Pax Britannica (latin for «Den britiske fred», avledet fra tilsvarende Pax Romana) er en betegnelse på en relativt fredfull periode i Europa (1815–1914), da det britiske imperiet var en sjømakt og kontrollerte flere av de viktigste handelsrutene oversjøisk. Begrepet hører til i en periode av den britiske imperialismen etter slaget ved Waterloo i 1815, som ledet til en epoke med britisk ekspansjon.

Kart over det britiske imperiet, 1910

I likhet med Romerriket tidligere henviste og begrunnet betegnelsen at det sterkt verdensrike, som Storbritannia, kunne garantere fred ved å diktere sine betingelser på mindre sterke militære nasjoner. På 1900-tallet og tildels på 2000-tallet har USA gjort krav på å fylle den nye betegnelsen med tilsvarende innhold, Pax Americana.

Historie rediger

Etter Wienerkongressen fortsatte imperiets økonomiske styrke å utvikle seg gjennom maritim dominans[1] og diplomatisk innsats for å opprettholde maktbalansen i et Europa som manglet en dominant nasjonalstat.[2] I 1906 var Tyskland ansett som det eneste landet som kunne virke truende på imperiets sjømakt.[3]

Pax Britannica ble svekket av nedbrytingen av maktbalansen, som hadde blitt etablert i Wienerkongressen.[4] Forholdet mellom stormaktene i Europa var på bristepunktet. Nedgangen av Det osmanske rikeførte til Krimkrigen, og senere fremveksten av nye nasjonalstater som Italia og Tyskland etter den fransk-prøyssiske krig. Begge disse krigene involverte Europas største nasjoner og hærer. Industrialiseringen av Tyskland, Japan og USA bidro ytterligere til nedgangen av den britiske industrielle overlegenheten utover slutten 1800-tallet.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Pugh, s. 83.
  2. ^ Thackeray, s. 57
  3. ^ Herwig s. 48-50
  4. ^ Pugh, s. 90.

Litteratur rediger