Wikipedia

Pete Townshend

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Referanser må ordnes, plasseres inn i teksten

Peter Dennis Blandford Townshend (født 19. mai 1945 i Chiswick, Hounslow, London) er en britisk rockegitarist og -komponist som er mest kjent for sin rolle i rockebandet The Who. Han er også en aktiv skribent, om musikk og aktuelle samfunnstema.

Pete Townshend
FødtPeter Dennis Blandford Townshend
19. mai 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
London
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, gitarist, sanger, komponist, banjospiller, mandolinspiller, manusforfatter Rediger på Wikidata
Utdannet vedArk Acton Academy
EktefelleKaren Townshend (1968–2000)
FarCliff Townshend
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avThe Who
Rockestra
UtmerkelserKennedy Center Honors
Musikalsk karriere
SjangerRock
InstrumentGitar, mandolin, vokal, ARP 2500, ARP 2600
StemmetypeTenor
Aktive år1962–
PlateselskapWarner Bros. Records, Atco Records, Atlantic Records, Decca Records, Track Record
Nettstedhttp://www.petetownshend.co.uk
IMDbIMDb
Notable verk
Won't Get Fooled Again, My Generation, Pinball Wizard, Tommy
Pete Townshend på Commons

Biografi rediger

Oppvekst rediger

Townshend ble født inn i en musikkfamilie hvor faren Cliff var en profesjonell saksofonist i bandet «The Squadronaires» og moren var sanger. Unge Townshend fulgte foreldrenes opptredener og viste tidlig stor interesse for musikk, særlig amerikansk rock and roll. Moren har fortalt at han så filmen «Rock Around the Clock» fra 1956 utallige ganger og han fikk sin første gitar da han var 12 år gammel i julepresang av bestemoren. Han spilte så mye på den at til slutt var bare D, G og H-strengen igjen og han spilte/øvde på disse tre strengene i et halvt år. Townshend sier han i ettertid hevdet at dette er en viktig årsak til at mange av hans kjente akkorder er sentrert rundt disse strengene. Og han har nevnt den undring det var for ham å etter seks måneders sparing av lommepenger fikk anledning til å kjøpte de resterende strengene, og plutselig oppdage at han kunne spille gitar.

I 1961 begynte Townshend på Ealing Art College, og året etter dannet han bandet «The Confederates» med John Entwistle, en venn fra Acton County Grammar School. Dette var et New Orleans jazz-band hvor Townshend spilte banjo og Entwistle blåseinstrumenter. Etter hvert startet de bandet «The Detours», et skiffle-band med platearbeideren og frontfiguren Roger Daltrey. Dette bandet utviklet seg under Townshends lederskap via navnet «The High Numbers» til «The Who». Blant Townshends største inspirasjonskilder som gitarist var Link Wray, John Lee Hooker, Bo Diddley og Hank Marvin fra The Shadows.

Uvanlige tekster rediger

De første singlene Townshend skrev for The Who var blant annet «I Can’t Explain», «Pictures of Lily», «Substitute», og «My Generation» som kombinerer en ironisk og satirisk tekst med kraftfull og energisk musikk, noe som skulle bli bandets varemerke. Allerede i disse første produksjonene kan man se vilje til å ta opp kompliserte og kontroversielle tema, særlig tydelig ble dette da han i 1966 skrev «A Quick One, While He's Away». Foruten å være det første forsøket innen rockeoperaformatet, er den også en sang om overgrep, forsoning og tilgivelse, noe som var svært uvanlig kost i tekstene på 1960-tallet. Dette er tema som har fulgt Townshend gjennom hans både musikalske og litterære produksjon og allerede på dette tidspunktet viste Townshend at han hadde mer på hjertet enn å selge plater.

Uvanlig opptreden rediger

 
Townshend i Canada i oktober 1976, under en «vindmøllesving»
 
En hoppende Townshend i Toronto 6. mai 1980

Tidlig i bandets karriere ble Townshend kjent for sin eksentriske og uvanlige sceneopptreden, hvor konsertene kunne bli avbrutt med lange introduksjoner, hans kjente vindmølle-svinging med høyre arm mens hans spilte gitar og noen gang ved å knuse instrumentene, ofte ved å sende dem inn i forsterkerne og i scenegulvet. De første tilfelle av dette skal ha vært uhell, men ble etter hvert et fast innslag i The Whos konserter. Townshend har senere relatert denne atferden til den tysk/engelske kunstneren Gustav Metzgers teorier om «selvødeleggende kunst» som han kjente fra kunstskolen.

Townshend var den mest sentrale komponisten og lyrikeren for The Who og har skrevet mer enn 100 sanger som er spilt inn på bandets 10 studioalbum. Blant hans mest kjente produksjoner er rockeoperaen Tommy fra 1969 som ble trendsetteren for denne sjangeren, hvor særlig bruken av synthesizer som rockeinstrument er banebrytende. Tommy ble filmet med Ken Russell som regissør i 1975.

Musikalsk inspirasjon rediger

Townshends inspirasjonskilder er mange flerfoldige, men hans påvirkning av Henry Purcell i sin utvikling av operaen Tommy er tydelig. Særlig kommer dette fram under gitarakkordenene under innledningen «Pinball Wizard», hvor Townshend finner mer enn 40 akkorder på en løpende akkord B

Religiøs orientering rediger

 
Meher Baba

Townshend har vært en tilhenger av den indiske religiøse guruen Meher Baba. Hans lære har vært en viktig kilde for mye av Townshends arbeid, blant annet Tommy. Den kjente og ofte brukte The Who-sangen «Baba O'Riley» fra albumet Who's Next fikk sitt navn fra Meher Baba og komponisten Terry Riley. Synthesizer-delen bygger på Terry Rileys komposisjoner og i programmeringen er det lagt inn biografiske data fra Meher Babas liv og disse bestemmer de ulike variasjonene.

Selv om Babas lære tar sterkt avstand fra bruk av dop, har Townshend i perioder hatt et dop-problem som i 1981 førte til en heroinoverdose som holdt på å ta livet av ham.

Stor produksjon rediger

I tillegg til sitt arbeid i The Who har Townshend også gitt ut en del soloalbum. Mellom 1969 og 1971 ga han ut sammen med andre Meher Baba-beundrere de lite kjente albumene I Am, Happy Birthday og With Love, samt med bassisten i The Faces Ronnie Lane i et duettalbum fra 1977 kalt Rough Mix. Townshends høydepunkt i solokarrieren etter trommeslageren Keith Moons død var albumet Empty Glass fra 1980 som også inneholdt top-10 singelen «Let My Love Open the Door». I tillegg til flere album har han også utgitt en del bøker knyttet til albumene, blant andre White City: A Novel fra 1985, The Iron Man: A Musical fra 1989 og Psychoderelict fra 1993. Townshend benyttet også sjansen til å spille med sin helt Hank Marvin i Paul McCartneys Rockestra sessions, sammen med andre sentrale musikere som David Gilmour, John Bonham og Ronnie Lane.

Fra midten av 1980-årene har han deltatt i diverse gjenforenings- og avskjedkonserter med The Who. Han gjorde det klart at The Who ville bestå etter Entwistles død rett før starten på 2002-turneen, men heretter som duo. 1. november 2006 ga de ut albumet Endless Wire.

Helseproblemer rediger

Townshend lider av delvis døvhet og tinnitus som følge av at han har vært så utsatt for høy lyd i så mange år. På en konsert på fotballbanen The Valley i London i 1976 ble lyden målt til 120 desibel 32 meter fra scenen. Deler av hørselsvanskene kan også skyldes de kjente 1967-opptredenene i Smothers Brothers Comedy Hour hvor Keith Moon fyrte av store mengder eksplosiver fra trommesettet mens Townshend sto rett foran. I 1989 ga Townshend oppstartkapitalen ved dannelsen av «H.E.A.R.» (Hearing Education and Awareness for Rockers).

Litterært arbeid rediger

Til tross for at han er mest kjent for sitt musikalske arbeid, har Townshend i de siste tretti årene vært en produktiv forfatter av både artikler i blader og aviser, bokanmeldelser essays og bøker.

Essayist rediger

Allerede i august 1970 kom hans første av ni innlegg i det såkalte «The Pete Townshend Page», hvor han hadde en månedlig spalte i den britiske musikkavisen Melody Maker. Her kunne man lese hans betraktninger omkring en rekke tema, slik som medier, ulike konsertarenaer i USA m.m.

Townshend skrev også tre betydelige essays for det amerikanske magasinet Rolling Stone, første gang i november 1970: I artikkelen «In Love With Meher Baba» beskriver han sine åndelige tanker. I «Meaty, Beaty, Big and Bouncy» forteller han om utviklingen av The Whos album med samme navn – som kom ut i desember 1971. Den tredje artikkelen, «The Punk Meets the Godmother» kom i november 1977.

Forlegger rediger

I 1977 grunnla Townshend Eel Pie Publishing, et forlag som spesialiserte seg på barnebøker, musikkbøker og en del Meher Baba-relaterte utgivelser. En bokhandel med navnet Magic Bus, oppkalt etter den kjente The Who-sangen åpnet også i London. Samme år utga han på Eel Pie boken The Story of Tommy sammen med en venn fra kunstskolen, Richard Barnes, denne handlet om Townshends arbeid med rockeoperaen fra 1969 og Ken Russells film fra 1975.

I juli 1983 arbeidet Townshend som redaktør hos det kjente forlaget Faber and Faber. Viktige utgivelser, slike som The Animals vokalist og frontmann Eric Burdon selvbiografi, Charles Shaar Murrays prisvinner Crosstown Traffic, Brian Eno og Russell Mills More Dark Than Shark, og han arbeidet med Prins Charles med en utgivelse av et utvalg av hans taler. Townshend ga også klarsignal for utgivelse av Dave Rimmers Like Punk Never Happened og utgivelser av Steven Berkoff.

Etter to år hos Faber and Faber ønsket Townshend å utgi en egen bok, og Horse’s Neck ble utgitt i mai 1985. Dette var en samling av noveller han hadde skrevet mellom 1979 og 1984, og omhandlet temaer som barndom, stjernetilværelse og åndelighet. Som følge av sitt arbeid ved Faber and Faber ble Townshend godt kjent med og etter hvert nær venn av nobelprisvinneren sir William Golding, forfatteren av blant annet Lord of the Flies og den britiske poeten Ted Hughes. Vennskapet med Hughes førte til at Townshend brukte Hughes` barnefortelling som grunnlag til sin fortolkning av The Iron Man seks år senere.

Annen litterær produksjon rediger

Townshend har også skrevet en del annet materiale, hvor mye av dette er utkast knyttet opp til hans store prosjekt «Lifehouse», utgitt sammen med forfatteren Jeff Young i 1999. I 1978 skrev han Townshend manuskriptet «Fish Shop» et skuespill for London Weekend Television, og i 1984 skrev han manuskriptet for kortfilmen White City.[5]

I 1989 startet han arbeidet med en roman med tittelen Ray High & The Glass Household. Originalmanuskriptet er ikke utgitt, men elementer av dette ble brukt i hans soloalbum Psychoderelict fra 1993.

I 1993 var han redaktør for boken The Who’s Tommy som forteller om utviklingen av den prisbelønte teaterversjonen på Broadway av rockeoperaen.

Da han åpnet sin webside www.petetownshend.com og hans kommersielle webside www.eelpie.com i 2000 fikk Townshend flere kanaler for sitt litterære arbeid. En rekke av hans essays har vært publisert online, slike som «Meher Baba—The Silent Master: My Own Silence» i 2001 og «A Different Bomb» et anklageskrift mot barnepornografiindustrien i 2002.

Townshends siste bidrag er «The Boy Who Heard Music», en novelle hvor det ble utgitt et kapittel i måneden fra september 2005 på www.petetownshend.co.uk. Som Psychoderelict bygger dette på materiale fra Lifehouse og Ray High & The Glass Household.

Townshend har kontrakt med Little, Brown publishing fra 1997 om å skrive sin selvbiografi. Denne skal være halvveis ferdig og har navnet Pete Townshend: Who He?. Townshends kreative innfall og konseptuelle intriger har blitt beskrevet av Larry David Smith i boken The Minstrel's Dilemma (Praeger, 1999).

Musikkutstyr rediger

 
Townshends to-halset Gibson SG

Gjennom både sin solokarriere og i sin karriere med The Who har Townshend brukt (og ødelagt) en rekke ulike type gitarer.

Tidlig i karrieren med The Who spilte Townshend på 6-strenger og 12-strengers Rickenbacker elektrisk gitar. Senere, da gitarknusingen var i gang for alvor, gikk han over til mer holdbare og gjerne billigere gitarer, slike som Fender Stratocaster, Fender Telecaster, og ulike Danelectro-utgaver. Mot slutten av 1960-årene begynte han å spille utelukkende på Gibson SG-modeller, særlig «Special»-utgaven. Det var denne gitaren han brukte på Woodstock og Isle of Wight festivalene i 1969 og 1970.

I 1972 endret Gibson designet på «SG Special» som Townshend hadde brukt, og han gikk da over til andre merker. På 70-tallet brukte han Gibson Les Paul Deluxe, blant annet på dokumentaren The Kids Are Alright.

I løpet av 80-årene brukte Townshend hovedsakelig Rickenbackere og Telecaster-typer som ble bygget spesielt for ham. Siden slutten av 80-årene har han brukt Fender Eric Clapton Signature Stratocaster, med Lace-Sensor-pickups, både i studio og på turne.

Townshend har også brukt en rekke andre elektriske gitarer, blant andre Gretsch, Gibson og Fender. Han har også brukt Guild, Takamine og Gibson J-200 akustiske gitarer.

Det er en del Gibson som er Pete Townshend signaturgitarer, som Pete Townshend SG, Pete Townshend J-200 og tre forskjellige Pete Townshend Les Paul Deluxes. SG-modellen var merket som en «Pete Townshend limited edition model» og ble levert en spesiell kasse og et sertifikat undertegnet av ham personlig som bekreftet autentisiteten. Også Rickenbacker har levert Pete Townshend signaturgitarer.

Han har også benyttet Gibson ES-355, en av disse donerte han til Hard Rock Cafe.

Townshend brukte en Gibson EDS-1275 med dobbel hals ved enkelte anledninger rundt 1968 og en Fender XII gitar for studioarbeidet med rock-operaen Tommy.

Intervjuer rediger

 
Pete Townshend og Roger Daltrey 17. juni 2006 ved minneplaketten for den legendariske konserten i Universitetet i Leeds 14. februar 1970

Fra The Who dukket opp i det britiske musikklandskapet, har Townshend vært et godt og ettertraktet intervjuobjekt. Fra tidlig 1966 har han vært bandets talsmann, men også intervjuet uavhengig av bandet i BBCs TV-serie «A Whole Scene Going» hvor han vedgikk at bandet brukte dop og at han anså The Beatles' backing tracks «flippin' lousy». Gjennom 60-tallet opptrådte Townshend regelmessig i britiske musikkmagasiner, men det var i et langt intervju i Rolling Stone i 1968 som befestet hans posisjon som en av rockens ledende intellektuelle og viste en teoretisk tilnærming til rockemusikk.[trenger referanse] Et sjeldent intervju på norsk ble gjort av Håvard Friis Nilsen for Morgenbladet i 2012, publisert i to deler.[6][7]

Townshend ga stadige intervjuer til den voksende undergrunnspressen, og ga dem ikke bare en stjerne til forsidene, men også ytterligere befestet sin posisjon som en ærlig og kunnskapsrik kommentator fra rocken. Han var ikke bare i stand til å diskutere sitt eget arbeid, men også predike hvordan man kan betrakte rockemusikk som kunst.

Townshend har trukket seg unna medier i perioder. På sin 30. fødselsdag diskuterte Townshend som følelse om at The Who var på nedgang med journalisten Roy Carr, kom med giftige kommentarer mot kollegaen Roger Daltrey fra The Who og andre innen britisk rock. Carr offentliggjorde disse bemerkningene NME og dette skapte selvsagt vanskeligheter innen The Who og satte Townshend i forlegenhet. Ut fra en følelse av å være forrådt, ga ikke Townshend noen intervjuer på over to år.

Men uansett hadde Townshend fortsatt nære forbindelser med journalister og i 1982 øste han ut alle detaljer vedrørende hans toårige kamp mot kokain og heroin. Mange innen mediene henvendte seg til ham på 1980-tallet da punkebølgen førte til at mange vendte de gamle rockerne ryggen. Townshend angrep journalistene Julie Burchill og Tony Parsons i sangen «Jools And Jim» i albumet Empty Glass etter at de hadde kommet med noen nedsettende kommentarer om The Whos trommeslager Keith Moon. Samtidige ble han angrepet av en del journalister for at han angivelig svek sine tidligere idealer ved å delta i turneer sponset av bryggerier. Townshends konseptalbum fra 1993 Psychoderelict har noen skarpe kommentarer tilbake gjennom karakteren Ruth Streeting som forsøker å skandalisere hovedpersonen Ray High.

Utover 1990-årene var Townshend fortsatt et populært intervjuobjekt, selv om hans kommentarer ofte ble satt i en litt skandaløs sammenheng. I en intervjubok fra 1990 av Timothy White, kalt Rock Lives inneholdt Townshends tanker rundt sangen «Rough Boys» som ble mistolket dithen at han var homofil eller bifil. Den britiske tabloidpressen spredte denne misoppfatningen og Townshend forble stille om dette ut fra respekt for sine homofile venner, inntil han i et intervju i Playboy i 1994 slo fast at han verken var homofil eller bifil.

Religion rediger

 
Meher Baba i 1962

Townshend viste ingen forkjærlighet for religiøse spørsmål tidlig i The Whos karriere og få ville ha forventet at den voldelige gitarknuseren var en religiøs tenker. Tidlig i 1968 hadde imidlertid Townshend begynt å utforske religiøse tanker. I januar 1968 spilte The Who inn hans sang «Faith in Something Bigger» på albumet Odds and Sods. Senere samme måned under en turne i Australia og New Zealand introduserte medlemmet Ronnie Lane i The Small Faces skriftene til den indiske guruen Meher Baba for Townshend.

Townshend slukte raskt all Meher Babas skrifter han kunne komme over, og i april 1968 kunngjorde han selv at han var en Babas disipler. Dette var på den tiden hadde han arbeidet i to år med skisser til en rockeopera, og basert på Babas skrifter og andre indiske tenkere endte dette til slutt opp med rockeoperaen Tommy.

Tommy fikk fart i The Whos karriere som på dette tidspunktet hadde flatet litt ut. Den representerte også en fornyelse av Townshends komposisjoner og tekstskrivning, noe som skulle prege ham også videre etter Tommy. Men han tonet de religiøse aspektene ned, også av hensyn til resten av bandet som var tolerante, men ikke delte hans orientering og ikke ønsket å framstå som talsmann for noen spesielle religiøse retninger. Få av de tusen på tusen som fylte arenaene foran The Who oppfattet nok det religiøse budskapet i sanger som «Bargain» og «Behind Blue Eyes» fra albumet Who's Next og den melodiøse «Listening To You» fra Tommy, som alle opprinnelig ble skrevet som bønner, og «Drowned» fra albumet Quadrophenia og «Don't Let Go The Coat» fra Face Dances var basert på utsagn fra Meher Baba, samt «who are you, are you, are you»-koringen fra sangen «Who Are You» var basert på Sufi-sanger, eller at «Let My Love Open The Door» ikke var en melding fra en elsker, men fra Gud.

I intervjuer var Townshend mer åpen omkring sin tro, og i en artikkel om Baba i Rolling Stone hevdet han at ved å følge Babas lære var han motstander av all bruk av dop, og dette gjorde ham til en av de første rockestjernen som med troverdighet fra opposisjonsmiljøet til å gjøre nettopp dette.

Berømmelsen gjorde Townshend til den mest kjente tilhenger av Meher Baba. Hans arbeid med Tommy førte til at han ikke rakk å møte sin avatar før Baba døde 31. januar 1969, men han har foretatt flere reiser til hans gravsted i India og har vært en flittig besøker hos the Meher Baba Spiritual Center i Myrtle Beach, Sør-Carolina. Hjemme i England og har spilt inn og gitt ut hans åndelige sanger som er solgt gjennom Baba-organisasjoner.

Townshend har holdt en lavere profil som Baba-tilhenger etter 1982 da en to-års avhengighet av kokain og heroin gjorde at han selv mente at han egnet seg dårlig som talsmann. Men uansett er hans tilknytning og religiøse tilknytning et element som alltid er tilstede i hans arbeid.

Veldedig arbeid rediger

Townshend har vært engasjement innen ulike veldedig og filantropisk arbeid gjennom hele sin karriere, både som soloartist og gjennom The Who. Hans første solokonsert, i 1974, var eksempelvis for et slikt tiltak. Allerede i 1968 overlot han bruken av en leilighet i London til the Meher Baba Association og han har donert plateinntekter til samme formål.

Veldedig arbeid for barn rediger

Townshend har et drevet svært aktivt arbeid til beste for barn. Premieren for sceneversjonen av rockeoperaen Tommy i San Diegos La Jolla Playhouse i jul 1992 var øremerket en organisasjon som arbeidet for autistiske og tilbakestående barn.

Townshend deltok i en konsert arrangert av Paul Simon i 1995 i Madison Square Gardens Paramount Theatre til inntekt for The Children’s Health Fund. Året etter deltok han ved Neil Youngs Bridge School-konsert i California, til inntekt for skolen ved samme navn for barn med alvorlige talevansker og andre fysiske bevegelseshemninger.

I 1997 etablerte Townshend et samarbeid med Maryville Academy i Chicago, som er en organisasjon for barn. Mellom 1997 og 2002 har Townshend deltatt i fem konserter for Maryville Academy, noe som har innbragt rundt $1,600,000. I tillegg har inntektene fra salget av hans album fra 1999, Pete Townshend Live blitt gitt til Maryville Academy.

Som medlem av The Who har Townshend fra 2000 deltatt i en rekke av andre veldedige konserter arrangert i første rekke av Roger Daltrey til inntekt for Teenage Cancer Trust i Storbritannia, noe som har medført flere millioner pund. I 1999 deltok The Who på Neil Youngs Bridge School-konsert.

I 2005 opptrådte Townshend i New Yorks Gotham Hall for Samsung’s Four Seasons of Hope, en årlig pengeinnsamling for barns beste.

Arbeid mot skadelig bruk av rusmidler rediger

Townshend har også hatt fokus på behandling for skadelig bruk av rusmidler. «What I’m most active in doing is raising money to provide beds in clinics to help people that have become victims of drug abuse», uttalte han i et radiointervju i 1985. Sammen med en pioner innen dette arbeidet, Meg Patterson, åpnet han et behandlingssenter som blant annet ble finansiert gjennom to The Who-konserter i 1979 som tilsammen innbrakte 20 000 pund for Patterson’s Pharmakon Clinic i Sussex.

Andre eksempler på Townshends arbeid mot skadelig bruk av rusmidler var konsert i 1984, en artikkel han skrev noen dager senere i avisen Britain’s Mail On Sunday hvor han etterlyste en bedre omsorg for den økende gruppen stoffavhengige i Storbritannia, og dannelsen av organisasjonen Double-O Charities. Townshend har personlig solgt anti-heroin T-skjorter på en rekke Bruce Springsteen-konserter i Storbritannia til inntekt for dette arbeidet og har finansiert behandling for den tidligere trommeslageren Topper Headon fra The Clash. Townshends band fra 1985/86, «Deep End», spilte til inntekt for Double-O Charities på Brixton Academy i 1985.

Amnesty International rediger

I 1979 ble Townshend den første viktige rockemusikeren som opptrådte for menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International da han opptrådte med tre sanger i støttekonserten The Secret Policeman's Ball. Townshends bidrag ble senere gitt ut på platen og filmen fra konserten. Dette var hans første viktige soloopptreden, og han opptrådte akustisk med blant annet «Pinball Wizard» og «Won't Get Fooled Again». Denne opptredenen er nevnt som en viktig inspirasjonskilde for de senere «unplugged» opptredener på 1990-tallet.

Konsertens produsent Martin Lewis hevdet senere at Townshends engasjement var avgjørende for å sikre deltakelse av størrelser som Sting, Eric Clapton, Jeff Beck, Phil Collins, Bob Geldof, Peter Gabriel, Bruce Springsteen, David Gilmour og U2 vokalisten Bono som i 1986 hevdet i Rolling Stone: «I saw The Secret Policeman's Ball and it became a part of me. It sowed a seed...»

Diverse veldedige tiltak rediger

Andre hovedinnsatser av Townshends øvrige samfunnsnyttige tiltak, har vært:

  • En oppsetning i 1972 av Tommy som innbrakte nær 10,000 pund for arbeid for spastikere
  • En konsert i 1979 «Rock Against Racism» for å skaffe penger til de juridiske kostnadene for de som ble arrestert i anti-rasismedemonstrasjoner i London-området. Townshend deltok i organiseringen, tok ansvaret for regningen og sto for lys og utstyr.
  • En konsert i 1981 «Rock Against Unemployment» som en del av «People’s March For Jobs»-kampanjen.
  • En opptreden i 1982 ved «Prince’s Trust Gala Benefit»
  • Deltakelse i fundraising til støtte for Nelson Mandelas African National Congress.
  • Deltakelse i et show i 1986 i Royal Albert Hall til støtte for ofrene for et vulkanutbrudd i Colombia som drepte over 25 000 mennesker
  • Deltakelse i 1993 i et støtteshow for San Diego’s La Jolla Playhouse som innbrakte rundt 100 000 dollar
  • Deltakelse i «Rock the Dock» i 1998 til støtte for streikende verfsarbeidere i Liverpool.
  • Organisering av en online-auksjon i 2000 til inntekt for Oxfams nødhjelpsarbeid for de som ble rammet av flom i Mosambik og kombinasjonen av tørke og matmangel i Etiopia. Blant de auksjonerte artiklene var et utvalg av gill- og platinaalbum, brev fra kjente størrelser som Eric Clapton og Paul McCartney og musikkinstrumenter (herunder en knust Rickenbacker gitar og gitaren som Townshend brukte da han komponerte The Who klassikeren «Behind Blue Eyes»). Auksjonens hovedartikkel var imidlertid en 1957 Fender Stratocaster som ble gitt til Townshend som en gave fra Eric Clapton etter at Townshend hadde hjulpet Clapton å arrangere sitt 1973 comeback show på «the Rainbow». Gitaren ble tilslutt kjøpt av Townshend, Mick Jagger og David Bowie og gitt til den britiske statsminister Tony Blair.
  • Deltakelse ved Royal Albert Hall i 2004 i et Ronnie Lane hyldningskonsert til inntekt for både Lanes familie og multippel sklerose-forskning.

Diskografi rediger

Soloutgivelser rediger

  • Who Came First (1972), US #69
  • Empty Glass (1980), US #5
  • All the Best Cowboys Have Chinese Eyes (1982), US #26
  • Scoop (1983), US #35
  • White City: A Novel (1985), US #26
  • Another Scoop (1986), US #198
  • The Iron Man: A Musical (1989), US #58
  • Psychoderelict (1993), US #118
  • A Benefit For Maryville Academy (1998)
  • Live: The Fillmore (2000)
  • Live: The Empire (2000)
  • Live: Sadler's Wells (2001)
  • Live: La Jolla (2001)
  • Scoop 3 (2001), US #22

Samlinger og EP-er rediger

  • A Friend Is a Friend (1990)
  • English Boy (1994)
  • Coolwalkingsmoothtalkingstraightsmokingfirestoking (1996)
  • Avatar Chronicles (2000)
  • The Lifehouse Chronicles|Lifehouse Chronicles (2000)
  • Lifehouse Elements (2000)
  • Jai Baba (2001)
  • O Parvardigar (2001)
  • Scooped (2002)

Andre bidrag rediger

I 1968 bisto Townshend med å samle et band under navnet «Thunderclap Newman», som besto av tre musikervenner: pianisten Andy Newman (en gammel venn fra kunstskolen), trommeslageren John «Speedy» Keene (som har skrevet en sang som er innspilt med The Who) og den unge gitaristen Jimmy McCulloch som senere spilte i Wings. Townshend produserte bandet og spilte bass under pseudonymet «Bijou Drains». Deres første innspilling var singelen «Something in the Air» som ble nr 1 i Storbritannia og en stor hir mange andre steder. Etter denne suksessen produserte Townshend deres eneste album Hollywood Dreams.

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002151720, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id townshend-pete[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 256053, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «The Richmond Review, Feature article, An introduction to lifehouse by Pete Townshend». web.archive.org. 2. oktober 2006. Archived from the original on 2. oktober 2006. Besøkt 5. mai 2019. 
  6. ^ [1]
  7. ^ [2]
  8. ^ [3]

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pete_Townshend&oldid=24403396»