Wikipedia

Petrus Legge

tysk prest

Petrus Theodorus Antonius Legge (født 16. oktober 1882 i Brakel i Höxter i Westfalen i Kongedømmet Preussen i Det tyske keiserrike, død 9. mars 1951 i Bautzen i Øst-Tyskland) var en katolsk prelat og biskop av Meissen fra 28. oktober 1932 til sin død. Fra november 1935 til mars 1937 var han fraværende fra bispedømmet idet det nasjonalsosialistiske regime hadde reist straffesak mot ham for valutalovbrudd.

Petrus Legge
Født16. okt. 1882[1]Rediger på Wikidata
Brakel
Død9. mars 1951[1]Rediger på Wikidata (68 år)
Bautzen
BeskjeftigelseKatolsk prest (1907–), katolsk biskop (1932–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Dresden-Meissen (1932–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
Medlem avKDStV Markomannia
Petrus Legge på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Peter var den eldste av ti barn av bryggeren Stephan Legge og hans hustru Therese, født Nolte. Han vokste opp med sine tre brødre og seks søstre i Brakel i Westfalen. Familien bodde i Ostheimer Straße 8, hvor hans foreldre hadde drevet vertshus siden 1871. Hans bror Theodor Legge ble også katolsk prest. Begge brødrene jobbet senere tett sammen i sine forskjellige kirkelige funksjoner.

Legge gikk på barneskolen i hjembyen, senere rektoratskolen, til han besto sin studentereksamen ved Marianum Gymnasium i Warburg i 1903. Legge studerte deretter katolsk teologi ved Julius Maximilian-universitetet i Würzburg og ved den erkebiskoppelige teologiske høyskole Collegium Leoninum i Paderborn.

Prest rediger

Den 22. mars 1907 ble han ordinert til prest i Paderborns katedral av biskop Wilhelm Schneider. Hans første postering var som kapellan i Gerbstedt i Mansfelder Land, som tilhørte menigheten Eisleben. I tillegg til sjelesorg for det lille antallet lokale katolikker, var han ansvarlig for å ta vare på de overveiende katolske migrantarbeiderne fra Polen, som arbeidet der under innhøstingen og stort sett måtte leve under karge forhold. Etter fire år i Gerbstedt ble Legge 18. april 1911 utnevnt til kapellan i St. Frans og St. Elisabeth menighet i Halle (Saale). Også i byen Halle var katolikker bare en minoritet og menigheten hadde ekstremt begrensede økonomiske og menneskelige ressurser. Her viet Legge seg til sjelesorg for menigheten, omsorg for de fattige og igjen omsorgen for de polske migrantarbeiderne som var ansatt der. Han tok også hånd om personer som var løslatt fra fengselet og var kontaktperson for Katolske jenters velforening i Halle. I tillegg var han involvert i studentsjelesorg og tok seg også av sosial omsorg for katolske studenter ved Universitetet i Halle.

Siden Petrus Legge var preget av særlig pastoral iver, en rettferdig natur og stor forhandlingsevne - også i forhold til offentlige etater - og ble respektert som samtalepartner av både katolikker og ikke-katolikker, utnevnte biskop Caspar Klein ham i 1924 til prost i Sankt Sebastian kirke i agdeburg og til bispekommissær for den østlige del av bispedømmet Paderborn; han fikk også embetet som dekan for dekanatet i Magdeburg. I løpet av sin tid i Magdeburg var Petrus Legge hovedsakelig ansvarlig for administrative oppgaver, i tillegg til sjelesorg, på grunn av embetene han ble betrodd. Dette inkluderte opprettelse av et stort antall veldedige institusjoner og ansvarlig arbeid i en lang rekke foreninger og komiteer.

Han var med på forberedelsen og organiseringen av den 67. tyske katolikkdag i Magdeburg med rundt 40.000 troende i september 1928, der den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den senere pave Pius XII, også representerte Den hellige stol. deltok. Tilstelningen var av stor nasjonal betydning.

Biskop av Meissen rediger

Pave Pius XI utnevnte Petrus Legge til biskop av Meissen i september 1932. Han ble bispeviet den 28. oktober 1932 av erkebiskop Caspar Klein av Paderborn i St. Sebastians kirke i Magdeburg. Medkonsekratorer var Nikolaus Bares (biskop av Hildesheim) og Johannes Scheifes (hjelpebiskop i Münster). Den 8. november 1932 ble Petrus Legge seremonielt innsatt som den 44. biskop av Meissen i St. Petri-katedralen i Bautzen – som var dets bispesete. Han var dermed ansvarlig for pastoralt og administrativt ansvar for et av de fattigste tyske bispedømmene, som på den tiden hadde rundt 200.000 katolikker – hvorav de fleste levde i diasporaen – og som besto av 90 menigheter med 169 prester.

Av opplagt politiske grunner anklaget nasjonalsosialistene biskop Legge for ulovlig å ha overført en stor mengde Reichsmark til Nederland, altså for ulovlige «valutaoverføringer til utlandet». Det var tilbakebetaling av et lån som ble tatt opp der før hans tid for å finansiere bispedømmet.

Han ble arrestert 9. oktober 1935, holdt i varetekt i flere uker og ble den 23. november 1935 dømt av Straffedomstolen i Berlins regionale domstol til en bot på 100.000 Reichsmark for «uaktsom veksling av valuta». Etter denne domfellelsen var biskop Legge i «eksil» i Paderborn bispedømme fra desember 1935 til mars 1937 på grunn av et oppholdsforbud for bispedømmet Meissen og ble dermed forhindret fra å utøve sitt embete som biskop av Meissen..[2]

Han ble i hjembyen Brakel. NSDAP i Sachsen ærekrenket ham som en «skadedyr for folket» og forsøkte å forhindre at han vendte tilbake til bispedømmet sitt som biskop. Daværende nuntius i Tyskland, Cesare Orsenigo, uttrykte også bekymring for Legges retur til bispedømmet Meissen. Heinrich Wienken, som var akseptabel for det nazistiske regime, ble utnevnt av Vatikanet til koadjutor med etterfølgelsesrett til å representere den fraværende bispedømmebiskopen. Etter forhandlinger mellom kirken og den nazistiske regjering kunne biskop Legge vende tilbake til sitt bispedømme i slutten av mars 1937. Han utnevnte deretter sin koadjutor Wienken generalvikar.

Etter hjemkomsten forsøkte Petrus Legge å unngå åpne konfrontasjoner med naziregimet. Imidlertid kom han under kritikk fra NSDAP på grunn av pastorale formaninger til lokalmenighetene i sitt hyrdebrev «Hirtenwort in ernster Zeit» den 15. september 1939. I dette hyrdebrevet hadde han tydeliggjort sin avvisning av krigen som da akkurat var brutt ut. Som «folkforræder» ble han utsatt for overvåking, avhør og trusler fra Gestapo. Også i de påfølgende årene forsøkte han med stort personlig engasjement gjennom pastorale ord og religiøse instrukser i menighetene i bispedømmet hans med henvisning til Bibelen å være meget klare over motsetningene mellom Guds rike» som Jesus Kristus haadde lovet sine disipler, og «Satans rike» - katolikkene i hans bispedømme kunne forså at det siste passet godt på det nasjonalsosialistiske «Tredje rike».

Mot slutten av krigen instruerte han prestene om å bli i sine menigheter. Etter at Bautzen ble evakuert den 4. mai 1945, kom han opprinnelig i eksil til Schirgiswalde. Legge kom ikke endelig tilbake til Bautzen før den 26. juni og var ifølge egne utsagn «godt restituert».[3]

Etter krigen uttrykte biskop Legge blant annet i sitt hyrdebrev av 1. september 1945 offentlig og ukryptert sin vurdering av krigen utløst av Hitler-Tyskland, dens konsekvenser, samt Gestapos undertrykkende rolle de siste årene. Han støttet folkeavstemningen i 1946 om ekspropriasjoner i Sachsen.[4]

Død rediger

1 309 / 5 000 Den 28. desember 1950, på vei tilbake fra begravelsen til biskopen av Berlin kardinal Konrad Graf von Preysing, kom biskop Legge, hans følgesvenn Ddmkapitular Hötzel og føreren av bilen deres, opp i en ulykke på glatt vei i Lübben i Spreewald en ulykke. Hans sjåfør døde umiddelbart. Til å begynne med så det ut til at biskop Legge bare var lettere skadet. Imidlertid, som et resultat av ulykken i mars 1951, fikk han to påfølgende slag som han til slutt bukket under for.

Biskop Legge ble gravlagt på Nikolaifriedhof i Bautzen. Det høytidelige requiem ble holdt av erkebiskopen av Paderborn Lorenz Jaeger, som i sin sørgetale hedret den avdøde som en «stor bønnens mann og korsbærer». Blant de sørgende var statsministeren i Sachsen, Max Seydewitz, og lederen av hovedavdelingen for forbindelse med kirkene i regjeringskanselliet i DDR, Kurt Grünbaum, samt for Landesverband Sachsen i CDU administrerende formann, Magnus Dedek, samt andre representanter for publikum fra by og land.[5]

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Peter Legge, BNF-ID 17144483q[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Aufenthaltsverbot
  3. ^ Bericht der Kirchenzeitung
  4. ^ Befürwortung des Volksentscheids
  5. ^ Neue Zeit, mars 16, 1951, s. 2
  6. ^ legge, lest 31. august 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Petrus_Legge&oldid=23256688»