grunn av sin deltakelse ble fengslet sammen med blant andre Benito Mussolini.[2] Etter utbruddet av første verdenskrig ytret han meninger om at Italia burde gå inn i krigen[2], og i 1915 vervet han seg til deltagelse i det som skulle bli slaget ved Isonzo.
Da krigen tok slutt grunnla Nenni gruppen «Fascio» sammen med flere andre revolusjonære menn fra krigen. Denne gruppen ble etter kort tid oppløst og erstattet av en klar fascistisk form.[2] Da den sosialistiske Mussolini skiftet politisk retning fra sosialist til fascist gjorde Nenni det samme, men gikk over fra å være republikaner til å bli sosialist. Han meldte seg inn i det sosialistiske partiet i 1921, akkurat i den samme perioden som partiet gikk inn i en splittelse som resulterte i dannelsen av Partito Comunista Italiano (PCI).
Antifascist rediger
I 1923, etter den fascistiske marsjen mot Rom, ble han redaktør for det sosialistiske tidsskriftet Avanti! og markerte seg samtidig i kampen mot fascismen (antifascisme). I 1925 ble han arrestert for å ha utgitt et hefte om det fascistiske mordet på sosialistlederen Giacomo Matteotti, og da redaksjonskontoret til Avanti! i 1926 ble ødelagt av en påsatt brann og avisen ble bannlyst, flyktet han til Frankrike hvor han så ble valgt til sosialistpartiets sekretær. I Paris ble han blant annet kjent med Léon Blum, Marcel Cachin, Romain Rolland og Georges Sorel.
Under den spanske borgerkrigen vervet Nenni seg til de internasjonale brigadene, hvor han ble politisk kommissær for «Garibaldi-brigaden». Etter nederlaget til den andre spanske republikken dro han tilbake til Frankrike, og i 1943 ble han arrestert av tyskere under Vichy-regimet og sendt tilbake til Italia, hvor han ble fengslet på øya Ponza. Etter å ha blitt frigitt i august samme år returnerte han til Roma for å lede det sosialistiske partiet, og etter at Italia overga seg til de allierte i begynnelsen av september 1943 var han leder av Comitato di Liberazione Nazionale (CLN), som var den politiske enheten til de italienske partisanene.
Etterkrigspolitikk rediger
I 1944 ble han igjen nasjonal sekretær for det sosialistiske partiet, og etter frigjøringen ble han i 1945 valgt til visestatsminister i regjeringen til Ferruccio Parri. I oktober 1946 ble han valgt til landets utenriksminister under den andre regjeringen til Alcide De Gasperi. De tette båndene mellom PSI og PCI førte til at kommunistvingen av PSI (ledet av Giuseppe Saragat) brøt ut av partiet i 1947 og grunnla Partito Socialista dei Lavoratori Italiani, som senere ble til Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI). I 1951 ble han tildelt Stalins fredspris, men i 1956 brøt Nenni med Saragat og PCI etter Sovjetunionens invasjon av Ungarn[3], og returnerte prispengene på $25 000.[4]
I tiden etter dette arbeidet Nenni for å få partiets støtte til et italiensk medlemskap i NATO og en tettere europeisk integrasjon, samtidig som han også forsøkte å få til et tettere samarbeid med datidens ledende parti Democrazia Cristiana. Tidlig på 1960-tallet åpnet han for en tilnærming mot midten, noe som muliggjorde en koalisjonsregjering mellom PSI og kristendemokratene. Han grunnla en sentrumskoalisjon mellom Saragat, Aldo Moro og Ugo La Malfa, noe som talte til fordel for en gjenforening med PSDI. Fra 1963 til 1968 var Nenni visestatsminister under tre regjeringer ledet av Moro, og i desember 1968 ble han igjen utenriksminister under Mariano Rumors første regjering.
Etter sammenbrudd i forsøket på å gjenforene sosialistpartiet og Saragats sosialdemokrater i 1969 trakk Nenni seg som formann av partiet og ble erstattet av Francesco De Martino.[5] Året etter ble han likevel valgt til livstidssenator, og i 1971 gikk han til valg som landets neste president, men mislyktes. I 1976 ble han etterfulgt som partileder av Bettino Craxi og i juni 1979 ble Nenni utnevnt til president i senatet, men han rakk bare å fungere i dette embetet i om lag et halvt år før han døde den 1. januar 1980 i Roma.
Priser og utmerkelser (utvalg) rediger
Bibliografi rediger
- Nenni, Pietro: Storia di quattro anni (1919–1922). Roma, 1946.
- Nenni, Pietro: Dialogo con la sinistra cattolica. Milano, 1954.
- Nenni, Pietro: Una legislatura fallita: 1953-1958. Milano, 1958.
- Nenni, Pietro: La guerra de Espana. Era. 1967.
- Nenni, Pietro & Zucàro, Domenico: La battaglia socialista contro il fascismo 1922-1944 / a cura di Domen ico Zucaro ; presentazione di Gaetano Arfe. Mursia. Milano, 1977.
- Nenni, Pietro: Intervista sul socialismo italiano a cura di Giuseppe Tamburrano. Laterza. Bari, 1977.
- Nenni, Pietro: Il diari di Pietro Nenni: 1943-1971. SugarCo. Milano, 1981.
Referanser rediger
- ^ www.premioletterarioviareggiorepaci.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Crisis of Italian Socialism, Europe Speaks, 3. mars 1947. Besøkt 21. april 2010
- ^ Pietro & Paul Arkivert 5. januar 2012 hos Wayback Machine., Time Magazine, 23. april 1965. Besøkt 21. april 2010
- ^ Italy's New Partnership Arkivert 26. oktober 2012 hos Wayback Machine., Time Magazine, 13. desember 1963. Besøkt 21. april 2010
- ^ Dødsannonse, Francesco De Martino, The Guardian (John Francis Lane), 22. november 2002. Besøkt 21. april 2010