Peter Krysologos
Peter Krysologos (gresk: Ἅγιος Πέτρος ὁ Χρυσολόγος, Petros Chrysologos med betydningen «Peter med gyllen tale»[1]) (født 380, død 450)[2] var biskop av Ravenna fra rundt 433 og fram til sin død.[3] Han blir feiret som helgen i både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke. Han ble utnevnt til kirkelærer av pave Benedikt XIII 10. februar 1729.
| Peter Krysologos Biskop | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ca 380 Imola, Provinsen Bologna, Emilia-Romagna, Italia | ||
| Død | 31. juli 450 Imola, Provinsen Bologna, Emilia-Romagna, Italia | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Helligkåret | Utnevnt til kirkelærer av pave Benedikt XIII 10. februar 1729 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke, Den ortodokse kirke | ||
| Festdag | 30. juli | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Mot feber og hundegalskap | ||
Liv rediger
det er lite som er kjent om hans liv, og ingen beretning om ham kom før rundt 400 år etter hans død. Han skal imidlertid ha fått opplæring i teologi av biskop Kornelius av Imola, som han selv omtaler med ærbødighet og takknemlighet. Peter skal ha blitt utnevnt til biskop av pave Sixtus III da biskop Johannes av Ravenna døde ca 431. Ravenna var på dette tidspunktet residensby for keiseren, sammen med Roma, Milano og Konstantinopel, og var således en sentral by. Keiser Valentinian III var selv født i byen og bodde der og Peter nøt keiserparets aktelse og tillit, og keiserinnen brukte ham som venn og rådgiver. Siden Ravenna var en metropol i Vestromerriket, ble Peter byens første erkebiskop (metropolitt). Gjennom sine byggearbeider bidro Peter til byens utvikling.
Han var opptatt å få fjernet de siste restene av hedenskap som fortsatt levde, blant annet gikk han hardt ut mot de årlige karnevalene, og hevdet: «Den som vil leke med djevelen, kan ikke glede seg med Kristus».[1] Han var en talsmann for at folk skulle gå daglig til nattverd og var en ivrig prest for sine folk. Han skilte ikke på høy og lav i samfunnet, og lyttet med samme oppmerksomhet på lærde og ulærde.[1]
Han sto pave Leo den store nær og deltok i kampene mot de mange og ulike vranglærere på denne tiden, blant dem arianismen og monofysittismen. Disse vanskeliggjorde utbredelsen av evangeliene, men tvang også de troene til å tenke grundig igjennom egen tro, de religiøse mysteriene og evne til å formidle dette på en tydelig måte, og Peter var blant disse som særlig er kjent for sin enkle forklaring av Den apostoliske trosbekjennelse, mysteriene knyttet til inkarnasjonen og andre kompliserte tema.
Bortsett fra en samling av 183 korte prekener, er alle hans skrifter gått tapt. Han fikk tilnavnet Krysologos («gyllen tale») på grunn av sin veltalenhet, han holdt sine prekener i en folkelig tone og uten vanskelige faguttrykk, og prekenene var korte da han ikke ville trette tilhørerne.[1] Emnene hentet han neste alltid fra evangeliene, og han brukte ofte en helgens liv som illustrasjon og eksempel.[1]
Død og helligkåring rediger
Han skal ha dødd rundt 450 etter et besøk i sin fødeby Imola. I eldre bøker er dødsdagen nevnt å være 2. desember, men nyere tolkninger fra 800-tallet i verket Liber Pontificalis Ecclesiae Ravennatis (Pavens kirke i Ravenna) indikerer at han døde 31. juli.[4] Da han ble erklært kirkelærer i 1729, ble hans festdag fastsatt til 4. desember. I 1969 ble fastdagen flyttet til 30. juli, så nær som mulig hans dødsdag, da denne 31. juli allerede var festdag for Ignatius av Loyola.
Et samtidig portrett av den hellige Peter Krysologos er blitt funnet i mosaikken i kirken San Giovanni Evangelista i Ravenna, som framstiller ham sammen med medlemmer av de keiserlige familiene, og fremstiller slik hans betydelige innflytelse i sin samtid.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Den hellige Peter Krysologos av Ravenna (~380-450), katolsk.no
- ^ The Liturgy of the Hours, (Om tidebønnene), bind III, s. 1562.
- ^ Michael Walsh, (red.): Butler's Lives of the Saints, New York: HarperCollins Publishers, 1991.
- ^ Calendarium Romanum (Libreria Editrice Vaticana, 1969), s. 98