Paulus og Teklas gjerninger

Paulus og Teklas gjerninger er et apokryfisk skrift fra oldkirken, skrevet på gresk ca år 170-180. Det har vært en del av det større skriftet Paulus' gjerninger, og tilhører de apokryfe apostelgjerningene, en sjanger som skildrer de kristne apostlenes liv og gjerningene i tiden etter det som skildres i Bibelens skrift Apostlenes gjerninger.

Freske fra Efesos som viser skriftets hovedpersoner Paulus og Tekla.

Det meste av handlingen i skriftet foregår i Ikonium, der det er kjent fra Apostlenes gjerninger kap. 14 at Paulus oppholdt seg på en av sine misjonsreiser. Forfatteren av skriftet kjente godt til Apostlenes gjerninger og Johannes' gjerninger, men er nok i like stor grad inspirert av samtidens romandiktning med litterære elementer som fare, berging, adskillelse og gjenforening.

Når Paulus kommer til Ikonium, tiltrekkes Tekla av hans forkynnelse. Hun ønsker å leve i sølibat, noe som fører til at hennes forlovede trekker både henne og Paulus for retten. Paulus forvises, mens Tekla på mystisk vis overlever et forsøk på å brenne henne på bålet. De to møtes igjen og reiser til Antiokia, hvor Tekla blir kastet til villdyrene, men overlever og døper seg selv. Fortellingen slutter med at hun vender tilbake til familien og lever et asketisk liv. Fortellingen inneholder mange karakteristiske romanelementer, men også trekk av kristen virkelighetsforståelse: «idealet om kyskhet og sølibat i en del tidligkristne miljøer ga mulighet for kvinner til å forme sine liv mer på egne premisser». Tekla fremstår etterhvert som fortellingens myndige hovedperson, som både døper seg selv og underviser andre.

Fortellingen var svært populær i sin samtid, og er bevart i mange manuskripter, mens det øvrige av Paulus' gjerninger bare er delvis bevart. Skriftet er omtalt av Tertullian tidlig på 200-tallet og av Origenes noen tiår senere. Tertullian er skeptisk fordi det skildrer en kvinne som døper og underviser. Skriftet er også omtalt av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea ca 320, og han var positiv til det, men regnet det ikke som like allment anerkjent som de kanoniske skriftene. Teksten er oversatt til norsk i antologien Tidligkristne apokryfer, 2011.