Persona er en film fra 1966, skrevet og regissert av Ingmar Bergman.

Persona
Generell informasjon
GenreKunstfilm, dramafilm
Utgivelsesår1966
NasjonalitetSverige
Lengde84 min.
SpråkSvensk
Bak kamera
RegiIngmar Bergman Rediger dette på Wikidata
ManusIngmar Bergman Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Ingmar Bergman
MusikkLars Johan Werle Rediger dette på Wikidata
FotoSven Nykvist Rediger dette på Wikidata
KlippUlla Ryghe Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeBibi Andersson, Liv Ullmann, Gunnar Björnstrand, Margaretha Krook Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Farve/s.hvSort/hvitt Rediger dette på Wikidata
FilmselskapSvensk Filmindustri Rediger dette på Wikidata
Distributør(er)Netflix
Premiere(r)18. oktober 1966 (Sverige)[1][2]
16. mars 1967 (USA)[1]
Eksterne lenker
Liv Ullmann og Ingemar Bergman i 1968

Filmen ble spilt inn ved Fårö i Gotlands län i Sverige[3], der Bergman også bodde selv. Filmen er et kammerspill, og betegnes som et modernistisk drama.

Filmen er i svart/hvitt i likhet med mange av Bergmans øvrige filmer. Filmens hovedfotograf var Sven Nykvist, og filmmusikken var komponert av Lars Johan Werle.

Filmen ble distribuert av Svensk Filmindustri (SF).

Handling rediger

Filmen åpner med en serie korte filmklipp, alle uten replikker. Så skifter scenen til en ung gutt som ligger og leser en bok, før han setter seg opp og strekker hånden mot kameraet. Fokuset vendes og vi får se at han strekker seg for å ta på et ansikt han ser foran seg. Deretter flyttes handlingen til et sykehus. Der får den unge og uerfarne sykepleieren Alma beskjed av sin overordnede om å ta seg av en pasient. Pasienten er en ung og tilsynelatende suksessrik skuespillerinne ved navn Elisabeth Vogler. Hun er innlagt fordi hun har sluttet å snakke, uten at man har kunnet påvise verken psykiske eller fysiske skader. Hennes nåværende taushet oppstod etter at hun hadde opptrådt i dramaet Elektra.

De to kvinnene sendes ut til legens sommerhytte ved sjøen for å fortsette behandlingen i andre omgivelser. Forholdet og kommunikasjonen mellom dem er temaet gjennom resten av filmen.

Roller rediger

Filmstil rediger

I boka Film History – an introduction, skrevet av David Bordwell og Kristin Thompson, omtales Persona som filmen der Bergman for alvor realiserer sin nærgående stil; med "nærgående" siktes til at han lar karakterenes følelser blottes i stor grad. I Persona gjelder dette for eksempel en scene der Alma konfronterer Elisabet, og konfrontasjonen kulminerer i at Elisabet slår Alma til hun blør, og Alma truer med å kaste kokende vann på Elisabet. [trenger referanse]

I samme bok hevdes det at Ingmar Bergman nådde høydepunktet i sin karriere med to trilogier, og at den ene av disse trilogiene består av kammerspillene Persona, Vargtimmen (1968) og Skammen (1968).[trenger referanse]

Sjanger rediger

Ifølge Bordwell og Thompson kjennetegnes Bergmans kammerspill blant annet av at de inneholder flere lange scener med nærbilder av karakterenes ansikt, der bakgrunnen fremstår som abstrakt, slik at seeren blir tvunget til å fokusere på uttrykket og blikket hos karakteren. Dette er definitivt er et element man kan finne i Persona. [trenger referanse]

Sjangermessig klassifiseres filmen som et modernistisk drama. «Modernisme» er et omfattende begrep, er det visse kjennetegn som gjør at en film kan plasseres i den bevegelsen. For det første er det ikke uvanlig at en modernistisk film oppfattes som provoserende. I Persona kan dette gjelde visse seksuelle elementer, som en erigert penis i åpningssekvensen og seksuelle historier fortalt av karakterene. Modernistiske filmer kan også ofte rette oppmerksomhet mot emner som vanligvis oppfattes som tabu-belagte eller ubehagelige. I Persona berøres emner som abort og en mors forakt for sitt eget barn. Dessuten er mange modernistiske filmer preget av en stor tvetydighet; dette kan gjelde både selve handlingen og de ulike rollefigurene. Også dette er trekk man finner i Persona. [trenger referanse]

Bordwell og Thompson omtaler filmen både som et «psykodrama» og som et modernistisk drama, hovedsakelig på grunn av filmens følelsesmessige nærgåenhet, tvetydighet og refleksivitet.[trenger referanse]

Mottakelse rediger

Persona ble meget godt mottatt av filmmiljøer i flere land. Den vant også en rekke priser, blant annet to Guldbagger i 1967 for beste kvinnelige hovedrolle (Bibi Andersson) og beste film, i tillegg til priser for beste skuespillerinne (Bibi Andersson), beste regissør og beste film ved utdelingen av National Society of Film Critics Awards i USA. Bibi Andersson var dessuten nominert i kategorien beste utenlandske skuespillerinne ved BAFTA-prisutdelingen for filmåret 1966.[4]

Om filmen rediger

Som tittelen antyder, omhandler og debatterer filmen de sosiale rollene menneskene påtar seg. At Elisabet Vogler er skuespiller av yrke understreker ytterligere problematiseringen av dette temaet. Filmen kan videre tolkes som et forsøk på å avdekke de ulike rollene man ikler seg, finne ut hva som ligger bak oppførselen til karakterene, uansett om vi kommer til å like det vi finner ut eller ikke. Den nærgående utforskningen av slike rollespill kan virke både støtende og urovekkende for tilskueren.

Filmen Persona har derfor gjort seg svært bemerket i den nyere filmhistorien, ikke bare på grunn av temaene den prøver å avdekke, men også på grunn av filmens form og stil. Boka ”1001 filmer du må se før du dør” fastslår at Persona har vært emne for ivrig debatt blant filmvitere, i tillegg til å ha blitt en viktig referanseramme og inspirasjonskilde for europeisk kunstfilm og populærfilm. Dette har gitt seg utslag i utallige referanser i senere filmer[5], samt forskjellige tolkninger av budskap og diskusjoner på filmblogger verden over.[trenger referanse]

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger