Wikipedia

Pete Seeger

amerikansk musiker og fredsaktivist

Peter Seeger (født 3. mai 1919 i Manhattan i New York City i USA, død 27. januar 2014[11] samme sted) var en amerikansk låtskriver, folkesanger, forfatter og fredsaktivist. Hans viser og innspillinger var særlig populære i 1950- og 1960-åra, og påvirket en lang rekke protestsangere.

Pete Seeger
FødtPeter Seeger
3. mai 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New York[5]
Død27. jan. 2014[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (94 år)
Manhattan[5]
BeskjeftigelseSanger, gateartist, banjospiller, musikkforsker, sanger og låtskriver, gitarist, fredsaktivist, mandolinspiller, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedHarvard University[5]
Avon Old Farms School
EktefelleToshi Seeger[5]
FarCharles Seeger[6]
MorConstance de Clyver Edson[6]
SøskenPeggy Seeger
Mike Seeger
BarnMika Seeger[5]
PartiCPUSA (1942–1949)[5]
NasjonalitetUSA[5]
Medlem avThe Weavers
Utmerkelser
10 oppføringer
National Medal of Arts[5]
Grammy Lifetime Achievement Award (1993)[5]
Letelier-Moffitt menneskerettighetspris (1986)[5]
War Resisters League Peace Award[5]
Library of Congress Living Legend (2000–)[5][7]
Kennedy Center Honors[5]
Paul Robeson Award (1977)[5]
Schneider Family Book Award
Eugene V. Debs Award (1979)[8]
Rock and Roll Hall of Fame (1996)[9]
Musikalsk karriere
SjangerFolkemusikk[10]
InstrumentBanjo,[10] gitar,[10] vokal
StemmetypeTenor[10]
Aktive år1939–2014
PlateselskapSmithsonian Folkways, Fast Folk, Folkways Records
Nettstedhttp://www.peteseeger.net/
IMDbIMDb
Notable verk
Where Have All the Flowers Gone?
Pete Seeger på Commons

Karriere rediger

Sammen med Woody Guthrie, Lee Hays og Millard Lampell dannet Pete Seeger The Almanac Singers i 1941. Han var da også sterkt inspirert av den svarte folkemusikklegenden Leadbelly. I 1949 dannet Seeger folkesanggruppa The Weavers sammen med Lee Hays og Ronnie Gilbert. De hadde en rekke slagere på 1950-tallet. I 1958 ble han soloartist. På grunn av sitt medlemskap i USAs kommunistparti (som han meldte seg ut av i 1949[12]), kamp for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid ble han fra 1955 stemplet som en samfunnsfiendtlig kommunistisk propagandist, og han ble svartelistet i hjemlandet. Først da countryartisten Johnny Cash tok Seeger med i sitt TV-show på begynnelsen av 1970-tallet, ble Pete Seeger tatt inn i varmen igjen. Den endelige gjenreisningen og anerkjennelsen fra det offisielle USA kom i 1994 da daværende president Bill Clinton overrakte ham National Endowment for the Arts' hedersmedalje i Det hvite hus i Washington.[13]

Kjente komposisjoner rediger

Pete Seeger har (ofte i samarbeid med andre) skrevet en lang rekke viser med utgangspunkt i amerikanske folkemusiktradisjoner, blant annet verdenskjente sanger som «Where Have All The Flowers Gone», «Turn! Turn! Turn!» og «If I Had A Hammer». Han har som musikkforsker også samlet og formidlet annen folkelig musikk fra USA, ofte til eget gitar- og banjospill. Hans «My Rainbow Race» ble en norsk kjempeslager da visesangeren Lillebjørn Nilsen oversatte og spilte den inn i 1973 under tittelen «Barn av regnbuen».

Pete Seeger skrev i 1948 en lærebok om å spille 5-strengs banjo, og den har hatt enorm betydning for banjospillere over hele verden. Spilleteknikker som «frailing», «clawhammer» og «scruggs picking» ble med ett dagligtale for de som lot seg inspirere til banjospill. Hans innsats for å spre kunnskap om banjoen blant visesangere inkluderer også plata The 5 String Banjo utgitt på Folkways Records. Plata har et eget instruksjonshefte i platecoveret.

Konserter i Norden rediger

I 1990 opptrådte Pete Seeger på Tønderfestivalen i Danmark sammen med Lillebjørn Nilsen, der de to sang blant annet emigrantvisa Oleana sammen på engelsk og norsk.[14]

Trivia rediger

  • Da Bob Dylan opptrådte med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival i 1965 truet han lydteknikeren med at «hadde jeg hatt en øks her nå, så skulle jeg ha kappet mikrofonkabelen».
  • Den berømte tyske sangerinnen Marlene Dietrich fikk en stor hit med Pete Seegers «Where Have All The Flowers Gone». På tysk het sangen «Sag Mir, wo die Blumen sind».
  • Bruce Springsteen laget en hyllestplate i 2006, We Shall Overcome. The Pete Seeger Sessions, med populære folkeviser fra Pete Seegers repertoar, slik som «Pay Me My Money Down», «Mrs. McGrath», «Shenandoah», «John Henry» og «Froggie Went A Courtin'».

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Pete-Seeger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=peter;n=seeger, oppført som Peter Seeger[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n www.biography.com, besøkt 12. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ debsfoundation.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID pete-seeger[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d https://www.biography.com/people/pete-seeger-9542618; besøksdato: 12. desember 2018.
  11. ^ Pareles, Jon (28. januar 2014). «Pete Seeger, Songwriter and Champion of Folk Music, Dies at 94». The New York Times. Besøkt 28. januar 2014. 
  12. ^ Alec Wilkinson (2009). The Protest Singer: An Intimate Portrait of Pete Seeger (engelsk). New York: Alfred A. Knopf: 116–117. ISBN 978-0-307-26995-9. «Innocently I became a member of the Communist Party, and when they said fight for peace, I did, and when they said fight Hitler, I did. I got out in ’49, though. […] I should have left much earlier. It was stupid of me not to. My father had got out in ’38, when he read the testimony of the trials in Moscow, and he could tell they were forced confessions. We never talked about it, though, and I didn’t examine closely enough what was going on. […] I thought Stalin was the brave secretary Stalin, and had no idea how cruel a leader he was.» 
  13. ^ «Pete Seeger» (engelsk). National Endowment for the Arts. 14. desember 2012. Besøkt 31. mars 2019. 
  14. ^ Lillebjørn Nilsen (29. januar 2014). «Min venn Pete Seeger». Dagbladet. Besøkt 27. mars 2019. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pete_Seeger&oldid=20680470»