Persistente organiske forurensninger

Persistente organiske forurensninger (POPer) (fra engelsk: persistent organic pollutants) er organiske forbindelser som ikke brytes ned i naturen og opphopes gjennom næringskjeden til dyr og mennesker, og hvor de således har mulige skadelige effekter på miljø, og dyr og menneskers helse. POPer finnes nesten over alt — i mat, dyrefor, jord, luft og vann. Særlig alarmerende er konsentrasjonen av disse i menneskelig vev eller i morsmelk.

Nasjoner som har tiltrådt Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger.

Persistente organiske forurensninger viser til en gruppe av meget stabile kjemiske forbindelser eller blandinger av disse. Persistente betyr ikke-nedbrytbare og er menneskeskapte forurensninger. De omfatter kjemiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og pesticider som DDT. Andre POPer som for eksempel dioksiner er biprodukter fra industrielle prosesser, kjemisk industri og søppelforbrenning. Mange av de persistente organiske forurensningene benyttes som pesticider (bekjempelsesmidler). Andre benyttes i industrielle prosesser og ved produksjon av oppløsningsmidler, polyvinylklorid og legemiddeler.

POPer har ofte en relativ lav akutt giftighet, noe som kamuflerer mulige skadevirkninger. Imidlertid, på lengre sikt og selv i relativt lave konsentrasjoner, har POPer et potensial til å skade dyr og mennesker. På grunn av POPenes mulige skadelige egenskaper er mange de mest persistente organiske forurensningene blitt forfulgt i henhold Stockholmskonvensjonen av 2001. Stockholmkonvensjon trådte i kraft i 2004 og er FNs avtale om forbud mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. Konvensjonen består av et regelverk som er utformet for å forsøke å begrense anvendelsen og spredningen av de tolv farligste forurensningene, de såkalte «dirty dozen», som blant annet innbefatter DDT, polyklorerete bifenyler og dioksiner.

Eksterne lenker

• Klif: Foreslår internasjonalt forbud mot miljøgift