Wikipedia

Pesten i Athen

Pesten i Athen (430 f.Kr.) var en voldsom og ødeleggende epidemi som rammet bystaten Athen i antikkens Hellas under Peloponneskrigen da en athensk seier fortsatt var innenfor rekkevidde. Det er antatt at pesten kom til Athen via Pireus, byens havn og eneste import av mat og andre varer. Bystaten Sparta, og store deler av det østlige middelhavsområdet, ble rammet av sykdommen. Pesten kom tilbake to ganger senere, i 429 f.Kr. og vinteren 427/426 f.Kr.

Akropolis i Athen.
Tap av vev i hånd smittet av pest
Pest i oldtiden

Se også: Pest – Byllepest – Pandemi

Sparta og bystatens allierte, med unntak av Korint, var bortimot utelukkende landbaserte og uten flåte, men i stand til å mobilisere store hærer som var nesten uslåelige. Under ledelse av Perikles trakk athenerne seg bak Athens bymurer. De håpet å holde spartanerne på avstand mens den overlegne athenske flåten herjet de spartanske troppetransportene og kappet av forsyningslinjene. Beklageligvis førte denne strategien også til at mange mennesker fra landet også måtte oppholde seg i den allerede overbefolkede byen. I tillegg flyttet folk fra deler av Athen utenfor bymurene også innenfor de beskyttede områdene bak bymurene. Resultatet ble at Athen ble et ynglested for sykdommer.

Den samtidige historikeren Thukydid beskrev i sitt verk Peloponneserkrigen ankomsten av en epidemisk sykdom som begynte i Etiopia, passerte Egypt og Libya, og deretter kom til den greske verden. Epidemien brøt ut i den overbefolkede og trangbodd byen. Athen tapte kanskje bortimot en tredjedel av de menneskene som søkte beskyttelse bak murene. Synet av de brennende gravbålene til athenerne fikk den spartanske hæren til å trekke seg tilbake i frykt for å bli rammet av sykdommen. Pesten drepte mange i Athens infanteri, flere profesjonelle sjøfolk og deres leder Perikles, som døde i løpet av det andre utbruddet i 429 f.Kr. Etter Perikles’ død ble Athen ledet av en rekke inkompetente eller svake ledere. I henhold til Thukydid var det ikke før i 415 f.Kr. at Athens befolkning igjen hadde kommet seg tilstrekkelig til å igangsette den katastrofale militærekspedisjonen mot Sicilia.

Moderne historikere diskuterer i hvilken grad pesten var en kritisk faktor i tapet av Peloponneskrigen. Det er dog enighet om at tapet av krigen kan ha åpnet for den kommende suksessen til makedonerne. Utefra de samtidige beskrivelsene er det vanskelig for dagens historikere å fastslå hvilken type pest det var. Tradisjonelt har det blitt betraktet som et utbrudd av byllepest i en av dens mange former, men alternative forklaringer peker på blant annet tyfus, kopper, meslinger, og toksisk sjokksyndrom.

Samtidige redegjørelser rediger

Thukydid ble selv smittet av sykdommen, men overlevde. Han var derfor i stand til å beskrive symptomene i sitt historieverk om Peloponneskrigen.

«Som en regel er det imidlertid ingen angivelig, men folk i god helse ble alle brått angrepet av voldelig hete i hodet, og rødhet og betennelse i øynene, og de indre delene, slik som strupen eller tungen, ble blodige og avga en unaturlig og illeluktende utånding.»
«Disse symptomene ble fulgt av nysing og heshet, og etter det nådde smerten snart brystet, og produserte en hard hoste. Når den festet seg i maven ble den opprørt, og fulgt av tømming av galle av enhver form som var navngitt av leger, deretter meget stor lidelse.»
«I de fleste tilfeller fulgte kraftløs oppkasting i voldsomme kramper, hvor man i en del tilfeller døde kort tid etter, andre langt senere.»
«I de ytre var ikke legemet svært varm å ta på, og heller i blek i sin framtoning, rødaktig, gusten og brøt ut i små kviser og åpne sår. Men i det indre brente det slik at den syke ikke orket å ha på seg klær eller lin av selv den letteste form, eller faktisk til å være fullstendig naken. Hva de ville ha likt best var å kaste seg selv i kald vann, som faktisk ble gjort av en del av de forsømte syke, som kastet seg oppi vanntankene i deres pinsler av uslokkelige tørst, som ikke gjorde noen forskjell om de drakk mye eller lite.»
«Foruten dette, den elendige følelse av ikke kunne hvile eller sove stoppet aldri å plage dem. Imellom tiden ble ikke kroppen svekket så lenge som sykdommen var på sitt høyeste, men ut forundring ut mot dens herjinger, slik at når de bukket under, i de fleste tilfeller på den syvende eller åttende dagen av betennelser inni kroppen, hadde de fortsatt en del styrke i seg. Men om de greide seg til dette stadium, og sykdommen senket seg videre i tarmene, påførte en voldsom sårdannelse som fulgt av en voldsom diaré, det betydde en svekkelse som var vanligvis dødelig.»
«Når lidelsen først festet seg i hodet gikk den sitt løp derfra gjennom hele kroppen, og selv det hvor den ikke viste seg å være dødelig, etterlot den sine merker på ekstremiteter (armer og bein), før den satte seg på de private delene, fingrene og tærne, og mange unnslapp med tapet av disse, en del også med deres øyne. Andre ble igjen utlagt med fullstendig tap av minne da først begynte friske til, og kjente verken seg selv eller sine venner.»[1]
 
En byste av Thukydid (i dag i Toronto). Thukydid ble selv syk av pesten, men overlevde og kunne rapportere fra den for ettertiden.

Thukydid har også redegjort for de sosiale konsekvensene og oppløsningen av de sosiale skikkene under pestens herjinger. Tilsvarende effekter på de sosiale og religiøse skikkene ble også dokumenter under middelalderens svartedauden.

Frykt for loven: Thukydid hevdet at folk sluttet å frykte lovene da de følte at de allerede levde under en dødsdom. Likeledes begynte folk å bruke penger uhemmet. Mange følte at de ikke ville leve lenge nok til å nyte fruktene av sine investeringer mens en del fattige ble plutselig rik ved at de arvet rikdom fra velstående slektninger. Det er også nedtegnet at en del ikke oppførte seg ærerikt ettersom de fleste ikke forventet å leve lenge nok til å nyte et godt omdømme.

Kvinners rolle: Pesten endret også kvinners rolle i det athenske samfunnet. Kvinnene ble midlertidig frigjort fra de strenge båndene som ellers levde under. Pesten tvang athenerne til å utnevne en øvrighetsperson kalt for gynaikonomos som var ment å kontrollere kvinners oppførsel.

Omsorg for syke og døde: Andre grunner for mangelen på ærefull oppførsel var sykdommens smittsomhet. De som stelte de syke var de som var mest utsatt for å bli smittet av sykdommen. Mange døde derfor alene, særlig gripende er beskrivelser av hvordan folk ikke sørget for de døde grunnet det overveldende antallet av syke og dødende. Folk ble etterlatt for å dø i sine hus eller på gatene. De døde ble lagt i hauger på hverandre, etterlatt for å råtne eller bli skuffet ned i massegraver. Det var tilfeller hvor de som fraktet de døde kom forbi et likbål. De kastet de nye døde på bålet og gikk videre. Andre var opptatt med å forberede likbål slik at de hadde nok brensel for å kremere deres egen død. De heldige nok til å overleve pesten utviklet immunitet og ble således de som måtte ta seg av de som ble syke senere.

En massegrav og bortimot 1000 graver, datert til mellom 430 og 426 f.Kr., har blitt funnet akkurat utenfor Athens oldtidsgravlund Kerameikos. Massegraven var inngjerdet av en lav mur som synes å ha beskyttet gravlunden fra et våtområde. Arkeologiske utgravninger ble utført i tiden 1994-1995, den sjaktlignende graven kan ha inneholdt totalt 240 individer, minst ti av dem var barn. Skjelettene i gravene lå tilfeldig og uten jordlag mellom dem.

Det har blitt videre rapportert av de greske myndighetene for oldtidsemner at massegraven hadde ikke en monumental karakter. De ofringer som ble funnet besto av vanlige, billige gravurner; svartfigurer, en del med rødfigurer, foruten også hvite lekythoi (oljeflasker) fra andre halvdel av 5. århundre f.Kr. Likene var blitt plassert i gropen innenfor en dag eller to. Disse faktorene peker til en massegravleggelse i en tilstand av panikk, svært mulig grunnet en pest.[2]

Religiøs strid: Pesten førte også til religiøs strid og ufred. Ettersom pesten smittet uten hensyn til en persons fromhet overfor gudene følte folk seg forlatt av gudene, og det synes som om det ikke noen fordeler å dyrke dem.[3] Templene ble steder for stor elendighet da flyktninger fra landet ble tvunget til å sove og bo der. Snart ble de hellige bygningene fylt opp med døde og døende. Athenerne pekte på pesten som bevis på at gudene favoriserte Sparta og at dette ble støttet av et orakel som sa at Apollon selv, guden for sykdom og medisin, ville kjempe for Sparta om de kjempet med all deres makt. Et tidligere orakel hadde sagt at «krig med dorerne [spartanerne] kommer og på samme tid døden».[4]

Thukydid var skeptisk til disse konklusjonene og mente at folk var bare overtroiske. Han støttet seg på den rådende medisinske teorien i samtiden, Hippokrates' teori, og strebet etter å samle bevis gjennom direkte observasjon. Han merket seg at fugler og dyr som spiste pestbefengte lik døde selv som et resultat, noe som fikk ham til å konkludere at sykdommen hadde en naturlig og ikke guddommelig årsak.

Pestens effekter og årsaker rediger

Historikere har lenge forsøkt å identifisere sykdommen bak pesten i Athen. Sykdommen har lenge blitt ansett å ha vært et utbrudd av byllepest i en av dens mange former, men nye betraktninger av de rapporterte symptomene og epidemiologi har fått forskere til å helle mot alternative forklaringer. Disse består av tyfus, kopper, meslinger, og toksisk sjokksyndrom.[5] Andre har foreslått miltbrann, trampet opp av jorda av tusener av opprørte flyktninger eller sammentrengt buskap som ble holdt innenfor murene. Basert på påfallende likheter i beskrivelsene med moderne utbrudd i Afrika, har også ebola eller en beslektet viral hemorragisk feber blitt betraktet.[6]

Gitt mulighetene at symptomene til en kjent sykdom kan ha mutert over tid, eller at pesten ble utløst av en sykdom som ikke lenger eksisterer er det mulig at den nøyaktige årsaken til pesten i Athen aldri vil bli kjent. I tillegg førte opphopingen av flyktninger i byen til mangelfull mat og drikke, og en økning i insekter, rotter og søppel. Disse forholdene i seg selv har ført til mer enn en epidemisk sykdom. Imidlertid er det mulig at avanserte vitenskapelige teknologier kan avsløre nye spor.

I januar 1999 viet Universitetet i Maryland, USA, deres femte årlige medisinske konferanse til pesten i Athen. De konkluderte at sykdommen som drepte grekerne, deres militære og deres politiske leder Perikles, må ha vært tyfus. «Epidemisk tyfus er den beste forklaringen», uttalte dr. David Durack, konsulterende professor i medisin ved Duke University. «Den rammer hardest i tider med krig og fravær, den har omtrent 20 prosent dødelighet, den dreper offeret etter rundt syv dager, og det har tidvis påfallende komplikasjoner: koldbrann i fingertuppene og tærne. Pesten i Athen hadde alle disse trekkene.»[7] I tyfustilfeller fører progressiv dehydrering, svekkelse og kardiovaskulær sammenbrudd til sist til pasientens død.

Denne medisinske oppfatningen er delt av A.W. Gomme, forsker og tolker av Thukydids historie, som også mener at tyfus var årsaken til epidemien. Dette blir uttrykt i hans monumentale verk Historic Comments on Thucydides,[8] som ble fullført etter forfatterens død. Angelos Vlachos (Άγγελος Βλάχος), diplomat og medlem av Akademiet i Athen, har i sin bok om Thukydid[9] anerkjent og støttet Gommes oppfatning: «I dag, i henhold til Gomme, er det generelt akseptert at det var tyfus».[10] Andre forskere har dog kommet til en annen oppfatning og har pekt på andre uoverensstemmelser, blant annet fraværet av tyfus i dramatiske gastrointestinal symptomer slik som det er beskrevet av Thukydid.

Et annet svar ble funnet i en nyere DNA-studie av tenner fra en antikk gresk grav, ledet av Manolis Papagrigorakis fra Universitetet i Athen. Det ble avdekket DNA-sekvenser tilsvarende til de organismer som fører til tyfusfeber.[11] Symptomene er generelt assosiert med tyfus som minner om Thukydids beskrivelse, blant annet høy feber 39 °C til 40 °C som stiger langsomt; kuldegysning; bradycardia (minsket hjerterytme); svekkelse; hodepine; myalgia (muskelsmerte); tap av matlyst; forstoppelse; mavesmerter; og i en del tilfeller utbrudd av flate, lyserøde flekker kalt for «roseflekker»; foruten ekstreme symptomer som innvollsperforering eller blødning, og vrangforestillinger og forvirring er også mulig.

Andre forskere har bestridt funnene, og sitert alvorlig metodologisk utflod i DNA-undersøkelsen fra tennene.[12] I tillegg, ettersom sykdommen er mest vanlig overført via dårlige hygienevaner og forholdene i offentlig renhold er det meget usannsynlig årsak til omfattende spredt pest som har oppstått i Afrika og kommet til greske bystater slik Thukydid har rapportert. Identifikasjon basert på DNA-sekvenser er også begrenset av at det er meget lett å etterlate «fotspor» som forurenser DNA-undersøkelsen. Mangelen på bestandige signaturer av RNA-virusene betyr en del etiologier, særlig ved virus av typen viral hemorragisk feber («bløderfeber»), som ikke er testbare hypoteser ved å benytte dagens tilgjengelige teknikker.

Erik Tunstad, tidligere fagredaktør av vitenskapsnettstedet Forskning.no kommenterte at «Vi kan kanskje se det som en slags historisk rettferdig symmetri at det greske samfunn, i hvert fall til en viss grad, kunne takke nettopp en epidemi for sin eksistens. Noen år tidligere, under en av perserkrigene, ble persernes elitestyrker rammet av sykdom, noen mener kopper.»[13]

Referanser rediger

  1. ^ Oversatt fra M. I. Finleys engelske oversettelse i The Viking Portable Greek Historians, ss. 274-275.
  2. ^ Axarlis, Nikos (15. april 1998): «Plague Victims Found: Mass Burial in Athens», Archaeology.org
  3. ^ Thuc. II.53
  4. ^ For begge orakler, se For Thuc. II.54
  5. ^ Langmuir, Dr. Alexander (tidligere øverste epidemiologist ved Senter for sykdomskontroll i Atlanta, USA) – New England Journal of Medicine, 1985 Volume 313:1027-1030; se Wallis, Claudia; Park, Jeannie: «Medicine: Is Thucydides Syndr» Arkivert 7. november 2010 hos Wayback Machine., Time, 30. mars 1987
  6. ^ Olson P. E.; Hames C. S.; Benenson A. S.; Genovese E. N. (1996): «The Thucydides syndrome: ebola deja vu? (or ebola reemergent?)», Emerging Infectious Diseases 2(1996):155-156. ISSN 1080-6059.
  7. ^ ««Plague of Athens: Another medical mystery solved at University of Maryland»». Arkivert fra originalen 20. november 2010. Besøkt 19. november 2010. 
  8. ^ Gomme, A. W., redigert av A. Andrewes & K. J. Dover (1981): An Historical Commentary on Thucydides, bind 5. Bok VIII Oxford University Press. ISBN 0-19-814198-X.
  9. ^ Angelos Vlachos (Άγγελος Βλάχος) (1992): Παρατηρήσεις στο Θουκυδίδη (Bemerkninger om Thukydid), bind I, sidene 177-178
  10. ^ «Σήμερα, όπως γράφει ο Gomme, έχει γίνει από όλους παραδεκτό ότι ήταν τύφος»
  11. ^ Papagrigorakis, Manolis J., Christos Yapijakis, Philippos N. Synodinos, & Effie Baziotopoulou-Valavani (2006): «DNA examination of ancient dental pulp incriminates typhoid fever as a probable cause of the Plague of Athens», International Journal of Infectious Diseases 10: 206-214. ISSN 1201-9712.
  12. ^ Shapiro, Beth; Rambaut; Andrew & Gilbert, M. Thomas P. (2006): «No proof that typhoid caused the Plague of Athens (a reply to Papagrigorakis et al.)», International Journal of Infectious Diseases 10: 334-335. ISSN 1201-9712
  13. ^ Tunstad, Erik: «Sivilisasjonenes svøpe» Arkivert 2007-10-14, hos Wayback Machine., Forskning.no, 16. november 2005

Litteratur rediger

  • Dixon, B. (1996): Ebola in Greece?. British Medical Journal; 313:430.
  • McNeill, William H. (1976): Plagues and People. New York: Anchor Books. ISBN 0-385-12122-9.
  • Pomeroy, Sarah B. (2002): Spartan Women Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-513067-7.
  • Zinsser, Hans: Rats, Lice and History: A Chronicle of Pestilence and Plagues. Opprinnelig utgitt i Boston i 1935, senere utgave i 1963, og siste utgave i 1996 ved Black Dog & Leventhal Publishers, New York. ISBN 1-884822-47-9.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pesten_i_Athen&oldid=22822675»